20. jun, 2016

Eurythmics "Touch"

"Paint a rumour. What´s it gonna spread? See the place go red. I could tell you something. Promise not to tell. I have heard a whisper. What did it say? Don´t believe a word of it. It´s a secret."

 

- Lennox/Stewart

 

 

Det var til min 18-års bursdag at jeg fikk Touch. Jeg hadde ikke hørt noe av Eurythmics før og visste lite om bandet. Likevel hadde jeg lest om Eurythmics i musikkblekka Puls, som jeg leste jevnlig på den tiden, men ikke slik at jeg fattet større interesse. Det gikk stort sett i rock n´ roll for meg dengang. Eurythmics var derfor et ukjent musikalsk territorium. Jeg fikk albumet av en venn som bodde i Oslo. Han var student på universitetet og følgelig noen år eldre enn jeg. Han tilhørte et miljø med studenter som jeg ofte hang sammen med da jeg var i byen. For meg som kom fra bygda og gikk på videregående var det spennende og berikende å være sammen med disse studentene. Jeg opplevde miljøet som en befrielse fra konformiteten hjemme der så og si alle lyttet til den samme streite musikken, likte de samme amerikanske filmene, hadde de samme trygge politiske oppfatningene, der gutta gikk med skjorte og skinnslips og jentene med høyhalsa genser og øredobb.

Jeg tegner et forenklet bilde nå, men i det var slik jeg opplevde bygda i det store og hele, som en konform og forutsigbar tilværelse med lite rom for individuell utfoldelse utover de på forhånd gitte sosiale og kulturelle normene. Men jeg må nyansere bildet. Det var ungdom i bygda som ikke lot seg innordne. De søkte alternativer i både livsstil og væremåte. Jeg hang sammen med noen av disse ungdommene en periode. Vår kleskode var slitte jens og ola- eller skinnjakker, og noen av oss brukte Palestina-skjerf. Vi hadde langt hår, lyttet til hardrock og metal, hang mye ute om kveldene, gikk på fester og konserter, og hadde en noe avvikende atferd. At jeg hang sammen med disse ungdommene samt kontakten jeg hadde med de ovennevnte studentene i Oslo ga meg viktige impulser.

Videre leste jeg blekkene Gateavisa, Press og Rute 80, noe som også ga meg viktige imulser. Jeg var ung og på leit i livet, og jeg søkte å finne et holdepunkt blant annet i musikk, men det kunne ikke være hva som helst av musikk. Jeg måtte kunne idetifisere meg med den. Siden jeg var på søken etter et alternativ til den konforme og forutsigbare tilværelsen på bygda var ikke pop greia for meg. Pop regnet jeg som musikken til streitingene. En ufarlig musikksjanger ment for underholdning og å bli danset til. Musikk som ble spilt på glattpolerte diskoteker for de veltilpassede som ville se og bli sett. Jeg forbandt bare ikke pop med ungdom og opprør, og overhodet ikke til individuell utfoldelse og frihet.

Det var inntil jeg fikk høre Touch og fikk kjennskap til Eurythmics...

Jeg husker godt da jeg fikk pakken med Touch til min bursdag. Studenten ga meg pakken og sa: "På tide at du får nye input når det gjelder musikk. Gratulerer med dagen!" Vi var i hans leilighet i Pilestredet. Flere av hans studentvenner var tilstede og alle gratulerte meg med dagen. Jeg åpnet pakken, tok frem albumet og kikket nysgjerrig på coveret. "Håper du vil like plata!" sa han. "Tusen takk for gaven!" svarte jeg og tok hans hånd. "Har du lyst til å høre plata nå?" spurte han, "Jeg kan sette den på platespilleren, om du vil?" "Ja, gjerne!" svarte jeg. Jeg rakte ham albumet. Han gikk bort til stereoanlegget for å sette plata på platespilleren. Jeg satte meg i sofaen. En av studentene som satt der spurte om jeg ville ha et glass vin. Jeg nikket og sa at det ville jeg gjerne. Hun skjenket vin i et av glassene som stod på bordet og rakte meg det.

Første låta på albumet spilte og jeg likte det jeg hørte. Så kom de andre låtene i tur og orden. Da siste låta på albumet kom spisset jeg ører. Den suggerende synth-popen nærmest dro meg til høytalerne og sugde meg fast. Aldri før hadde jeg hørt noe lignende. Jeg kikket på baksiden av platecoveret og leste Paint A Rumour. "Sterk låt!" sa jeg til de andre. De nikket samtykkende. "Ja, Eurythmics er meget bra og Touch et flott album," svarte hun som som satt ved siden av meg. Da plata hadde spilt ferdig reiste de seg. "Vi skal på Club 7 nå og fortsette kvelden der. Blir du med oss, Morten?" spurte den ene av studentene meg. "Jeg blir med. Om jeg slipper forbi vakta, da," svarte jeg flirende. "Vi får deg inn," sa han, "Du har jo vært med oss der før."

Vi gikk ut i gangen og tok på oss ytterklærne. Så gikk vi ut på gata. Vi ruslet i samlet flokk ned til trikkeholdeplassen. Det var bitende kaldt og jeg kjente at kulden prikket meg i ansiktet. Da trikken kom satte vi oss inn. Trikken kjørte oss ned til Tullinløkka der vi gikk av. Vi ruslet bort til Konserthuset der Club 7 lå i kjelleren. Da vi kom frem stilte vi oss i køen. Den beveget seg langsomt mot inngangen. Folk hutret i kulda og noen stampet med beina i bakken. Da jeg kom frem til vaktene var jeg nervøs. Den ene vakta kikket raskt på meg, men så vinket han meg inn. Vi kom inn i det varme lokalet. Det var rimelig fullt av folk, og en tung eim av øl og tobakksrøk hang overalt. Musikken dundret fra de digre høytalerne ved dansegulvet. Noen danset, noen satt ved bordene og pratet, andre igjen hang i baren. Og jeg la merke til låta som ble spilt. Det var Here Comes The Rain Again fra albumet Touch.

Studentene kikket etter ledige bord i lokalet. Jeg og ett par andre av dem gikk bort til baren og bestilte hver vår øl. Dama i baren nikket til oss og tappet raskt skummende øl i halvlitersglass. Hun plasserte de tre glassene på bardisken. Litt av ølskummet rant nedover glassene og dannet en våt plett på bardisken. Jeg ga henne en seddel og tok en slurk av ølen. Da jeg hadde fått vekslepengene fant jeg frem tobakkspakka og rullet meg en rullings. De to studentene sa til meg at de ville gå bort til de andre. Jeg fyrte opp rullingsen, tok ølen og fulgte etter dem. De andre studentene i vårt følge hadde satt seg sammen med noen folk som jeg ikke kjente. Alle smilte vennlig og nikket til oss.

Jeg så en ledig stol og satte meg ned. "Hei! Jeg heter Anne. Hva heter du?" spurte hun som satt ved siden av meg. "Morten," svarte jeg. "Er du student?" spurte hun. "Nei, jeg går på videregående," svarte jeg. "Å, ja! Jeg tenkte at du kanskje var student siden du er i følge med de andre som kom nå." Jeg smilte, tok en slurk av ølen og fyrte opp rullingsen på ny med lighteren. Hun pratet en liten stund med de andre som satt rundt bordet. Så snudde hun seg mot meg igjen og spurte: "Liker du musikken som spilles nå i kveld?" Jeg hadde ikke lagt merke til hva som ble spilt akkurat da, ivrig etter å se på damene som jeg var. Jeg lyttet og kjente igjen The First Cut fra albumet Touch. "Ja, jeg liker musikken," svarte jeg. "Det er Eurythmics," sa hun, "Jeg liker Eurythmics veldig godt. Hva slags musikk pleier du å lytte til?" "Det går mye i hardrock og metal, men også andre ting. Eurythmics vet jeg ikke så mye om," svarte jeg. "Hardrock og metal er ikke helt min greie. Eurythmics er ett av de beste popbandene i England for tiden. De er temmelig store," sa hun.

"Jeg fikk Touch i bursdagsgave i dag. Plata ble spilt på vorspielet jeg var på før vi alle sammen dro hit ned. Jeg likte plata veldig godt selv om musikken er ny for meg," sa jeg. "Har du bursdag? Kult! Gratulerer med dagen!" sa hun og smilte. Jeg takket henne og vi skålte sammen. Vi ble værende til det nærmet seg stengetid. Paint A Rumour ble spilt og jeg lyttet intenst. Låta føltes helt riktig slik jeg opplevde Club 7 den kvelden. Mange av folka der var kledd i freaka klær, noen hadde neseringer og annet, andre igjen hadde kunstig farget hår. Stemningen var meget jovial, og hele klubben åndet av en atmosfære av frihet og toleranse. Da Paint A Rumour var ferdig spilt ble lysene slått på. Lyset skar meg i øynene og jeg kjente at den tunge tobakksrøken som hang i lokalet også sved litt. Jeg tenkte at det var på tide med frisk luft.

Vi reiste oss fra bordet og gikk mot utgangen. Da vi var kommet ut på gata ventet vi på de siste i vårt følge. Etter en kort stund kom de også ut og gikk bort til oss. Det var kaldt og og store snøfnugg dalte lett gjennom luften. Vi gikk bort til drosjekøen og stilte oss der. Køen beveget seg radig fremover. Drosjer kom i rask rekkefølge og folk satte seg inn. To drosjer kom da vi stod fremst i køen. Dørene ble åpnet og vi satte oss inn. Jeg satte meg i baksetet mellom to av studentene. Hun som satte seg foran oppga adressen i Pilestredet dit vi skulle, så kjørte drosjen oss avsted i den mørke natten. Jeg kikket ut av vinduet mens drosjen kjørte, på bygningene som var opplyst av gatelykter og neon, på snøen som virvlet i luften.

Da vi var kommet vel i hus gikk vi inn i stua og satte oss. Ett par av studentene gikk ut på kjøkkenet for å hente øl- og vinflasker. De kom tilbake og satte flaskene på stuebordet. Fyren som satt nærmest der jeg satt i sofaen rakte meg ei ølflaske. "Du vil vel ha en øl?" spurte han vennlig. "Ja, gjerne," svarte jeg og tok imot flaska. Jeg fant en jekk på bordet og åpnet flaska, tok en grådig slurk av ølen og fant frem tobakkspakka. "Siden det er Mortens bursdag foreslår jeg at vi spiller Touch. Noen som har noe imot det?" spurte verten. "Eurythmics passer bra. Bare sett på plata," lød svaret fra de andre. Jeg rakte verten plata og han satte den på platespilleren. Here Comes The Rain Again fløt ut i stua. Jeg lente meg tilbake i sofaen og tok et dypt drag av rullingsen som jeg hadde fyrt opp.

Alle vibbene var gode og jeg følte meg meget vel sammen med studentene den natten mens Touch ble spilt... 

 

 

 

Nettside:

 

Eurythmics Touch (Rolling Stone Magazine Review):

http://www.rollingstone.com/music/albumreviews/touch-19840202