11. nov, 2014

The Who "Who´s Next"

 

"Out here in the fields, I fight for my meals, I get my back into my living, I don´t need to fight to prove I´m right, I don´t need to be forgiven."

 

- Pete Townshend

 

 

I ungdomsårene lyttet jeg til flere bra rockeband og -artister. De fleste av dem røffe og rå, noe som passet min smak utmerket. Det var band og artister som Def Leppard, Thin Lizzy, AC/DC, Black Sabbath, KISS, Marillion, Rush, Blondie, David Bowie og ZZ-Top for å nevne noen. The Stones, Deep Purple og Led Zeppelin begynte jeg først å lytte til da jeg var kommet i 20-årene. Samme med Jimi Hendrix, som jeg skulle komme til å sette høyest av dem alle. Av en eller annen grunn lyttet jeg ikke til The Who på den tiden. Jeg hadde knapt hørt om bandet og visste følgelig svært lite om det, og det til tross for at jeg leste musikkblekka Puls regelmessig.

Når jeg tenker tilbake på den tiden nå synes jeg at det er merkelig. The Who regnes jo for å være ett av de viktgste rockebandene på 60- og 70-tallet og mange av årene videre fremover. Og ikke bare det. Bandet regnes også for å ha vært ett av de mest kontroversielle innen rocken. Det burde ha fanget min interesse mens jeg var ung og opprørsk, men gjorde det altså ikke. Ingen av mine kamerater i gjengen som jeg tilhørte lyttet til The Who etter det jeg husker. Også det er merkelig da de var godt orientert innen musikk. Så hva det kom av at jeg gikk glipp av The Who i ungdomsårene har jeg ingen god forklaring på. Hadde det ikke vært for at jeg en dag - da jeg var kommet i slutten av 20-årene - leste en lengre artikkel om albumet Who´s Next i daværende Arbeiderbladet (nåværende Dagsavisen) kan det tenkes at jeg ikke ville ha blitt kjent med bandet slik jeg er er blitt.

De årene da jeg abonnerte på Arbeiderbladet leste jeg avisa grundig. Jeg var mest interessert i å lese om musikk og kultur, noe jeg syntes at avisa dekket bra. Jeg kom derfor over den ovennevnte artikkelen om Who´s Next i avisa og leste den med interesse. Artikkelen var overstrømmende positiv til The Who generelt og Who´s Next spesielt. Da jeg leste artikkelen bet jeg merke i at den betegnet Who´s Next som ett av 70-tallets viktigste og beste rockealbum. Min nysgjerrighet var blitt vekket, så jeg bestemte meg for å kjøpe albumet og lytte på det. Noen dager senere dro jeg ned til byen for å stikke innom Platekompaniet på Oslo City og se etter albumet. Jeg fant albumet raskt i hyllene og tok det med meg bort til kassa for å betale.

Ekspeditøren smilte anerkjennende da hun puttet cd´en på plass i plastikkhylsteret. "Er det et bra album?" spurte jeg henne. "Jeg leste en artikkel om det i Arbeiderbladet for noen dager siden. Artikkelen vekket min nysgjerrighet." Hun nikket til meg mens hun slo inn beløpet på kassa: "Ja, det er et meget bra album. Ett at de beste til The Who." "Jeg vet lite om bandet. Who´s Next blir mitt første album med det," sa jeg mens jeg satte bankkortet inn i betalingsterminalen og tastet koden. "Da har du noe å se frem til. The Who er ingen hvemsomhelst for å si det sånn, og Who´s Next er gjennomført bra fra første til siste låt," sa hun og rakte meg posen med cd´en. Jeg takket henne, sa hade og gikk ut av sjappa.

På veien hjem med banen kikket jeg på cd´en. Jeg kikket på bildet på coveret og lurte på hva det symboliserte, om det var en allusjon til stenen i filmen 2001 - A Space Odyssey av Stanley Kubrick. Videre leste jeg titlene på låtene på baksiden. Det var låter som jeg aldri hadde hørt om før eller kjente til. Baba O´Riley, Bargain, Love Ain´t For Keeping, My Wife, The Song Is Over, Getting In Tune og alle de andre låtene. Da jeg var kommet hjem leste jeg de to artiklene som var trykket inne i papircoveret. Den ene artikkelen var av Pete Townshend og den andre av John Atkins. Videre leste jeg de korte presentasjonene av alle låtene. Da jeg hadde lest ferdig lagde jeg en kanne te og gjorde meg så klar til å lytte hele albumet igjennom.

Jeg gikk bort til stereoanlegget og puttet cd´en inn i spilleren, spent på hva jeg nå skulle få høre. Da det var gjort satte jeg meg i sofaen...

Mens jeg skjenket den første koppen med te begynte musikken. Vakre elektroniske lyder strømmet ut av høytalerne og de skapte en ladet stemning i stua. Jeg nippet til den dampende teen og lyttet til de første akkordene før først trommene og så bassen dro til med trøkk. Baba O´Riley fikk meg til å sette ned tekoppen igjen, og jeg lyttet og lyttet. Jeg var fascinert av musikken, men hadde problemer med å plassere den. Jeg likte låta, men soundet var nytt for meg. Aldri før hadde jeg hørt noe lignende. Neste låt fulgte. Bargain fylte stua og ga meg gode vibber, men igjen hadde jeg problemer med å plassere det jeg hørte. Så fulgte de øvrige låtene og jeg lyttet oppmerksomt mens jeg drakk av teen.

Da albumet var ferdigspilt satt jeg en liten stund i sofaen og tenkte over hva jeg nettopp hadde hørt. Jeg likte albumet, men samtidig var jeg full av undring. Who´s Next hadde beveget meg på en måte som jeg ikke var forberedt på. Jeg fant Arbeiderbladet i aviskurven og leste artikkelen om Who´s Next om igjen for å finne ut av om det var noe ved albumet som jeg ikke forstod eller hadde bommet på. Etter at jeg hadde lest artikkelen ringte jeg en fyr som tilhørte miljøet med kunstnerspirer jeg vanket i.

"Jasså? Så du har skaffa deg Who´s Next?" sa han i telefonen. "Det er et suverent album. Håper du vil komme til å like det." "Håper jeg vil komme til? Hva mener du?" spurte jeg. "Vel, albumet er ikke lett tilgjengelig for en lytter som ikke har hørt noe særlig av The Who fra før, vil jeg mene. For å få fullt utbytte av albumet og like det bør man ha vendt seg til bandets sound først. Også en fordel om man har litt kunnskaper om The Who," svarte han. "Javel. Jeg trenger altså litt tid på meg for å kunne like albumet? Og da må jeg lytte på det flere ganger?" spurte jeg. "Ja, og det er ofte tilfellet med sånne album som Who´s Next. Ikke akkurat glattpolert og ufarlig listepop vi snakker om nå. Både soundet og lyrikken krever noe av lytteren, både konsentrasjon og innlevelse. Bruker man albumet som bakgrunnsmusikk før man er blitt kjent med det mister man trolig mye. Albumet er ment for å skulle bli lyttet til. Først da åpner det seg for en," svarte han. "Men jeg lyttet aktivt til det istad? Jeg opplevde at soundet var fint, men samtidig noe fremmed?" fortatte jeg. "Det du beskriver er ikke uvanlig ved første møte med The Who," svarte han. "Ta tiden du trenger, lytt på albumet til du blir godt kjent med det og sett deg inn i lyrikken. Skaff deg eventuelt flere album med bandet, om du ønsker. Blir du fan av The Who vil du få mye glede." Jeg takket ham for rådene som han hadde gitt meg og la på.

I årene som fulgte lyttet jeg kun sporadisk på Who´s Next. Jeg fikk bare ikke grep om albumet. Først flere år senere da jeg var på Elm Street Rock Café en lørdagskveld ble mine øyne og ører åpnet for det. Jeg var alene på klubben denne kvelden. Etter at bandet som hadde spilt der var gått av scenen hang jeg i baren med min whisky. Der hang jeg, lyttet til musikken og pratet med folk. Musikken som DJ´en spilte var hardrock og metal, som vanlig på Elm Street. Mens jeg hang i baren spurte jeg DJ´en om han kunne spille Kashmir av Led Zeppelin. Han satte tommelen opp og fant frem låta på computeren. Flere av folka som stod rundt meg der i baren likte åpenbart ikke det de hørte. En av dem henvendte seg til DJ´en og ba ham spille bra musikk. De syntes at låta ikke passet helt til klubbens konsept.

Ei jente kom inn i baren. Jeg kjente henne igjen, visste at hun var innom klubben i helgene av og til og jobbet der. Hun og jeg hadde pratet sammen noen ganger og vi likte mye den samme musikken. Vi var enige om at metal der det kun er skriking og brøling til massive trommer og gitarer er kjedelig og intetsigende.

Da hun kom inn i baren småpratet hun med DJ´en. Så nikket hun til meg mens hun kom bort til der jeg stod. "Det er altså deg som har bedt om Kashmir?" spurte hun. "Ja, det er meg," svarte jeg og tok en slurk av whiskyen. "Et godt valg!" sa hun. "Led Zeppelin spilles ikke så ofte her, iallfall ikke i helgene, men fint når det gjøres. Kashmir er ei av bandets største og beste låter." "Enig i det. Led Zeppelin får man bare ikke nok av. Og Kashmir er uovertruffen, især trommespillet til John Bonham," sa jeg. "Da skal jeg be DJ´en om å sette på ei annen låt som du trolig vil like, siden du fikk ham til å spille Kashmir nå. Kanskje du kjenner låta?" sa hun og smilte bredt. "Javel? Jeg er nysgjerrig. Vil lytte spent!" sa jeg. Hun gikk bort til DJ´en og sa noe til ham. Han snudde seg mot meg og gliste bredt før han snudde han seg mot henne igjen. Med raske fingre tastet han på computeren og fulgte med på skjermen hva som kom opp.

Jeg bestile en ny whisky. Mens jeg ventet på whiskyen hørte jeg vakre elektroniske lyder strømme ut av høytalerne. Bartenderen rakte meg whiskyen og jeg tok den i én slurk. Tunge trommer og deretter tung bass begynte å å spille. Jeg kjente igjen låta. Det var Baba O´Riley. Jeg nikket og satte tommelen opp til DJ´en og til henne. Begge gliste tilbake og satte tommelen opp. Baba O´Riley satt som ett skudd. Det føltes helt riktig at nettopp den låta ble spilt på Elm Street akkurat der og da. Ett par rockere i slitte tunge lærjakker som stod ved siden av meg nikket til låta og jeg hørte ei dame bak meg si: "De spiller Baba O´Riley."

Jeg ble værende en stund til på Elm Street. I mellomtiden hadde jeg pratet med både DJ´en og hun som hadde fått ham til å sette på låta. Begge sa til meg at når jeg kom hjem måtte jeg høre hele Who´s Next igjennom, enten før jeg gikk til sengs eller neste dag. De var samstemte i at det er suverent album og sa at noe bedre fra 70-tallet knapt kunne tenkes. Jeg gikk derfor fra Elm Street før stengetid. På nattbussen på veien hjem tenkte jeg på det jeg hadde lest om albumet i Arbeiderbladet for mange år siden. Mesteparten av det som stod i artikkelen hadde jeg selvsagt glemt, men jeg husket ennå at den var overstrømmende positiv og betegnet Who´s Next som ett av 70-tallets viktigste og beste album.

Jeg gikk av på holdeplassen ved Lindeberg Sykehjem og ruslet den korte strekningen til oppgangen i blokka der jeg bor. Da jeg var kommet inn i leiligheten fant jeg frem en flaske whisky fra barskapet. Etter det satte jeg Who´s Next på anlegget...

Den natten vil jeg aldri glemme. Jeg lyttet oppmerksomt på albumet og nå åpnet det seg for meg. Jeg var blitt varm av whiskyen som jeg hadde drukket, men likevel fikk jeg godt utbytte av musikken. Da albumet var ferdigspilt gikk jeg til sengs. Neste morgen stod jeg sent opp. Jeg hadde sovet lenge og godt, og følte meg meget opplagt. Fremdeles litt søvndrukken tok jeg på meg slåbroken. Ville starte dagen med sterk kaffe. Jeg tuslet inn på kjøkkenet og satte over til en kanne espresso kaffe. Mens kaffen brygget tok jeg en god morgendusj. Etter dusjen satte jeg meg ved kjøkkenbordet og drakk av kaffen mens jeg leste artiklene om The Who og om Who´s Next på albuets papircover for andre gang. Etter at kaffen var drukket og jeg hadde lest ferdig kokte jeg vann til en kanne te. Da teen var ferdig laget satte jeg tekannen og tekoppen på salongbordet i stua.

Jeg gikk bort til stereoanlegget for å satte på Who´s Next. Albumet begynte. Jeg satte meg i sofaen og lyttet. Og denne gangen var opplevelsen sterk. Allerede fra Baba O´Riley traff albumet en nerve i meg. Låt etter låt fløt ut av høytalerne og jeg beveget meg inn i albumets musikalske landskap. Det var et landskap fylt av vakker musikk, men også et ømt, sårt, smertefullt og blodig landskap. Who´s Next var som en rockesymfoni i mine ører der og da, både komplekst og sammensatt, men også med enklere partier innimellom. Won´t Get Fooled Again gav meg gåsehud, så intenst vakker og sterk syntes jeg at låta var. Da vokalisten Roger Daltrey skrek mot slutten av låta glippet jeg med øynenen. Hans skrik, fylt med smerte og desperasjon som det er, grep meg slik at jeg nærmest skrek med. Naked Eye ble spilt og jeg var fjetret. Jeg hadde hørt låta noen ganger tidligere, men først nå oppdaget jeg skjønnheten i den. De tunge gitarriffene til Pete Townshend i låta traff meg som en slegge. Jeg lyttet og lyttet til albumet, var både glad og litt nummen over dets sound og lyrikk.

Da albumet til slutt tonet ut var jeg mer enn fornøyd. Opplevelsen hadde vært overveldende og jeg var fast bestemt på å skaffe meg flere album med The Who. Det gjorde jeg da også. Ikke lenge etter kjøpte jeg blant annet The Who Sell Out, Tommy og My Generation av en venn av meg som ville ha alle sine album over på pc´en. Flere album med bandet vil komme med tid og stunder. The Who har jo utgitt noen iløpet av sin karriere, og mange av de har jeg ennå ikke fått hørt.

I dag har jeg noen album med The Who og jeg liker de alle, men ennå står Who´s Next i en særstilling.

 

 

 

Nettside:

 

The Who Who´s Next (Rolling Stone Magazine):

http://www.rollingstone.com/music/albumreviews/whos-next-19970122