12. apr, 2016

David Bowie "Diamond Dogs"

 

"I know you think you´re awful square, but you made everyone and you´ve been anywhere."

 

- David Bowie

 

 

Opprør og frihet. Eller mer presist opprør som grunnlag for frihet. Som mange andre ungdom var jeg opptatt av slike ting da jeg var i tenårene. Jeg er ennå opptatt av slike ting, selv om jeg nå er blitt godt voksen. Gnisten som jeg hadde i meg den gang er nok noe redusert, men fremdeles har jeg i meg trangen til opprør og frihet. Jeg har fremdeles trangen til å motsette meg alt som gjør meg tilpasset, som gjør meg konform, som gjør meg pen og pyntelig, mot alt som gjør meg og det jeg tenker trivielt. Jeg vil være et individ, og vil være det utfra mine egne premisser. Det er jeg som skal definere premissene for min identitet, i den grad det er mulig. Noe annet ville gjøre meg til et tomt skall, til et menneske uten en levende sjel. Og dør sjelen dør også alt det andre i mitt indre.

Da jeg var ungdom brant denne trangen i meg. Det førte selvsagt innimellom til konfrontasjoner med mine foreldre, med skolen, og med andre autoriteter. Jeg mener ennå at ungdom må gjøre opprør mot det som knuger dem, som gjør de tilpasset, som gjør de pene og veloppdragne. For ungdom skal slettes ikke være pene og velopprdagne i alle henseender. Tvert om! Ungdom skal utfordre alt som legger deres ånd i lenker. Ellers vil ånden deres dø, litt etter litt. Og skulle noe slikt skje ville det være et uerstattelig tap. Et tap ikke bare for dem, men for oss alle. Vi trenger undommenes opprør, like mye som vi trenger den alternative litteraturen, musikken og kunsten.

Allerede i min tidlige ungdom lyttet jeg til musikk som ga meg nødvendig inspirasjon til å kunne tenke slik. Det var alt annet enn glattpolert musikk, og jeg opplevde at den ga mitt indre næring, eller min sjel om man vil. Musikken jeg lyttet til stimulerte mine følelser, fikk meg til å tenke, og den bidro til å gi meg en identitet. Musikken bidro videre til at jeg fikk et holdepunkt til å bedre å kunne definere meg selv samt hvordan jeg oppfattet mange ting. På den måten var musikken overordentlig viktig for hvordan jeg forstod meg selv som ungdom, hvordan jeg orienterte meg, hva jeg tenkte og hva jeg søkte.

Første gangen jeg kom over David Bowie var på en klassefest. Det var da jeg gikk i 7. klasse på Hokksund ungdomsskole. På festen ble albumet Scary Monsters (and Super Creeps) spilt. Jeg og noen av mine klassekamerater ble grepet av det vi hørte. Låta Ashes to Ashes ble spilt om og om igjen på festen, det samme ble Fashion, Teenage Wildlife, og selvsagt tittellåta Scary Monsters som vi alle syntes var dritkul. Jeg visste ingenting om David Bowie på det tidspunktet, men det endret seg raskt. Allerede uka etter festen kjøpte jeg albumet på kassett, og jeg spilte det på min lille kassettspiller om og om igjen helt til det en dag ble såkalt "båndsalat".

Etterhvert begynte jeg også å lese Puls, som den gang ble regnet for å være Norges beste musikkblekke. Jeg kjøpte Puls jevnlig når blekka kom ut og nærmest slukte det. Puls skulle gi meg anstøtet til å fatte dypere interesse for David Bowie og hans musikk, så på bakgrunn av artikler jeg leste i Puls ønsket jeg å lytte til flere av hans album. Jeg begynte derfor å kikke etter album av Bowie i flere platesjapper, både i Drammen og i Oslo. Men selv om jeg ofte var innom platesjapper syntes jeg ikke at det var så mye av ham utover noen få sentrale album. Og det skuffet meg litt igrunnen.

Men! En dag var jeg innom den legendariske platesjappa Electric Circus og kom over Diamond Dogs der...

Da jeg så albumet i hylla tenkte jeg at det hadde et snodig men spennende cover. Nysgjerrig tok jeg det frem for å kikke nærmere på det. Etter å ha kikket på coveret en liten stund lyttet jeg til albumet i platesjappa. Og det var som om pusten ble slått ut av meg. Jeg opplevde albumet som meget sterkt og kjøpte det der og da. Da jeg var kommet hjem satte jeg albumet på mitt nye Technics stereoanlegg. Anlegget hadde jeg kjøpt for pengene jeg hadde tjent som sommervikar på AASS Bryggeri og var veldig glad for det. Jeg lyttet fascinert til Diamond Dogs og var ikke i tvil om at det var ett av de beste og råeste albumene jeg noen gang hadde hørt. Jeg syntes at albumet var både vakkert og storslått, og at det var i særklasse.

Tross at jeg ble grepet av albumet fikk jeg ikke så mye ut av lyrikken. Lyrikken virket annerledes og merkelig, og jeg skjønte den altså ikke. Mine kamerater hørte albumet da de var på besøk og deres meninger var delte. Noen av de mente at det var et litt rart album mens andre mente det var godt. Kun min bestekamerat ble like sterkt grepet av albumet som det jeg var blitt. Det ble da til at vi lyttet til albumet når han var på besøk hos meg. Og vi pratet om albumet rett som det var. Vi var enige om at soundet var annerledes enn hva vi var vant til å høre av andre band og artister, og som jeg hadde også han problemer med å forstå lyrikken. Han kjøpte Diamond Dogs samt noen andre Bowie album som jeg ikke hadde, og da jeg var hos ham lyttet vi sammen til de Bowie albumene jeg ikke hadde. Etter det jeg husker hadde han Pin Up, Low og Lodger, foruten Diamond Dogs. Jeg likte albumene godt, dog syntes jeg at Lodger var litt rart. Likevel var jeg satt på hugget av Bowie, og hans musikk skulle bli svært viktig de årene da jeg gikk på videregående.

Da Let´s Dance ble sluppet, det var mens jeg gikk i første klasse på videregående, kjøpte jeg albumet. Let´s Dance ble en gedigen nedur. I forveien hadde jeg høye forventninger. Da jeg lyttet til albumet trodde jeg knapt at Bowie kunne stå bak noe slikt glattpolert. Skuffelsen var meget stor. "Hva i huleste driver han med nå? Ufarlig og glattpolert dansemusikk? Er dette hans form for disco?" tenkte jeg mens albumet spilte på stereoanlegget. Også min bestekamerat mente at albumet var en gedigen nedtur. Det var som om vi hadde mistet noe helt sentralt innen musikken som var viktig for oss. Vi pratet en del om albumet og var enige om at det var helt annerledes enn hva vi forbandt med Bowie. Albumet ble spilt kun ett par ganger før jeg satte det tilbake i platehylla for å støve ned der. Først flere år senere skulle jeg bli klar over at Bowie var rockens kamelon.

Tross nedturen med Let´s Dance lytte jeg fortsatt ivrig til mine to andre Bowie album. Det var Scary Monsters, som jeg hadde kjøpt på vinyl, og selvsagt Diamond Dogs. Jeg kjøpte etterhvert flere Bowie album, blant de hele Berlin-trilogien, samt Alladin Sane og Ziggy Stardust and the Spiders from Mars. Jeg likte godt disse albumene, men Diamond Dogs forble det sentrale Bowie albumet. Diamond Dogs fikk en ikke ubetydelig innvirking på min identitet som ungdom, selv om jeg nok ikke var helt klar over det den gang. Albumet fikk meg til blant annet å gå med lengre hår enn hva jeg hadde gjort tidligere. Videre ble min klesstil endret til det mer rufsete, noe mine foreldre ikke var helt begeistret for. Albumet bidro også på indirekte vis til at jeg begynte å drikke øl på fester.

Diamond Dogs fikk meg til å begynne å lese Gateavisa, også det på indirekte vis. Den gangen var Gateavisa ei alternativ anarkistisk blekke som ble uglesett av mange. Jeg leste derfor Gateavisa uten at mine foreldre visste om det. Blekka opplevde jeg som spennende, men likevel leste jeg den kun sporadisk. Mine kamerater syntes at det var ei merkelig blekke og en stund lurte de på hva jeg egentlig dreiv med. Fordi mine kamerater var såpass skeptiske til Gateavisa tok ikke lang tid før jeg ga opp å lese blekka. Men Diamond Dogs skulle fortsette med å være viktig for meg i årene som fulgte. Jeg spilte albumet stadig, men stod ennå fast i lyrikken. Først da jeg var blitt student skulle jeg bli oppmerksom på at Diamond Dogs er et konseptalbum som bygger på romanen 1984 av George Orwell. Det var en artikkel i Puls som gjorde meg oppmerksom på det.

Da jeg kom over artikkelen som omhandlet Diamond Dogs samt andre av Bowies album leste jeg den umiddelbart. Artikkelen beskrev Diamond Dogs som et konseptalbum bygget på romanen 1984 av George Orwell, som nevnt ovenfor. Artikkelen ga meg en aha-opplevelse. Det var som om artikkelen "åpnet opp" albumet for meg og gjorde dets tema begripelig. Men fordi jeg ikke hadde lest 1984 var det meste av lyrikken fremdeles lukket. Jeg fikk derfor straks lyst til å lese romanen for på den måten få større utbytte av albumets tema. Det skulle likevel gå noen år før jeg kom så langt. Først i studenttiden fikk jeg lest 1894. På slump kom jeg over romanen i en bokhandel i Oslo, og da tenkte jeg på Diamond Dogs. Jeg kjøpte 1984, leste romanen de følgende dagene og diskuterte den med studentvenner.

1984 opplevde jeg som en dyster og skremmende roman, men likte den likevel. Romanen fikk meg til å forstå hvorfor soundet på Diamond Dogs er såpass mørkt, noe som utvidet og utdypet opplevelsen av albumet. Videre gjorde romanen lyrikken mer begripelig enn hva tilfellet hadde vært inntil da. 1984 fikk av den grunn stor betydning for hvordan jeg kom til å forstå Diamond Dogs, logisk nok. Slik bidro romanen til å gjøre albumet enda mer spennende og interessant i mine ører. Så de følgende ukene etter at jeg hadde lest 1984 lyttet jeg til Diamond Dogs gjentatte ganger, og albumet virket dypere og mer komplekst.

Jeg har siden skaffet meg andre Bowie album og liker de alle. Men ennå i dag er Diamond Dogs det Bowie albumet som jeg har sterkest forhold til. Årsaken er at jeg fremdeles definerer meg som radikal og frivol, iallfall til en viss grad. Fremdeles har jeg et ønske om ikke å være tilpasset, konform, pen eller pyntelig. Istedet ønsker jeg å være fri til å kunne leve ut min identitet. Frihet kommer bare ikke av seg selv sånn helt uten videre, men må kjempes for. Sett på den bakgrunn skal min identitet selvsagt defineres av meg. Iallfall i den grad jeg får det til, slik som da jeg var ungdom.

Og den nødvendige inspirasjonen til å kunne tenke slik, nå som jeg ikke lenger er ungdom men middelaldrende, finner jeg blant annet i Diamond Dogs...

 

 

Nettside:

 

David Bowie Diamond Dogs (Rolling Stone Magazine):

http://www.rollingstone.com/music/albumreviews/diamond-dogs-19740801