28. apr, 2015

Da jeg kjørte motorsykkel ulovlig på Sri-Lanka under borgerkrigen

 

 

"The road never ends ... only our vision does."

- Amit Reddy

 

 

 

 

 

"Hei, dere! Se på de to!" utbrøt Anne. "Jøss! Det er Håkon og Else! På motorsykkel til og med!" utbrøt Ragnhild. Jeg snudde meg i bussetet og stirret ut av vinduet. "Dæsken! De har jammen skaffet seg en sykkel!" sa jeg forbauset. "Det ser dritstilig ut der Håkon kjører og Else sitter bakpå," sa Arild. Bussen satte i et rykk og begynte å kjøre igjen. Det var blitt grønt lys. Vi vinket til Håkon og Else der de kjørte forbi oss i trafikken, men de så oss ikke.

Da bussen var kommet til holdeplassen rett ved vårt hotell gikk vi av. "Jammen en fin tur i dag! Men jeg er så varm at jeg renner bort. Jeg trenger en dusj nå," sa Ragnhild. "Jeg også," sa Arild. "Hva med deg, Morten?" spurte Anne. "Vil du også ta en dusj nå?" "Ja, jeg tar en rask dusj. Etterpå vil jeg ha lunsj. Hva med deg?" "Jeg gjør det samme," sa hun og smilte. Så kysset hun meg fort på kinnet og gikk inn i hotellets lobby.

Anne var min kjæreste på turen. Vi var noen elever samt en reiseleder fra Sund Folkehøgskole som reiste i India og på Sri-Lanka. Reisen var på fire uker i India og sju uker på Sri-Lanka. Det var i 1988 og Sri-Lanka var i borgerkrig dengang. Før reisen hadde vi fått streng beskjed om ikke å si hva vi mente om borgerkrigen eller den spente politiske situasjonen ellers på Sri-lanka hvis vi ble spurt da det kunne føre oss i trøbbel. Istedet skulle vi bare si at vi hadde hørt om borgerkrigen og syntes det var en lei sak.

Anne og jeg var blitt sammen på folkehøgskolen. Hun var ett år yngre enn jeg. En veldig fin jente på alle måter. Høy, slank, hadde nydelige safirblå øyne og langt blondt hår. Hun var opptatt av kunst og hadde gått på kunstskole. Videre var hun opptatt av alternativ livsstil og drev med meditasjon, fastet regelmessig, spiste mye vegetarmat, drakk stadig grønn urte-te og leste bøker av forfattere som jeg ikke visste noe om. Hun og jeg var på mange måter rake motsetninger, men det gjorde oss ikke noe. Jeg var en rufsete fyr som likte rock n´ roll og drakk når det passet meg, gikk med slitte klær, hadde halvlangt ustelt hår, spiste mye kjøtt, og ga katten i kunst, meditasjon og faste. Men ulikheten mellom henne og meg var også det som virket tiltrekkende på oss. Hun sa iallfall at hun likte min rufsete stil fordi den frigjorde noe inni henne.

Da jeg var ferdig i dusjen fant jeg et stort frottehåndkle og tørket meg. Etter at jeg var blitt tørr drakk jeg en flaske mineralvann og kom jeg i klærne, som var hvite shorts og t-skjorte. Deretter gikk jeg ned i lobbyen. Anne hadde allerede innfunnet seg. Da hun så meg komme reiste hun seg fra stolen hun satt i. "Vil du spise lunsj her på hotellet eller ute? Jeg kunne tenkt meg å spise ute," sa hun smilende og ga meg en klem. "Jeg vil spise ute," svarte jeg. "Fint! Da gjør vi det," sa hun. Vi gitt ut i solen og ruslet nedover den folksomme gata. Det lå flere spisesteder langsmed den. "Se! Her har de kylling med stekt ris!" sa Anne og pekte på et menykart med bilder. "Ok! La oss prøve det," svarte jeg.

Vi gikk inn i den lille restauranten, som hadde åpne vegger, og fant et bord. En mann kom straks bort til oss og la to menykart på bordet. "We want chicken fried rice. I want Coca~Cola and she want sparkling water with lemon." sa jeg. Mannen bukket: "Thank you, sir!" sa han høflig og forsvant inn på kjøkkenet igjen. Maten kom på bordet etter noen minutter. Jeg gaflet i meg, sulten som jeg var. "Hva vil du bruke resten av dagen til? Vi har jo fått fri og kan gjøre hva vi vil," sa Anne og tok en munnfull. "Jeg vil prate med Håkon og Else. Kunne tenke meg å leie en sykkel slik de har gjort," svarte jeg. "Vil du kjøre sykkel resten av dagen?" spurte hun. "Ja, det har jeg lyst til. Det er flotte områder omkring her, især langsmed havet. Å leie en sykke vil gi mulighet til å se noen av områdene," svarte jeg. "Men, Morten! Landet er i borgerkrig! Det er ikke bare bare å leie en motorsykkel her på Sri-Lanka slik som hjemme i Norge. Geriljaen bruker jo motorsykler når de slipper bomber i byene slik at de kan slippe unna i trafikken. Derfor blir motorsykler stoppet og kontrollert på militære checkpoints langs veiene," sa hun. "Jeg vet," sa jeg og tok en slurk av colaen. "Jeg vil høre med Håkon og Else hva de tenker. De må jo ha blitt stoppet og kontrollert på militære checkpoints, men likevel fått lov til å kjøre videre.""Ja, gjør det. Håkon er ikke dum, Det er heller ikke Else. Så de må ha tenkt over hva de gjorde da de leide sykkel i dag," sa hun og kikket på meg.

Da vi hadde spist ferdig la jeg en seddel på bordet. Mannen kom straks ut fra kjøkkenet og plukket opp seddelen. Jeg sa at han kunne beholde resten i tips. Anne og jeg takket ham for den gode maten, reiste oss og gikk ut på gata igjen. Mens vi ruslet der i gata kom Håkon og Else kjørende på sykkelen. "Hei dere to turtelduer!" sa Håkon og stoppet. "Hva bedriver så dere med?" spurte Else mens hun strøk Håkon i nakken med pekefingeren. "Jeg har lyst til å leie en sykkel slik dere har gjort," sa jeg. "Er det noe trøbbel med politiet og militæret? Eller går det greit? Jeg tenker på militære checkpoints som ligger langs veiene her." Håkon flirte. "Jasså! Så du også vil kjøre sykkel i dag? Vel, så lenge du kjører pent går det greit. Politiet og militæret er ikke ute etter vestlendinger som oss. Vi blir bare vinket videre i militære checkpoints. Men kjører du som en villbass kan det jo være at du blir stoppet." "Hvor leide du sykkelen?" spurte jeg. "Rett borti her," svarte han. "Bli med så skal jeg vise dere," sa han og startet sykkelen. Han snudde sykkelen og kjørte langsomt slik at Anne og jeg kunne holde følge.

Da vi var kommet frem kikket jeg på syklene som var utstilt. "Du er sikker på dette?" spurte Anne meg. "Ja, jeg er sikker," svarte jeg. Til slutt valgt jeg en Yamaha 350 kubikk. Innehaveren oppga beløpet for en dags leie og sa at han også måtte ha passet mitt som garanti for at jeg ville levere sykkelen tilbake. Jeg ga ham beløpet og passet mitt. Da det var gjort satte meg fornøyd på sykkelen og startet den. "Vent! Jeg vil bli med," sa Anne og hoppet bakpå. "Jeg kan jo ikke la deg kjøre alene. Da ville jeg være bekymret resten av dagen. Bedre da å bli med deg," sa hun og la armene om min midje. Jeg nikket til det hun sa og begynte å kjøre i gata.Vi måtte først ha bensin. Etter en kort stund fant jeg en liten bensinstasjon og stoppet sykkelen. En ung gutt kom ut og begynte å fylle tanken. "Skal vi kjøre om kapp på motorveien ut mot flyplassen?" spurte Håkon meg mens gutten holdt på med å fylle tanken. "Ja, la oss gjøre det!" sa jeg. "Skal dere kjøre om kapp? Dere er gærne! Da sitter ihvertfall ikke vi på!" utbrøt Anne og Else. Da tanken var fylt ga jeg penger til gutten. Han smilte og takket. Vi vinket til ham og satte så kursen mot motorveien.

Solen stod høyt på den klare blå himmelen. Det var ingen vind og luften var varm. Overalt hvor vi kjørte smilte og vinket folk til oss. Vi smilte og vinket tilbake. Det føltes fett å ha Anne bakpå. Hun holdt rundt meg i et fast grep og jeg kjente brystene hennes mot min rygg. Vi kjørte i rolig tempo fordi vi ønsket å betrakte det vakre landskapet. Etter en kort stund kom vi til en militær checkpoint. Stabler med sandsekker var lagt ut i veien slik at trafikken måtte kjøre sikk-sakk mellom de. Det var mye politi og soldater. Jeg kunne se maskingeværer som var satt oppå sandsekkene. "Ikke noe trøbbel nå!" tenkte jeg for meg selv da vi nærmet oss. Heldigvis vinket politiet og soldatene oss videre. Jeg kjørte langsomt i sikk-sakk mellom sandsekkene. "Move on! Move on" sa en politimann mens han vinket den tette trafikken utålmodig videre. Da jeg hadde passert sandsekkene dro jeg opp farten på sykkelen igjen. Det var første checkpoint som vi passerte. Siden skulle det bli flere.

Vi kjørte en liten strekning og kom til slutt ut til motorveien. Anne og Else hoppet av syklene. "Du er sikker på at du vil dette?" spurte Anne meg. "Blir bare en liten tur," svarte jeg. "Er straks tilbake igjen." "Jeg liker ikke at du gjør dette," sa hun og kikket meg inn i øynene. "Ingen fare! Jeg kan ta vare på meg selv," sa jeg og ga henne et kyss. Håkon og jeg stilte oss opp på veien. "Er du klar?" spurte Håkon. "Jepp!" svarte jeg. "Greit!" svarte han og satte tommelen opp. "Klar! Ferdig! Gå!" brølte han så. Jeg gassa på sykkelen. Speedometeret viste 60.....70.....80.....90.....100.....110.....120 kilometer i timen. Det var herlig å kjenne alle hestekreftene under meg. Tårene trillet på grunn av luften som slo hardt mot mitt ansikt. Håkon og jeg lå side om side på den brede veien. Det var nesten ingen trafikk fordi geriljaen hadde sluppet en bombe på flyplassen ett par uker i forveien. Til slutt viste speedometeret 140 kilometer i timen. Da ville jeg ikke mer. Jeg bremset opp og stoppet sykkelen. Håkon stoppet rett ved siden av meg.

"Litt av en tur! Gøy, ikke sant?" sa Håkon med et glis. "Hvor mye kom du opp i?" spurte jeg. "140 på det meste," svarte han. "Samme her," sa jeg. "La oss kjøre tilbake til jentene. De lurer sikkert på hvordan det går med oss," sa han. Da vi kom tilbake til de satte Anne og Else seg på syklene igjen. "Hvor skal vi kjøre nå? spurte Anne. "Hva med å kjøre til stranden? Det er mye fint å se der?" foreslo jeg. De andre samtykket. Vi satte syklene igang og kjørte i døsig tempo ut mot strandeveien. Da vi hadde kjørt en stund kom vi til stranden. Vi kjørte langs strandeveien til sent på ettermiddagen. Da sa Håkon og Else at de ville tilbake til hotellet. Anne og jeg svarte at vi ville kjøre litt til. "Hvor vil du kjøre nå? Hva ønsker du å se?" spurte jeg henne. "Kjør ned til stranden. Der kan vi sitte under en palme og se utover havet sammen," sa hun. Jeg gjorde som hun hadde bedt meg om og kjørte helt ned til stranden. Vi fant en diger palme og satte oss under den. "Sett deg helt inntil meg," sa Anne og la hånden sin på låret mitt. Jeg ålte meg inntil henne. Vi så utover havet. Det var et vakkert syn. Solen var iferd med å synke, bølgene slo stille mot sandstranden, den lette vinden raslet i palmene som var der, luften luktet friskt av sjø, og en liten fugleflokk fløy under himmleen.

"Fortell meg det fineste du har opplevd," sa Anne og strøk låret mitt varsomt med hånden. "Deg!" svarte jeg. "Tullebukk!" kniste hun og lente seg enda tettere inntil meg. Etter at vi hadde sittet slik en stund sa hun: "Vi må tilbake til hotellet i tide. Solen går snart ned og da blir det jo bekmørkt iløpet av noen minutter." "Kyss meg først!" sa jeg. Hun bøyde hodet sitt mot meg og åpnet leppene. Det føltes vidunderlig å kline med henne der vi satt under palmen. "Jeg vil tilbake nå. Før det blir mørkt," sa hun. "Ok! Da drar vi tilbake," sa jeg. Vi reiste oss og børstet sanden av beina. Så satte vi oss på sykkelen igjen og kjørte tilbake til hotellet. Jeg leverte sykkelen samme sted som jeg hadde leid den. "Was it a good day? Did you enjoy the bike?" spurte innehaveren meg vennlig. "Yes, it was a very good day in fact! I enjoyed it a lot! Thank you!" svarte jeg. Han ga meg passet og vi tok farvel.

Da jeg kom på hotellet satt Anne, Else og Håkon ute på terrassen mot stranden og drakk te. Jeg satte meg sammen med de. "Har du lyst på en kopp te, Morten?" spurte Else meg. "Ja, gjerne," svarte jeg. "Det har vært en fantastisk dag," fortsatte jeg. "Enig!" svarte Else og rakte meg tekoppen. Jeg tok en slurk av teen, følte den behagelige roen som hadde lagt seg rundt oss, og sa: "En dag skal jeg ta lappen på sykkel og så kjøpe meg en Harley Davidson. Det har jeg virkelig lyst til." Da andre smilte. "Det høres fett ut. Gjør det!" sa Håkon. "Får jeg sitte bakpå da?" spurte Anne meg. "Selvsagt! Du er jo det fineste jeg har opplevd," svarte jeg. "Tullebukk!" kniste hun. 

 

 

 

Ride With The Wind

Hearts of fire
Streets of stone
Modern warriors
Saddle iron horses of chrome

Taste the wild
Lick the wind
Like something they never saw before
Their jaws dropping to the floor
Steel made of soul and sin

Rebels born without a care
And the day he listens
Only to fly where eagles dare
And the night she whispers

Ride the wind
Never coming back until I touch the midnight sun
Ride the wind
Never coming back again
Ride the wind
Never coming back until I touch the midnight sun

Painted flesh
Loyalty
Humble pride
Just as far as the eye can see

Stories told
Two old friends
Of battle scars and lonely bars
And nights the rain wouldn't end

Here's to withered eyes wearing gypsy smiles
And the day he listens
Here's to lovely ladies and a million miles
And the night she whispers

Of all the truths and lies
And stories of riders in the sky
They say only the bravest try
Where eagles and angels dare to fly

- Bobby Dall/Bret Michaels/Bruce Anthony Johannesson/Rikki Rocket