6. mai, 2015

En rangel i Mexico City - i fotsporene til Jack Kerouac...

 

"Man is nowhere till he knows,

the essence of emptiness

is essence of gold."

 

- Jack Kerouac 

 

 

 

Jeg var på en rangel i Mexico City i fjor sommer (august 2014), en rangel jeg aldri kommer til å glemme.

Foranledningen var at jeg møtte en ung professor fra San Francisco på pensjonatet der Paula, Aleksander og jeg bodde. Professoren og jeg fant fort tonen, og en lørdag ettermiddag hygget han og jeg oss med en meget bra mørk rom fra Panema og flotte cigarer fra Honduras mens vi satt i den vakre hagen på pensjonatet.

Jeg satt i hagen og pratet med Paula. Flere folk kom og satte seg ved det store runde bordet der vi satt og det ble svært trivelig. Vi hilste på hverandre og kom i prat. En av dem var en professor i matematikk på et universitet i San Francisco. Han var en ung fyr i begynnelsen av 40-årene, meget veltalende og kunnskapsrik. Vi kom raskt inn på litteratur. Det viste seg at han var velorientert innen russisk litteratur, samt hadde god greie på Hamsun og Ibsen.

Under praten spurte jeg ham om han kjente til Beat-Generasjonen og Jack Kerouac. Han lyste opp. "The Beat-Generation! Of course I know about them! Everybody in San Francisco does!" sa han med et bredt glis og tok en slurk av romen. Jeg fyrte opp pipa og sa: "I´m very inspired by The Beat-Generation, the way they lived their lives, their poetry, the freedom that they longed for." "Yes!" svarte han, "And they didn´t accept any kind of conformity. They wanted to live their lives based on freedom, not on the strict social rules at that time."

Jeg skjenket et nytt glass mørk rom til ham og meg, spurte om han hadde lyst på en cigar. "Cigar? Yes, that would be great! Thank you!" svarte han. Så gikk jeg inn på rommet og hentet cigarer, gikk tilbake til det store runde bordet, satte meg og kuttet cigarene. En skodde av tung cigarrøk hang rundt bordet mens vi røkte og vi ble etterhvert svært så lystige og humørfylte av romen som vi drakk.

Paula spurte meg om når jeg kunne tenke meg å spise. Både hun og Aleksander var begynt å bli sultne. Jeg svarte at vi kunne spise så snart cigarene var ferdigrøkte. Hun nikket og sa at det var ok. Paula spurte professoren om han kunne tenke seg å spise sammen med oss. Professoren smilte og takket ja. Paula var i det hele tatt strålende den kvelden, vakker og meget tiltrekkende, og jeg var ikke så rent lite stolt av henne.

Da professoren og jeg hadde røkt ferdig reiste vi oss. Så gikk vi alle sammen ut på gata. Paula tok Aleksander i hånden og vi begynte å rusle mot gata der restauranten lå. Vi skulle på en anerkjent og populær restaurant der det blant annet ble servert digre biffer stekt over åpen ild. Da vi ankom restauranten var den allerede full av gjester, men heldigvis fikk vi et fint bord ute på den ene balkongen. Kelneren kom bort og vi bestilte mat og vin. Mens vi ventet pratet vi og nøt den behagelige lune kvelden.

Det var en veldig fin kveld. Solen hadde gått ned, og gatene var opplyst av gatelysene og neon. Jeg kunne tydelig høre summingen av insekter. Luften var behaglig varm og ikke trykkende. På restauranten summet det av liv. Praten mellom gjestene var glad og høylytt, og stadig kunne jeg høre noen som brøt ut i latter. Kelnerne gikk raskt mellom de mange bordene, tok imot bestillinger og serverte velduftende mat.

Mens vi spiste spurte jeg professoren om han kunne tenke seg å ta en runde på noen av barene i nærheten etterpå. Paula sa at det var greit, men at jeg måtte holde meg i skinnet. "This is Mexico City, not Oslo. So you better behave and be good. Many strange people around," sa hun mens hun så meg inn i øynene. "Yes, I know," svarte jeg og kysset henne på kinnet.

Da vi hadde betalt sa Paula at hun ville gå tilbake til pensjonatet med Aleksander Hun ga meg en klem og sa: "Be good then! Do not run into trouble!" Jeg nikket og sa at jeg skulle passe på meg selv. Så ruslet professoren og jeg ned gata mens vi pratet om Beat-Generasjonen. "You know!" sa jeg, "These streets are exactly the same were Jack Kerouac walked on when he was in town. He probaly went into some of the bars here too." "Yes, I know," svarte professoren, "It´s wonderful to think about." "But of course the streets have changed, and it´s not the same now as when Jack was hanging around," sa jeg.

Vi ankom en bar og gikk inn. Lokalet var halvveis opplyst og virket noe slitent. Baren hadde en meget lang bardisk. En gjeng med unge meksikanere hang ved den ene enden. De så røffe ut i jeans og t-skjorter. Alle hadde tatoveringer, men de nikket vennlig til oss da vi stilte oss ved bardisken. Musikken dundret i lokalet og jeg antok at det var meksikansk pop/rock. Bartenderen kom bort til oss og spurte om hva vi ville ha. "What do you want to drink?" spurte jeg professoren, "I want tequila myself." "Yeah! Tequila for me too," svarte professoren. Så bestilte jeg to doble tequila. Bartenderen nikket og skjenket i glassene. Da vi hadde fått våres tequilas spurte jeg bartenderen om vi kunne røke cigar inne. "Of course!" svarte han med et bredt smil, "Many does. This is Mexico City, and you can do as you please here."

Vi fant et bord og satte oss, tok en slurk av tequilaen og fyrte opp hver vår cigar. Mens vi satt der og pratet kom en gjeng med unge damer inn. De var kledd i blå jeans og hvite t-skjorter, ett par av dem hadde lette sorte skinnjakker. Alle hadde langt sort hår og var brune i huden. Jeg antok at det var meksikanske damer. Professoren kunne ikke ta sine øyne fra disse damene. Han lente seg mot meg og sa: "Do you see how beautiful they are? Geeee! They are real beauties!" Jeg tok en ny slurk av tequilaen og sa: "Perhaps so, but as you know, I already have a mexican girlfriend."

"I want to talk to those girls," sa professoren, "Ask them if they want to sit with us." "Are you out of you mind?" svarte jeg, "This is Mexico City! We don´t know who they are and what they do. They might have boyfriends and we could run into trouble." Men professoren hørte ikke på meg. Han reiste seg og gikk bort til bordet der damene hadde slått seg ned. Jeg tømte tequilaen, tenkte på hvordan jeg skulle takle situasjonen hvis den ble ubehaglig. Professoren ble stående ved bordet til damene noen minutter og pratet, så kom han tilbake. Han sa at damene hadde takket for hans invitasjon men at de ville bli der de var. Jeg var lettet.

Vi gikk ut på den halvveis mørke gata igjen og ruslet nedover. Ett par biler passerte og den ene av dem tutet. På ett hjørne hang en gjeng med voksne meksikanere. Den ene av dem hadde en kassegitar som han klimpret på, og de delte en flaske mellom seg. De smilte til oss og sa: "Buenas noches, amigos!" "Buenas noches!" svarte vi mens vi passerte dem. De smilte igjen og vinket. Det lå et gatekjøkken der, og jeg kjente lukten av varm olje, stekt kjøtt, chili, hvitløk og krydder.

Ved enden av gata fant vi en bar og gikk inn. Denne baren virket nyere og penere enn den forrige vi hadde vært på. Dempet rød belysning ga en intim stemning i det halvfulle lokalet. Jeg merket meg at det var ingen musikk, kun dempet prat kunne høres samt klirring av flasker og glass. Vi gikk bort til bardisken og bestilte hver vår doble tequila, fant så et bord og satte oss. Der ble vi sittende en stund, prate og drikke tequilas. Mens vi satt der kom to unge meksikanere bort til oss. De hilste vennlig og spurte om hvor vi kom fra.

Vi vekslet noen ord ett par minutter, og så spurte den ene om vi hadde lyst på marihuana eller hasj. "Everybody around here smokes," sa han. "No thanks!" svarte jeg, "We have cigars. That is sufficient for us." "Ahhhh! You have cigars?" spurte han. "Yes," svarte jeg, "They are made in Honduras and are quite good." Han smilte og spurte om han kunne få se på cigarene. Jeg tok frem to cigarer fra jakkelommen og viste ham. Han rullet den ene cigaren mellom fingrene, luktet på den og nikket anerkjennende. "Very good cigars!" sa han og rakte de tilbake til meg, "Have fun tonight, amigos!" Professoren og jeg smilte og takket. Så gikk meksikanerne til bardisken.

Professoren og jeg gikk ut på gata igjen. Klokka var begynt å bli mange. Vi merket virkningen av det vi hadde drukket, men hadde ikke lyst til å avslutte kvelden ennå. Vi bestemte oss for å prøve en siste bar og ruslet nedover gata. Mens vi ruslet så vi to damer som stod og hang i enden av gata. Da vi nærmet oss dem ble de oppmerksomme på oss. De vinket og sa: "Hi guys!" Vi nikket og hilste tilbake. De stilte seg på fortauet da vi kom bort og spurte: "What are you guys doing tonight?" "Oh! We´re just hanging around," svarte jeg. Professoren sa: "We have had some tequilas and are now on our way back to were we are staying." "Ah! Is that so?" lo den ene av damene.

De var begge overmåte vakre, kledd i lette sorte silkekjoler, høye og slanke, hadde langt sort hår, og var meget pent sminket. "Do you want to have some fun?" spurte den ene av damene. "Depends on what it is," svarte jeg. "Come on!" sa hun. "We can take you to a very good club just around the corner, and we´ll show you everything. Absolutely everything." "You mean a strip club?" spurte professoren. "Yes," svarte hun. "The best in this township! So what´s it gonna be? We can make you very happy!" Professoren og jeg flirte, og jeg sa: "Don´t think so. We are half drunk and very tired now. But thanks anyway!"

Jeg tok professoren i armen og fikk han med meg nedover gata. Han virket interessert i de to damene så jeg måtte dra han med meg. Vi lo der vi ruslet. "Hahahahahaha! I can´t believe this!" lo professoren, "I almost wanted to see those two strippers dance. And I almost wanted to smoke cannabis tonight." "Yeah! Many temptations in this city," lo jeg, "But nothing beats good cigars and tequila!" "You damn right about that!" svarte han og dultet meg i skulderen, "Do you have any more cigars left?" "Yes, I have," svarte jeg og tok frem to stykker. Vi fyrte opp cigarene og ruslet videre.

Vi ankom parken som lå rett ved vårt pensjonat og satte oss på en benk under et digert tre. "You know," sa jeg, "I think this is exactly how Jack Kerouac experienced this city, with bars, tequilas, good tobacco, friendly people and strangers. I think it must have inspired him to write his poems about Mexico City." Professoren blåste røken langsomt ut og sa: "I think the same. It has been a wonderful night. I´m half drunk now, but I can still feel the blues of this city." "Yeah! Mexico City blues! Just the way Jack Kerouac described it," svarte jeg, "Only he could do it that way."

 

 

Got up and dressed up 

     and went out and get laid

Then died and got buried

     in the coffin in the grave.

Man! Yet everything is perfect

Because it is empty

Because it is perfect

     with emptiness

Because it´s not even happening.

 

Everything

Is Ignorant of it´s own emptiness -

Anger

Doesn´t like to be reminded of fits -

 

You start with the Teaching

     Inscrutable of the Diamond

And end with it, your goal

     is your startingplace,

No race was run, no walk

     of prophetic toenails

Across Arabies of hot

     meaning - you just

     numbly dont get there

 

- Jack Kerouac "Mexico City Blues"

 

 

Nettsider:

 

"Kerouac´s Mexico" (The New York Times):

http://www.nytimes.com/2013/10/13/travel/kerouacs-mexico.html?_r=0

 

Colonia Roma (Mexico City - Guide):

http://www.mexicocity-guide.com/zones/roma.htm

 

"Mexico City - Buzzing with arty sophistcates and high-energy bohemian life" (Time Out):

http://www.timeout.com/travel/features/217/mexico-city

 

The Red Tree House:

http://theredtreehouse.com