Å lese i Bøkenes bok...

"Saint Matthew and the Angel" (1534) - maleri utført av den italienske kunstneren Giovanni Girolamo Savoldo. Maleriet viser en engel som viser/forteller evangelisten Matteus hva han skal skrive. Motivet bygger på forestillingen om at Bibelen er en guddommelig inspirert bok. Flere av bøkene i Bibelen er i mange kristnes øyne åpenbaring (= vise det som er skjult). Hvorvidt alle bøkene er åpenbaring har vært et sentralt stridstema gjennom hele kirkens historie. Fremdeles pågår diskusjonen om hvordan Bibelen skal leses, tolkes og forstås.

 

 

 

"...og Baruk skrev ned i en bokrull alle de ordene som Herren hadde talt til ham."

 

- Jeremia 36,4

 

 

I guttedagene likte jeg å kikke på bildene i den store familiebibelen som vi hadde. Det var en svær og meget tung bok innbundet i brunt skinn med gullkant. Boka lå plassert mellom to fine lysestaker oppå det store sorte pianoet som stod i spisestuen. Jeg var for liten til å rekke opp til der boka lå plassert, så mor eller far tok ned boka for meg hver gang jeg ville kikke i den.

Jeg kikket på bildene i boka og stilte spørsmål til mor eller far om hva de betydde. De forklarte meg på en slik måte at jeg dannet meg et forestillinger om hva som stod i boka. Jeg så for meg Abraham, Isak, Jacob, Moses, Aron, David, Salomo, Samson, disiplene, og mange av de andre figurene i boka. Og jeg så for meg Babels tårn, Nohas ark, tabernaklet under ørkenvandringen, de tolv oksene i bronse og det støpte hav i templet i Jersualem, Salomos tronstol med seks løver i gull på hver side...

Senere i mitt liv da jeg var blitt ungdom leste jeg ikke i Bibelen. Grunnen var at det fantes en rekke religiøse miljøer i hjembygda, og vi i gjengen identifiserte oss med ikke dem. Vi anså religiøse for å være håpløst gammeldagse da moderne vitenskap hadde motbevist mye av det som står i Bibelen. Videre mente vi at svært mange religiøse var hjernevasket, noe vi selv ikke ønsket å utsette oss for. Så det ble til at vi ikke leste i Bibelen. At ingen av oss leste bøker som omhandlet eksistensielle spørsmål føyer seg inn i dette bildet. Vi var rett og slett for unge til å kunne ha noe forhold til sånne ting, opptatte som vi var med det å ha det gøy og spennende, kjøre moped, lytte til musikk, se filmer, gå på kule fester. Og! Ikke minst! Flørte og rote med jentene...

Da jeg var kommet i slutten av tenårene inntraff noe som skulle endre mitt syn på Bibelen.

Det var en sen høstkveld. Vi var samlet hos en kamerat og skulle se en horror-film sammen. Filmen hadde vi leid i den lokale video-sjappa i bygda. Det var "The Omen" (lansert 1976 - regi Richard Donner, med bla. Gregory Peck, Lee Remick og David Warner i rollene) vi skulle se. Før vi satte på videoen pratet vi om filmens tema. Vi visste at filmen bygget på en fortelling tatt fra Johannes Åpenbaring, og især syntes vi at dyrets tall 666 virket fascinerende. Som oppvarming til filmen var albumet "The Number of the Beast" av Iron Maiden satt på stereoanlegget.

Under praten sa en av gutta at han hadde lest Johannes Åpenbaring. "Jasså? Er du blitt religiøs nå?" spurte vi flirende. "Ikke helt sånn," svarte han. "Johannes Åpenbaring er faktisk ganske sterke saker. Jeg liker hvordan boka får meg til å danne forestillinger mens jeg leser. Den stimulerer min fantasi i høy grad." "Javel, det er forsåvidt greit. Men hvordan har du da tenkt å unngå å bli religiøs? I og med at du liker dette såpass godt?" spurte jeg. Han tenkte seg om før han svarte, og svaret han gav har fått meg til å tenke mye over det å lese bøker siden. "Man kan lese Bibelen på flere måter? Jeg har også lest Høysangen, f.eks. Likevel er jeg ikke blitt religiøs. Grunnen er at jeg leser Bibelen s o m litteratur, og ikke som et religiøst verk. Dét er en avgjørende forskjell."

Jeg og de øvrige som var tilstede stusset over hans svar. Vi begynte å prate om hva det vil si å lese noe som litteratur, og noe som religiøst verk. Etter at vi hadde pratet om dette en stund satte vi så på "The Omen". Jeg husker at jeg likte filmen godt. Jeg syntes den var både vellaget og interessant, samt at den tok opp temaer som jeg likte å fundere på. Og mens jeg så filmen tumlet det han hadde sagt om hvordan lese Bibelen rundt i mitt hode.

Flere å senere da jeg var student på Blindern hadde jeg en sterk religiøs periode. Foranledningen var at jeg hadde begynt på idéhistorie grunnfag. Det jeg leste om Europas åndshistorie - om tenkere, diktere, kunstnere, musikere - satte meg på et spor. Jeg tenkte og grublet mye i denne perioden, og jeg ville finne mer ut av fundamentet for vår kulturkrets´ åndshistorie.

Noe av det jeg gjorde var å lese det episke verket "Gilgamesh" - det eldste kjente litterære verket innen litteraturhistorien. "Gilgamesh" omhandler eksistensielle spørsmål om liv og død; forholdet mellom mennesket og gudene, menneskets lodd i livet, livets mål og mening, moral, visdom, udødelighet. Jeg opplevde at jeg fikk stort utbytte av å lese "Gilgamesh", og boka skulle lede meg til å fatte interesse for Bibelen.

Jeg kjøpte en Bibel og startet med Første Mosebok. Da jeg leste videre ut i boka gjenkjente jeg fortellingene fra da jeg bladde i den store familiebibelen i mine guttedager, samt det mor og far hadde forklart meg. Jeg merket at jeg ble sterkt grepet av det jeg leste, og bildene som jeg dannet meg i mitt sinn var overveldende. Jeg opplevde under lesingen at boka stimulerte min fantasi og mine forestillinger meget sterkt, især profetene. Profetene opplevde jeg nærmest som psykedeliske tekster, og jeg befant meg i en slags litterær rus mens jeg leste. Og jeg trodde det jeg leste.

Jeg tok Bibelen for å være guddommelig åpenbaring og dermed absolutt sannhet. Men det var ikke uprobelmatisk for meg. Bibelen bød på et omfattende dilemma, og det skjønte jeg fort under lesingen. Dilemmaet jeg strevde med var at i og med at jeg tok Bibelen for å være guddommelig åpenbaring og dermed sannhet, kunne jeg ikke da risikere å bli religiøst trangsynt? At jeg begynte på en farlig vei som i verste fall kunne ende opp i fanatisme? Mange helt normale mennesker hadde jo gått en slik vei? Og de var ikke kommet tilbake igjen?

Det var et høyst reelt problem for meg, og jeg fant ingen enkle svar. På den ene siden hadde jeg behov for et solid anker i tilværelsen, noe jeg opplevde at troen og Bibelen gav meg. På den andre siden var jeg svært redd for å utvikle meg til å bli religiøst trangsynt, i verste fall fanatiker. Fordi Bibelen påvirket meg såpass sterkt fikk jeg problemer med å lese annen litteratur, især litteratur som ikke var i samsvar med Bibelens lære. Jeg forstod at jeg nå var på en farlig vei, men visste ikke helt hvordan jeg skulle snu. Jeg tenkte og grublet, og hadde det ikke godt.

Så inntraff noe som skulle gi meg muligheten til å snu...

Det skjedde da jeg og tre av mine daværende venner var på en messe i frimenigheten Oslo Vineyard. Messen var en såkalt karismatisk messe, med musikk, sang, bekjennelser, samt stadige halleluja-rop og høye utbrudd som "Kristus er herlig!" - både fra podiet og fra salen. Mens jeg satt der i salen fikk jeg en sterk følelse av at dette var massesuggesjon. Stemningen bygget seg opp, og forsamlingen som var tilstede på messen virket euforiske. Jeg så meg forbløffet rundt, og kunne knapt tro det jeg så.

Det var skremmende å se hvordan forsamlingen ble mer og mer euforiske...

Mens jeg satt der og opplevde alt dette kom jeg til å tenke på partimøtene i Nürnberg der tusener av sterkt påvirkede mennesker ropte i begeistret rus: "Sieg Heil!" og "Heil Hitler!" Unge og voksne mennesker som hadde mistet enhver form for kritisk sans og bakkekontakt fordi de var grepet av suggesjon, og dermed kunne ledes til hva som helst.

Jeg henvendte meg til en av mine venner (som satt ved siden av meg) og sa at dette ble for mye av det gode. "Jeg orker ikke dette mer. Gjør du? Jeg tar meg en øl på puben i nærheten her og blåser litt ut. Har du lyst til å være med?" "Ja, jeg har faktisk også lyst på en øl," svarte han. "Men jeg blir her litt til, vil se hvordan dette blir." "Ok, da treffes vi på puben etterpå?" spurte jeg. "Ja, jeg og de andre kommer om ikke så lenge," svarte han. "Fint! Da venter jeg på dere der," svarte jeg mens jeg reiste meg.

Jeg forlot det store lokalet med mange tanker tumlende rundt i mitt hode, ruslet over til puben og bestilte en øl. Der satte jeg meg ned ved et bord ute på terassen og fyrte opp en rullings. Mens jeg drakk av ølet tenkte jeg på det jeg nettopp hadde opplevd i Oslo Vineyard, og hva jeg syntes om det. Og det slo meg at det som hadde skjedd var et vendepunkt.

I lang tid hadde jeg lest i Bibelen såpass mye at jeg knapt leste noe annet. Og omtrent alle samtaler jeg hadde deltatt i hadde dreid seg om Bibelske temaer. Jeg så dette klart mens jeg satt der, rullet meg en ny rullings, og tenkte videre.

Etter en stund kom de tre andre ruslende over til puben. De satte seg ved bordet og vi kom i prat. "Nå? Og hvordan opplevde dere så dette?" spurte jeg, mens jeg knipset asken av rullingsen i askebegeret. "Vet ikke helt? Det var veldig sterkt, men jeg er i tvil om hva jeg synes," svarte den første. "Det var jaggu karismatisk! Litt av en greie!" utbrøt den andre. "Jeg er også i tvil om hva jeg synes," svarte den tredje.

Vi satt der i den varme ettermiddagssolen og drakk skummende øl, røyka rullings, og prata om opplevelsen. Etter at vi hadde prata slik en stund sa jeg noe om at messen og den sterke euforien hadde fått meg til å tenke på partimøtene i Nürnberg, og jeg var blitt skremt. "Det har du rett i!" utbrøt den ene. "Det er flere berøringspunkter mellom en slik karismatisk messe og partimøtene i Nürnberg."

"Vel, vi leser jo alle i Bibelen, og vi diskuterer boka mye oss imellom. Og boka vil fremdeles være viktig for oss? Også etter dette?" spurte jeg mens jeg kikket på dem. "For min del vil jeg fortsette med å lese i Bibelen, og jeg diskuterer den gjerne med dere, men det jeg opplevde under denne messen har fått meg til å tenke endel nå." De andre nikket og samtykket i det jeg sa.

Vi ble sittende der til sent på kvelden før vi brøt opp. Da vi brøt opp sa vi til hverandre at vi måtte treffes igjen snart for å ta en prat om det vi hadde opplevd. Vi ga alle uttrykk for at vi måtte bearbeide inntrykkene og tankene vi hadde. Så gikk vi hvert til vårt. Da jeg kom hjem tok jeg frem min Bibel, åpnet boka, og begynte å lese skapelsesberetningen i Første Mosebok. "Ja, så var det oss to igjen, da! Du vanskelige, merkelige bok, som gir meg så mange dilemmaer," sa jeg for meg selv mens jeg leste.

Og mens jeg leste dukket minner fra guttedagene opp i mitt sinn, minner fra da jeg jeg satt i stua og bladde i den store familiebibelen...

 

 

Nettsider:

 

Bibelen:

http://www.bibel.no

 

The European Society For Textual Scholarship:

http://www.textualscholarship.eu