Å speile og berike livet...

En av salene på Louvre (bildet tatt i 2006). Kunstneren på bildet kopierer et maleri (maleriet kunstneren kopierer viser en skulptør arbeide med sin skulptur). De to kvinnene er kunststudenter som arbeider med sine studier.

 

 

 

"The aim of art is to represent not the outward appearance of things, but their inward significance."

 

- Aristotle 

 

 

Jeg har et sterkt forhold til kunst, men utelukkende som glad amatør. Jeg er overhodet ingen kunstkjenner, men liker godt å gå på museer og i gallerier, og har gjort dette i mange år nå. Noe av kunstens funksjon er - sett med mine øyne - å tolke tilværelsen og berike livet. Kunst har tendens til å overskride de grenser som moralen setter i våres sinn, grenser som gjør at vår mulighet til å forstå oss selv og livet som sådan begrenses.

Opp gjennom historien har det alltid vært et problematisk forhold mellom moralen og kunsten. Dette fordi kunsten utfordrer og overskrider moralen, samt at den også utfordrer og overskrider konvensjonen. Fordi kunsten gjør dette bidrar den sterkt til at frihet og åpenhet er mulig, både for oss som enkeltmennesker, men også for samfunnet som helhet.   

Første gang jeg ble oppmerksom på at kunst er viktig var da jeg ferdig med militæret. Jeg var sammen med ei jente som var noen år eldre enn jeg og hun var opptatt av kunst. Likevel ble det aldri slik at vi gikk i galleri eller på museum sammen, tross at vi pratet endel om kunst. Det vil si, de gangene vi pratet om kunst måtte jeg lytte da jeg ikke hadde særlig kunnskaper eller begrep om kunst. Hun hadde det i større grad enn jeg, så hun ble den første som ga meg input om kunst.

Da jeg året etter dro til Trøndelag for å gå på Sund Folkehøgskole var forholdet til henne slutt. På folkehøgskolen traffe jeg så ei veldig fin og intelligent jente som jeg ble sammen med. Hun var å være sammen med; hadde reist en god del, tenkt mye, leste bøker, brant røkelse på sitt rom på skolen, drakk mye te, gikk med alternative fargerike klær, drev med faste og meditasjon, samt at hun hadde gått på kunst- og maleskole. Hun ble en viktig inspirasjonskilde for meg på flere områder. Noe av det hun inspirerte meg til var å orientere meg innen kunst.

Begge disse to jentene sådde de første frøene når det gjaldt min interesse for kunst, likefullt skulle det gå noen år før frøene begynte å spire og bar frukter.

Det var først da jeg var kommet i slutten av 20-årene at jeg for alvor begynte å orientrere meg innen kunst. Foranledningen var at jeg på den tiden gikk regelmessig til messe i Oslo Domkirke, noe som skulle utløse min interesse for både teater og kunst. Jeg opplevde messen i domkirken som en form for teater, og det gjorde at jeg begynte å gå i flere av Oslos teatre, mest Det Norske Teatret og Nationaltheatret, men også Black Box. Å gå i disse teatrene ga meg et kulturelt kick, og engasjert som jeg var kjøpte jeg bøker om teatrets historie for bedre å kunne forstå drama.

På denne tiden var jeg også sterkt opptatt av klassisk musikk og jeg lyttet mye til symfonier, opera og andre større verker. Samtidig var jeg opptatt av The Beatles, især albumet "Sgt. Pepper´s Lonely Hearts Club Band". Jeg satt ofte hjemme i min stue, især i helgene, drakk kopp på kopp med te og lyttet aktivt til større verker innen klassisk musikk samt "Sgt. Pepper". Det var berikende stunder der jeg opplevde at musikken stimulerte mitt sinn og mine følelser i høy grad, nærmest psykedelisk.

Jeg lyttet mye til "Sgt. Pepper" og leste i musikkbøker og -tidsskrifter om hvordan albumet ble til. I en av bøkene som jeg leste ble musikken på albumet beskrevet som imaginativ. Jeg slo opp i min rettskrivnings- og definisjonsordbok og leste der at begrepet ble definert som sterk stimulering av fantasien. Videre leste jeg at "Sgt. Pepper" ble vurdert som kunst. "Aha!" tenkte jeg. "Så kunst er eller kan være sterk stimulering av fantasien!" Det hadde jeg aldri tenkt på før; at kunst er eller kan være sterk stimulering av fantasien. Jeg syntes det hørtes veldig spennende ut og ble derfor nysgjerrig. 

I den følgende tiden begynte jeg å gå på museer og i gallerier, både for å oppleve kunst men også for å teste ut hvorvidt min fantasi ble stimulert. Første galleri jeg gikk på var Nasjonalgalleriet, siden ble det flere. Etterhvert ble det til at jeg gikk regelmessig på museer og i gallerier etter messen i Oslo Domkirke på søndagene. Jeg kunne også gå midt i uka, men det var sjeldnere. Og jeg opplevde det som en sterk kulturell opplevelse hver gang; først messen i Domkirken, deretter kunst på museum eller galleri. I mellomtiden hadde jeg også sittet i domkirkens park etter messen og lest tenkere som Augustin og Aquinas, deretter hatt kaffe og kake på Grand Café. Så summa sumarum var kulturopplevelsen på disse søndagene meget rik.

Å gå på byens museer og gallerier var i førstningen en noe blandet opplevelse. Jeg vandret rundt i salene og kikket på malerier, skulpturer og byster, og prøvde fange mest mulig av det kunsten formidlet. Men tross at jeg var engasjert og interessert følte jeg at det var noe vesentlig som manglet, men jeg visste bare ikke hva. Jeg opplevde kunsten som både fin og interessant, men likevel fikk jeg ikke kicket som jeg hadde ventet på. Jeg tenkte endel over hvorfor jeg ikke ble grepet av kunst på samme måten som jeg ble grepet av musikk og diktning, men jeg kom ikke frem til noe svar. Tanken slo meg at jeg kanskje ikke var mottakelig for kunst, og den gjorde meg nedstemt.

Så hendte noe som skulle endre mitt forhold til kunst til det langt bedre...

En søndag jeg var i Nasjonalgalleriet var jeg med på guidet omvisning. Vi var en gruppe på 12-15 stykker som fulgte guiden gjennom galleriets saler. Vår guide var en ung mann som evnet å engasjere oss med sine kunnskaper om og innsikt i kunst. "Se her!" utbrøt han engasjert, og tok oss med bort til et maleri. "Hva ser vi her i dette maleriet?" spurte han mens han pekte med hånden. "Jo, det vi ser er en fortelling..." Og slik holdt han på. Han tok oss med til maleri etter maleri og la ut om hva de formidlet av kunstnerens tanker og følelser, av rådende åndsstrømninger og idéer på den tiden da maleriene ble skapt, av bærende tema og symbolikk, av utførelse og teknikk. Og jeg ble grepet! Aldri før hadde jeg opplevd kunst slik jeg opplevde det denne søndagen.

Da omvisningen var over gikk jeg bort til guiden for å takke ham. Jeg presenterte meg og sa at jeg var takknemlig for hans meget inspirende måte å formidle kunst på. "Så bra! Hyggelig at du synes det," svarte han med et varmt smil og tok min utstrakte hånd. "Ja, jeg har aldri opplevd kunst slik før. Måten du beskrev maleriene på gjorde at jeg opplevde de sterkere og bedre enn hva jeg har gjort før," svarte jeg. "Ja, det er ofte slik med kunst," sa han. "Mye innen kunstens verden krever kunnskaper for å kunne oppleves. Har man ikke nødvendige kunnskaper risikerer man at kunst går en hus forbi. Og det er min jobb her på galleriet; å formidle de kunnskaper og den innsikt jeg har. Fint å høre at du synes at jeg lyktes med det." "Jeg har lite kunnskap om kunst, vet så og si ingenting om hverken perioder eller kunstnere," sa jeg. "Kunne du anbefale en grei bok som gir introduksjon til kunstens verden?" la jeg spørrende til. Han tenkte seg om noen sekunder og sa så: "Tja, du kan jo alltids begynne med "Verdenskunsten" av Ernst Gombrich (utgitt 2003 av Aschehoug forlag - for engelsk utgave sjekk link nederst på siden). Boka er en bra innføring i kunstens verden for en engasjert nybegynner, oversiktelig og lettlest, godt skrevet, og samtidig såpass seriøs at den brukes som referanseverk på universitetet." Jeg tok hans hånd og takket ham, sa at jeg ville kjøpe og lese boka han hadde anbefalt. Så sa vi hade til hverandre og gikk hvert til vårt.

Den følgende uka dro jeg ned til byen for å se etter boka som guiden hadde abefalt meg. Jeg var innom flere bokhandlere i sentrum, men alle var utsolgt for boka. Til slutt fant jeg boka hos Norils Bokhandel i Universitetsgata. Fornøyd tok jeg boka ned fra hylla og gikk bort til kassa for å betale. Da jeg hadde betalt dro jeg rett hjem, jeg ville begynne på boka umiddelbart. Da jeg kom hjem lagde jeg meg en kanne solbær-te, satte meg så i stua med boka og teen og begynt å lese. Og jeg opplevde boka slik guiden hadde beskrevet den, den var både oversiktelig og lettlest, godt skrevet, og virket seriøs. Jeg ble grepet av boka, og leste den igjennom iløpet av de neste to ukene.

"Verdenskunsten" av Ernst Gombrich skulle bli nøkkelen som åpnet døren til kunstens verden for meg. Boka ga meg en forståelse av kunst som gjør at jeg opplever kunst sterkere og bedre enn hva tilfellet var før. Samtidig virket boka sterkt inspirerende på meg. Ett par år senere kjøpte jeg så boka "Art - A New History" av Paul Johnson (utgitt 2003 av Harper forlag) i en bokhandel i Amsterdam. Også denne boka ga meg en god leseopplevelse, samtidig som den utdypet og forsterket den gryende forståelsen av kunst som "Verdenskunsten" av Gombrich hadde gitt meg.

Fordi jeg har lest disse to bøkene opplever jeg nå kunst på en annen måte enn før. Jeg opplever ikke lenger at det er noe vesentlig som mangler, men at jeg har fått en nødvendig nøkkel til å oppleve og tolke kunst, samt at jeg kjenner til noen sentrale begreper innen kunstens verden, i tillegg til at jeg har en noenlunde oversikt over perioder og linjer innen kunstens historie. Dette gjør at når jeg besøker et museum eller galleri i dag, så opplever jeg det som musikken på "Sgt. Pepper´s Lonely Hearts Club Band" beskrives som..............sterk stimulering av fantasien.

 

 

Nettsider:

 

All art:

http://www.all-art.org

 

Art Cyclopedia:

http://www.artcyclopedia.com/index.html

 

E.H. Gombrich "The Story of Art":

http://uk.phaidon.com/store/art/the-story-of-art-9780714832470/

 

Paul Johnson "Art - A New History" (Goodreads):

http://www.goodreads.com/book/show/1265653.Art