Mennesker og idéer

13. okt, 2014

Mikhail Gorbatsjov var generalsekretær i det sovjetiske kommunistpartiet, samt Sovjetunionens første og eneste president. Den første sovjetiske statsleder født etter oktober-revolusjonen, og den første med akademisk utdannelse.

Hans virke bidro vesentlig til avviklingen av den kalde krigen. Innledet en ny epoke Sovjetunionen, og etterhvert i de tidligere sovjetisk kontrollerte østblokk-landene med sin reformpolitikk. Reformpolitikken var basert på en ny ideologi som ble uttrykt i "Glasnost" (åpenhet) og "Perestrojka" (omstrukturering).

Gorbatsjov iverksatte en (etter datidens sovjetiske forhold) en liberal reformpolitikk for å åpne og forbedre det russiske samfunnet, men han hadde ikke som mål å avvikle kommunistpartiets kontroll. Sentrale elementer i reformpolitikken var større bruk av markedsmekanismer i økonomien, åpenhet i pressen, og en moderat politisk demokratisering.

Til tross for at Gorbatsjov ville bevare kommunistpartiets kontroll satte reformpolitikken igang en kjedereaksjon som medførte at partiet mistet makten, samt at Sovjetunionen til slutt ble oppløst.

Ble tildelt Nobels fredspris i 1990 for sitt bidrag til å avvikle den kalde krigen.

Da Gorbatsjov ble generalsekretær i 1985 representerte han en ny og yngre generasjon som ønsket reformer. Han innsatte mange yngre reformvennlige folk overalt i både kommunstpartiet og i statsapparatet. I sum medførte alle de nye initiativene en helt ny orientering i Sovjetunionen, især innen utenrikspolitikken.

Gorbatsjov er blant mange russere i dag miskjent for å ha vært en katastrofal statsleder. Vladimir Putin omtaler oppløsningen av Sovjetunionen som "...den største politiske katastrofen i det 20. århundre."

-

Jeg husker godt da Gorbatsjov kom til makten i 1985. Det gikk ikke lang tid før "alle" snakket om ham og det som skjedde i Sovjetunionen. Selv garvede konservative folk var grepet av denne energiske unge mannen, som nå var blitt øverste leder i verdens andre supermakt.

Illustrerende for hvordan Gorbatsjov ble vurdert dengang var da en i min danske familie, en erkekonservativ dame (ved et middagsselskap med mange likesinnede), sa høyt og utilslørt: "...han kan jeg godt like!" Og det sier en hel del om hvordan en hel del folk tenkte om Gorbatsjov, fordi i de kretser var alt som smakte av venstreoreinterte idéer og alt som kunne relateres til Sovjetunionen sterkt mislikt. Ikke slik å forstå at disse menneskene var intolerante, men dengang var det slik at man enten var pro USA og hadde pro-vestlige oppfatninger, eller så var man en tvilsom avviker.

Det å skulle si noesomhelst positivt om Sovjetunionen og sovjetisk utenrikspolitikk var som å banne i kirken. På den tiden var man enten for USA, og det var de aller fleste, eller så var man i det minste for den såkalte "tredje vei". Man var iallfall ikke for Sovjetunionen, ei heller vurderte man Sovjetunionen positivt.

Men så ble altså dette endret i stor grad...

Mikhail Gorbatsjov var som et friskt pust da han entret scenen. Alle de tidligere sovjet-lederne hadde uttrykksløse stenansikter, stenansikter som virket skremmende på oss. Med Gorbatsjov ble dette raskt endret. Han sjarmerte oss med sitt vennlige gemytt, den åpne stilen han førte, og ikke minst hans store evne til å bruke vennlige og imøtekommende ord når han snakket.

En kveld i 1988 satt jeg sammen med noen lokale ledere for norske humanitære organisasjoner i India. Vi spiste middag og pratet om internasjonal politikk, og en av dem uttalte: "Det er et paradoks! At USA med sitt politiske system har en statsleder som nærmest er senil, og at Sovjetunionen med sitt politiske system har en statsleder som er genial. Bøker vil bli skrevet om denne mannen, men de viktigste vil bli skrevet etter hans død. Slik er det med alle genier."

Jeg var selv på denne tiden venstreorientert, men hadde problemer med å plassere Gorbatsjov i landskapet. "Hva vil han, egentlig?" funderte jeg ofte på. At Gorbatsjov innledet reformer var vel og bra, det syntes vi alle. Men! Spørsmålet var om det ville noen egentlig demokratisering av samfunnet - som han forsøkte å reformere? Eller dreide dette seg bare om effektivisering - for å bevare diktaturet?

Litt senere kjøpte jeg så boka han hadde skrevet - "Perestrojka" (i norsk oversettelse) - for å finne mer ut av hvordan han tenkte. Jeg leste boka og diskuterte den med andre. Mye av det som stod i boka kunne jeg slutte meg til, men slettes ikke alt. Det var tydelig at Gorbatsjov var lynende intelligent. Han virket oppriktig og ærlig, og jeg tok ham på hans ord om at han ønsket liberale reformer. Men! Ønsket han et virkelig demokrati? Også om det gikk på tvers av den etablerte makteliten i Kreml? Hva med f.eks. KGB? Skulle KGB vingeklippes? Hva med generalene? Skulle de også vingeklippes? Arbeidet han for at Sovjetunionen skulle bli et samfunn der sivile myndigheter kontrollerte militære myndigheter, og ikke omvendt? Spørsmålene var mange, og diskusjonene i de miljøene jeg tilhørte ditto.

Enkelte sentrale norske politikere håpet at Gorbatsjov ville åpne Sovjetunionen såpass mye at et reelt flerpartisystem kunne bli etablert (a la vestlig modell). Jeg mente dengang, som nå, at noe slikt var illusorisk, tatt i betraktning Russlands historie og kultur. Og jeg mener at historien til nå har gitt meg rett i skepsisen jeg hadde. Russland er i dag, sett med mine øyne, ikke et reelt velfungernede demokrati, men snarere et oligarki (fåmannsvelde) eller et tilnærmet despoti (statslederen har all makt og styrer vilkårlig).

Uansett kan jeg huske da Berlin-muren falt. Denne avgjørende hendelsen står som selve juvelen i Gorbatsjovs virke, selv om den ikke var tilsiktet av ham. Han ønsket avspenning fordi rustningskappløpet var tapt for Sovjetunionen. Økonomien var sterkt vaklende, og hele samfunnet var kommet til en "stand still".

Gorbatsjov ville bruke ressurser på andre sektorer i samfunnet enn militæret for å bringe hele den sovjetiske skuta på rett kjøl igjen. For å greie det måtte han få til avspenning mellom øst og vest, samt vitalisere hele den russiske befolkningen. At kommunistpartiets diktatur til slutt falt og sovjet-imperiet ble oppløst hadde han ikke regnet med.

I dag står Gorbatsjov for meg som en av de viktigste statslederne i moderne tid. Han fikk til store omveltninger i det daværende Sovjetunionen, omveltninger som så spredte seg til de tidligere østblokk-landene. At mye av det som skjedde i kjølvannet av det han innledet ikke var tilsiktet av ham er det opp til historikerne å skrive bøker om.

I dagens Russland er han som sagt sterkt miskjent, og i vesten glemt eller oversett av mange.

 

Biografi (engelsk wikipedia):

http://en.wikipedia.org/wiki/Mikhail_Gorbachev

1. okt, 2014

 

"Vi befinner oss på den side som gir liv. På den side hjertet banker. På venstre side."

- Reiulf Steen

 

 

Reiulf Steen var en uvanlig fargerik politiker i det norske grå politiske landskapet.

Fabrikkarbeider, fagforeningsaktivist, journalist, partiformann, stortingsrepresentant, statsråd, ambassadør, forfatter, skarp retoriker som engasjerte sine tilhørere, intellektuell urokråke og rebell.

Uten annen formell utdannelse enn realskolen gikk han helt til topps innen Arbeiderpartiet.

Han kom fra helt vanlige kår i et vanlig arbeiderhjem. Klassebevisstheten stod sterkt i lokalmiljøet som han kom fra, og det preget ham alle hans år. Likevel hadde Reiulf en stor evne til å kommunisere med andre mennesker på tvers av ideologiske skiller og partigrensene. Hans tilhørighet var forankret i arbeiderbevegelsen, men han evnet å lytte til folk med andre politiske synspunkter.

Ble betegnet som "kommunsitjomfru" av partisekretær Håkon Lie, av andre ble han oppfattet som en tviler og en opprører. Reiulf var da også en tviler, i den forstand at han avviste fasttømrede meninger forankret i ideologi, men søkte å finne svar på politiske spørsmål og utfordringer ut fra egen resonnering og erfaring.

Levde noe frynsete i perioder av sitt liv, der han bla. gjennomgikk tunge depresjoner.

Fordi Reiulf var så frittalende og høyttenkende som det han var ble han sterkt omstridt både i Arbeiderpartiet og i andre politiske miljøer. Dette førte til at han aldri ble statsminister, tross at han var Arbeiderpartiets formann ett par år (Arbeiderpartiet har tradisjon for at formannen/lederen også var/er partiets statsministerkandidat).

Likevel står Reiulf som en ragende figur i det norske politiske landskap i siste halvdel av 1900-tallet. Han var en av de siste innen Arbeiderpartiets toppsjikt som ikke hadde akademisk bakgrunn. Han var stolt av sin bakgrunn som fabrikkarbeider og journalist, og la aldri skjul på det.

Den store evnen til å formulere seg utviklet han i tida da han var journalist i avisa Fremtiden, en evne som altså førte ham rett til topps innen norsk politikk.

Sosialdemokratiet kan defineres som politisk ideologi om historie, økonomi, sosial utvikling, sosiale skiller og samfunn. Som ideologi springer sosialdemokratiet ut av sosialismen og filosofien til Karl Marx, men er en betydelig moderert utgave av disse. Sosialdemokratiets opprinnelige mål var å avskaffe kapitalismen og opprette et sosialistisk samfunn ved bruk av demokratiske virkemidler, men dette målet er nå forkastet.

Istedet søker nå sosialdemokratiet å finne en balanse mellom kapitalismen (markedsøkonomi) og sterk offentlig sektor. Målet er fortsatt i dag å jevne ut sosiale forskjeller gjennom ulike politiske og økonomiske virkemilder, der bla. staten brukes som instrument for å oppnå dette. Sosialdemokratiets idéer og målsettinger har alltid hatt sterk forankring i arbeiderbevegelsen i Norge.

----

Det var på et 1. mai-arrangement i hjembygda at jeg møtte Reiulf Steen. Jeg var på den tiden (begynnelsen av 80-tallet) leder for lokallaget av SU (Sosialistisk Ungdom) i Nedre Eiker, og var godt kjent med det politiske miljøet i bygda.

Noen uker før 1. mai ble jeg forespurt om jeg kunne holde ungdomsappellen. Jeg spurte da først om det var greit at jeg holdt appell om aktivitetshus for ungdommen i bygda. Folka i SV og AP svarte entydig ja til det, og jeg gikk hjem for å begynne å skrive manuset til appellen. Jeg fikk noe hjelp til å skrive manuset, både av min mor (som var pedagog) og av drevne folk innen partiet og fagforeninger. "Sånn og sånn må du holde appellen for å få folk med deg!" hørte jeg mange ganger, og oppmuntringene var mange.

Da manuset endelig var skrevet ferdig leste jeg det høyt for mine venner. De syntes det var dritkult, men at jeg var "blitt litt vel mye politisk i det siste".

Så kom selve dagen. Vi hadde først 1. mai-frokost på Folkets Hus, deretter gikk toget fra Krokstadelva over til Mjøndalen. Jeg og en av mine venner (han var lederen for AUF i bygda dengang) var fanebærere og gikk først i toget.

Det var storartet!

Jeg husker bla. at en freaka fyr fra datidens Rød Valgallianse (nå partiet Rødt) kom bort til meg og sa at jeg med dette hadde sviktet alle idealer. "Ja, ja, man hører jo så mye rart fra de hardbarka kommunistene i bygda." tenkte jeg der jeg gikk videre med den vaiende fanen.

Da toget endelig ankom kulturhuset i Mjøndalen var det tid for allsang, appeller og taler. "Internasjonalen" ble sunget, og så var kvinneappellen først ut. Da kvinneappellen var over var det det så min tur. Jeg stod på hjørnet av kulturhuset bak podiet og ventet med en rullings. Da jeg gikk opp på podiet var jeg varm og svett av nervøsitet...

Appellen ble holdt. Jeg var drittnervøs og strevde meg gjennom manuset, prøvde å løfte blikket mot publikum innimellom, prøvde å la ordene flyte fritt og rent. Da jeg var ferdig syntes jeg at jeg hadde vært altfor stotrende og dermed hadde mislyktes. Jeg gikk ned av podiet med en skikkelig vond og flau følelse inne i meg, men applausen var strek, og noen plystret. Folk kom bort til meg og gratulerte meg for appellen. Den kjipe følelsen inne i meg forsvant, og jeg ble glad og opprømt. 

Da kom Reiulf rett mot meg der jeg stod. Han grep min hånd, klappa meg på skulderen og sa "Veldig bra appell! Fortsett slik!" Hans håntrykk var fast, og blikket imøtekommende og vennlig. Vi veksla noen ord mens korpset spilte. Han lurte på om jeg ville prøve meg innen politikken, jeg svarte at det visste jeg ikke. Han sa at poltikken trenger unge folk med engasjement, og oppmuntret meg til å fortsette. Jeg fikk et veldig godt inntrykk av Reiulf der vi stod og prata. Han lyttet oppmerksomt, og virket oppriktig interessert i det jeg sa. Han hadde selvsagt pipa med seg, og jeg trivdes i hans selskap. 

Så var det Reiulfs tur til å gå på Podiet. Alle ble helt stille, for vi visste godt at nå skulle en av Arbeiderpartiets beste agitatorer og talere holde hovedtalen...

 

 

Nettsider:

 

"Den tragiske storhet" (av Harald Stanghelle - Aftenposten):

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/Den-tragiske-storhet-87487b.html  

 

Sosialdemokratiet (Wikipedia):

http://en.wikipedia.org/wiki/Social_democracy

 

Arbeiderpartiet:

http://arbeiderpartiet.no

 

 

 

30. sep, 2014

Inge Lønning var en av Høyres tenkere i sin tid. En stor ressurs for partiet Høyre som for norsk politikk i sin alminnelighet. Meget godt orientert, kunnskapsrik innen svært mange felt, uvanlig velformulert og debattglad. Han var kjent for sine skarpe analyser, samt bruken av ironisk humor under diskusjoner med andre - som av og til ble (mis)oppfattet som arroganse.

Dyktig til å sette idéer og ideologi inn i en større historisk og kulturell sammenheng. Ikke for ingenting at han ble oppfattet for å være Høyres ledende ideolog i sin tid, noe som ikke sier lite da partiet har hatt (og fremdeles har) mange eminete tenkere.

Utdannet som teolog, og vektla alltid menneskeverd samt omsorg for svake og utsatte grupper i hele sitt virke. Hadde mange høye posisjoner innen norsk samfunnsliv, men nådde aldri helt til topps. Til det var han kanskje en for skarpskodd tenker og frittalende retoriker for "gutteklubben grei".

Inge hegnet om verdier, både innen politikken som i teologien, og hans grunnsyn var at alt i menneskets tilværelse er og skal være grunnlagt på verdier. Han representerte den verdikonservative linjen innen Høyre, en linje som kan føres fra Emil Stang, via C.J. Hambro og John Lyng, til Lars Roar Langslet, Jan P. Syse og Kåre Willoch.

Illustrerende er at mang en gang fikk Inge andre sentrale Høyre-folk i strupen fordi han gikk krast ut mot lommekalkulator-tenkningen innen partiet. Det var noe av grunnen til at at han aldri ble partileder, og heller aldri kom inn i regjeringen. Det forklarer også hvorfor han før stortingsvalgene i 2009 og 2013 ble vraket under nominasjonen til Høyre.

Vakte oppsikt da han fortalte åpent om lange perioder med tung depresjon, og fikk stor anerkjennelse og respekt for å ha skapt større forståelse for psykisk lidelse.

 

Verdikonservatismen

Verdikonservatisme kan defineres som filosofi eller ideologi om historie, kultur og samfunn. En livsholdning og -anskuelse som vil bevare og bygge videre på verdier overtatt fra fortiden - verdier som kommer til oss via lange historiske linjer og som er kjernen i arven fra tidligere generasjoner. Verdikonservatismen søker å bevare slike verdier, og avviser alt innen idéverdenen og den kulturelle sfære som kan ødelegge disse.

-

Det er til Inge Lønnings fortjeneste at jeg fikk øynene opp for verdikonservatismen. Takket være ham har jeg innsett at konservatisme er et sett av verdier som går langt ut over snever lommekalkulator-tenkning.

Sentralt i Inges forståelse av hva konservatisme ér ligger hans menneskesyn. Mennesket var for Inge, uansett alder, kjønn, etnisk bakgrunn, sosial status, en kvalitativ størrelse som ikke kunne måles eller kvantifiseres. For Inge hadde mennesket per se en ukrenkelig verdi, og det var en sentral oppgave for konservatismen å bevare og viderebringe et slikt grunnsyn.

Mange innen Høyre hevder i dag at det finnes ikke noe slikt som verdikonservatisme, men at begrepet er "smør på flesk". De hevder at konservatismen i seg selv er et sett av verdier, og at det får holde. Jeg er ikke helt sikker på om Inge ville ha signert den. Slik jeg oppfattet Inge stod han alltid sterkt på at verdier er noe annet enn det lommekalkulatoren kommer frem til. I tråd med dette har Lars Roar Langslet uttalt at det er to hovedlinjer innen Høyres historie som skiftevis har hatt overtaket over partiet i ulike perioder; den ene linjen er lommekalulatoren, den andre linjen er verdier. 

Jeg møtte aldri Inge Lønning personlig, selv om det var nære på mange ganger. Han var hyppig tilstede under messene i Oslo Domkirke i den tida da jeg vanket i kirkens miljø. Vi var på hils med hverandre, som så mange kirkegjengere var og er. Så da det en dag kom et brev i posten signert Kristin Clemet ble jeg svært overrasket.

I brevet ble jeg forespurt om jeg ville være blant gratulantene vedrørende Inges 70-årsdag. Jeg takket ja til forespørselen, og nå står jeg oppført i Tabula Gratulatoria i festskriftet "Menneskeverd" sammen med prominete folk som Thorbjørn Jagland, Jo Benkow, Henrik Syse, Kåre Willoch, Erna Solberg, Finn-Erik Vinje, Kristin Clemet og Michael Tetzschner. Det tar jeg som en stor honnør, og jeg tar det som uttrykk for Inges menneskesyn.

Inge må ha hørt om meg fra den tida da jeg jeg vanket i Domkirkens miljø. Da gikk jeg regelmessig i høymessen på søndager. Etter høymessen plukket jeg opp alt søppelet som lå rundt kirken, og etterpå satte jeg meg på benken i kirkens park og leste bøker av Augustin og Aquinas. Jeg var jo en helt vanlig fyr, og at Inge tydeligvis ville ha meg med blant gratulantene sier sitt om hans humane grunnholdning.

Jeg fikk dessverre aldri anledning til å møte Inge siden, men jeg både håper og tror at han visste at det han gjorde var svært viktig for meg i denne vanskelige perioden da jeg sleit en god del med ensomhet og tunge tanker.

 

Festskriftet "Menneskeverd":

http://www.fpress.no/index.php?ID=Bok&ID2=158

 

Politisk filosofi (bla. konservatisme):

http://www.iep.utm.edu/polphil/

 

Høyre:

http://www.hoyre.no