18. des, 2016

I gode og onde dager...

 

 

"Nederlagene er som det visne løv - av den muld skal vi gro."

 

- Nini Roll Anker

 

 

 

 

 

 

Jeg har mange minner fra min barndom. Noen av de er lyse mens andre er mørke. Når jeg tenker tilbake på min barndom står den for meg som sammensatt. Den var ikke bare lys og lett. Hadde jeg påstått noe slikt ville jeg ha løyet, både overfor meg selv som overfor andre. Det vil jeg ikke. I perioder av mitt liv har jeg slitt med vonde følelser og tunge tanker, og jeg tror at mye av grunnlaget ble lagt i min barndom.

Mor og far skilte seg da jeg var 8 år gammel. Det var en traumatisk og opprivende skilsmisse. De hadde det ikke godt sammen som ektepar, noe familien selvsagt ble preget av. Etter skilsmissen flyttet far tilbake til Oslo som han opprinnelig kom fra. Mor flyttet til bygda Krokstadelva i Nedre Eiker kommune. Jeg kunne velge om jeg ville bo sammen med mor eller far. Jeg valgte mor. Mor hadde mange gode og sterke sider, og hun fikk til mye i sitt liv, men alkoholen ødela for henne. Hun drakk mye og var på grensen til å være alkoholiker. Hennes alkoholbruk var et symptom på at hun sleit med sitt liv. Jeg dømmer henne derfor ikke for det. Likefullt bidro drikkingen til at vårt hjem ikke var godt. Jeg husker konfrontasjoner med høylytt krangling når andre familiemedlemmer var tilstede, gråting og slike ting.

Mor viste også liten interesse for det å ha familie. Hun syslet med sine egne ting. Vi feiret sjelden 17. mai sammen, for å ta det som et eksempel. Videre kunne feiringen av jul, nyttår og påske være så der. På den annen side kjøpte mor seg et flott sommerhus ved fiskerlandsbyen Gilleleje på Sjælland i Danmark. Der hadde vi mange fine somre sammen og jeg minnes de med varme. Far tok meg aldri med på ferie. Han som mor viste liten interesse for å ha familie, men syslet med sine egne ting. Men også han gjorde noe som var veldig bra. Han lærte meg å like å lese bøker. Det er jeg ham stor takk skyldig for.

Allerede i min tidlige ungdom sleit jeg og var ofte langt nede. Hva årsaken var vet jeg ikke, men jeg antar at fordi jeg ikke hadde en stabil og trygg familie rundt meg ble det slik. På ungdomsskolen var jeg urolig. Jeg ble stadig kalt inn på kontoret, fikk advarsler, nedsatt karakter i orden og oppførsel samt brev med hjem. En av skolens psykologer mente at min atferd kunne forklares med den opprivende skilsmissen mellom mor og far. Videre ble jeg mye mobbet av mine medelever. Selv om jeg fortalte mor og far om mobbingen grep de ikke inn.

Mitt forhold til alkohol begynte tidlig. Allerede i begynnelsen av tenårene dro jeg på fester sammen med eldre ungdommer der jeg fikk alkohol. Første gangen jeg drakk meg full var jeg 13 år gammel. Jeg var alene hjemme og drakk øl, whisky og likør. Noen timer senere fant mor meg liggende livløs på gulvet på mitt gutteværelse. Lege ble straks tilkalt. Han fant ingen puls, og han sa at om han hadde kommet 20 minutter senere ville jeg ha vært død. Jeg ble kjørt inn til Buskerud Sentralsykehus i ambulanse. På sykehuset ble jeg lagt rett inn på intensiven der jeg fikk sprøyter som skulle holde hjertet igang. Jeg var i koma. Midt på natten våknet jeg. En sykepleier satt ved siden av sengen og holdt vakt over meg. Da jeg våknet tilkalte hun vakthavende lege. Han kom og så på meg og tok min puls.

Det sier seg selv at en ungdom som gjør slike ting ikke har det helt godt. Da jeg var ferdig med videregående trodde jeg at jeg kunne legge det vonde i barndommen og ungdomstiden bak meg og starte på ny frisk. Der tok jeg grundig feil.

Først var jeg ett år i militæret. Så jobbet jeg ett år på Aass Bryggeri. Etter det gikk jeg ett år på folkehøgskole. Etter folkehøgskolen jobbet jeg ett år som fast lærervikar på en ungdomsskole. Disse fire årene skulle legge de første brikkene til det som ble mitt voksne liv. Da jeg begynte på Blindern var jeg full av optimisme og pågangsmot. De første to-tre årene var også bra, men så traff jeg veggen. Og jeg traff den meget hardt.

Mange år har nå gått og jeg er blitt en middelaldrende mann på 50. Mitt liv har hatt både oppturer og nedturer, slik det også er for alle andre. Den mest avgjørende erfaringen jeg har gjort så langt er min psykiske lidelse. Selv om jeg ble friskmeldt for 19 år siden opplever jeg perioder der jeg sliter. En slik periode har jeg hatt siden forsommeren i år.

Det begynte med en forelskelse som brakte meg ut av balanse. Etter forelskelsen fikk jeg en nedtur som varte omtrent hele sommeren. Tidlig på høsten hadde jeg traumatiske opplevelser som forsterket nedturen. Og så kom selvmordstankene.

Jeg har slitt med selvmordstanker før. De kommer og går, og noen ganger kan jeg slite med de lenge. Å slite med selvmordstanker er normalt etter å ha vært igjennom tung psykisk lidelse. Mange som har vært i psykiatrien opplever det og ikke alle overlever. Sånn sett har jeg vært veldig heldig. Jeg har til nå overlevd, selv om det var nære på en gang. I høst og i vinter har jeg fått god støtte av mine venner samt min fastlege. Mine venner har stilt opp og vist meg omtanke, selv om det var krevende for dem i perioder.

Tidligere i høst tilbød min fastlege meg terapi hos psykiater for å få bearbeidet selvmordstankene. Jeg avslo først, men har nå bedt ham om å sette meg opp til terapi likevel. Mine venner samt noen av de som følger meg på Twitter oppfordret meg sterkt til å gå i terapi. Etter det jeg antar skal jeg begynne i terapi på nyåret, så får jeg se hva som kommer ut av det. Slik terapi er en langvarig prosess.

I skrivende stund har jeg det langt bedre enn hva tilfellet var i sommer og i høst. Mine tanker er klare og følelsene lette. Jeg sliter ikke. Iallfall ikke akkurat nå.

  

 

 

Mitt hjerte

Mitt hjerte det er et foreldreløst barn,
det har hverken hjem eller sted å bo,
det har ikke klær, ikke mat og sko,
det har hverken seng eller barnetro.
Det har ingen ro.

Mitt hjerte det er en fattiggutt.
Han vandrer bestandig fra gård til gård,
han tigger om brød og en melketår,
han tigger om klut å ha på et sår.
Og han tar hva han får.

Han tigger om filler og ting å ha på,
å få sitte på krakken og hvile en stund,
å få ligge på låven å ta seg en blund.
Men så stanger en stut, og så bjeffer en hund.
En mann bruker munn.

Mitt hjerte det er et foreldreløst barn,
Det har glemt sin mor. Det har glemt sin far.
Men det spør etter dem overalt hvor det drar.
Og det spørsmål er alt hva det eier og har.
Og det får ikke svar.

Så tok jeg i hånden den fattiggutt
og talte til ham: Du vet at du er
den eneste ting ved meg selv jeg har kjær,
Din far har du søkt både fjernt og nær.
Han er ikke her.

Din far han bor bak blåner syv.
Der har han det vakreste slott som fins,
og finner du dit, blir du glad til sinns.
Mitt hjerte, mitt hjerte, da blir du prins.
Da blir du prins.

- Jens Bjørneboe