11. nov, 2014

Drama

 

 

"What is drama but life with the dull bits cut out."

- Alfred Hitchcock

 

 

 

 

 

Som så mange andre på min alder så jeg mye film da jeg var i ten-årene, men jeg hadde en litt annen orientering mot film enn det som var vanlig for ungdom. De fleste av mine kamerater ville se actionfilmer og var lite interesserte i seriøse dramafilmer. Selv syntes jeg at action kunne være bra, men at slike filmer ofte var underholdning for underholdningens skyld alene, noe jeg fant intetsigende hvis det ble bare slike filmer. Når jeg så en film ville jeg ikke bare ha en god filmopplevelse men også føde for tanken som for følelsene. Det var slik jeg vurderte filmene som jeg så dengang og opplevelsene som de gav meg.

Jeg husker spesielt godt da Hollywood klassikeren "Giant" med James Dean, Elizabeth Taylor og Rock Hudson ble vist på NRK da jeg var ungdom. Jeg var for ung dengang til å skjønne så mye av filmens dypere innhold, men jeg husker at de voksne diskuterte filmen etter at den var ferdig vist. Filmen måtte ha utløst tankeprosesser hos dem, for de diskuterte den resten av kvelden samt neste dag. Flere av medlemmene i min familie var sterkt opptatt av seriøs litteratur samt historie og idéer. "Giant" hadde åpenbart truffet en nerve hos dem, noe som forklarer hvorfor de diskuterte filmen såpass som de gjorde.

"Giant" var ikke den eneste filmen som utløste diskusjoner blant de voksne i min familie. Jeg husker andre filmer som gjorde det samme. En av dem var "A Streetcar Named Desire", en annen var "East Of Eden", en tredje var "The Deer Hunter", en fjerde var "12 Angry Men", en femte var "Raging Bull". Jeg kunne ha nevnt mange andre seriøse dramafilmer som vi så dengang. Det som er felles for disse filmene var ikke bare at de er særdeles gode, men at de i tillegg utløste diskusjoner blant de voksne etter at vi hadde sett filmen. Slik lærte jeg at film ikke er til for underholdningens skyld alene, men et medium som bidrar til å skape bevissthet gjennom refleksjon og diskusjon.

Da jeg var kommet i 20-årene gikk jeg ofte på kino sammen med min far og min noe eldre fetter. Vi gikk som regel på daværende Filmteatret som lå i Stortingsgata. Filmteatret var dengang en meget bra kino som viste seriøse filmer av høy kunstnerisk kvalitet og vi pleide å se filmer der på lørdagene. Vi valgte ut filmen på forhånd, som regel var det min far som gjorde det. Først var vi innom utestedet Casino, drakk øl og pratet en stund før vi gikk for å se kveldens film. Casino lå i kjelleren til Høyres Hus og var dengang et sted for kunstnere, forfattere, journalister, studenter og intellektuelle. Et trivelig sted med uhøytidelig atmosfære. Etter å ha tatt ett par tre øl der ruslet vi så bort til Filmteatret som lå et lite steinkast unna.

En av de filmene jeg husker best - av de vi så på Filmteatret - var "Jean de Florette" (sjekk bildet ovenfor - sjekk også filmen på Wikipedia og/eller Rotten Tomatoes for info). En nydelig fransk film med et alvorlig tema. Jeg opplevde filmen som både velspilt og velregissert da jeg så den. "Jean de Florette" var filmen som fikk meg til å tenke over hva drama innebærer som filmkonsept da jeg aldri hadde sett noen lignende film før. "Jean de Florette" grep meg meget sterkt med sin tematiske dybde, samtidig opplevde jeg filmen som umåtelig vakker. Kameraføringen, bildene, musikken og dialogene gjorde meg sterkt fascinert. I dagene som fulgte tenkte jeg ikke på annet enn "Jean de Florette" og jeg ønsket veldig å se filmen om igjen.

"Jean de Florette" var filmen som skulle få meg til å bli interessert i drama for alvor. Filmen åpnet mine øyne for at drama på film meget vel kan være vakkert og samtidig fungere som føde for tanken og følelsene - på samme måten som seriøst teater. Filmen fikk meg til å tenke mye over hva drama ér som sådan, og den står ennå i dag som en av de sterkeste dramafilmene jeg noengang har sett.

"Jean de Florette" hadde en oppfølger som kom på plakaten til Filmteatret høsten etter. Tittelen var "Manon des Sources" - andre del av hele filmen som sådan. Også "Manon des Sources" grep meg meget sterkt med sin tematiske dybde samt hvordan den var laget.

Begge disse filmene dannet grunnlaget for hvordan jeg forstod drama på film per se. Jeg har sett mange andre seriøse dramafilmer siden, meget bra filmer som har gitt meg sterke opplevelser, men knapt noen av dem kommer opp på nivået til "Jean de Florette" og "Manon des Source" i mine øyne. Disse to filmene skulle bidra til at jeg fikk utdypet min forståelse av hvordan drama gjør seg på film, noe som fikk meg til å opplevde andre seriøse dramafilmer annerledes enn hva jeg ville gjort foruten. Når jeg senere i mitt voksne liv så andre dramafilmer fikk jeg langt større utbytte av de.

Samtidig var det slik at "Jean de Florette" og "Manon des Source" fikk meg til å tenke over forholdet mellom film og diktning. Filmene er basert på en roman av den franske foratteren og filmskaperen Marcel Pagnol (jeg har ikke lest romanen). Fordi Marcel Pagnon både var forfatter og filmskaper begynte jeg å reflektere over hvordan seriøs diktning kan komme til uttrykk på film i kunstnerisk form.

Mange år senere skulle jeg se en film som ble katalysatoren for hvordan jeg forstod diktning og film...

Filmen var "Il Postino" (den norske tittelen er "Postmannen"), en italiensk film som jeg så på Saga Kino da den kom på plakaten på midten av 90-årene. "Il Postino" er en rørende vakker og elegant laget film som omhandler en enkel postmann som blir venn med poeten Pablo Neruda. Vennskapet mellom de to utvikler seg og Pablo Neruda får postmannen til å fatte interesse for poesi. Pablo Neruda forklarer postmannen hva poesi ér, noe som gjør at postmannen ønsker å bli poet selv. Postmannens motivasjon for å bli poet er at han forelsker seg i ei nydelig jente og han ønsker å bevege henne med ord.

"Il Postino" ble filmen som fikk meg til å tenke over hva poesi ér og ikke ér, og hvordan poesi - eller diktning - kan få et filmatisk uttrykk. Ved disse tre filmene - "Jean de Florette", "Manon des Source" og "Il Postino" - dannet jeg meg en forståelse av at diktning ikke bare er til for underholdningens skyld alene, men fungerer som instrument for å skape dypere bevissthet hos mottakeren. Slik var det iallfall for meg. Når jeg nå ser seriøse dramafilmer får jeg langt større utbytte av filmopplevelsen enn hva jeg ville ha hatt uten de tre ovennevnte filmene - nettopp fordi de har fått meg til å tenke mye over diktning og film.

En siste film jeg vil nevne er "Pelle Erobreren" som jeg så i København for mange år siden. Jeg har siden sett "Pelle Erobreren" flere ganger, og den står for meg som en av de vakreste og dypeste dramafilmer jeg noengang har sett. Årsaken til at jeg vurderer filmen slik er at jeg kjenner meg igjen i den. "Pelle Erobreren" skildrer ungdom og oppvekst, sosiale ulikheter, drømmen om frihet samt far/sønn forhold. Den troverdige måten alt dette er skildret på i filmen gjorde at jeg ble bergtatt første gangen da jeg så den. Aldri tidligere hadde jeg sett en film som jeg så til de grader kjente meg igjen i, og jeg har ikke sett noen filmer siden som har gitt meg den samme følelsen.

"Pelle Erobreren" ble filmen som skulle få meg til å tenke over hvordan film får en til å kjenne seg igjen og slik utløse tankeprosesser som skaper bevissthet om ens egen livssituasjon. Jeg kan selvsagt se actionfilmer i dag og har glede av det, men seriøse dramafilmer treffer meg langt sterkere. Grunnen til det ligger i at jeg ikke ønsker å kun bli underholdt eller more meg, men ønsker føde for tanken og følelsene. I et sånt perspektiv er seriøse dramafilmer suverene.

Og skulle tankeprosesser samt gode diskusjoner bli utløst etter at man har sett en seriøs dramafilm slår man flere fluer i en smekk.

 

 

Nettside:

 

Drama Films (filmsite):

http://www.filmsite.org/dramafilms.html