27. aug, 2015

Bursdagsfeiring i Bombay - og en tvilsom professor...

 

"Everything is recycled in India, even dreams."

- Shashi Tharoor

 

 

 

 

Jeg feiret min 22-års bursdag da jeg var i Bombay og ville spise en bedre middag på et godt spisested i byen. Og jeg ville gjøre det alene. De andre i min gruppe som jeg reiste sammen med syntes det var litt rart, men det var det jeg ville. Jeg gikk fra vårt pensjonat der vi bodde og vandret så gatelangs i denne digre millionbyen mellom tiggere og forretningsfolk, unge og gamle, sykler og rickshaws, biler og busser, og lette etter et godt spisested.

Mens jeg vandret gatelangs og kikket på det myldrende og fargerike gatelivet ble jeg stoppet av en middels eldre mann som var kledd i en meget pen dress med silkeslips. Han hadde sorte hornbriller og en enorm bart, og bar på en stresskoffert i sort skinn. Han var veltalende og virket meget vennlig, og presenterte seg som professor i matematikk på ett av universitetene i byen.

Jeg antok at han kunne være en svindler, men han behersket engelsk til det fullkomne uten den klassiske indiske aksenten. I tillegg viste det seg at han var forbløffende kunnskapsrik, han visste blant annet hvor mye en halvliter øl kostet i Oslo. Utover det siterte han store filosofer og poeter.

Han insisterte på å slå følge med meg og vise meg veien til et godt spisested. Jeg var sterkt skeptisk og prøvde høflig å avvise ham, men han slo følge likevel. Hvorom alle ting er så klarte han å fascinere meg mens vi gikk ved det han fortale meg om India, indisk historie og kultur. Det var som om jeg ble hypnotisert, og etterhvert visste jeg ikke hvor jeg befant meg. Han hadde ledet meg inn i gater med et mylder av folk, og jeg var fullstendig lost...

Vår indiske guide hadde advart oss mot nettopp noe slikt.

Her kommer storyen om det som skjedde denne dagen og kvelden, om alt det forunderlige som jeg opplevde.

 

Heng med!

 

 

 

Ode To Bombay

I had promised you a poem before I died 
Diamonds storming out of the blackness of a piano
Piece by piece I fall at my own dead feet
Releasing you like a concerto from my silence
I unfasten your bridges from my insistent bones
Free your railway lines from my desperate veins
Dismantle your crowded tenements and meditating machines
Remove your temples and brothels pinned in my skull

You go out of me in a pure spiral of stars
A funeral progressing towards the end of time
Innumerable petals of flame undress your dark
Continuous stem of growing

I walk out of murders and riots
I fall out of smouldering biographies
I sleep on a bed of burning languages
Sending you up in your essential fire and smoke
Piece by piece at my own feet I fall
Diamonds storm out of a black piano

Once I promised you an epic
And now you have robbed me
You have reduced me to rubble
This concerto ends.

- Dilip Chitre

 

 

 

Nettside:

 

Lonely Planet Mumbai-Bombay:

https://www.lonelyplanet.com/india/mumbai-bombay