19. sep, 2016

Til far

 

"A father is a man who expects his son to be as good a man as he meant to be. A father is someone who carries pictures where his money used to be."

 

- Frank A. Clark

 

 

Du var et sammensatt menneske og hadde flere sider. Noen av dine sider var lyse. Noen var mørke. Du var på mange måter en god far og jeg så opp til deg. For meg var du forbildet og jeg ville bli som deg. Du var sterk, bevisst, klok og kunnskapsrik. Du fikk til ting i ditt liv som var alt annet enn opplagt at du skulle få til. Fordi du maktet å få til disse tingene beundret jeg deg. 

Med din bakgrunn fra en fattig småkårs familie på Kampen var løpet kjørt allerede da du ble født. Det var kroppsarbeider du skulle bli og du skulle leve ditt liv langt nede på den sosiale rangstigen. Bøker og kunnskap var ikke ment for sånne som deg, med din bakgrunn fra det nedre sjikt i arbeiderklassen. Slikt var ment for borgerskapet og de fine. Men det brydde du deg ikke om.

Allerede i de tidlige guttedagene dro du ned på biblioteket for å lese bøker. De andre guttene i nabolaget spilte fotball på løkka, men du dro altså ned på biblioteket. Der satt du, dag etter dag, kveld etter kveld, og leste. Slik bygget du deg opp en kunnskapsbase som skulle legge grunnlaget for ditt voksne liv.

Du valgte å ta realskolen da det var ment at du skulle gå ut i arbeidslivet. Din mor støttet deg i ditt valg. Hun var den eneste i din familie som gjorde det. De andre ble provosert og spurte om hvem du trodde at du var, om det ikke var bra nok for deg å være arbeider slik som dem. Etter realskolen tok du så lærerskolen. Du hadde bestemt deg. Det var lærer du skulle bli.

Gradvis jobbet du deg oppover på den sosiale rangstigen. Likevel glemte du aldri dine røtter. Du visste hvor du kom fra og det bevarte du inni deg hele livet. Senere i ditt liv ble du spesialpedagog. Du kom så langt at du ble skolestyrer og rektor. I tillegg ble du formann for spesialskolerådet. Det var et slit for deg, men du fikk det til. Du maktet å løfte deg selv opp fra de lave kårene som du egentlig var ment å tilhøre og komme inn i småborgerskapet. Det berodde på din uvanlige viljestyrke, men også på din klokskap. Det var fantastisk at du fikk til denne klassereisen, men reisen hadde sin pris. Du ble formet av reisen, og noe av det du ble formet til var ikke helt bra.

Da jeg var barn tok du meg ofte med på kino for å se filmer med Tarzan og Lyn Gordon. Vi satt der i kinosalen og så filmene sammen mens vi gumlet sjokoladen og karamellene som du hadde kjøpt til oss. Vi spilte også mye Monopol sammen. Hver gang jeg spurte deg om vi kunne spille Monopol sa du alltid ja. Og du lærte meg å spille sjakk. Da jeg var ungdom tok du meg med på rusleturer på Kampen og Vålerenga og fortalte meg om dine guttdager der. Og jeg elsket at du gjorde det.

Du fortalte meg også om bøker du hadde lest, om forfattere og tenkere, og mest av alt om historie. Og du lærte meg å lese bøker. Slik åpnet du kunnskapens verden for meg. Det er den største gaven du ga meg. Jeg står i takknemlighetsgjeld til deg for at du gjorde det.

Men du hadde ditt sterke temperament og det fikk jeg lære å kjenne...

Du hadde problemer med å kontrollere ditt sinne og noen ganger gikk det galt. Det hendte at du slo meg da jeg var barn. Ved at du gjorde det ble jeg redd deg, tross at jeg var så glad i deg som det jeg var. Og du var svært autoritær. Du skulle alltid være den som bestemte. Du skulle også være den som alltid hadde rett. Var noen uenige med deg var det de som hadde feil og ikke du. De måtte gi deg rett da du visste alt som var nødvendig å vite, iallfall nesten alt. Og du kunne bli sint om de ikke gjorde det.

Overfor meg kunne du bli sint om jeg ikke ga deg rett i ting som du mente var viktig. Du var sta, påståelig og egensindig. Slik ødela du nærheten mellom deg og meg, og fordi du ikke kontrollerte ditt temperament lærte jeg altså å frykte deg.

Du var også meget formell i alle ting. Det var som om du dekket deg bak en mur av formalitet. Sjelden så jeg at du viste følelser. En av de få gangene jeg fikk se det var da din mor døde. Da ble du veldig lei deg. Likevel prøvde du å skjule din sorg overfor oss. Du skulle bare ikke være svak og sårbar. Du skulle alltid være den sterke og kloke i alt. På den måten ødela du mye for deg selv. Du var glad i din familie, men valgte en merkelig måte å vise det på.

Du gjorde flere ting som jeg ennå i dag har problemer med å forstå. Det du gjorde var så alvorlig at jeg fikk et vanskelig forhold til deg. Tross det var jeg villig til å tilgi deg alt, men da jeg ble voksen gjorde du noe som rammet meg meget hardt. Det du gjorde mot meg sliter jeg med fremdeles, og jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å tilgi deg det. Mitt bilde av deg ble fullstendig endret og jeg spekulerte en stund på om du innerst inne var ondsinnet.

Det du gjorde førte til at kontakten mellom deg og meg ble brutt de siste årene du levde. Jeg var ikke tilstede ved ditt dødsleie. Jeg kom ikke i begravelsen. Og jeg har ennå ikke besøkt ditt gravsted på gravlunden. 

 

 

 

If

If you can keep your head when all about you   
    Are losing theirs and blaming it on you,   
If you can trust yourself when all men doubt you, 
    But make allowance for their doubting too;   
If you can wait and not be tired by waiting, 
    Or being lied about, don’t deal in lies, 
Or being hated, don’t give way to hating, 
    And yet don’t look too good, nor talk too wise: 
 
If you can dream—and not make dreams your master;   
    If you can think—and not make thoughts your aim;   
If you can meet with Triumph and Disaster 
    And treat those two impostors just the same;   
If you can bear to hear the truth you’ve spoken 
    Twisted by knaves to make a trap for fools, 
Or watch the things you gave your life to, broken, 
    And stoop and build ’em up with worn-out tools: 
 
If you can make one heap of all your winnings 
    And risk it on one turn of pitch-and-toss, 
And lose, and start again at your beginnings 
    And never breathe a word about your loss; 
If you can force your heart and nerve and sinew 
    To serve your turn long after they are gone,   
And so hold on when there is nothing in you 
    Except the Will which says to them: ‘Hold on!’ 
 
If you can talk with crowds and keep your virtue,   
    Or walk with Kings—nor lose the common touch, 
If neither foes nor loving friends can hurt you, 
    If all men count with you, but none too much; 
If you can fill the unforgiving minute 
    With sixty seconds’ worth of distance run,   
Yours is the Earth and everything that’s in it,   
    And—which is more—you’ll be a Man, my son!
 
- Rudyard Kipling