En god historie forlenger livet...

11. apr, 2017

 

 

"Dear Prudence, won´t you come out to play? Dear Prudence, greet the brand new day. The sun is up, the sky is blue. It´s beautiful and so are you."

- Lennon/McCartney 

 

 

 

Sommeren 1987 jobbet jeg på Aass Bryggeri, det var slutt mellom min kjæreste og meg og jeg hadde fått opptak på Sund folkehøgskole ved Steinkjer. Det var en sabla bra sommer. En av de fineste somrene jeg har opplevd.

Slik jeg husker sommeren var det mye sol og mange varme dager. Jeg var sammen med mine kamerater. Vi badet, dro på fisketurer i området der vi bodde, dro på båttur i ei gammel snekke i Oslofjorden, dro på telttur med noen kasser Aass øl og grillmat, og selvsagt festet vi i helgene.

Noe av det jeg gjorde var å lese romanen Beatles av Lars Saabye Christensen. Romanen grep meg veldig og jeg identifiserte meg med dens hovedkarakter Kim. Noe annet jeg gjorde var å kjøpe Beatles albumet Please Please Me. Det var det siste albumet med Beatles som jeg kjøpte på vinyl. Med Please Please Me hadde jeg alle studioalbumene pluss noen samlealbum og ett par bootlegs.

Jeg lyttet mye til Please Please Me den sommeren. Albumet gjorde at jeg også lyttet til mine øvrige Beatles album, især The White Album.

Når jeg tenker tilbake på sommeren nå står den for meg som "Beatles-sommeren", både på grunn av romanen til Lars Saabye Christensen og mine Beatles album. Sommeren dannet opptakten til året jeg gikk på folkehøgskolen. Den var preget av frihet og livsutfoldelse, og ga meg en pangstart på tiden som skulle komme.

Her kommer storyen...

 

 

 

Here comes the sun, here comes the sun

And I say it's all right

Little darling, it's been a long cold lonely winter
Little darling, it feels like years since it's been here

Here comes the sun, here comes the sun
And I say it's all right

Little darling, the smiles returning to the faces
Little darling, it seems like years since it's been here 

Here comes the sun, here comes the sun
And I say it's all right

Sun, sun, sun, here it comes
Sun, sun, sun, here it comes
Sun, sun, sun, here it comes
Sun, sun, sun, here it comes
Sun, sun, sun, here it comes

Little darling, I feel that ice is slowly melting
Little darling, it seems like years since it's been clear

Here comes the sun, here comes the sun
And I say it's all right
Here comes the sun, here comes the sun
It's all right, it's all right

Harrison

 

 

 

12. sep, 2015

 

"It is your duty in life to save your dream."

 

- Amedeo Modigliani

 

 

 

 

 

 

 

Paula og jeg besøkte graven til Amedeo Modigliani da vi var i Paris høsten 2014.

Det var Paulas idé. Hun visste at Modigliani er min favoritt kunstner, så en dag da vi satt på en av byens caféer og drakk kaffe foreslo hun at vi skulle besøke hans grav. Jeg ble begeistret for hennes forslag og spurte om det var greit at vi kjøpte en flaske vin som vi kunne stille på graven (Modigliani var veldig glad i vin). Paula lo og ga sitt samtykke.

Vi stakk innom en lokal vinhandel i nærheten av der vi bodde og kjøpte en enkel flaske rødvin. Så skrev Paula et lite brev på engelsk som hun ville legge på graven ved siden av vinflasken. Hensikten var at andre som besøkte hans grav skulle få lese brevet. Jeg husker ennå avslutningen på brevet, som lød: "Morten loves you." Jeg ble veldig rørt over hennes fine brev.

Vi bodde i en leilighet rett ved gravlunden, så vi kunne spasere dit. I tillegg til vinflasken kjøpte vi også en bukett røde roser som vi ville legge på graven.

Her kommer storyen.

 

 

Nettsider:

 

Cimetière Pere-Lahaise (Paris):

http://www.pere-lachaise.com/

 

Find A Grave (Amedeo Modigliani):

http://www.findagrave.com/cgi-bin/fg.cgi?page=gr&GRid=2246

 

 

 

12. sep, 2015

"A dream you dream alone is only a dream. But a dream you dream together is reality."

- John Lennon

 

 

"...woke up, fell out of bed, dragged a comb accross my head, find my way downstairs and drank a cup, and looking up I noticed I was late, find my coat and grabbed my hat, made the bus on seconds flat, find my way upstairs and had a smoke, and somebody spoke and I went into a dream........aaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaa....."

 

Paula og jeg kjørte en double decker (rød to-etasjers buss). Vi satt helt foran oppe i bussens andre etasje. Da bussen kjørte i Piccadilly Circus sang vi A Day In The Life sammen. Vi sang for oss selv og hadde det veldig fint. Siden det var lite folk oppe i bussens andre etasje sang vi uten å bli flaue eller beskjemmet. Det var min idé at vi skulle synge A Day In The Life når vi kjørte en double decker. Paula var helt med på idéen. Vi hadde bestemt at vi måtte synge låta når bussen kjørte i Piccadilly Circus, som var Londons kulturelle sentrum på 60-tallet. Det føltes fett når vi satt der på bussen og sang.

Det var høsten 2013. Paula og jeg var en uke i London sammen. Jeg syntes det var en fin tur, og når jeg skriver dette kommer gode minner fra turen frem i mitt sinn. Noe av det jeg ville mens vi var i byen var å se Abbey Road Studios. Dette legendariske studioet der så mange band og artister hadde spilt inn sine album. Jeg hadde sagt til Paula at jeg ville krysse gata på fotgjengerovergangen rett foran studioets hovedinngang - som er blitt udødeliggjort av The Beatles med coveret på Abbey Road albumet. Paula syntes det var en storartet idé.

Vi dro ut til Abbey Road Studios i Westminster en tidlig ettermiddag. Som svoren Beatles fan hadde jeg i mange år ønsket å se studioet som var blitt berømt for sine tekniske nyvinninger innen lydopptak som ga meget ren gjengivelse av innspilt musikk. Vi tok først lokaltoget ut til Westminster. Da toget ankom Westminster stasjon gikk vi av og ut på gata. Det lå en Beatles-souvenirsjappe rett ved nedgangen til stasjonen. Vi gikk inn i sjappa og kikket oss omkring. Sjappa var rimelig fylt av folk, og den hadde alt man kan tenke seg av Beatles-souvernirer. Etter å ha kikket en liten stund kjøpte jeg til slutt et dørskilt i metall der Abbey Road samt studioets gateadresse var innskrevet. Paula hadde også plukket frem noen souvernirer som hun ville kjøpe. Vi betalte og ruslet så den korte strekningen bort til Abbey Road.

Gata som vi gikk på ender rett ved studioets hovedinngang, vi hadde derfor ingen problemer med å finne veien frem. Vi hadde fått vite at studioet ligger bare ett par minutters gange fra stasjonen, så vi tok tiden med ro der vi gikk. Været var typisk høstvær med grått skylag og svak vind, men heldigvis ingen regn. Temperaturen var litt kjølig så vi hadde kledd oss godt. Endel folk gikk langsmed sidegata der vi også ruslet i retning av studioet. Abbey Road Studios er som kjent et valfartssted for mange Beatles fans.

Mens vi ruslet pratet vi om The Beatles. Jeg fortalte Paula om hvordan bandet hadde staret sin karriere på klubber i Liverpool og Hamburg, at bandet til å begynne med var kjent som "the bottom group that nobody wanted", at mens omtrent alle på den tida ville ha uskyldig og ufarlig pop så insisterte Beatles på å spille hard rock n´ roll, at bandmedlemmene i starten var kledd i jeans og sorte lærjakker samt hadde langt fett hår og røkte sigaretter når de stod på scenen (noe de ikke fikk lov til siden). Videre fortalte jeg om gjennombruddet bandet fikk med singelen Please Please Me og snøballen som begynte å rulle, om når John uttalte at Beatles var større enn Jesus Kristus og de voldsomme reaksjonene som uttalelsen skapte, om albumet Sgt. Pepper´s Lonely Hearts Club Band som bandets høydepunkt og om hvordan albumet blir vurdert ennå idag av folk i musikkbransjen, om Beatlemania på 60-tallet...

Da vi kom til enden av sidegata der den møter Abbey Road så vi porten til studioets hovedinngang. Det var et magisk øyeblikk for meg. I så mange år hadde jeg ønsket å se dette studioet, og nå var jeg endelig her...

Jeg tok Paula i hånden og vi gikk omkring og kikket. Både Paula og jeg var stille mens vi krysset Abbey Road og gikk bort til porten. På den ene hvite murstolpen ved siden av porten var det et skilt i blank messing, og på skiltet leste jeg Abbey Road Studios. Vi stod der sammen, sa ingenting mens vi kikket på bygningens forside og hovedinngang. Vi ville oppleve dette magiske øyeblikket mens vi stod foran innkjørselen til studioet uten at prat skulle få avlede vår oppmerksomhet.

Mens vi stod der kom minner frem i mitt sinn om da jeg kjøpte Abbey Road albumet på vinyl på midten av 80-tallet. Dengang da jeg kjøpte albumet hadde jeg allerede hørt det noen ganger, men det var selvsagt noe eget å få albumet i min platesamling. Jeg hadde vært innom Opland Musikk i Drammen, som dengang ble regnet for å være byens beste platesjappe. Og da jeg satt på bussen på vei hjem til Krokstadelva der vi bodde kunne jeg knapt vente til jeg fikk satt albumet på platespilleren.

Jeg kom hjem og konstanterte lykkelig at jeg var alene i huset. Ingen skulle få forstyrre meg i mitt magiske øyeblikk med prat og andre unødvendige ting...

Først gikk jeg inn på kjøkkenet for å lage meg en kanne te (John, Paul, George og Ringo var stordrikkere av te). Da teen hadde traktet ferdig gikk jeg ned til mitt gutteværelse. Vel inne på mitt værelse kunne jeg i ro og mak ta frem albumet fra plastposen. Jeg kikket andektig på albumets cover der John, Ringo, Paul og George krysser Abbey Road på fotgjengerovergangen. Dette myteomspunnede coveret som har skapt så mange spekulasjoner om skjult budskap og dypere mening. Jeg tok skiva langsomt ut av hylsteret og satte den varsomt på platespilleren. Så rulla jeg meg en rullings og skjenket dampende te i den store tekoppen. Endelig kunne jeg sette igang platespilleren og lytte til Abbey Road helt for meg selv! Og da åpningen på Come Together fløt ut i rommet fyrte jeg opp rullingsen...

Paula tok frem kameraet og begynte å ta bilder av studioet og området omkring. Jeg kikket meg litt rundt mens hun tok bildene. Så ruslet vi litt opp og ned gata før vi gikk over til den andre siden der en menneskemengde var samlet. De som stod der ventet på tur for å få krysset gata på fotgjengerovergangen, et must for mange Beatles fans når de er ved Abbey Road Studios. Et team på fire-fem stykker tok bilder mot betaling av de som krysset gata. Paula spurte om det var tillatt å ta egne bilder og om det i så fall kostet noe. Hun fikk til svar at det kunne man selvsagt gjøre og at det var gratis.

Jeg tok av meg skoene og sokkene. Folka som stod omkring meg humret og lo. Så tok jeg frem pipa og tobakken og begynte å stappe. De som stod nærmest kikket nysgjerrig mens jeg stappet pipa, noen pekte og hvisket sammen. "You are definitely not here at Abbey Road Studios without smoking anything!" sa jeg idet jeg puttet pipa i munnen. Ei jente som stod rett ved meg svarte leende: "You´re damn right about that, sir!" Så strøk jeg en fyrstikk og fyrte opp pipa. Da jeg hadde fått god fyr i pipa resiterte jeg lyrikken på A Day In The Life der Paul synger "......had a smoke, and somebody spoke and I went into a dream..." De som stod omkring meg lo, og jeg hørte et ungt par som sang ".....aaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaa..." Den gemyttlige stemningen mellom oss som stod der steg enda noen hakk.

Jeg gikk bort til fotgjengerovergangen og gjorde meg klar til å krysse Abbey Road. Paula stilte seg opp for å ta bilder. Så begynte jeg å gå, barfot, i sorte jeans, med sort lærjakke, six-pence og med pipa i munnen, som en tilnærmet imitasjon av Paul på coveret på Abbey Road albumet. Da jeg hadde krysset gata gikk jeg tilbake til Paula og vi sjekket alle bildene som hun hadde tatt. Da vi ikke var fornøyde med noen av bildene bestemte vi oss for et nytt forsøk. Paula stilte seg nærmere på en bedre plass og jeg krysset gata på ny. Hun knipset og knipset mens jeg gikk der på fotgjengerovergangen. Denne gangen ble bildene bra.

Da vi var ferdige sa vi adjø til mengden som hadde sett på vårt lille stunt. Noen av de sang strofer fra låta Hello Goodbye da vi sa adjø. Jeg fyrte opp pipa på ny og resiterte strofen på låta Being For the Benefit Of Mr. Kite! der John synger "A splendid time is guaranteed for all!" De vennlige folka smilte og lo, og de vinket til oss da vi begynte å rusle avgårde. Men vi ruslet takket jeg Paula for at hun hadde blitt med meg ut til studioet. Hun smilte og sa at det hadde vært en glede for henne å se studioet. Hun tok min hånd og spurte: "Kan du ikke fortelle mer om Beatles? Jeg vil høre mer!"

Og mens vi ruslet ned gata mot bussholdeplassen fortalte jeg om The Fab Four...

 

 

Nettsider:

 

Abbey Road Studios (offisiell nettside):

http://www.abbeyroad.com/

 

Abbey Road Studios (The Beatles Bible - Not quite as popular as Jesus):

http://www.beatlesbible.com/features/abbey-road-studios/

 

"46 years ago: The Beatles Walk Into History With "Abbey Road" Cover Photo" (Ultimate Classick Rock):

http://ultimateclassicrock.com/beatles-abbey-road-cover-shoot/

 

 

 

27. aug, 2015

 

"Everything is recycled in India, even dreams."

- Shashi Tharoor

 

 

 

 

Jeg feiret min 22-års bursdag da jeg var i Bombay og ville spise en bedre middag på et godt spisested i byen. Og jeg ville gjøre det alene. De andre i min gruppe som jeg reiste sammen med syntes det var litt rart, men det var det jeg ville. Jeg gikk fra vårt pensjonat der vi bodde og vandret så gatelangs i denne digre millionbyen mellom tiggere og forretningsfolk, unge og gamle, sykler og rickshaws, biler og busser, og lette etter et godt spisested.

Mens jeg vandret gatelangs og kikket på det myldrende og fargerike gatelivet ble jeg stoppet av en middels eldre mann som var kledd i en meget pen dress med silkeslips. Han hadde sorte hornbriller og en enorm bart, og bar på en stresskoffert i sort skinn. Han var veltalende og virket meget vennlig, og presenterte seg som professor i matematikk på ett av universitetene i byen.

Jeg antok at han kunne være en svindler, men han behersket engelsk til det fullkomne uten den klassiske indiske aksenten. I tillegg viste det seg at han var forbløffende kunnskapsrik, han visste blant annet hvor mye en halvliter øl kostet i Oslo. Utover det siterte han store filosofer og poeter.

Han insisterte på å slå følge med meg og vise meg veien til et godt spisested. Jeg var sterkt skeptisk og prøvde høflig å avvise ham, men han slo følge likevel. Hvorom alle ting er så klarte han å fascinere meg mens vi gikk ved det han fortale meg om India, indisk historie og kultur. Det var som om jeg ble hypnotisert, og etterhvert visste jeg ikke hvor jeg befant meg. Han hadde ledet meg inn i gater med et mylder av folk, og jeg var fullstendig lost...

Vår indiske guide hadde advart oss mot nettopp noe slikt.

Her kommer storyen om det som skjedde denne dagen og kvelden, om alt det forunderlige som jeg opplevde.

 

Heng med!

 

 

 

Ode To Bombay

I had promised you a poem before I died 
Diamonds storming out of the blackness of a piano
Piece by piece I fall at my own dead feet
Releasing you like a concerto from my silence
I unfasten your bridges from my insistent bones
Free your railway lines from my desperate veins
Dismantle your crowded tenements and meditating machines
Remove your temples and brothels pinned in my skull

You go out of me in a pure spiral of stars
A funeral progressing towards the end of time
Innumerable petals of flame undress your dark
Continuous stem of growing

I walk out of murders and riots
I fall out of smouldering biographies
I sleep on a bed of burning languages
Sending you up in your essential fire and smoke
Piece by piece at my own feet I fall
Diamonds storm out of a black piano

Once I promised you an epic
And now you have robbed me
You have reduced me to rubble
This concerto ends.

- Dilip Chitre

 

 

 

Nettside:

 

Lonely Planet Mumbai-Bombay:

https://www.lonelyplanet.com/india/mumbai-bombay

 

 

 

25. aug, 2015

 

"Hollywood is a place where they´ll pay you a thousand dollars for a kiss and fifty cents for your soul. I know, because I turned down the first offer often enough and held out for the fifty cents."

 

- Marilyn Monroe

 

 

 

Det var for ett par år siden, på den tida da jeg var sammen med min daværende kjæreste Paula. Ei venninne av Paula skulle ha fest og vi var invitert. Det var en konsept-fest der alle skulle kle seg ut som karakterer fra kjente Hollywood-filmer. Jeg tenkte litt over hva jeg skulle kle meg ut som, og til slutt falt valget på Alex fra den kontroversielle kultfilmen "A Clockwork Orange" av regissøren Stanley Kubrick.

Alex spilles av Malcolm McDowell i filmen og mesterlig utført sådan. Alex er en fæl fyr som driter i omgivelsene rundt seg. Det eneste han bryr seg om er grensesprengende sex, ultra-vold og musikken til Ludwig van Beethoven. Han er leder for en gjeng som henger i en bar der de av alle ting drikker melk. Alex og hans kompanjonger er kledd i hvite drakter med bukser og skjorter, susp, militærstøvler og sorte hatter. I tillegg sminker de seg og bruker falske øyevipper. De driver med slåssing, ran og voldtekt, og ikke så mye mer.

"A Clockwork Orange" skulle få enrom innflytelse på alternativ ungdomskultur på 70-tallet, især punk-bevegelsen, tross at filmen ble forbudt i mange land. Fremdeles regnes "A Clockwork Orange" som én av de mest kontroversielle filmer som noengang er produsert, men ansees også som et mesterverk av mange fagfolk i filmbransjen.

Jeg fortalte Paula at jeg ville være Alex på festen, noe hun syntes var en storartet idé. En helg da hun var i Oslo dro vi ned til Hattebutikken som ligger rett ved Rådhusplassen. Vi stakk innom butikken og jeg spurte personalet etter bowlerhatter (Alex bruker en slik hatt i filmen). Personalet viste meg flere bowlerhatter og jeg valgte til slutt en flott bowlerhatt av det ikke helt billigste slaget.

Etter at jeg hadde betalt for hatten rusla vi bort til festmagasinet Standard der jeg skulle kjøpe falske øyevipper og Paula se på kostymer. I tillegg var jeg også på utkikk etter penis-nese da Alex bruker en slik når han voldtar kvinner. Det skulle vise seg at hverken Standard eller Kondomeriet (vi var også innom der) hadde slik penis-nese, så jeg måtte klare meg uten. Mens vi var på Standard kikket vi oss om og Paula ble begeistret for butikken. Etter å ha vurdert ulike kostymer og drakter valgte hun til slutt en stilig sort flapper kjole med pannebånd og fjær samt parykk, slik at hun kunne se ut som ei dame fra 20-tallets Amerika - fullstendig tatt ut fra kultromanen "The Great Gatsby" av F. Scott Fitzgerald.

I ukene som fulgte måtte jeg skaffe meg det øvrige til kostymet. Jeg var først innom sjappa Pentagon og kjøpte norske militærstøvler der (Alfa M-77). Jeg visste fra tida da jeg var soldat at støvlene ville være stive til å begynne med og at jeg trengte å gå de litt inn for å myke det tykke og seige læret, ellers kunne de bli ubehagelige å gå med på festen. Etter at jeg hadde skaffet meg støvlene var jeg innom en sportsbutikk i sentrum og kjøpte hvit susp beregnet på folk som driver med kampsport.

Så var turen kommet til hvite jeans samt hvite brede bukseseler. Bukseselene fikk jeg fort fatt i, men hvite jeans var det større problemer med. De aller fleste klesbutikkene jeg var innom solgte kun hvite jeans beregnet på syltynne folk, og de passet følgelig ikke meg. Etter at jeg hadde vært innom mange butikker fant jeg til slutt en butikk som solgte slike bukser som passet min størrelse.

Og da hadde jeg nesten alt; sort bowlerhatt, falske øyevipper, hvit susp, hvite brede bukseseler, militærstøvler, samt hvite jeans. Hvit skjorte i grov bomull hadde jeg fra før av, og Paula hadde sminke som hun kunne bruke når hun skulle legge sort eyeliner rundt mitt høyre øye. Det eneste som gjenstod var sort spaserstokk, men det hadde jeg fått vite at jeg kunne få låne av en venn.

I dagene som fulgte øvde jeg så på sangen "Singin´ in the Rain" om og om igjen til den satt, samtidig som jeg øvde meg på dansetrinnnene som Alex tar mens han voldtar en kvinne i filmen. Jeg øvde og øvde, med både synging og dansing, helt inntil jeg mente at jeg var god nok.

Nå var alt klappert og klart, og da dagen kom da jeg satte meg på flyet til Stavanger var jeg full av forventning til festen...

Lørdag ettermiddag hos Paula begynte forberedelsene. Jeg tok først en god dusj og vasket håret, deretter iførte jeg meg Alex-kostymet med god hjelp av Paula. Både Paula og jeg hadde det moro mens vi iførte oss våre kostymer og vi lo mye. Hun satte falske øyevipper på mitt høyre øye og tegnet så sort eyeliner med kajal. Da hun var ferdig sa hun at jeg lignet på Alex og så fryktinngytende ut. Vi ringte etter drosje, som så kjørte oss ut til der festen skulle være.

Da vi ankom huset var festen allerde kommet igang. Jeg gikk inn i entréen og damene som stod der satte i et skrik. "Herregud, Morten!" sa den ene dama og ga meg en klem. "Du ser jammen ut som Alex!" Vertinnen kom ned for å hilse på oss. Også hun satte i et skrik og lo. "Veldig, veldig bra!" sa hun og viste oss veien opp til stua der de andre var. Alle folka der var kledd ut som en eller annen Hollywood-karakter.

Musikken dundret og stemningen var meget høy. Jeg spankulerte rundt i mitt Alex-kostyme med spaserstokken, tok ett par dansetrinn, fikk klemmer av damene og hilste på mennene som var der. Så gikk jeg ut på kjøkkenet og fant frem glass til den skotske maltwhiskyen som jeg hadde med meg. Festen utviklet seg meget bra og jeg kom etterhvert i god form. Musikken dundret løs og mange danset, god mat ble servert (buffet), og alle så ut til å ha det like gøy som Paula og jeg.

Etter ei stund ble det annonsert hvem som hadde kveldens beste kostyme. En jury var satt ned som hadde vurdert alle sammen. Da vinneren ble utropt klappet alle. Det var en fyr som hadde kledd seg ut som en av karakterene i "Pirates of the Carribean". Han var staselig kledd og sminket, og alle var enige om at han hadde det beste kostymet. Jeg ble en god nummer to. Det var helt ok for meg. I og med at jeg allerede hadde fått i meg noe whisky var jeg usikker på hvordan jeg skulle få til å synge "Singin´ in the Rain" og danse som Alex uten å gjøre feil.

Etterpå fortsatte festen i flere timer. Vi havna til slutt på et nachspiel ett annet sted i byen hos noen folk som hverken Paula eller jeg kjente særlig. Det var en hel bønsj med folk på nachspielet. Da vi ankom nachspielet stusset jeg over at jeg knapt kjente noen og lurte på hvordan vi var havna her. Men Stavanger er på mange måter en liten by der alle kjenner alle, så jeg tenkte at det kanskje ikke var så merkelig allikevel. Jeg gikk ut på kjøkkenet og var der en stund og prata med Paula og ei annen jente. Da jeg kom inn i stua igjen oppdaget jeg at den var tom for folk. "Jøss! Hva skjer her? Hvor er det blitt av alle sammen?" tenkte jeg undrende. Jeg satte meg ned i sofaen og skjenket meg en whisky, så an hva som ville skje videre på nachspielet.

Jeg ropte på Paula og hun kom bort til meg fra kjøkkenet. Hun ga meg et kyss og spurte om hvordan jeg hadde det. "Har det helt fint," sa jeg mens jeg strøk en fyrstikk for å fyre opp pipa. Da jeg hadde fått godt fyr i pipa spurte jeg henne: "Her er det jo helt tomt for folk. Hvor er de andre blitt av?" "De er på et rom nede i underetasjen og sniffer kokain," svarte hun. "Har du også lyst til å sniffe?" Jeg lo høyt, overrumplet over hennes spørsmål. Så tok jeg ett par dype drag av pipa, tenkte meg om og sa: "Babe! Du burde kjenne meg nå! Ingenting slår skikkelig skotsk maltwhisky, og kokain er fake. Sånn er det bare med meg." Hun kikket vurderende på meg noen sekunder og sa så: "Bra!" "Vi drar hjem nå," fortsatte hun. "Jeg har ikke lyst til å være her mer siden de sniffer kokain." "Ikke jeg heller," svarte jeg. "Det er ikke mer å hente her nå." Hun ringte etter drosje, og så gikk vi ut på veien og ventet på drosjen i det lette morgenregnet.

Neste dag da Paula og jeg satt ved kjøkkenbordet og spiste sen frokost spurte jeg henne om det som skjedde på nachspielet; om hun virkelig trodde at jeg ville prøve kokain. Paula så på meg med rolige øyne og sa: "Nei, egentlig ikke. Det var en test fra min side. Om du hadde gått ned og sniffet kokain sammen med de andre ville jeg ha gjort det slutt mellom oss. Det er en absolutt grense for meg. Uansett hvor glad jeg er i deg så ville jeg ha gjort det slutt om jeg visste at du er villig til å sniffe kokain eller prøve andre former for narkotika. Måten du svarte meg på i natt overbeviste meg om at du er like resolutt som jeg når det gjelder slike ting, og det måtte jeg vite. Du er jo en mann med mange sider, og noen av de er kontroversielle. Du skjønner det? Hvor viktig dette er for meg?" "Ja, selvsagt skjønner jeg det," svarte jeg. "Men jeg er likevel litt forundret. Jeg hadde ikke ventet noe slikt egentlig," fortsatte jeg. "Alt er fint nå," svarte hun og tok min hånd. "Etter dette vet jeg at selv om du har drukket så roter du ikke med narkotika. Det var det jeg måtte vite." Hun reiste seg fra stolen og kom rundt bordet, ga meg en klem og sa: "Jeg kan bare ikke være sammen med en mann som roter med narkotika, og jeg måtte være 100% sikker på deg i så måte. Jeg har en sønn, og hensynet til ham går foran alt annet, inkludert deg. Jeg dømmer ikke folk som driver med narkotika, men av hensynet til min sønn og meg selv er dette noe jeg ikke er villig til å gjøre kompromiss med." "Helt i orden," svarte jeg. "Du gjorde rett."

Søndagen gikk med til ulike sysler. Da det var tid for avreise fulgte Paula meg ut til Sola Lufthavn. Vi ble stående og prate ved inngangen til terminalbygningen. Der omfavnet hun meg og sa: "Jeg stoler fullt og helt på deg nå, og det er avgjørende for at jeg kan være sammen med deg. Og jeg er lettet og glad for at vi har kunnet snakke om dette som to voksne mennesker som forstår betydningen av det å stole på hverandre." Jeg lyttet nøye til hvert ord hun sa og nikket samtykkende. Vi stod der ute og pratet en liten stund til, så sa vi hade til hverandre, og jeg gikk inn i terminalen og bort til sikkerhetskontrollen...