Å lese og diskutere Augustin og Aquinas i Domkirkens park...

"The debate of Socrates and Aspasia" (1800) - maleri av den franske kunstneren Nicolas-André Monsiau. Motivet i maleriet viser Aspasia diskutere filosofi med Sokrates. Kunstneren får fint frem at diskusjonen foregår fritt mellom kvinne og mann. De greske filosofer - kvinner som menn - la grunnlaget for det som skulle bli den vestlige filosofi og vitenskap. De la med sin virksomhet også grunnlaget for det som skulle bli kirkens intellektuelle tradisjon. Tenkere som St. Augustin, Thomas Aquinas, Blaise Pascal og Søren Kierkegaard, ville ikke vært mulig uten innsatsen til de greske filosofer.

 

 

 

"Only a very few can be learned, but all can be Christian, all can be devout, and - I shall boldly add - all can be theologians."

 

- Erasmus Desiderius

 

 

Da jeg vanket i Domkirkens miljø for noen år siden gikk jeg også regelmessig til messe på søndagene. Jeg gikk til messe hver søndag over flere år og syntes det var fint. Jeg må innrømme at jeg i dag savner det å gå til messe i Domkirken og oppleve liturgien og kirkemusikken der, så det er meget mulig at jeg kommer til å begynne med det igjen.

Etter at messen var over gikk jeg ut med bøkene som jeg alltid hadde tatt med meg. Det var bøker av religiøse tenkere som St.Augustin, Thomas Aquinas, Blaise Pascal og Søren Kierkegaard. Det hendte også at jeg hadde tatt med meg tidsskriftet Kirke og Kultur. Jeg ville sitte på en av benkene i Domkirkens park og lese etter messen, men det første jeg gjorde var å plukke opp alt søppelet som lå og fløt foran Domkirken og på plenen i parken.

Det å plukke opp alt søppelet var en jobb som kunne ta mer enn en time, og jeg ble alltid god og svett. Jeg syntes det var for ille at det fløt såpass mye søppel rundt Domkirken (det fløt virkelig mye søppel der dengang), så jeg ville gjøre noe med det. Da den jobben var gjort satte jeg meg på en av benkene i parken. Det hendte rett som det var at noen av byens uteliggere satte seg ned der sammen med meg, eller at de lå der og sov. De ønsket ofte å prate med meg, og det gjorde meg ingenting. Jeg ble på denne måten kjent med flere av dem, og lærte å sette pris på dem som medmennesker.

Da jeg satt der tok jeg så frem ei bok - av en av de nevnte kristne tenkerne - og begynte å lese. Noen ganger leste jeg i tidsskriftet Kirke og Kultur, men for det meste gikk det i bøker. På denne måten fikk jeg lest "City of God" (Penguin Classics) av Augustin hele to ganger, og jeg kom igjennom hele boka "Selected Writings" (Penguin Classics) av Thomas Aquinas, samt at jeg fikk lest en god del av Blaise Pascal og Søren Kirkegaard.

Å lese filosofiske og teologiske grunntekster er vanskelig, især for en ulærd som meg. Jeg vet ikke hvor mye jeg fikk ut av disse bøkene, men jeg var dengang innstilt på å lese de igjennom. Jeg hadde det for meg at jeg (på en eller annen måte) ville få verdifulle input, samt at det ville være mulig for meg å "trenge inn i" i teksten i disse bøkene bare jeg tok tiden til hjelp.

Grunnene til at jeg gjorde dette - rydde alt søppelet og lese bøker i parken - var flere. For det første syntes jeg det var viktig å få ryddet søppelet som lå der og fløt rundt Domkirken, og siden ingen andre tok nødvendig initiativ ville jeg bare ikke sitte passivt og se på. For det andre opplevde jeg det som meget verdifullt å sitte under kastanjetrærne i parken og lese disse bøkene. Jeg hadde det for meg at Domkirken ikke bare skulle være en bygning der det foregikk religiøse seremonier for de spesielt interesserte, men at også parken rundt kirken kunne tas i bruk til å lese og diskutere filosofi og teologi - i den grad sånt skulle fenge andre folk.

Bakgrunnen var at jeg på den tiden var mye på Blindern. Jeg tok bla. idéhistorie grunnfag da - et spennende fag som jeg ble sterkt inspirert av. Jeg ble fascinert av å lese om de greske filosofene som gikk rundt på gatene i Athen og diskuterte filosofi med tilfeldige folk som de møtte, og at de grunnla de første akademier. Jeg syntes det rett og slett var fantastisk!

Når jeg da betraktet Domkirken med alt søppelet som fløt rundt der, og ingen som leste eller diskuterte i parken, ble jeg nedstemt...

"Hva er i veien med vår samtid?" var en tanke som ofte slo meg. "Hvorfor er det overhodet ingen som på eget initiativ leser og diskuterer filosofi og/eller teologi i Domkirkens park?"

Domkirken er jo vitterlig en av våre viktigste kulturinstitusjoner. Den bringer en tusenårig lang tradisjon til oss, også hva gjelder tenkning og idéer. Videre syntes jeg dengang - som jeg også synes nå - at det er begredelig at vi i våre dager så sjelden engasjerer oss i filosofi og teologi, sett bort ifra aktivieten på våre høgskoler og universiteter, samt i enkelte esoteriske miljøer.

Dette var da grunnen til at jeg satt i parken ved Domkirken og leste bøkene av disse tenkerne. Jeg ville bidra til at Domkirken og miljøet rundt den skulle være en arena for å lese og diskutere tenkere og idéer. At Domkirken ikke bare var en arena for ritualer, ritualer som mange synes er tomme og uten reelt innhold.

"Hvor fantastisk ville det ikke ha vært?! Om Domkirken ble en levende og pulserende arena for idéer og kultur?!" tenkte jeg. Jeg var slått av tanken om Domkirken som arena der ulike mennesker møttes, leste bøker og diskuterte. "Tenk! Domkirkens park som et pulserende og levende intellektuelt miljø!"

Jeg var fascinert av denne tanken.

Det ble selvsagt ingen respons på at jeg gjorde dette, hverken at jeg plukket opp søppelet eller satt der i parken og leste. Jeg hadde egentlig ikke ventet noe annet heller. For hvem bryr seg om en tilfeldig fyr som plukker søppel? Og etterpå leser Augustin eller Aquinas? I Domkirkens park en søndags ettermiddag? Og hvorfor skulle forbipasserende i det hele tatt bry seg om at en tilfeldig fyr gjør noe sånt?

Jeg var selvsagt fullt ut klar over at min tanke med det jeg gjorde var fånyttes; at det ikke ville lykkes å skape engasjement for å lese og diskutere filosofi og teologi i Domkirkens park - og således omgjøre den til en arena for et levende intellektuelt miljø. Det var en vakker, men fånyttes tanke.

Men! Jeg gjorde det likevel da jeg syntes at selve tanken bak det hele var god.

Og! For min egen del fikk jeg meget stort utbytte av det.