11. nov, 2014

The Beatles "Sgt. Pepper´s Lonely Hearts Club Band"

 

"It was twenty years ago today, Sgt. Pepper taught the band to play, they were going in and out of style, but they´re guaranteed to raise a smile."

- Lennon/McCartney

 

 

Hva kan jeg si om Sgt. Pepper´s Lonely Hearts Club Band som ikke allerde er sagt mange ganger tidligere? Albumet mange regner som det ypperste innen rockens og popens historie. Albumet som gjorde rock og pop til kunst og dermed utgjør et vannskille innen populærkulturen. Albumet som ble lyttet til og diskutert av samtlige innen musikkbransjen i mange uker etter at det ble sluppet. Albumet Rolling Stone Magazine rangerer som rockens beste noensinne. Albumet kritikeren Kenneth Tynan i The Times omtalte som "A decisive moment in the history of western civilization". Albumet som endret populærkulturen og ga den en ny retning. Albumet som etter manges oppfatning ennå ikke er blitt overgått. Albumet som oppnådde å bli en gedigen kunstnerisk og kommersiell suksess. Albumet som har inspirert så mange musikere, diktere og kunstnere for ettertiden.

Slik kunne jeg fortsette med å holde på å ramse opp. Listen av slike beskrivelser om dette banebrytende og sentrale albumet kunne vært gjort veldig, veldig lang. Men jeg stopper der. Alle som kjenner til historien om Sgt. Pepper vet at det regnes for å være mesterverket til The Beatles. Dette bandet fra Liverpool som i starten ble regnet som "...the bottom group that nobody wanted" men som senere definerte 60-tallets ånd for svært mange mennesker. Dette bandet som insisterte på å spille rock n´ roll på en tid da alle, både i Europa og USA, lyttet til den glattpolerte og ufarlige popen som plateselskapene spydde ut og radiostasjonene stadig spilte. Vel, nesten alle. Det fantes ett lite unntak som berget rocken fra å dø. Unntaket var klubber i Liverpool der folk som likte rock n´ roll vanket. Det var disse klubbene som holdt rocken i live. Beatles var ett av bandene som spilte på dem. Og da bandet fikk sitt gjennombrudd med debutalbumet Please Please Me begynte snøballen å rulle...

Jeg har helt siden guttedagene hatt et sterkt forhold til The Beatles. Allerede da jeg var 7-8 år gammel lyttet jeg til Beatles-platene som vi hadde i vinylsamlingen hjemme hos oss. På min 9 års bursdag fikk jeg min første Beatles-plate som var Beatles for Sale. Noen år senere da jeg var blitt tenåring åpnet lyrikken til Beatles poesiens verden for meg. Og det var Beatles som gjorde at jeg fikk sansen for alternativ kultur. Mitt forhold til bandet begynte ikke med Sgt. Pepper. Det begynte med Beatles for Sale som nevt. Sgt. Pepper skaffet jeg meg først da jeg hadde passert 20 av en eller annen grunn. Dog hadde jeg fått lyttet til albumet før jeg skaffet meg det selv. Det kunne jeg fordi Sgt. Pepper var en av Beatles platene i vinylsamlingen hjemme hos oss og albumet ble av og til spilt av andre i familien.

Første gangen jeg la merke til Sgt. Pepper var da vi besøkte noen venner av min mor og far. De vi besøkte bodde i en diger leilighet i Oslo. Jeg husker ikke hvordan og i hvilken sammenheng men Beatles var ett av samtaletemaene. Familien som vi var på besøk hos hadde Sgt. Pepper. Albumet ble satt på platespilleren i den ene stua i den digre leiligheten slik at vi barna kunne lytte til det. Jeg husker ennå i dag at jeg syntes det var et rart album. Jeg syntes at musikken virket merkelig, men likevel fin på en måte. Lyrikken skjønte jeg selvsagt ikke. Mens vi lyttet til albumet kikket vi i tur og orden på platecoveret. Også coveret syntes jeg var rart med sine sterke farger, Beatles som var kledd i gammeldagse korpsuniformer, bilder av folk som jeg ikke visste hvem var, merkelige grønne planter, og en blomsterdekorasjon som lignet på en gitar.

Selv om jeg syntes at albumet var rart må det likevel ha gjort inntrykk på meg i og med at jeg husker alt dette såpass godt. Hvorfor det først var etter at jeg hadde passert 20 at jeg skaffet meg Sgt. Pepper har jeg ingen god forklaring på. Det bare ble slik. Det var sommeren før jeg skulle dra til Nord-Trøndelag for å gå på Sund folkehøgskole. Jeg husker denne sommeren tydelig. Det var blitt slutt mellom meg og min første ordentlige kjæreste. Jeg jobbet på AASS Bryggeri. Festet sammen med mine kamerater i helgene. Jeg gledet meg veldig til å begynne på Sund. Og det var sommeren da jeg for alvor oppdaget Sgt. Pepper.

Vi hadde som nevnt albumet i vinylsamlingen hjemme, men fordi det var tydelig slitt og hadde flere riper ga det ingen god lytteopplevelse. Imidlertid var jeg var blitt nysgjerrig på albumet, så jeg bestemte meg for å kjøpe ett selv. Etter at jeg hadde kjøpt albumet på platesjappa Opland musikk i Drammen lyttet jeg til det på mitt gutteværesle. Det syntes jeg var det beste fordi jeg kunne lytte uforstyrret der. Opplevelsen av albumet var helt annerledes enn hvordan den hadde vært tidligere. Det var som om en helt ny musikalsk verden åpnet seg for meg, men jeg hadde problemer med å sette ord på akkurat hva slags verden og hva den bestod av. Likevel var jeg sterkt fascinert og grepet. Jeg spilte Sgt. Pepper om og om igjen på mitt stereoanlegg og albumet definerte på mange måter den sommeren for meg.

Det gikk noen år og jeg flyttet inn til Oslo. Jeg lyttet til Sgt. Pepper av og til, men det meste av entusiasmen for albumet som jeg hadde hatt tidligere var blitt borte. Da jeg studerte på universitetet endret dette seg. Ett av fagene som jeg tok var historie. Jeg hang sammen med en gjeng med studenter som gikk på samme kull som jeg. Vi som utgjorde denne gjengen var omlag 12-15 stykker og jeg syntes at det var et godt miljø. Vi hadde selvsagt fester. Festene var enten bare med oss, eller vi ble invitert med på fester som ble holdt av andre studenter. På noen av disse festene møtte jeg studenter som visste en god del mer om Beatles enn hva jeg gjorde. så det å prate med dem om bandet ga meg derfor mye. Jeg husker godt en som fortalte meg at A Day in the Life handler om Paul som dør i en bilulykke.

Det han fortalte samt andre samtaler om Sgt. Pepper på disse festene som jeg deltok i fikk meg til å bli nysgjerrig på albumet på nytt. Jeg kjøpte derfor albumet på cd. Det var på den tiden jeg bodde på Tåsen ettervernshjem (om den tiden - sjekk fortellingen Sykdom og helbred). Det jeg gjorde var at jeg satt i den store stua på ettervernshjemmet og lyttet aktivt til albumet. De andre beboerne lo litt av meg fordi jeg satte meg på en stol midt i stua slik at jeg hadde høytalerne på hver sin side foran meg. Dette gjorde jeg for å få den optimale opplevelsen av albumet. For andre gang var jeg sterkt fascinert og grepet av Sgt. Pepper og av den grunn lyttet jeg til det om og om igjen.

Da jeg flyttet inn i leiligheten her hvor jeg bor nå fortsatte jeg med å lytte mye til Sgt Pepper. Det ble mange ettermiddager og kvelder etterhvert der jeg satt i stua med en kopp te eller et glass vin og lyttet aktivt. I mellomtiden hadde jeg fått lest endel om albumet. Noe av det jeg leste var at albumet vurderes som psykedelisk rock. Jeg visste hva psykedelisk betydde, men hadde i liten grad koblet begrepet til musikk. Videre leste jeg at musikken på albumet er imaginativ. Dengang visste jeg ikke hva imaginativ betyr. Jeg slo derfor opp i definisjonsordboka for å finne det ut. Ordboka jeg sjekket definerte begrepet som sterk stimulering av fantasien, noe som ga meg en aha-opplevelse. I tillegg leste jeg at albumet regnes som kunst. Alt dette fikk meg til å tenke en god del. Jeg tenkte over det jeg hadde lest om albumet og koblet psykedelisk til imaginativ og kunst.

Det jeg tenkte var at musikken på albumet utvider bevisstheten fordi den stimulerer fantasien sterkt og at det igjen gjør albumet til kunst. Jeg tenkte videre over hvorvidt kunst som sådan kan sies å være psykedelisk og imaginativ. Jeg tenkte over dette i flere måneder, grepet av Sgt. Pepper som jeg var. Fordi jeg var så grepet av albumet medførte det at jeg fattet interesse for billedkunst. Jeg begynte derfor å gå regelmessig på gallerier og museer i Oslo for å oppleve kunst. Det var ofte på søndagene når jeg var en tur i byen at jeg besøkte et galleri eller museum. Når jeg var kommet hjem igjen etterpå lyttet jeg aktivt til Sgt. Pepper for å forsterke kunstopplevelsen som jeg hadde fått. Etterhvert utvidet jeg repertoaret av musikk som jeg lyttet til på disse søndagene. Især lyttet jeg til symfonier av Beethoven, Mozart, Brahms, Mahler samt enklete andre komponister.

Kjernen i det hele i det jeg gjorde var Sgt. Pepper. Jeg vendte stadig tilbake til albumet og lyttet til det om og om igjen. Ennå i dag lytter jeg til albumet og synes at det gir meg en rik og spennende musikalsk opplevelse. Dog lytter jeg ikke like mye til albumet nå som dengang. Jeg regner med at sånt går i perioder, så jeg ser ikke bort ifra at jeg vil bli sterkt fascinert og grepet av albumet for tredje gang. Når jeg tenker på alt Sgt. Pepper har gitt meg opp igjennom årene av opplevelser, stimulering og inspirasjon blir jeg litt nummen, faktisk. Grunnen er at jeg synes det er fantastisk at albumet har gitt meg så mange fine opplevelser i tillegg til det har vært en døråpner til så mye bra.

Sgt. Pepper er et unikt og særegent album. Det kan bare ikke underslås eller benektes. Alle låtene er gode og gjennnomførte. A Day in the Life utgjør albumets høydepunkt og klimaks, slik jeg opplever det. I mine ører er Within You Without You albumets svakeste punkt, men jeg synes at også den låta er god på sin måte. Det er et meget komplekst og sammensatt album, både komposisjonsmessig og hvordan det er bygget opp. Lyrikken er metaforisk slik at den ligger nær opptil poesi. Noen vil si at lyrikken er poesi. Jeg kan være enig i det. Låtene er forskjellige seg imellom men bæres likevel av samme sound. Det gjør at albumet virker friskt på meg hver gang jeg lytter til det. Og det er uslitelig album, Jeg blir bare ikke lei av å lytte til det. Stadig oppdager jeg noe nytt når jeg har satt det på stereoanlegget og lytter.

Det er videre et veldig tamatisk spenn på albumet. Alle låtene handler om idealene for ungdomsopprøret på 60-tallet, hver låt på sitt vis. At det er et konseptalbum forterker derfor opplevelsen av temaet. Albumet er et sammenføyd hele der utbyttet definitivt er størst og rikest når man lytter til det sammenhengende, helt fra åpningslåta Sgt. Pepper Lonely Hearts Club Band til A Day in the Life som avslutter det.

Albumet er tenkt som en konsert i en park der bandet som spiller er Sgt. Pepper Lonely Hearts Club Band. Publikum er folka som er avbildet på coveret. Om man vil kan man være med som publikum og oppleve dette rare bandet for ensomme hjerter i den tenkte parken. Det blir i tilfelle en reise i fantasien inn i et landskap der alt kan forestilles. Og det er en meget fin reise å oppleve, både i sinnet og i følelsene. Jeg har altså tatt denne reisen flere ganger, og jeg kommer garantert til å ta den igjen. Det er en reise som beriker så mye på det indre plan. En reise som leder meg til der musikken og poesien er...

 

 

Nettside:

 

The Beatles Sgt. Pepper´s Lonely Hearts Club Band (Rolling Stone Magazine):

http://www.rollingstone.com/music/albumreviews/sgt-peppers-lonely-hearts-club-band-19870827