12. sep, 2015

En dag i livet ved Abbey Road Studios...

"A dream you dream alone is only a dream. But a dream you dream together is reality."

- John Lennon

 

 

"...woke up, fell out of bed, dragged a comb accross my head, find my way downstairs and drank a cup, and looking up I noticed I was late, find my coat and grabbed my hat, made the bus on seconds flat, find my way upstairs and had a smoke, and somebody spoke and I went into a dream........aaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaa....."

 

Paula og jeg kjørte en double decker (rød to-etasjers buss). Vi satt helt foran oppe i bussens andre etasje. Da bussen kjørte i Piccadilly Circus sang vi A Day In The Life sammen. Vi sang for oss selv og hadde det veldig fint. Siden det var lite folk oppe i bussens andre etasje sang vi uten å bli flaue eller beskjemmet. Det var min idé at vi skulle synge A Day In The Life når vi kjørte en double decker. Paula var helt med på idéen. Vi hadde bestemt at vi måtte synge låta når bussen kjørte i Piccadilly Circus, som var Londons kulturelle sentrum på 60-tallet. Det føltes fett når vi satt der på bussen og sang.

Det var høsten 2013. Paula og jeg var en uke i London sammen. Jeg syntes det var en fin tur, og når jeg skriver dette kommer gode minner fra turen frem i mitt sinn. Noe av det jeg ville mens vi var i byen var å se Abbey Road Studios. Dette legendariske studioet der så mange band og artister hadde spilt inn sine album. Jeg hadde sagt til Paula at jeg ville krysse gata på fotgjengerovergangen rett foran studioets hovedinngang - som er blitt udødeliggjort av The Beatles med coveret på Abbey Road albumet. Paula syntes det var en storartet idé.

Vi dro ut til Abbey Road Studios i Westminster en tidlig ettermiddag. Som svoren Beatles fan hadde jeg i mange år ønsket å se studioet som var blitt berømt for sine tekniske nyvinninger innen lydopptak som ga meget ren gjengivelse av innspilt musikk. Vi tok først lokaltoget ut til Westminster. Da toget ankom Westminster stasjon gikk vi av og ut på gata. Det lå en Beatles-souvenirsjappe rett ved nedgangen til stasjonen. Vi gikk inn i sjappa og kikket oss omkring. Sjappa var rimelig fylt av folk, og den hadde alt man kan tenke seg av Beatles-souvernirer. Etter å ha kikket en liten stund kjøpte jeg til slutt et dørskilt i metall der Abbey Road samt studioets gateadresse var innskrevet. Paula hadde også plukket frem noen souvernirer som hun ville kjøpe. Vi betalte og ruslet så den korte strekningen bort til Abbey Road.

Gata som vi gikk på ender rett ved studioets hovedinngang, vi hadde derfor ingen problemer med å finne veien frem. Vi hadde fått vite at studioet ligger bare ett par minutters gange fra stasjonen, så vi tok tiden med ro der vi gikk. Været var typisk høstvær med grått skylag og svak vind, men heldigvis ingen regn. Temperaturen var litt kjølig så vi hadde kledd oss godt. Endel folk gikk langsmed sidegata der vi også ruslet i retning av studioet. Abbey Road Studios er som kjent et valfartssted for mange Beatles fans.

Mens vi ruslet pratet vi om The Beatles. Jeg fortalte Paula om hvordan bandet hadde staret sin karriere på klubber i Liverpool og Hamburg, at bandet til å begynne med var kjent som "the bottom group that nobody wanted", at mens omtrent alle på den tida ville ha uskyldig og ufarlig pop så insisterte Beatles på å spille hard rock n´ roll, at bandmedlemmene i starten var kledd i jeans og sorte lærjakker samt hadde langt fett hår og røkte sigaretter når de stod på scenen (noe de ikke fikk lov til siden). Videre fortalte jeg om gjennombruddet bandet fikk med singelen Please Please Me og snøballen som begynte å rulle, om når John uttalte at Beatles var større enn Jesus Kristus og de voldsomme reaksjonene som uttalelsen skapte, om albumet Sgt. Pepper´s Lonely Hearts Club Band som bandets høydepunkt og om hvordan albumet blir vurdert ennå idag av folk i musikkbransjen, om Beatlemania på 60-tallet...

Da vi kom til enden av sidegata der den møter Abbey Road så vi porten til studioets hovedinngang. Det var et magisk øyeblikk for meg. I så mange år hadde jeg ønsket å se dette studioet, og nå var jeg endelig her...

Jeg tok Paula i hånden og vi gikk omkring og kikket. Både Paula og jeg var stille mens vi krysset Abbey Road og gikk bort til porten. På den ene hvite murstolpen ved siden av porten var det et skilt i blank messing, og på skiltet leste jeg Abbey Road Studios. Vi stod der sammen, sa ingenting mens vi kikket på bygningens forside og hovedinngang. Vi ville oppleve dette magiske øyeblikket mens vi stod foran innkjørselen til studioet uten at prat skulle få avlede vår oppmerksomhet.

Mens vi stod der kom minner frem i mitt sinn om da jeg kjøpte Abbey Road albumet på vinyl på midten av 80-tallet. Dengang da jeg kjøpte albumet hadde jeg allerede hørt det noen ganger, men det var selvsagt noe eget å få albumet i min platesamling. Jeg hadde vært innom Opland Musikk i Drammen, som dengang ble regnet for å være byens beste platesjappe. Og da jeg satt på bussen på vei hjem til Krokstadelva der vi bodde kunne jeg knapt vente til jeg fikk satt albumet på platespilleren.

Jeg kom hjem og konstanterte lykkelig at jeg var alene i huset. Ingen skulle få forstyrre meg i mitt magiske øyeblikk med prat og andre unødvendige ting...

Først gikk jeg inn på kjøkkenet for å lage meg en kanne te (John, Paul, George og Ringo var stordrikkere av te). Da teen hadde traktet ferdig gikk jeg ned til mitt gutteværelse. Vel inne på mitt værelse kunne jeg i ro og mak ta frem albumet fra plastposen. Jeg kikket andektig på albumets cover der John, Ringo, Paul og George krysser Abbey Road på fotgjengerovergangen. Dette myteomspunnede coveret som har skapt så mange spekulasjoner om skjult budskap og dypere mening. Jeg tok skiva langsomt ut av hylsteret og satte den varsomt på platespilleren. Så rulla jeg meg en rullings og skjenket dampende te i den store tekoppen. Endelig kunne jeg sette igang platespilleren og lytte til Abbey Road helt for meg selv! Og da åpningen på Come Together fløt ut i rommet fyrte jeg opp rullingsen...

Paula tok frem kameraet og begynte å ta bilder av studioet og området omkring. Jeg kikket meg litt rundt mens hun tok bildene. Så ruslet vi litt opp og ned gata før vi gikk over til den andre siden der en menneskemengde var samlet. De som stod der ventet på tur for å få krysset gata på fotgjengerovergangen, et must for mange Beatles fans når de er ved Abbey Road Studios. Et team på fire-fem stykker tok bilder mot betaling av de som krysset gata. Paula spurte om det var tillatt å ta egne bilder og om det i så fall kostet noe. Hun fikk til svar at det kunne man selvsagt gjøre og at det var gratis.

Jeg tok av meg skoene og sokkene. Folka som stod omkring meg humret og lo. Så tok jeg frem pipa og tobakken og begynte å stappe. De som stod nærmest kikket nysgjerrig mens jeg stappet pipa, noen pekte og hvisket sammen. "You are definitely not here at Abbey Road Studios without smoking anything!" sa jeg idet jeg puttet pipa i munnen. Ei jente som stod rett ved meg svarte leende: "You´re damn right about that, sir!" Så strøk jeg en fyrstikk og fyrte opp pipa. Da jeg hadde fått god fyr i pipa resiterte jeg lyrikken på A Day In The Life der Paul synger "......had a smoke, and somebody spoke and I went into a dream..." De som stod omkring meg lo, og jeg hørte et ungt par som sang ".....aaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaa..." Den gemyttlige stemningen mellom oss som stod der steg enda noen hakk.

Jeg gikk bort til fotgjengerovergangen og gjorde meg klar til å krysse Abbey Road. Paula stilte seg opp for å ta bilder. Så begynte jeg å gå, barfot, i sorte jeans, med sort lærjakke, six-pence og med pipa i munnen, som en tilnærmet imitasjon av Paul på coveret på Abbey Road albumet. Da jeg hadde krysset gata gikk jeg tilbake til Paula og vi sjekket alle bildene som hun hadde tatt. Da vi ikke var fornøyde med noen av bildene bestemte vi oss for et nytt forsøk. Paula stilte seg nærmere på en bedre plass og jeg krysset gata på ny. Hun knipset og knipset mens jeg gikk der på fotgjengerovergangen. Denne gangen ble bildene bra.

Da vi var ferdige sa vi adjø til mengden som hadde sett på vårt lille stunt. Noen av de sang strofer fra låta Hello Goodbye da vi sa adjø. Jeg fyrte opp pipa på ny og resiterte strofen på låta Being For the Benefit Of Mr. Kite! der John synger "A splendid time is guaranteed for all!" De vennlige folka smilte og lo, og de vinket til oss da vi begynte å rusle avgårde. Men vi ruslet takket jeg Paula for at hun hadde blitt med meg ut til studioet. Hun smilte og sa at det hadde vært en glede for henne å se studioet. Hun tok min hånd og spurte: "Kan du ikke fortelle mer om Beatles? Jeg vil høre mer!"

Og mens vi ruslet ned gata mot bussholdeplassen fortalte jeg om The Fab Four...

 

 

Nettsider:

 

Abbey Road Studios (offisiell nettside):

http://www.abbeyroad.com/

 

Abbey Road Studios (The Beatles Bible - Not quite as popular as Jesus):

http://www.beatlesbible.com/features/abbey-road-studios/

 

"46 years ago: The Beatles Walk Into History With "Abbey Road" Cover Photo" (Ultimate Classick Rock):

http://ultimateclassicrock.com/beatles-abbey-road-cover-shoot/