12. nov, 2014

Pink Floyd "The Wall"

 

"I´ve got some bad news for you sunshine, Pink isn´t well, he stayed back at the hotel."

 

- Roger Waters

 

 

Jeg husker ennå godt da Pink Floyd The Wall ble sluppet i 1979. Dengang var jeg 13 år og hadde følgelig ingen forutsetning til å forstå albumets psykologisk og eksistensielt sett svært dystre og komplekse tema. Men jeg likte albumets sound godt, især likte jeg gitarspillet til David Gilmour. Låta Another Brick in the Wall ble en stor hit, og jeg nynnet med på "We don´t need no thoughts control..." og "Hey teacher! Leave us kids alone!", skoletrøtt og opprørsk som jeg var dengang.

Da albumet kom var det en begivenhet for oss unge. Alle snakket om The Wall og alle likte det. Jeg husker klassefester der Another Brick in the Wall var den store slageren. Albumet traff oss selv om vi ikke skjønte så mye av dets tema. En i gjengen som jeg vanka sammen med hadde skaffet seg et bra stereoanlegg, og vi dro hjem til ham for å lytte til albumet.

"Hysj nå! Hør på dette!" sa han og satte på Comfortably Numb. Låta ble spilt, vi lytta og lytta, og det var som om huden ble revet av oss da David Gilmour dro igang sin blodige og usminkede gitarsolo på slutten av låta. Aldri før hadde jeg hørt noe lignende! Og jeg bestemte meg for der og da at jeg ville skaffe meg et stereoanlegg så fort jeg fikk muligheten, slik at jeg kunne spille The Wall på mitt gutteværelse.

Det skulle likevel ta noen år før jeg kjøpte mitt første stereoanlegg, men da jeg hadde gjort det var jeg ikke  sen med å skaffe meg The Wall på vinyl. Før det kom så langt fikk jeg The Wall på kassett av min far, og jeg spilte albumet på min lille kassettspiller om og om igjen. Min kassettspiller kunne selvsagt ikke gjengi albumets sofistikerte sound skikkelig, noe jeg var klar over. Så jeg drømte om å ha mitt eget stereoanlegg slik at jeg kunne lytte til blant annet The Wall.

Jeg satte stereoanlegg endog høyere enn det å ha moped, noe flere av mine guttevenner syntes var underlig. De mente at moped kom først, så stereoanlegg. Jeg tenkte annerledes. Det ble slik at de kjøpte seg moped da de fylte 16 mens jeg kjøpte meg stereoanlegg for pengene jeg tjente ved å jobbe som sommervikar på AASS Bryggeri. Og The Wall var ett av de første albumene (vinyl) som jeg kjøpte.

Jeg husker ennå ettermiddagen da jeg etter jobb hadde vært innom platesjappa Opland Musikk i Drammen og kjøpte The Wall. Da jeg kom hjem lagde jeg en kanne te og gikk så ned på mitt gutteværelse. Jeg satte meg i lenestolen, rullet en rullings og skjenket dampende te i koppen. Albumet spilte på platespilleren og jeg beveget meg inn i Pink Floyds magiske og psykedeliske verden. Fordi jeg ikke ville forstyrres mens jeg lytta til albumet hadde jeg låst døra, noe min mor likte dårlig. I tillegg hadde jeg sagt til henne at om noen av mine guttevenner spurte etter meg så skulle hun si at jeg var opptatt. Jeg ville være i fred med The Wall slik at jeg kunne få fullt utbytte av albumet.

Albumet spilte og jeg satt der i lenestolen og lytta intenst, drakk kopp etter kopp med sort te, røkte den ene rullingsen etter den andre, og var trollbundet av musikken. Det var en meget, meget sterk opplevelse. Det var som om et nytt musikalsk rom åpnet seg for meg. Jeg har lytta til The Wall utallige ganger siden, men ingen av gangene kan måle seg med opplevelsen da jeg satt på mitt gutteværelse dengang og lytta til albumet alene.

Noen år senere, da jeg var kommet i midten av 20-årene, hadde mitt forhold til The Wall endret seg. Jeg likte fortsatt albumet veldig godt, men nå hadde jeg fått en dypere forståelse av dets komplekse tema. Jeg var på den tiden student på Blindern og hadde venner i studentermiljøet. Vi prata mye om musikk, bøker og filmer som vi likte, og ett av albumene vi prata om var The Wall.

Flere av mine studentervenner hadde et ambivalent forhold til albumet, noe jeg syntes var rart. De sa at de opplevde albumet som meget dystert og mørkt, og at man lett kan få vonde følelser av isolasjon, tomhet og meningsløshet om man blir grepet av det. Jeg hadde ikke tenkt slik om The Wall før, men nå i ettertid ser jeg at de hadde rett.

The Wall er et sterkt album, tross dets svakheter. Jeg har fått mye utbytte av å lytte til The Wall, men jeg ser nå at albumets tema er uegnet om man i forveien sliter med vonde følelser. Fortsatt i dag lytter jeg til The Wall og regner albumet som ett av de viktigste i min musikksamling. Jeg har lest lyrikken mange ganger, lest artikler om albumet, og opplever at jeg har trengt dypere inn i dets mørke univers.

Jeg tror at med min bakgrunn som psykiatrisk pasient har jeg et grunnlag for å forstå albumets tema. Mine erfaringer med psykoser og dype depresjoner, samt ensomhet i mange år, har bidratt til at jeg innlever meg i The Wall. Iallfall opplever jeg det slik. Lyrikken slår meg ennå i dag, og for hver gang jeg lytter til albumet oppdager jeg nye sider ved det.

The Wall åpnet en ny musikalsk verden for meg, noe jeg selvsagt vet å verdsette. Da albumet ble sluppet i 1979 var jeg ikke moden for å forstå dets tema, men mener jeg gjør det i dag. Når jeg lytter til albumet i dag griper det meg fortsatt. Og jeg minnes da jeg satt alene på mitt gutteværesle og lytta til The Wall på mitt splitter nye stereoanlegg. Gode minner fra min tidlige ungdom, minner jeg vet å ta med meg.

 

 

Nettside:

 

The Wall Analysis:

http://www.thewallanalysis.com/main/