Noen sterke album

10. jul, 2016

 

"And in the end the love you take is equal to the love you make."

 

- Lennon/McCartney

 

 

 

 

 

Nettside:

 

The Beatles Abbey Road (Rolling Stone Magazine review):

http://www.rollingstone.com/music/albumreviews/abbey-road-19691115

 

 

 

20. jun, 2016

"Paint a rumour. What´s it gonna spread? See the place go red. I could tell you something. Promise not to tell. I have heard a whisper. What did it say? Don´t believe a word of it. It´s a secret."

 

- Lennox/Stewart

 

 

Det var til min 18-års bursdag at jeg fikk Touch. Jeg hadde ikke hørt noe av Eurythmics før og visste lite om bandet. Likevel hadde jeg lest om Eurythmics i musikkblekka Puls, som jeg leste jevnlig på den tiden, men ikke slik at jeg fattet større interesse. Det gikk stort sett i rock n´ roll for meg dengang. Eurythmics var derfor et ukjent musikalsk territorium. Jeg fikk albumet av en venn som bodde i Oslo. Han var student på universitetet og følgelig noen år eldre enn jeg. Han tilhørte et miljø med studenter som jeg ofte hang sammen med da jeg var i byen. For meg som kom fra bygda og gikk på videregående var det spennende og berikende å være sammen med disse studentene. Jeg opplevde miljøet som en befrielse fra konformiteten hjemme der så og si alle lyttet til den samme streite musikken, likte de samme amerikanske filmene, hadde de samme trygge politiske oppfatningene, der gutta gikk med skjorte og skinnslips og jentene med høyhalsa genser og øredobb.

Jeg tegner et forenklet bilde nå, men i det var slik jeg opplevde bygda i det store og hele, som en konform og forutsigbar tilværelse med lite rom for individuell utfoldelse utover de på forhånd gitte sosiale og kulturelle normene. Men jeg må nyansere bildet. Det var ungdom i bygda som ikke lot seg innordne. De søkte alternativer i både livsstil og væremåte. Jeg hang sammen med noen av disse ungdommene en periode. Vår kleskode var slitte jens og ola- eller skinnjakker, og noen av oss brukte Palestina-skjerf. Vi hadde langt hår, lyttet til hardrock og metal, hang mye ute om kveldene, gikk på fester og konserter, og hadde en noe avvikende atferd. At jeg hang sammen med disse ungdommene samt kontakten jeg hadde med de ovennevnte studentene i Oslo ga meg viktige impulser.

Videre leste jeg blekkene Gateavisa, Press og Rute 80, noe som også ga meg viktige imulser. Jeg var ung og på leit i livet, og jeg søkte å finne et holdepunkt blant annet i musikk, men det kunne ikke være hva som helst av musikk. Jeg måtte kunne idetifisere meg med den. Siden jeg var på søken etter et alternativ til den konforme og forutsigbare tilværelsen på bygda var ikke pop greia for meg. Pop regnet jeg som musikken til streitingene. En ufarlig musikksjanger ment for underholdning og å bli danset til. Musikk som ble spilt på glattpolerte diskoteker for de veltilpassede som ville se og bli sett. Jeg forbandt bare ikke pop med ungdom og opprør, og overhodet ikke til individuell utfoldelse og frihet.

Det var inntil jeg fikk høre Touch og fikk kjennskap til Eurythmics...

Jeg husker godt da jeg fikk pakken med Touch til min bursdag. Studenten ga meg pakken og sa: "På tide at du får nye input når det gjelder musikk. Gratulerer med dagen!" Vi var i hans leilighet i Pilestredet. Flere av hans studentvenner var tilstede og alle gratulerte meg med dagen. Jeg åpnet pakken, tok frem albumet og kikket nysgjerrig på coveret. "Håper du vil like plata!" sa han. "Tusen takk for gaven!" svarte jeg og tok hans hånd. "Har du lyst til å høre plata nå?" spurte han, "Jeg kan sette den på platespilleren, om du vil?" "Ja, gjerne!" svarte jeg. Jeg rakte ham albumet. Han gikk bort til stereoanlegget for å sette plata på platespilleren. Jeg satte meg i sofaen. En av studentene som satt der spurte om jeg ville ha et glass vin. Jeg nikket og sa at det ville jeg gjerne. Hun skjenket vin i et av glassene som stod på bordet og rakte meg det.

Første låta på albumet spilte og jeg likte det jeg hørte. Så kom de andre låtene i tur og orden. Da siste låta på albumet kom spisset jeg ører. Den suggerende synth-popen nærmest dro meg til høytalerne og sugde meg fast. Aldri før hadde jeg hørt noe lignende. Jeg kikket på baksiden av platecoveret og leste Paint A Rumour. "Sterk låt!" sa jeg til de andre. De nikket samtykkende. "Ja, Eurythmics er meget bra og Touch et flott album," svarte hun som som satt ved siden av meg. Da plata hadde spilt ferdig reiste de seg. "Vi skal på Club 7 nå og fortsette kvelden der. Blir du med oss, Morten?" spurte den ene av studentene meg. "Jeg blir med. Om jeg slipper forbi vakta, da," svarte jeg flirende. "Vi får deg inn," sa han, "Du har jo vært med oss der før."

Vi gikk ut i gangen og tok på oss ytterklærne. Så gikk vi ut på gata. Vi ruslet i samlet flokk ned til trikkeholdeplassen. Det var bitende kaldt og jeg kjente at kulden prikket meg i ansiktet. Da trikken kom satte vi oss inn. Trikken kjørte oss ned til Tullinløkka der vi gikk av. Vi ruslet bort til Konserthuset der Club 7 lå i kjelleren. Da vi kom frem stilte vi oss i køen. Den beveget seg langsomt mot inngangen. Folk hutret i kulda og noen stampet med beina i bakken. Da jeg kom frem til vaktene var jeg nervøs. Den ene vakta kikket raskt på meg, men så vinket han meg inn. Vi kom inn i det varme lokalet. Det var rimelig fullt av folk, og en tung eim av øl og tobakksrøk hang overalt. Musikken dundret fra de digre høytalerne ved dansegulvet. Noen danset, noen satt ved bordene og pratet, andre igjen hang i baren. Og jeg la merke til låta som ble spilt. Det var Here Comes The Rain Again fra albumet Touch.

Studentene kikket etter ledige bord i lokalet. Jeg og ett par andre av dem gikk bort til baren og bestilte hver vår øl. Dama i baren nikket til oss og tappet raskt skummende øl i halvlitersglass. Hun plasserte de tre glassene på bardisken. Litt av ølskummet rant nedover glassene og dannet en våt plett på bardisken. Jeg ga henne en seddel og tok en slurk av ølen. Da jeg hadde fått vekslepengene fant jeg frem tobakkspakka og rullet meg en rullings. De to studentene sa til meg at de ville gå bort til de andre. Jeg fyrte opp rullingsen, tok ølen og fulgte etter dem. De andre studentene i vårt følge hadde satt seg sammen med noen folk som jeg ikke kjente. Alle smilte vennlig og nikket til oss.

Jeg så en ledig stol og satte meg ned. "Hei! Jeg heter Anne. Hva heter du?" spurte hun som satt ved siden av meg. "Morten," svarte jeg. "Er du student?" spurte hun. "Nei, jeg går på videregående," svarte jeg. "Å, ja! Jeg tenkte at du kanskje var student siden du er i følge med de andre som kom nå." Jeg smilte, tok en slurk av ølen og fyrte opp rullingsen på ny med lighteren. Hun pratet en liten stund med de andre som satt rundt bordet. Så snudde hun seg mot meg igjen og spurte: "Liker du musikken som spilles nå i kveld?" Jeg hadde ikke lagt merke til hva som ble spilt akkurat da, ivrig etter å se på damene som jeg var. Jeg lyttet og kjente igjen The First Cut fra albumet Touch. "Ja, jeg liker musikken," svarte jeg. "Det er Eurythmics," sa hun, "Jeg liker Eurythmics veldig godt. Hva slags musikk pleier du å lytte til?" "Det går mye i hardrock og metal, men også andre ting. Eurythmics vet jeg ikke så mye om," svarte jeg. "Hardrock og metal er ikke helt min greie. Eurythmics er ett av de beste popbandene i England for tiden. De er temmelig store," sa hun.

"Jeg fikk Touch i bursdagsgave i dag. Plata ble spilt på vorspielet jeg var på før vi alle sammen dro hit ned. Jeg likte plata veldig godt selv om musikken er ny for meg," sa jeg. "Har du bursdag? Kult! Gratulerer med dagen!" sa hun og smilte. Jeg takket henne og vi skålte sammen. Vi ble værende til det nærmet seg stengetid. Paint A Rumour ble spilt og jeg lyttet intenst. Låta føltes helt riktig slik jeg opplevde Club 7 den kvelden. Mange av folka der var kledd i freaka klær, noen hadde neseringer og annet, andre igjen hadde kunstig farget hår. Stemningen var meget jovial, og hele klubben åndet av en atmosfære av frihet og toleranse. Da Paint A Rumour var ferdig spilt ble lysene slått på. Lyset skar meg i øynene og jeg kjente at den tunge tobakksrøken som hang i lokalet også sved litt. Jeg tenkte at det var på tide med frisk luft.

Vi reiste oss fra bordet og gikk mot utgangen. Da vi var kommet ut på gata ventet vi på de siste i vårt følge. Etter en kort stund kom de også ut og gikk bort til oss. Det var kaldt og og store snøfnugg dalte lett gjennom luften. Vi gikk bort til drosjekøen og stilte oss der. Køen beveget seg radig fremover. Drosjer kom i rask rekkefølge og folk satte seg inn. To drosjer kom da vi stod fremst i køen. Dørene ble åpnet og vi satte oss inn. Jeg satte meg i baksetet mellom to av studentene. Hun som satte seg foran oppga adressen i Pilestredet dit vi skulle, så kjørte drosjen oss avsted i den mørke natten. Jeg kikket ut av vinduet mens drosjen kjørte, på bygningene som var opplyst av gatelykter og neon, på snøen som virvlet i luften.

Da vi var kommet vel i hus gikk vi inn i stua og satte oss. Ett par av studentene gikk ut på kjøkkenet for å hente øl- og vinflasker. De kom tilbake og satte flaskene på stuebordet. Fyren som satt nærmest der jeg satt i sofaen rakte meg ei ølflaske. "Du vil vel ha en øl?" spurte han vennlig. "Ja, gjerne," svarte jeg og tok imot flaska. Jeg fant en jekk på bordet og åpnet flaska, tok en grådig slurk av ølen og fant frem tobakkspakka. "Siden det er Mortens bursdag foreslår jeg at vi spiller Touch. Noen som har noe imot det?" spurte verten. "Eurythmics passer bra. Bare sett på plata," lød svaret fra de andre. Jeg rakte verten plata og han satte den på platespilleren. Here Comes The Rain Again fløt ut i stua. Jeg lente meg tilbake i sofaen og tok et dypt drag av rullingsen som jeg hadde fyrt opp.

Alle vibbene var gode og jeg følte meg meget vel sammen med studentene den natten mens Touch ble spilt... 

 

 

 

Nettside:

 

Eurythmics Touch (Rolling Stone Magazine Review):

http://www.rollingstone.com/music/albumreviews/touch-19840202

 

 

 

20. jun, 2016

 

"Tell him your dreams and fanatical needs, he´s bying them all with cash. Sell him your soul, Mabuse. Never look back."

 

- Mertens/Thein/Doerper

 

 

"Jøss! Jævla bra låt! Hvem er det?" spurte jeg. "Det er Dr. Mabuse av Propaganda" svarte Knut. "Propaganda? Hvilket band er det?" spurte jeg undrende. "Ett eller annet tyskt band. Jeg vet ikke så mye om det. Visstnok har Propaganda fått kultstatus i Tyskland og dyrkes i esoteriske miljøer som vanker på brune klubber i Berlin," svarte Knut og tok en slurk av ølen.

Det var en fredagskveld en eller annen gang på sommeren 1985. Jeg hadde tatt turen til Knut som var alene hjemme. Vi drakk øl, røkte rullings, prata, og lyttet til noen av de nye albumene som han hadde kjøpt. Vi hadde først spist hjemmelaget pizza. Nå satt vi i den store stua. På gulvet ved siden av salongbordet stod ei kasse AASS Pilsner som vi hadde kjøpt ett par dager i forveien. Med ølen og musikken lot vi kvelden få fritt spillerom.

"Interessant! Propaganda må jeg sjekke. Soundet på låta er veldig bra, lyrikken også," sa jeg. "Se her! Her er samlealbumet som låta er på," sa Knut og rakte meg et album. Jeg tok albumet i hendene og leste listen over band og låter som var oppført på coverets bakside. Da jeg hadde lest sa jeg: "Flere bra band på dette albumet, men Propaganda er ukjent for meg? Dr. Mabuse er kanon bra! Som sagt vil jeg sjekke bandet." "Ja, jeg synes også det er ei veldig bra låt. Mulig at Opland Musikk har originalalbumet (merknad: Opland Musikk var Drammens største og beste platesjappe på 1980-tallet). Har de albumet kan vi jo lytte til det, se om hele albumet er like bra som Dr. Mabuse, og så eventuelt kjøpe det," sa Knut og kikket på meg. "Er med på den," sa jeg, "Jeg stikker inn til Drammen en av de nærmeste dagene og spør folka på Opland Musikk om de har noe av Propaganda. "Jeg blir med," sa Knut og tok den siste slurken av ølen i flasken, "Kanskje noen av de andre i gjengen også ønsker å bli med. Jeg regner med at de vil være interessert."

Ett par dager senere dro vi inn til Drammen. Foruten Knut og jeg hadde også Tom og Trygve slengt seg på. Da vi fortalte dem om Dr. Mabuse ville de gjerne høre låta hjemme hos Knut. De likte Dr. Mabuse veldig godt da de fikk høre låta. Og da Knut fortalte dem det han visste om Propaganda ble de såpass interessert at de ville være med ham og meg inn til Drammen.

Vi gikk av bussen på Bragernes Torg og ruslet sammen ned gågata til Opland Musikk. Mens vi ruslet pratet vi om musikk og undergrunnskultur. "Skulle ønske det var en klubb her i Drammen a la klubbene i Berlin. Det ville jammen vært fett!" sa Tom. "Drammen er for liten som by," svarte jeg, "Byen er provins og mangler sånne esoteriske miljøer som er nødvendig for å kunne ha undergrunns klubber. Heller ikke Oslo har slike miljøer i samme grad. Naturlig nok da Oslo er mye mindre enn Berlin." "Jeg vet," svarte Tom, "Men det ville ha vært fett om det var en slik klubb i Drammen. Av og til føler jeg meg ukomfortabel med all konformiteten her. Det hadde derfor vært befriende med et alternativt miljø og sånne klubber." "Jeg tenker det samme," sa Trygve, "Kanskje en slik klubb dukker opp en vakker dag? Hvem vet? I mellomtiden får vi bare henge på Hawk. Jentene på Hawk er ikke så verst, og det er bra musikk der (merknad: Hawk var Drammens mest brune og slitne klubb på 1980-tallet).

Vi ankom Opland Musikk, åpnet døra og gikk inn i tur og orden. Inne i sjappa var det noe folk. Innehaveren stod ved ei av platehyllene og pratet med ei kunde. Han så oss og kjente oss igjen. Vi nikket til hverandre. Da han hadde pratet ferdig med kunden kom han bort til oss der vi stod og kikket på plater i hyllene. "Nå gutter! Dere er innom her igjen? På utkikk etter nye bra album?" sa han. Vi flirte alle sammen og nikket bekreftende. "Har du noe av Propaganda?" spurte jeg, "Hvis du har vil vi gjerne kikke på albumene." "Propaganda? Jøss! Hvordan har dere fått kjennskap til det bandet? Nå snakker vi ett av de beste tyske kultbandene for tiden," svarte han, "Ennå relativt ukjent i Norge." "Jeg har Dr. Mabuse på et samlealbum. Vi ønsker å sjekke originalalbumet," sa Knut. "Skjønner!" sa innehaveren,

"Vel, gutter! Dr. Mabuse er på albumet A Secret Wish. Albumet har ennå ikke kommet til Norge." "Hvorfor har ikke albumet kommet til Norge ennå? Litt rart når Propaganda er et slikt stort kultband i Tyskland?" spurte Tom. "Ja, Propaganda er store i Tyskland," svarte innehaveren, "Men det tar ofte litt tid før nye kulturimpulser kommer til Norge. Vi henger som regel litt etter kontinentet. Dessuten har Propaganda sin grobunn i det esoteriske klubbmiljøet i Berlin. Norge har ikke noe tilsvarende miljø." "Hm! Vi får bare vente, da?" sa jeg. "Ikke annet å gjøre," svarte innehaveren.

Vi takket ham for praten og gikk ut i gågata igjen. Mens vi ruslet tilbake til Bragernes Torg for å ta bussen hjem tenkte jeg på om det var mulig å få tak i A Secret Wish inne i Oslo, tross det innehaveren av Opland Musikk hadde sagt om at albumet ennå ikke var kommet til Norge. "Jeg skal inn til Oslo til helga. Stikker innom Electric Circus (merknad: Electric Circus var Oslos beste alternative platesjappe på 1980-tallet og svært viktig for byens musikkmiljø. Sjekk storyen Electric Circus på min blogg. Storyen er under Musikkens Verden på hovedmenyen) og forhører meg om A Secret Wish der," sa jeg til de andre. "Fint! Gi oss gjerne beskjed om hva du får høre," svarte Knut. De andre nikket. Så satte vi oss på bussen.

Da fredagen kom tok jeg toget inn til Oslo. Mens jeg satt der på toget tenkte jeg på det Tom hadde sagt om at han savnet en esoterisk klubb i Drammen. Jeg også savnet en slik klubb. Toget ankom Oslo Sentralstasjon og jeg gikk av. Jeg ruslet rolig opp Karl Johan og kikket på folkelivet. Det myldret av folk i gata. Helga var i emning og folk virket glade. Jeg kom frem til Electric Circus og gikk inn. Inne i platesjappa var det mye folk, som det pleide å være på fredagene. Det var ulike typer mennesker, alt fra streitinger til pønkere. Jeg gikk bort til kassa og henvendte meg til hun som stod der.

"Hei! Hva kan jeg hjelpe deg med?" sa hun og smilte vennlig. "Jeg er på utkikk etter et album som heter A Secret Wish av et tysk band som kaller seg for Propaganda. Har dere albumet? Eller vil dere få det inn snart?" "Det må jeg si!" svarte hun og satte opp et glis, "Vi fikk inn noen album i dag faktisk. Har ennå ikke fått satt de ut i hyllene. Du er den første som spør etter Propaganda her. Hvor har du hørt om bandet?" Jeg fortalte henne kort om kvelden hos Knut og om da vi var innom Opland Musikk. "Opland Musikk er ei bra platesjappe," svarte hun, "Men ett helt annet konsept enn oss. Med vår kundekrets er vi kanskje den sjappa i Norge som mest sannsynlig vil få solgt skiver av Propaganda."

"Kunne jeg få høre på A Secret Wish? Hvis dere har pakket albumene ut av esken?" "Vi har ennå ikke pakket ut A Secret Wish. Hadde tenkt å gjøre det i morgen. Det er så mye å gjøre her nå i ettermiddag. Men ja, du kan få høre på albumet. Ett lite øyeblikk bare så henter jeg det til deg." Hun forsvant inn på bakrommet. Jeg ventet utålmodig. Etter ett par minutters tid kom hun tilbake igjen. "Jeg setter på albumet. Du vet hvor du finner headsettet?" sa hun. "Ja, det gjør jeg," svarte jeg, "Takk for din vennlighet!" "Ingen årsak!" svarte hun og satte plata på platespilleren.

Jeg gikk innover i lokalet, fant et ledig headsett som hang ned fra taket, og lyttet spent. Albumet åpnet med et dikt som jeg kjente igjen. Det var A Dream Within A Dream av Edgar Allan Poe. Jeg lyttet intenst......."Is all that we see or seem but a dream within a dream..." Jeg lyttet videre på de neste låtene. Alle låtene var meget bra, men især la jeg merke til P. Machinery som jeg syntes var dødskul. Da jeg hadde fått lyttet hele albumet igjennom var jeg mer enn overbevist. Jeg bare måtte ha albumet. Jeg gikk tilbake til kassa og henvendte meg til den samme dama igjen.

"Nå? Likte du det du hørte," spurte hun da hun så jeg stod der. "Ja, fy flate! Dette her er solide saker," svarte jeg, "Soundet er noe av det mest unike jeg har hørt på lenge." "Ikke sant!" repliserte hun, "Det synes jeg også." "Er det mulig å få kjøpt albumet nå? Eller må jeg vente til i morgen?" spurte jeg og ventet spent på svaret. "Helst i morgen. Vi må registrere albumene først og få de i hyllene. Håper det er greit?" svarte hun vennlig. "Den er selvsagt grei! Kommer tilbake i morgen tidlig og kjøper albumet," svarte jeg.

Jeg gikk ut i gågata og begynte å rusle mot Stortorvet. Jeg skulle ta bussen til en kompis som bodde på Grünerløkka. Mens jeg satt der på bussen tenkte jeg at jeg ville gå på Waterfront om kvelden. Waterfront var min favorittklubb i Oslo. Jeg likte meg godt der. Og jeg tenkte at en dag ville jeg ta turen til Berlin og gå på noen av de esoteriske klubbene i byen...

 

 

Nettsider:

 

Propaganda - "A Secret Wish" (BBC Music Review):

http://www.bbc.co.uk/music/reviews/fg6m/

 

Propaganda (Musikalske net):

http://www.musikalske.net/propaganda/propaganda.htm 

 

 

 

12. apr, 2016

 

"I know you think you´re awful square, but you made everyone and you´ve been anywhere."

 

- David Bowie

 

 

Opprør og frihet. Eller mer presist opprør som grunnlag for frihet. Som mange andre ungdom var jeg opptatt av slike ting da jeg var i tenårene. Jeg er ennå opptatt av slike ting, selv om jeg nå er blitt godt voksen. Gnisten som jeg hadde i meg den gang er nok noe redusert, men fremdeles har jeg i meg trangen til opprør og frihet. Jeg har fremdeles trangen til å motsette meg alt som gjør meg tilpasset, som gjør meg konform, som gjør meg pen og pyntelig, mot alt som gjør meg og det jeg tenker trivielt. Jeg vil være et individ, og vil være det utfra mine egne premisser. Det er jeg som skal definere premissene for min identitet, i den grad det er mulig. Noe annet ville gjøre meg til et tomt skall, til et menneske uten en levende sjel. Og dør sjelen dør også alt det andre i mitt indre.

Da jeg var ungdom brant denne trangen i meg. Det førte selvsagt innimellom til konfrontasjoner med mine foreldre, med skolen, og med andre autoriteter. Jeg mener ennå at ungdom må gjøre opprør mot det som knuger dem, som gjør de tilpasset, som gjør de pene og veloppdragne. For ungdom skal slettes ikke være pene og velopprdagne i alle henseender. Tvert om! Ungdom skal utfordre alt som legger deres ånd i lenker. Ellers vil ånden deres dø, litt etter litt. Og skulle noe slikt skje ville det være et uerstattelig tap. Et tap ikke bare for dem, men for oss alle. Vi trenger undommenes opprør, like mye som vi trenger den alternative litteraturen, musikken og kunsten.

Allerede i min tidlige ungdom lyttet jeg til musikk som ga meg nødvendig inspirasjon til å kunne tenke slik. Det var alt annet enn glattpolert musikk, og jeg opplevde at den ga mitt indre næring, eller min sjel om man vil. Musikken jeg lyttet til stimulerte mine følelser, fikk meg til å tenke, og den bidro til å gi meg en identitet. Musikken bidro videre til at jeg fikk et holdepunkt til å bedre å kunne definere meg selv samt hvordan jeg oppfattet mange ting. På den måten var musikken overordentlig viktig for hvordan jeg forstod meg selv som ungdom, hvordan jeg orienterte meg, hva jeg tenkte og hva jeg søkte.

Første gangen jeg kom over David Bowie var på en klassefest. Det var da jeg gikk i 7. klasse på Hokksund ungdomsskole. På festen ble albumet Scary Monsters (and Super Creeps) spilt. Jeg og noen av mine klassekamerater ble grepet av det vi hørte. Låta Ashes to Ashes ble spilt om og om igjen på festen, det samme ble Fashion, Teenage Wildlife, og selvsagt tittellåta Scary Monsters som vi alle syntes var dritkul. Jeg visste ingenting om David Bowie på det tidspunktet, men det endret seg raskt. Allerede uka etter festen kjøpte jeg albumet på kassett, og jeg spilte det på min lille kassettspiller om og om igjen helt til det en dag ble såkalt "båndsalat".

Etterhvert begynte jeg også å lese Puls, som den gang ble regnet for å være Norges beste musikkblekke. Jeg kjøpte Puls jevnlig når blekka kom ut og nærmest slukte det. Puls skulle gi meg anstøtet til å fatte dypere interesse for David Bowie og hans musikk, så på bakgrunn av artikler jeg leste i Puls ønsket jeg å lytte til flere av hans album. Jeg begynte derfor å kikke etter album av Bowie i flere platesjapper, både i Drammen og i Oslo. Men selv om jeg ofte var innom platesjapper syntes jeg ikke at det var så mye av ham utover noen få sentrale album. Og det skuffet meg litt igrunnen.

Men! En dag var jeg innom den legendariske platesjappa Electric Circus og kom over Diamond Dogs der...

Da jeg så albumet i hylla tenkte jeg at det hadde et snodig men spennende cover. Nysgjerrig tok jeg det frem for å kikke nærmere på det. Etter å ha kikket på coveret en liten stund lyttet jeg til albumet i platesjappa. Og det var som om pusten ble slått ut av meg. Jeg opplevde albumet som meget sterkt og kjøpte det der og da. Da jeg var kommet hjem satte jeg albumet på mitt nye Technics stereoanlegg. Anlegget hadde jeg kjøpt for pengene jeg hadde tjent som sommervikar på AASS Bryggeri og var veldig glad for det. Jeg lyttet fascinert til Diamond Dogs og var ikke i tvil om at det var ett av de beste og råeste albumene jeg noen gang hadde hørt. Jeg syntes at albumet var både vakkert og storslått, og at det var i særklasse.

Tross at jeg ble grepet av albumet fikk jeg ikke så mye ut av lyrikken. Lyrikken virket annerledes og merkelig, og jeg skjønte den altså ikke. Mine kamerater hørte albumet da de var på besøk og deres meninger var delte. Noen av de mente at det var et litt rart album mens andre mente det var godt. Kun min bestekamerat ble like sterkt grepet av albumet som det jeg var blitt. Det ble da til at vi lyttet til albumet når han var på besøk hos meg. Og vi pratet om albumet rett som det var. Vi var enige om at soundet var annerledes enn hva vi var vant til å høre av andre band og artister, og som jeg hadde også han problemer med å forstå lyrikken. Han kjøpte Diamond Dogs samt noen andre Bowie album som jeg ikke hadde, og da jeg var hos ham lyttet vi sammen til de Bowie albumene jeg ikke hadde. Etter det jeg husker hadde han Pin Up, Low og Lodger, foruten Diamond Dogs. Jeg likte albumene godt, dog syntes jeg at Lodger var litt rart. Likevel var jeg satt på hugget av Bowie, og hans musikk skulle bli svært viktig de årene da jeg gikk på videregående.

Da Let´s Dance ble sluppet, det var mens jeg gikk i første klasse på videregående, kjøpte jeg albumet. Let´s Dance ble en gedigen nedur. I forveien hadde jeg høye forventninger. Da jeg lyttet til albumet trodde jeg knapt at Bowie kunne stå bak noe slikt glattpolert. Skuffelsen var meget stor. "Hva i huleste driver han med nå? Ufarlig og glattpolert dansemusikk? Er dette hans form for disco?" tenkte jeg mens albumet spilte på stereoanlegget. Også min bestekamerat mente at albumet var en gedigen nedtur. Det var som om vi hadde mistet noe helt sentralt innen musikken som var viktig for oss. Vi pratet en del om albumet og var enige om at det var helt annerledes enn hva vi forbandt med Bowie. Albumet ble spilt kun ett par ganger før jeg satte det tilbake i platehylla for å støve ned der. Først flere år senere skulle jeg bli klar over at Bowie var rockens kamelon.

Tross nedturen med Let´s Dance lytte jeg fortsatt ivrig til mine to andre Bowie album. Det var Scary Monsters, som jeg hadde kjøpt på vinyl, og selvsagt Diamond Dogs. Jeg kjøpte etterhvert flere Bowie album, blant de hele Berlin-trilogien, samt Alladin Sane og Ziggy Stardust and the Spiders from Mars. Jeg likte godt disse albumene, men Diamond Dogs forble det sentrale Bowie albumet. Diamond Dogs fikk en ikke ubetydelig innvirking på min identitet som ungdom, selv om jeg nok ikke var helt klar over det den gang. Albumet fikk meg til blant annet å gå med lengre hår enn hva jeg hadde gjort tidligere. Videre ble min klesstil endret til det mer rufsete, noe mine foreldre ikke var helt begeistret for. Albumet bidro også på indirekte vis til at jeg begynte å drikke øl på fester.

Diamond Dogs fikk meg til å begynne å lese Gateavisa, også det på indirekte vis. Den gangen var Gateavisa ei alternativ anarkistisk blekke som ble uglesett av mange. Jeg leste derfor Gateavisa uten at mine foreldre visste om det. Blekka opplevde jeg som spennende, men likevel leste jeg den kun sporadisk. Mine kamerater syntes at det var ei merkelig blekke og en stund lurte de på hva jeg egentlig dreiv med. Fordi mine kamerater var såpass skeptiske til Gateavisa tok ikke lang tid før jeg ga opp å lese blekka. Men Diamond Dogs skulle fortsette med å være viktig for meg i årene som fulgte. Jeg spilte albumet stadig, men stod ennå fast i lyrikken. Først da jeg var blitt student skulle jeg bli oppmerksom på at Diamond Dogs er et konseptalbum som bygger på romanen 1984 av George Orwell. Det var en artikkel i Puls som gjorde meg oppmerksom på det.

Da jeg kom over artikkelen som omhandlet Diamond Dogs samt andre av Bowies album leste jeg den umiddelbart. Artikkelen beskrev Diamond Dogs som et konseptalbum bygget på romanen 1984 av George Orwell, som nevnt ovenfor. Artikkelen ga meg en aha-opplevelse. Det var som om artikkelen "åpnet opp" albumet for meg og gjorde dets tema begripelig. Men fordi jeg ikke hadde lest 1984 var det meste av lyrikken fremdeles lukket. Jeg fikk derfor straks lyst til å lese romanen for på den måten få større utbytte av albumets tema. Det skulle likevel gå noen år før jeg kom så langt. Først i studenttiden fikk jeg lest 1894. På slump kom jeg over romanen i en bokhandel i Oslo, og da tenkte jeg på Diamond Dogs. Jeg kjøpte 1984, leste romanen de følgende dagene og diskuterte den med studentvenner.

1984 opplevde jeg som en dyster og skremmende roman, men likte den likevel. Romanen fikk meg til å forstå hvorfor soundet på Diamond Dogs er såpass mørkt, noe som utvidet og utdypet opplevelsen av albumet. Videre gjorde romanen lyrikken mer begripelig enn hva tilfellet hadde vært inntil da. 1984 fikk av den grunn stor betydning for hvordan jeg kom til å forstå Diamond Dogs, logisk nok. Slik bidro romanen til å gjøre albumet enda mer spennende og interessant i mine ører. Så de følgende ukene etter at jeg hadde lest 1984 lyttet jeg til Diamond Dogs gjentatte ganger, og albumet virket dypere og mer komplekst.

Jeg har siden skaffet meg andre Bowie album og liker de alle. Men ennå i dag er Diamond Dogs det Bowie albumet som jeg har sterkest forhold til. Årsaken er at jeg fremdeles definerer meg som radikal og frivol, iallfall til en viss grad. Fremdeles har jeg et ønske om ikke å være tilpasset, konform, pen eller pyntelig. Istedet ønsker jeg å være fri til å kunne leve ut min identitet. Frihet kommer bare ikke av seg selv sånn helt uten videre, men må kjempes for. Sett på den bakgrunn skal min identitet selvsagt defineres av meg. Iallfall i den grad jeg får det til, slik som da jeg var ungdom.

Og den nødvendige inspirasjonen til å kunne tenke slik, nå som jeg ikke lenger er ungdom men middelaldrende, finner jeg blant annet i Diamond Dogs...

 

 

Nettside:

 

David Bowie Diamond Dogs (Rolling Stone Magazine):

http://www.rollingstone.com/music/albumreviews/diamond-dogs-19740801

 

 

 

12. apr, 2016

 

"My Shangri-la has gone away, faded like The Beatles on Hey Jude. She seemed to drift out on the rain, that came in somewhere softly from the blue."

 

- Jeff Lynne

 

 

 

Nettside:

 

Electric Light Orchestra A New World Record (sputnic music):

http://www.sputnikmusic.com/review/33529/Electric-Light-Orchestra-A-New-World-Record/