Aviser og tidsskrifter som jeg leser

Bilde fra filmen "How Ned Got the Rise" (1912). Bildet viser en såkalt paperboy (avisgutt) som selger aviser på gata i New York. Media regnes som den fjerde statsmakt, etter den lovgivende, utøvende og dømmende makt. Det er en vanlig oppfatning at media skal være "vaktbikkje" og slik bidra til å sikre at myndighetene og andre med innflytelse ikke misbruker eller misligholder makt og posisjoner. Medias makt er betydelig, og mange ganger har media avdekket forhold som har ført til skifte av regjering og regimers fall. For mange er det et dilemma og tankekors at ingen kontrollerer media. Det er også et dilemma og tankekors for mange at media tenderer til å ble mer og mer preget av å være lettvint underholdning, og dermed bidrar til banalisering og kulturell forflatning.

 

 

 

"Før vi vet ordet av det er det desken i VG som styrer landet."

 

- Henrik Færevåg

 

 

Mitt første møte med aviser var da jeg gikk på ungdomsskolen. Selvsagt hadde jeg lest litt i aviser da jeg gikk på barneskolen, men det var for det meste tegneseriestriper og annet som jeg syntes var morsomt.

Da jeg gikk på ungdomsskolen bodde vi i bygda Krokstadelva i Nedre Eiker kommune (Buskerud fylke). Vår dagsavis var Fremtiden som vi fikk levert i postkassa hver morgen unntatt på søndagene. Ved siden av Fremtiden kjøpte min mor Dagbladet nesten hver dag, og jeg husker at jeg likte å lese i Dagbladet dengang. I tillegg til Fremtiden og Dagbladet abonnerte vi på Klassekampen en kort periode. Klassekampen syntes jeg var en snål avis. Jeg fikk inntrykk av at den var mer et menighetsblad enn seriøs avis.

Vi fikk Fremtiden fordi min mor satt i kommunestyret for Arbeiderpartiet. Fremtiden ble gitt gratis til alle som hadde slike politiske verv for partiet i Drammens-området og Buskerud forøvrig. Fremtiden var på den tiden en bra regionsavis med mange gode artikler, men avisa sleit med synkende opplag. Konkurransen fra den større og bredere avisa Drammens Tidende og Buskeruds Blad (kalt "Busken" på folkemunne) var beintøff for Fremtiden. Fremtiden hadde en klar politisk orientering mot Arbeiderpartiet, noe som ble speilet i avisas profil og i mye av stoffet som kom på trykk. Ikke alle likte denne politiske orienteringen til Fremtiden.

Dengang på slutten av 70-tallet og utover på 80-tallet var høyrebølgen på fremmarsj og aviser som frontet Arbeiderpartiet var ikke akkurat i medvind, for å si det sånn. Men vi hadde altså Fremtiden som vår dagsavis og jeg likte stort sett å lese i avisa, bortsett fra når det nærmet seg valg. Når valgkampen var igang ble Fremtiden rett og slett for misjonerende etter min smak, jeg gadd derfor ikke lese det politiske stoffet i avisa så lenge valgkampen varte.

Min far bodde i Oslo og hans dagsavis var Arbeiderbladet, i tillegg til at han leste Dagbladet omtrent hver dag. Videre dro han ofte på Deichmanske hovedbibliotek for å lese aviser der, både norske og utenlandske. Blant de utenlandske avisene han leste var den danske Politiken og den engelske Daily Mail hans favoritter. Da jeg var på besøk hos min far (annehver helg) var jeg ofte med ham og leste aviser på biblioteket. Slik fikk jeg kjennskap til Politiken og Daily Mail, samt mange andre bra utenlandske aviser.

Min mor hadde sommerhus i Danmark i mange år og jeg pleide å tilbringe somrene der. Sommerhuset lå rett ved Gilleleje, opprinnelig en fiskerlandsby i kystbeltet på Nordsjælland. Kystbeltet ble på folkemunne kalt for "Den danske rivieraen" eller også "borgerskapets ferieparadis". Det lå et gammelt bakeri ikke så langt unna vårt sommerhus. Om natten var det aktivitet på bakeriet og ovnene i full sving. Røk og damp steg opp fra pipene og velduften av bakeverk bredte seg i hele nærmiljøet. Når bakeriet åpnet grytidlig om morgenen var de digre glassmontrene og hyllene fulle av nybakte, flotte bakevarer; velduftende brød av ulike slag, kringler av alle typer, baguetter, rundstykker, vannbakkels, muffins, snegler, croissants, wienerbrød, kaker, terter... Foruten bakevarene kunne man også kjøpe ferske utgaver av regionsavisene samt de ledende København-avisene Politiken og Berlingske Tidende i bakeriet.

Det hendte ofte at jeg tok sykkelen tidlig om morgenen og syklet til bakeriet for å kjøpe nybakte rundstykker og croissants, samt de ferske utgavene av Politiken og Berlingske Tidende. Av og til kjøpte jeg også jordbærterte til ettermiddagskaffen, eller noe annet godt. Med sykkelkurven fylt med de to København-avisene, varme rundstykker og croissants, og en kartong eller to med kald frisk melk, syklet jeg tilbake til sommerhuset igjen.

I Gillelejes bokhandel hendte det ofte at jeg kjøpte kvalitetsavisen Information, samt International Herald Tribune. Det hendte videre at jeg kjøpte lørdagsutgaven av Financial Times når jeg var innom bokhandelen da jeg syntes at helgebilaget var meget bra. Av og til kjøpte jeg også Weekendavisen. Weekendavisen likte jeg meget godt å lese i, fylt med så mye spennende kultur- og debattstoff som blekka var.

Da jeg flyttet inn på Sogn Studentby tegnet jeg abonnement på Arbeiderbladet samt Time Magazine. Videre fikk jeg de andre beboerne på gangen med på at vi tok opp abonnement på Aftenposten, noe de var glade for. Vi spleiset på utgiftene til abonnementet av Aftenposten, så den avisa var felles for oss alle på gangen. Abonnementet på Arbeiderbladet og Time Magazine betalte jeg for selv, men jeg la blekkene ofte ut på kjøkkenet slik at de andre beboerne kunne få lese de om de ønsket.

Foruten felles abonnement på Aftenposten fikk jeg de andre med på at vi kjøpte mokkamaster og brødrister som skulle være felles. Det gjorde at vi kunne få kaffe og ristet brød om morgenen, noe alle satte pris på. Videre ble de andre på gangen med på mitt forslag om at vi spleiset på en radio, samt skikkelig tekanne og glasskrukker til te i løsvekt. Utover dette ble de også med på at vi tok opp felles abonnemet på tidsskriftet Samtiden. Vi spleiset på alle utgiftene.

For egne penger kjøpte jeg tepper og filleryer til å ha på gulvene i gangen og på kjøkkenet, samt grønne potteplanter til å ha i vinduskarmene på kjøkkenet, og jeg hengte opp film- og kunstplakater på veggene i gangen og på kjøkkenet. I tillegg satte jeg en dunk med vin (25 liter) da jeg flyttet inn. Flere dunker med vin ble satt i tur og orden. Vi ble enige om å spleise på utgiftene til vinen, men jeg gjorde jobben med å sette den. Vinen som jeg satte smakte greit, men heller ikke mer. Vi hadde iallfall plenty med billig vin, og det kom godt med når vi skulle ha fest (men dét er en annen historie).

En av beboerne sa til meg at hun opplevde det som litt av en heving av standarden på gangen etter at jeg hadde flyttet inn. Hun fortalte at hun hadde vurdert sterkt å flytte fordi hun mistriveds, men at hun nå ville bli værende. Hun likte godt mine idéer om å skape en trivelig gang, og noe av det hun satte størst pris på var å kunne få ferske morgenaviser levert på døra. Dengang var ikke Sogn Studentby akkurat kjent for høy og trivelig standard. Snarere ble Sogn oss beboere imellom omtalt som "slummen". Jeg hadde dimmet fra militæret omtrent ett år i forveien, og tida i militæret hadde vent meg til orden og renslighet. Men orden og renslighet preget ikke Sogn Studentby dengang, for å si det forsiktig. Mulig dette har endret seg siden, men dengang var forholdene virkelig misrable.

Jeg husker ennå morgenene på Sogn Studentby. Det ble slik at vi på gangen syntes det var trivelig å ha frokost sammen før vi dro på universitetet. Vi hadde ikke frokost sammen hver morgen, men det hendte ofte etter det jeg kan erindre. Jeg husker duften av nylaget kaffe og te, samt av nyristet brød og varme rundstykker som bredte seg på kjøkkenet. Videre husker jeg at vi lyttet til nyhetene og musikken på radioen, samt leste i de ferske utgavene av Aftenposten og Arbeiderbladet mens vi inntok frokosten. Gode minner strømmer på mens jeg skriver dette.

Noen år senere - da jeg flyttet for meg selv på Lindeberg - fortsatte jeg med å abonnere på Arbeiderbladet (eller Dagsavisen som blekka hadde omdøpt seg til), samt Time Magazine. Jeg fortsatte med både Dagsavisen og Time Magazine noen år, men fikk etterhvert lyst til å prøve nye aviser og tidsskrifter.

Igrunnen var jeg gått litt lei av vanlige dagsaviser da jeg syntes at artiklene i slike aviser hadde for mye preg av døgnfluekarakter. Videre var jeg gått grundig lei av alt stoffet om "verdens elendighet", noe jeg syntes preget norsk dagspresse i altfor høy grad. Jeg ønsket å lese solide kvalitetsaviser som gikk mer i dybden med sine artikler, samt førte mye kulturstoff. Det måtte være aviser med en bred horisont og orientering. Videre måtte det være etterrettelige aviser som stod for seriøs journalistikk.

I tillegg ønsket jeg å bruke mer av min tid på å lese tidsskrifter og bøker, så jeg kom frem til at jeg måtte redusere lesingen av aviser i det daglige for å få til det. Etter å ha tenkt en stund fant jeg ut av at jeg ville tegne abonnement på ukeaviser. Valget falt på Dag og Tid samt lørdagsutgaven av Klassekampen.

Jeg valgte Dag og Tid fordi det var den viktigste nynorsk-avisa, og jeg ønsket lære mer om nynorsk, både om selve skriftspråket samt dets kulturbakgrunn. Jeg visste fra før av at Dag og Tid var en solid kvalitetsavis med lange analyserende artikler samt mye kulturstoff, så det var et opplagt valg for meg. Også lørdagsutgaven av Klassekampen var et opplagt valg. Klassekampen hadde lagt sin fortid som menighetsblad godt bak seg. Avisa hadde utviklet seg til å bli seriøs og meget leseverdig. Når folk som tidligere statsminister Per Borten samt tidligere kulturminister Lars Roar Langslet sterkt anbefalte avisa ble jeg nysgjerrig. Og fordi jeg visste at Bokmagasinet til Klassekampen ble vurdert for å være det viktigste og beste litteraturbilaget innen norsk dagspresse var jeg mer enn villig til å tegne abonnement.

I årene som fulgte fikk jeg så Dag og Tid i postkassa på fredagene og Klassekampen levert på døra på lørdagene. Jeg leste avisene grundig og regnet ut at det tok meg 8-9 timer å komme igjennom begge iløpet av uka, altså mer enn 1 time i snitt hver dag. Det var en bra tid og jeg fikk mye ut av å lese disse avisene. Dag og Tid introduserte meg for mange tenkere, forfattere og diktere som jeg ikke visste om, det samme gjorde Klassekampen. Jeg satt ettermiddag etter ettermiddag, kveld etter kveld, og leste i Dag og Tid og Klassekampen, og jeg opplevde at min horisont ble betraktelig utvidet.

I tillegg hadde jeg abonnement på Time Magazine, men jeg fikk lyst til å prøve noe nytt. Ved flere anledninger hadde jeg kjøpt søndagsutgaven av The New York Times i Narvesen på Continental og jeg likte veldig godt å lese i denne avisa. Søndagsutgaven var enorm både i mengden artikler og omfanget av disses innhold. Generelt var avisa fylt med veldig mye spennende stoff som jeg hadde glede av å lese. Det ble til at jeg tegnet abonnement på nettutgaven av The New York Times. Jeg satt da ofte foran min computer og leste nettutgaven av denne legendariske avisa, men det tok mye tid fordi artiklene ofte var lange, i tillegg merket jeg at det slet hardt på øynene. Så etter ett par år kuttet jeg ut å lese The New York Times på nett.

På den tiden tok jeg også opp abonnement på seriøse tidsskrifter. Jeg ønsket å orientere meg bredere innen kultur, idéer og litteratur, samt ønsket å få inspirasjon til videre lesing. Det første tidsskriftet som jeg tok opp abonnement på var Kirke og Kultur, noe jeg hadde stort utbytte av å lese i flere år. Det neste tidsskriftet jeg tok opp abonnement på var Bokvennen Litterært Magasin. Så fulgte Bok og Bibliotek, samt Vinforum. I tillegg kjøpte jeg Vinduet rett som det var i Narvesen, samt Vagant, arr, og Norsk Shakespeare- og Teatertidsskrift.

Jeg opplevde at tidsskriftene utvidet min horisont ytterligere. En lang periode leste jeg kun avisene og tidsskriftene jeg abonnerte på, samt aviser og tidsskrifter som jeg kjøpte i Narvesen. Det ble så mye aviser og tidsskrifter - især tidsskrifter - at jeg ikke hadde tid til å lese annet. Jeg hadde anskaffet meg en nyutgitt utgave at Store norske leksikon og brukte leksikonet aktivt for å sjekke bakgrunnsopplysninger om det jeg leste i avisene og tidsskriftene. Det var meget inspirerende og givende, og jeg opplevde at jeg fikk tilført verdifull kunnskap på denne måten.

Jeg brukte mye tid på dette, opptil to-tre timer hver dag hele uka igjennom. Utbyttet av å lese slik var stort, og jeg syntes at det var både givende og interessant. Men etter å ha holdt på slik ett par tre års tid begynte jeg å savne det å lese bøker, især savnet jeg det å lese romaner. Det ble da til at jeg stoppet abonnementet på flere av tidsskriftene slik at tid kunne bli frigjort.

I dag konsentrerer jeg meg om å lese bøker og det kommer jeg nok til å gjøre en stund fremover. Men jeg abonnerer fortsatt på lørdagsutgaven av Klassekampen samt Vagant og arr. Det holder i lange baner for meg. Når alt kommer til alt er det begrenset hvor mye man får lest og da gjelder det å gjøre et valg. Jeg har valgt å prioritere en seriøs kvalitetsavis med fyldig litteraturbilag på lørdagene, solide tidsskrifter samt bøker. Og det er et valg jeg er komfortabel med. Jeg regner med at det kommer til å bli sånn videre fremover en god stund, men ting kan selvsagt endre seg. Jeg trives med å sette meg i stua med enten Klassekampen, Vagant, arr, eller en god bok, fyre opp pipa, og så bruke tiden jeg har til rådighet på å lese. Det er verdifulle stunder for meg og jeg vil svært nødig gi slipp på dem. 

Og når jeg i dag setter meg ned med Klassekampen Bokmagasinet minnes jeg ungdomstida, da jeg grytidlig om morgenen gikk ut for å hente den ferske utgaven av Fremtiden i postkassa...   

 

 

Nettsider:

 

Klassekampen:

http://www.klassekampen.no 

 

Dag og Tid:

http://www.dagogtid.no

 

Vinduet:

http://www.vinduet.no 

 

Vagant:

http://www.vagant.no

 

Bokvennen Litterært Magasin:

http://www.blm.no 

 

arr:

http://www.arrvev.no

 

Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift:

http://www.shakespearetidsskrift.no

 

 

 

Den medieskapte virkelighet

Bildet viser ett av kontrollrommene til BBC News mens sending pågår. BBC (British Broadcasting Corporation) er verdens eldste nasjonale kringkastingsorganisasjon og verdens største allmennkringkaster i dag målt etter antall ansatte. Hovedkvarteret - Broadcasting House - er lokalisert i London. I tillegg har BBC regionale avdelinger og kontorer over hele verden. BBC er meget høyt ansett for seriøs og etterrettelig nyhetsformidling. Regnes av mange som verdens beste medieaktør.

 

 

 

"Media manipulation in the U.S. today is more efficient than it was in Nazi Germany, because here we have the pretense that we are getting all the information we want. That misconception prevents people from even looking for the truth."

 

- Marc Crispin Miller

 

 

Flere medieforskere og religionsforskere mener at media har erstattet rollen religionen tidligere innehadde som formidler av virkeligheten. For å forklare dette gjør jeg et raskt sveip gjennom historien. Fordi jeg gjør et raskt sveip er fremstillingen jeg gir selvsagt grovt forenklet.

Under middelalderen hadde kirken monopol på formidlingen av kunnskap og lærdom. Man måtte studere teologi i flere år før man kunne begynne på filosofi og vitenskap (medisin og juss). Lærestedene dengang var katedralene, klostrene og bibliotekene. Med sitt monopol hadde kirken betydelig makt over hva folk tenkte og mente. Det fikk selvsagt konsekvenser for det politiske, sosiale og kulturelle liv. Et avgjørende vendepunkt kom noen år etter tusenårsskiftet ved etableringen av de første universitetene. I begynnelsen var universitetene under kirkens overoppsyn og kontroll. Først etter langvarig strid med kirken lyktes det universitetene å løsrive seg, og det ble mulig å studere og tilegne seg kunnskaper på et friere grunnlag.

Neste avgjørende vendepunkt var oppfinnelsen av boktrykkerkunsten, som inntraff omkring år 1450. Oppfinnelesen av bokktrykkerkunsten vurderes som kanskje den viktigste hendelsen i Europas historie. Med boktrykkerkunsten ble det mulig å gi ut bøker i et omfang ingen hadde sett maken til tidligere. Fordi bøker kunne trykkes i tusenvis av eksemplarer og slik ble billige var det å kjøpe og lese bøker ikke lenger forbeholdt eliten. Bøker ble tilgjengelig også for vanlige folk, noe som var nytt dengang. En veldig prosess var satt igang. Prosessen som oppfinnelsen av boktrykkerkunsten hadde utløst i Europa kunne bare ikke stoppes, istedet skjøt den ytterligere fart.

Under renessansen ble det bygget flere biblioteker i en rekke land, men de aller fleste var stengt for vanlige folk. Da opplysningstiden inntraff kom det virkelig fart i sakene. Opplysningstiden regnes av historikere som "bibliotekenes gullalder". Grunnen til det er at mange store biblioteker ble etablert under denne perioden. Noen av bibliotekene var åpne også for vanlige folk, men de var ikke mange. I 1850 kom Public Libraries Act i England. Det var verdens første lov som sikret etablering av biblioteker alle skulle ha adgang til.

På 1600-tallet kom idéen om å etablere skoler for vanlige folk. Idéen ble så videreutviklet under opplysningstiden. I 1791 ble tanken om frie offentlige skoler for alle innarbeidet i den franske konstitusjonen. Alt dette - de første frie universitetene, oppfinnelsen av boktrykkerkunsten, bygging av nye biblioteker samt etablering av skoler for vanlige folk - medførte en veldig spredning av kunnskap. I sum la det grunnlaget for våre åpne demokratier.

Moderne avisdrift så dagens lys i Antwerpen 1605. I tiden som fulgte ble flere avishus etablert i rask rekkefølge rundt om i Europa. De første tidsskriftene kom i samme periode. Sammen med avisene akselererte tidsskriftene spredningen av kunnskap. Prosessen som ble innledet under middelalderen førte så frem til dagens mediesamfunn.

I dag finnes det omlag 15 000 dagsaviser verden over som trykkes i et opplag på mer enn 600 millioner eksemplarer. I tillegg kommer utallige online aviser. EMMA (European Magazine Media Association) har 15 000 forlag som medlemmer som tilsammen utgir mer enn 50 000 magasiner og tidsskrifter. EBU (European Broadcasting Union) er verdens største allianse av kringkastingshus med 73 aktive medlemmer fra 56 land samt 34 assosierte medlemmer fra ytterligere 20 land. Det sier seg selv dette gir et enormt mangfold i medielandskapet.

Strømmen av informasjon fra media i dag er så rask og voldsom at det er umulig å ha oversikt. Av den grunn må vi velge noen aviser og tidsskrifter, som vi også må velge noen radio- og TV-stasjoner. Men uansett hva vi velger er vi overlatt til bildet av verden og virkeligheten som media skaper. Vi har en viss mulighet til å etterprøve media. Vi kan sjekke bakgrunnen for artikler og reportasjer, men i det store og hele er muligheten likevel begrenset. Det er derfor ikke ueffent å hevde at med sitt omfang utøver media en betydelig påvirkning på hvordan vi oppfatter verden og virkeligheten, som media også utøver en betydelig påvirkning på hva vi tenker og mener til enhver tid.

I et slikt perspektiv kan media sammenlignes med rollen som religionen spilte i sin tid. Slik religionen skapte en gitt virkelighet for folk dengang, slik skaper media en gitt virkelighet for oss i dag. På denne måten kontrollerte religionen hva folk oppfattet verden som. I dag følger media i fotsporene til religionen og gjør det samme. Media skaper en gitt virkelighet. Det er noe vi ikke kommer ikke utenom. Vi kan selvsagt velge mellom ulike medieaktører. Men uansett hvilke aktører vi velger forholder vi oss til media og det bildet av virkeligheten som media skaper. Etter min oppfatning innebærer det et betydelig potensiale for menings- og atferdskontroll. Som Joseph Goebbels sa: "Hvis man kan kontrollere hva folk tenker, kan man også kontrollere hva de gjør."

Som den fjerde statsmakt er det medias oppgave å holde et våkent øye med makthaverne. Flere medieforskere samt andre har da spurt hvem som skal holde et øye med media og det media gjør. Til nå har ingen klart å gi noe godt svar på det spørsmålet. Men spørsmålet henger i luften og det ser ut til å forbli ubesvart. Dog er media bundet av lovverket i de fleste land, samt at mange land har medietilsyn i en eller annen form. Utover det må medieaktører ta hensyn til sine eiere samt markedet som sådan. Likevel er tendens klar. Fordi få eller ingen har tilstrekkelig mulighet til å kontrollere det media gjør blir det bukken som passer havresekken.

Radio var en av årsakene som utløste andre verdenskrig og ga krigen dens omfang. Gjennom sine taler i radio klarte Hitler og andre ledende nazister å skape en massementalitet blant tyskere som gjorde det mulig å mobilisere hele landet til krig. Også Churchill og Roosevelt brukte radio bevisst for å mobilisere innbyggerne i sine land. Det er derfor rimelig grunn til å anta at uten radio ville andre verdenskrig ha fått et annet forløp og trolig mindre omfang. Gitt at antagelsen er riktig er det foruroligende at radio kunne ha slik påvirkning på hele folk og nasjoner dengang. Påvirkningen radio - og nå også TV i aller høyeste grad - har i dag er det neppe noen som underslår.

I USA gjør de store radio- og TV-stasjonene i stadig større grad nyheter om til underholdning. Kritikken mot dette er at nivået på den offentlige debatten forflates ved at viktige hendelser og saker gjøres trivielle. Videre spekulerer store deler av media i sensasjoner og skandaler samt gir ofte en fortegnet fremstilling. Det gjelder ikke bare for media i USA, men også for media i Europa som for media i resten av verden. Men bildet er mer sammensatt enn som så. USA har flere seriøse medieaktører som tar sitt oppdrag på alvor. Ett eksempel er rollen som avisen The Washington Post spilte under avdekkingen av Watergate-saken - det nærmeste USA noen gang har vært statskupp.

Watergate-saken ble avdekket av journalistene Bob Woodward og Carl Bernstein. De jobbet iherdig for å rulle saken opp. Innsatsen til de to journalistene regnes i dag som den største bragden innen amerikansk pressehistorie. Da saken pågikk var The Washington Post lenge alene om å trykke artikler om den. Flere mente at avisen var på villspor og kritiserte den derfor. Utover det ble avisen utsatt for sterkt press samt trusler av mektige folk innen amerikansk politikk og næringsliv til å slutte å trykke artikler om saken. Presset og truslene gjorde at flere av redaksjonsmedlemmene fikk kalde føtter. De fryktet at Watergate-saken kunne få alvorlige konsekvenser for The Washington Post og rådet derfor sjefredaktøren at avisen måtte slutte å trykke stoff om saken. Frykten de hadde var ikke ubegrunnet. Fordi avisen lenge var alene om å trykke stoff om Watergate stod den i reell fare for å miste sin troverdighet. Hadde det skjedd kunne dens eksistens bli satt på spill. Tross dette valgte sjefredaktøren å gi Woodward og Bernstein sin uforbeholdne støtte.

Etterhvert kom de store TV-stasjonene på banen og da var løpet i realiteten kjørt. Saken endte med at Richard Nixon, som den første presidenten i USAs historie, måtte gå av midt under presidentperioden. Watergate-saken viste for ettertiden at media spiller en sentral rolle for å holde et våkent øye med makthaverne. Media gjør da også normalt en god jobb i holde et våkent øye med makthaverne, men dessverre ikke alltid. Watergate-saken er et unntak og ikke regelen i amerikansk mediehistorie. Hadde ikke The Washington Post tatt sin oppgave som vaktbikkje på alvor og stått imot det harde presset, endog at sjefredaktøren var villig til å sette avisens eksistens på spill, ville offentligheten trolig aldri fått vite hva som egentlig hadde foregått. Vi kan bare spekulere i hvilke konsekvenser det kunne ha medført.

Det er derfor et gode at det finnes et mangfold av aviser, tidsskrifter, radio- og TV-stasjoner, slik jeg ser det. Ved et slikt mangfold har vi mulighet til å velge hva vi ønsker av informasjon og kunnskap. Likevel er det ikke til å komme utenom at media skaper en gitt virkelighet, slik religionen gjorde det i sin tid. Slik religionen i sin tid skapte den religiøse virkelighet, slik skaper media i dag den mediebaserte virkelighet. Og det er langt på vei en kunstig virkelighet i og med at den konstruert.

Det blir da opp til hver enkelt av oss å være kritiske til det media gjør med oss, både som individer og som samfunn. Det blir også opp til hver enkelt av oss å være kritiske til den virkelighet som media skaper.

Å være kritisk høres selvfølgelig ut. Ingen vil være uenig i at det er svært viktig. Men det er ikke fullt så enkelt likevel. At vi tror vi er kritiske er ikke det samme som at vi ér det. Hva vi tror og hva som faktisk ér, er to forskjellige ting.

 

 

 

Nettsider:

 

Media manipulation (Wikipedia):

https://en.wikipedia.org/wiki/Media_manipulation

 

Media influence (Wikipedia):

https://en.wikipedia.org/wiki/Media_influence

 

Crowd manipulation (Wikipedia):

https://en.wikipedia.org/wiki/Crowd_manipulation

 

Mind control (Wikipedia):

https://en.wikipedia.org/wiki/Mind_control

 

 

 

Vår avhengighet av media

"Religion er opium for folket!" er et velkjent uttrykk av den tyske filosofen Karl Marx. I de senere årene har det vært økende fokus på avhengigheten mange har til sosiale medier, noe som er blitt hyppig diskutert av både forskere og fagfolk. Avhengighet av mer vanlig media derimot har vært i mindre fokus. Det kan virke som et paradoks da bruken av av media i en rekke land verden over er omfattende. Uttrykket "TV slave" for eksempel viser at slik avhengighet er noe høyst reelt for svært mange mennesker. De som ser TV daglig vet meget vel hva det innebærer å skulle tilbringe en hel kveld eller helg uten mulighet til å se på TV. Hvorvidt man kan bli avhengig av aviser og tidsskrifter er et mer åpent spørsmål, men forbruket i en rekke land er av et slikt omfang at det tilsier avhengighet. Til tross for det veldige forbruket av media er avhengighet i mindre grad blitt kartlagt av forskning.

 

 

 

"The news isn't there to tell you what happened. It's there to tell you what it wants you to hear or what it thinks you want to hear."

 

- Joss Whedon

 

 

Nettside:

 

"Our Culture of Addiction" (Center for Media Literacy):

http://www.medialit.org/reading-room/our-culture-addiction