11. nov, 2014

Black Sabbath "Live Evil"

"The lover of life´s not a sinner, the ending is just a beginner, the closer you get to the meaning, the sooner you´ll know that you´re dreaming."

 

- Ronnie James Dio 

 

 

Live Evil var det første albumet med Black Sabbath som jeg lyttet til. En av mine kamerater i guttedagene hadde skaffet seg albumet rett etter at det var blitt sluppet ved juletider i 1982. Han ringte ett par dager etter at han hadde skaffet seg albumet og spurte om vi skulle lytte til det sammen hos ham. Et live-album med Black Sabbath syntes jeg hørtes spennende ut, men jeg visste ikke så mye om bandet. Nysgjerrig som jeg var dro jeg straks over til ham. "Hør på dette! Solide saker! Du vil trolig komme til å like det," sa han og satte albumet på stereoanlegget da jeg var kommet inn på hans værelse. Vi satte oss i sovesofaen og platespilleren begynte å kjøre. Jeg var veldig spent og mine ører stod nærmest på stilk. Og det ble en fet opplevelse som skulle sitte lenge i meg. Albumets tunge og dystre sound slo meg som en slegge, men uten at jeg helt visste hvorfor. Jeg syntes at hele albumet hørtes dødsbra ut og ble grepet.

Live Evil skulle innlede mitt sterke forhold til Black Sabbath.

Ut på nyåret, det var mens jeg gikk i andre klasse på videregående, kjøpte jeg så Live Evil i platesjappa i Hokksund under storefri. Jeg kjøpte albumet selvsagt på vinyl da cd ikke var kommet dengang. Da jeg kom tilbake til skolen og neste time skulle begynne viste jeg albumet til noen av mine klassekamerater. De syntes det var et merkelig album, men alle sa at det passet bra til min noe frynsete stil. I tur og orden kikket de på og kommenterte albumets cover, især kommenterte de blodflekkene på coverets innside, noe de syntes lite om. Og noen av de mente at coverets forside viste klare tegn på okkultisme, endog spor av djeveldyrkelse.

I en fritime mot slutten av skoledagen fikk jeg med meg en av mine klassekamerater til platesjappa der jeg hadde kjøpt albumet. Fordi han hadde vist noe interesse foreslo jeg at han kunne lytte til tre-fire av sporene på albumet sammen med meg og så gjøre seg opp en mening. Det ville han og vi ruslet sammen over til platesjappa. Mens vi ruslet sa han at han var skeptisk til albumet, men villig til å gi det en sjanse. Da vi så stod der i platesjappa med øretelefonene på oss ristet han flere ganger på hodet. "Dårlige greier, svakt, for enkelt, latterlig, pompøst," var hans konklusjon da vi hadde lyttet til sporene. Jeg var uenig og vi kom opp i en liten men heftig diskusjon.

At Live Evil i ettertid skulle bli vurdert som ett av de beste live-albumene innen hardrocken og metal visste selvsagt hverken han eller jeg dengang. Videre var han neppe klar over at Black Sabbath ble vurdert for å være ett av de viktigste bandene for utviklingen av hardrock og metal soundet på 70-tallet sammen med Led Zeppelin og Deep Purple. Hadde han vært det ville han trolig ikke ha kommet med en såpass hard, og etter min oppfatning fordomsfull, dom over albumet. Men selv om både han og resten av mine klassekamerater var negative til albumet var jeg glad for at jeg hadde fått kjøpt det.

Den dagen kunne jeg nesten ikke vente til når siste timen var over, forventningsfull som jeg var. Da jeg hadde gått av skolebussen på holdeplassen på boligbyggefeltet der vi bodde gikk jeg meget raskt den siste strekningen hjem. Jeg kom inn døra, hengte fra meg olajakka og gikk inn på kjøkkenet der mor var. Utålmodig etter å få lytte til albumet sa jeg kort til henne at jeg droppet middagen. Jeg hadde ingen andre ønsker enn å lytte hele albumet igjennom på mitt stereoanlegg, og det helt for meg selv uten at noen forstyrret. Hun var klar til å dekke spisebordet, men nikket og sa at det var greit. Hun la til at jeg kunne spise senere når jeg var blitt sulten.

Takknemlig for mors imøtekommende svar gikk jeg ned trappa og inn på mitt gutteværelse. Endelig var jeg helt for meg selv og hadde resten av dagen og kvelden til fri disposisjon. Jeg trakk vinylskiven forsiktig ut av hylsteret og satte den på platespilleren, skrudde volumet litt opp, skjenket en kopp av teen som jeg hadde laget meg, og var klar for å oppleve Live Evil. Og jeg ble ikke skuffet. Albumets rå og upolerte sound slo meg på ny som en slegge, akkurat som da jeg lyttet til det hos min kamerat noen måneder i forveien.

Jeg likte albumets åpning godt. Åpningen skapte en tung stemning som varslet at noe dystert og mørkt var underveis. Så kom den første låta Neon Nights igang. Jeg lyttet intenst til de tunge trommene, den tunge bassen, det eminente gitarspillet med herlige riff og rå solo, den grove stemmen til vokalisten, samt til de øvrige musikerne på låta som backet opp soundet. Og jeg husker at jeg la merke til lyrikken. Jeg syntes lyrikken var nærmest poetisk eller filosofisk, og at den passet som hånd i hanske til det generelt tunge og dystre soundet. Jeg lyttet videre til albumet og ble mer og mer overbevist om at dette var solide saker. Da albumet kom til låta Heaven and Hell var jeg helt oppslukt, især idet gitaristen Tony Iommi dro igang sin lange solo. Og da jeg til slutt hadde fått lyttet hele albumet igjennom var jeg mer enn fornøyd.

Live Evil skulle få meg til å kjøpe flere Black Sabbath album. Det andre som jeg kjøpte var Heaven and Hell. Jeg syntes albumet var suverent og lyttet mye til det de kommende månedene. Det skulle likevel gå noen år før jeg skaffet meg det tredje albumet, som var Black Sabbath. Også dette albumet likte jeg veldig godt. Siden skaffet jeg meg flere album med Black Sabbath, og i dag har jeg mange av de klassiske albumene med bandet. Jeg går ikke lei av dem, men spiller de stadig. De er varierte i komposisjon og uttrykk, men alle har det samme soundet, og er gode og gjennomførte. Det genuine med Black Sabbath er nettopp soundet, som etter min oppfatning er unikt. Det er et tungt, mørkt og dystert, men også særegent vakkert sound. Jeg visste ikke dengang at bandet bygde sitt sound blant annet på jazz, noe som forklarer komposisjonen på de første albumene til bandet.

For endel år tilbake - etter at jeg hadde flyttet inn til Oslo og begynt på universitetet - skaffet jeg meg Live Evil på cd. Av en eller annen grunn hadde vinyl-albumet kommet bort for meg. Mulig at jeg glemte det igjen på en eller annen fest, jeg vet ikke, men fordi jeg ikke hadde albumet i lang tid savnet jeg det en god del. Jeg følte derfor at jeg bare måtte ha albumet i min musikksamling igjen. Noe annet var utenkelig. Så en dag da jeg kom over albumet på Platekompaniet kjøpte jeg det, og denne gang altså på cd.

Ennå i dag synes jeg at Live Evil er et gjennomført godt og solid live-album. Alle musikerne på albumet er dyktige, og Ronnie James Dio gjør en overbevisende prestasjon som vokalist. Men i mine ører er det især gitarspillet til Tony Iommi som bærer og preger albumets tunge og mørke sound. Han spiller drivende rått og godt, såpass at det er ren nytelse å høre på. Låter som Paranoid, Voodoo, Black Sabbath, The Mob Rules, Iron Man, Heaven and Hell og Children of the Grave river nærmest tapetet av veggene i min leilighet hver gang jeg spiller albumet. Jeg lytter av den grunn ennå mye til Live Evil og har glede av det hver eneste gang, også nå som jeg er blitt godt voksen.

Og i min cd-samling i hylla i stua står det nå altså mange album med Black Sabbath på rekke og rad...

 

 

Nettside:

 

Black Sabbath Live Evil (The Metal Archives):

http://www.metal-archives.com/reviews/Black_Sabbath/Live_Evil/513