11. nov, 2014

Marillion "Fugazi"

 

"I am the assassing, with tounge forged from eleqouence. I am the assassing, providing your nemesis."

 

- Derek William Dick

 

 

Det var mens jeg gikk på videregående. Jeg var 16 år gammel dengang. Musikken som jeg lyttet til var ikke mainstream glattpolert pop, for å si det sånn. Det gikk i Beatles, The Stones, Pink Floyd, AC/DC, Black Sabbath, Deep Purple, Eurythmics, U2, David Bowie, Dire Straits, ELO, Blondie, Supertramp, Saga, ZZ-Top, Janis Joplin og The Lords Of The New Church for å nevne noen band og artister. Mine kamerater i guttegjengen kjøpte seg moped da de ble 16. Jeg på min side var ikke så opptatt av moped. Musikkelsker som jeg var ville jeg heller ha stereoanlegg. Det ble til at jeg kjøpte et Technics stereoanlegg for pengene jeg tjente ved å jobbe som sommervikar på AASS Bryggeri. Mine kamerater ble sterkt misunnelige på mitt stereonalegg, og sa at de skulle kjøpe seg stereoanlegg så fort de hadde pengene.

Etter at jeg hadde skaffet meg stereoanlegget begynte jeg å bygge opp vinyl-samlingen. Hver gang jeg hadde penger kjøpte jeg nye album og samlingen kom fort opp i flere hundre. Hele tiden var jeg på utkikk etter nye band og artister som jeg ikke kjente til. Jeg leste derfor det jeg kom over i aviser og tidsskrifter samt fulgte med på musikkprogrammer på radio og TV. Hovedkilden som jeg brukte var musikkblekka Puls, dengang regnet som ei av Europas beste musikkblekker. Hver gang Puls kom ut var jeg straks innom Narvesen og kjøpte blekka. Og mens jeg leste den ferske utgaven av blekka sugde jeg til meg det som stod der. Men selv om jeg leste Puls regelmessig var Marillion et ukjent band for meg. Jeg visste ingenting om bandet. Det gjorde heller ikke mine kamerater.

En dag inviterte en av gutta i gjengen oss andre over til seg. Trygve het han. Han hadde kjøpt seg noen nye album som han ville at vi skulle høre på. Vi dro i samlet flokk over til der han bodde, spente på hva slags album han hadde kjøpt. På forhånd hadde han fortalt at det var solide saker. Trygves mor slapp oss inn da vi ringte på døra. Vi fikk av oss skoene og jakkene i entreen, og gikk så opp trappa til Trygves gutteværelse. Trygve tok imot oss med et bredt smil og vi satte vi oss ned i værelset. "Se her!" sa han og viste oss albumene som han hadde kjøpt, "Dere må høre på dette!" Albumene gikk på rundgang mellom oss og vi kikket på coverene. "Hvilket band er Marillion, egentlig? Aldri hørt om før?" spurte Tom. "Det er et meget bra band. Iallfall er albumet det," svarte Trygve. "Jeg har heller ikke hørt om Marillion før. Sett på skiva da! Så vi får høre!" sa Anders utålmodig. "Skal bli!" svarte Trygve og satte Fugazi på stereonalegget.

Fugazi spilte og vi lyttet intenst. Åpningen på albumet ga meg bakoversveis. Aldri før hadde jeg hørt noe lignende. Det var som om en elektrisk magi strømmet ut av de digre høytalerene og hamret løs på oss. Opplevelsen var meget fet. Assassing spilte og jeg leste lyrikken som var trykket på innsiden av coveret. Jeg syntes det var ei svær låt og likte lyrikken godt. Så fulgte Punch & Judy og jeg lyttet like intenst. Deretter fulgte de øvrige låtene. Albumet var som en strøm av gode vibber. Både komposisjonen og lydbildet var suverent i mine ører.

"Dæven!" utbrøt Thomas da Fugazi var ferdigspilt. Vi andre nikket samtykkende. "Svære saker!" sa Knut. "Jævlig bra album! Dødsbra, rett og slett! Marillion skal jeg absolutt følge med på," sa Roy. "Åssen kan det ha seg at jeg ikke har hørt dette før? Heller ikke noen av oss andre?" spurte Tom mens han kikket på coveret. "Tja, si det?" mumlet vi i tur og orden og ristet på hodet. "Jeg visste heller ingenting om Marillon før nå," sa Trygve, "Var innom Opland Musikk i forgårs. Fikk prata med han som driver sjappa. Han anbefalte meg Fugazi, så jeg kjøpte derfor albumet." (merknad: Opland Musikk var den gang Drammens største og beste platesjappe - nå nedlagt)

Da kvelden var kommet på hell brøt vi opp. Mens jeg ruslet hjemover tenkte jeg at jeg bare måtte ha Fugazi. Og jeg kunne knapt vente til helga slik at jeg ta bussen inn til Drammen og få kjøpt albumet. Da lørdag endelig kom satte jeg meg på bussen, glad for at jeg snart skulle få lyttet til Fugazi. Bussen stoppet på Bragernes torg. Jeg gikk av og ruslet ned til enden av gågata der Opland Musikk lå. Da jeg var kommet frem til sjappa åpnet jeg døra og gikk inn. Innehaveren nikket og smilte til meg der han stod ved disken og sorterte plater. Jeg nikket og smilte tilbake. Det var få kunder i sjappa akkurat da. Jeg gikk bort til platehylla og begynte å bla igjennom bunken med plater for å finne Fugazi. Etter å ha bladd en kort stund fant jeg albumet, tok det fornøyd opp og gikk bort til disken for å betale. Mens jeg tok opp lommeboka fra baklomma spurte innehavreren meg: "Hørt albumet før?" "Ja, for ett par dager siden hos en kamerat. Ble overbevist," svarte jeg og la en seddel på disken. "Det er et meget godt album," sa innehaveren, tok imot seddelen, slo inn på kassa og ga meg vekslepenger tilbake, "Både musikken og lyrikken er knallbra." "Gleder meg til å komme hjem å lytte på det." sa jeg. "Du kommer til å få en fin opplevelse," sa innehaveren. Så sa jeg hade til ham og gikk ut på gågata igjen.

Jeg gikk rake veien tilbake til Bragernes torg for å ta den første bussen som kom, utålmodig som jeg var etter å få lyttet til albumet helt for meg selv. Da jeg var kommet hjem og inn på mitt gutteværelse satte jeg plata på platespilleren. Assassing strømmet ut av mine Bowers & Wilkins høytalere. Jeg satte meg i lenestolen og lyttet. Igjen var opplevelsen intens. Og igjen var jeg overbevist om at Fugazi var et solid album. Mens åpningslåta Assassing spilte fant jeg frem tobakkspakka og rullet en rullings, fyrte opp med lighteren, og fortsatte med å lytte konsentrert på albumet.

Jeg skulle komme til å høre mye på Fugazi siden. De neste albumene med Marillion som jeg skaffet meg var Misplaced Childhood og Clutching At Straws. Begge albumene var bunnsolide, syntes jeg. Det ble da til at i årene som fulgte lyttet jeg mye til bandet. Men selv om jeg var blitt satt på hugget av Marillion var det først i voksen alder at jeg skaffet meg Script For A Jester´s Tear. Den gang syntes jeg at det var et bra album, dog noe svakere enn Fugazi, Mispalced Childhood og Clutching At Straws. Nå har jeg disse fire solide albumene av Marillion i musikksamlingen og lytter ennå mye på dem. Alle albumene er gjennomført gode. Men mitt favorittalbum med Marillion er fortsatt.............Fugazi.

 

 

 

Nettside:

 

Marillion Fugazi (Music Street Journal):

http://www.musicstreetjournal.com/cdreviews_display.cfm?id=101394