11. nov, 2014

Janis Joplin "Pearl"

Janis Joplin - "The queen of the white mans blues" - ble spilt endel hjemme da jeg var barn og ungdom. Jeg husker at især min far likte å høre på album med henne. Foruten Janis ble det ikke spilt så mye blues hjemme, etter det jeg kan erindre var hun omtrent den eneste sådan.

Dengang var jeg altfor ung til å ha noe begrep om blues, det skulle jeg først få i voksen alder. Jeg hadde likevel fått sansen for musikken til Janis, noe jeg også gav uttrykk for overfor min far. Så da jeg fylte 14 fikk jeg albumet "Pearl" i bursdagsgave. Det var en venn av far som gav meg albumet. Men til tross for at jeg hadde sansen for Janis byttet jeg "Pearl" mot et album av ELO i platebutikken. Grunnen til at jeg gjorde det var at jeg var blitt hekta på ELO og derfor ønsket å skaffe meg alle albumene med bandet.

Noen år senere - da jeg flyttet inn til Oslo for å begynne på Blindern - kjøpte jeg så "Pearl". Det var da jeg bodde på Sogn studentby, og jeg hadde selvsagt mitt stereoanlegg (som jeg hadde skaffet meg i guttedagene) på hybelen. Jeg satt ofte på hybelen og lyttet til musikk om kveldene mens jeg drakk te (eller annet), og "Pearl" var ett av albumene som jeg lytta mye til.

Jeg likte godt å lytte til den såre og hese stemmen til Janis, og syntes at musikerne på albumet var drivende gode. Låter som "Move Over", "Cry Baby", "A Woman Left Lonely", "My Baby" og især "Get It While You Can" bergtok meg. Jeg har fremdeles albumet i min vinyl samling og lytter gjerne til det.

Og hver gang jeg setter på "Pearl" tenker jeg på noe Janis engang sa når hun skulle beskrive hvordan hun opplevde livet som berømt blues-artist: "On stage I make love to twenty five thousand different people, then I go home alone."

 

 

Rolling Stone Magazine:

http://www.rollingstone.com/music/albumreviews/pearl-19710218