Tida som student

8. apr, 2018

 

"Men jubler Fryd paa denne skjønne Dag!
Held Fædreland! dets raske Sønner Held!
Af Foraarsluftens rene, klare Væld
din Skaal, mit Land i hvert et Aandedrag!"

- Henrik Wergeland

 

 

 

 

 

Her kommer en fortelling om da jeg og noen av mine studentvenner tok en seiltur i Oslofjorden på 17.mai.

Året var 1990 og jeg var iferd med å fullføre statsvitenskap grunnfag. Seilskuta var en stor treskute som den ene av mine studentvenner eide. Han hadde arvet skuta etter sin bestefar. Mange var med på turen.

Vi startet tidlig om morgenen. På forhånd hadde vi kjøpt inn kasser med øl og ferske reker. Seilturen startet fra Rådhusbrygga der vi ble plukket opp av han som eide seilskuta. Så seilte vi rolig nedover Oslofjorden.

Det var en praktfull dag. Sola skinte fra blå himmel og det var varmt i lufta. Vi drakk øl, og ble etterhvert både brisne og lattermilde. Kun gutter var med på turen. Hvorfor det ikke var noen jenter med husker jeg ikke.

Jeg satt sammen med de andre på dekk, nøt sola og den friske lukten av sjø, småpratet og lo, hørte på måkenes skrik, drakk kaldt øl og spiste reker, og i det hele tatt hadde det fint.

Et godt stykke ut i fjorden ankom vi ei øy. Vi la til den lille brygga og gikk i land. Øya var rimelig stor og hadde et fyr. Først vandret vi rundt på øya og kikket. Etterpå la vi oss ned i gresset, lot solas varme stråler og den svake vinden stryke oss, puttet et gresstrå i munnen, pratet om alt og ingenting, og lot humla suse.

Noen av studenene var erfarne dykkere. De hadde med seg dykkerutstyr og tok en dykketur mens vi var på øya. Helt på slump fanget de en diger hummer. Den største hummeren jeg noengang har sett. De lagde et bål og grillet så hummeren.

 

 

 

Syttende mai

En Maisol atter luer over Landet varm og fuld,
Paa fattig Grund den dynger sit livsensrige Guld;
    Den kysser mildt dets Mure graa,
    Fordi i deres Læ
    Den seer saa overdejligt staa
    Vort fagre Frihedstræ.

Det knupper sig med unge Flag ved Fjeldets brede Væg
Og blomster over Landet som dets dryssende Hæg;
    Det dufter over By og Land
    og strækker Grene frem,
    Som signe Norges frie Mand
    Udi hans Odelshjem.

Og for hver Mai, som kommer hid til Land med Sol og Vaar,
Seer Træet nye Slægter, mens de gamle forgaar,
    Med friske Skud om Huus og Vang
    Det grønnes som ifjor,
    Og unge Reder fuld af Sang,
    Iblandt dets Mailøv bor.

Thi bøi, o Folk, Dit Knæ for ham, der sender Træet Vaar,
Hans Regn, hans Storm og Solskin gjennem Kronen gaar;
    Og tak for Lyn og Uveir graa,
    Ei blot for Sol og Sang,
    Hans Vejr Dig hærded til at gaa
    Din Sagas stærke Gang.

- Jonas Lie

 

 

 

7. apr, 2018

 

"No one here gets out alive."

- Jim Morrison

 

 

 

 

 

"Jeg har kun ett album med The Doors," sa jeg. "Hvilket album da?" spurte Lars. "Et samlealbum. The Best Off The Doors heter det. Utgitt på WEA Records Ldt. i 1985. Jeg kjøpte albumet i 1987 rett etter at det var blitt slutt mellom meg og kjæresten," svarte jeg. "Vinyl?" spurte han. "Ja, dobbeltalbum," svarte jeg. "Vinyl er det beste, selv om cd sikkert har bedre tekniske egenskaper. Det ér likevel noe med lydgjengivelsen til vinyl som cd ikke matcher," sa han. "Jeg er enig i det," sa jeg og tok en slurk av teen. Jeg merket at den var iferd med å bli kald. "Et bra samlealbum, antar jeg? Med alle de store låtene?" spurte han. "Jeg synes det. Har hørt noe på albumet, men ikke så mye som jeg burde," svarte jeg. "Hvordan da, mener du?" spurte han og skjenket mer te i sin kopp. Han kikket på meg som for å spørre om jeg også ville ha mer te. Jeg nikket og han skjenket.

"Helt siden guttedagene har Beatles vært det store bandet for meg. Mitt forhold til Beatles er så sterkt at det i lang tid har overskygget andre band og artister. Selv om jeg har mange band og artister i min platesamling influerer Beatles min musikksmak veldig. Jeg lever meg derfor ikke godt nok inn i musikken til andre band og artister. Iallfall ikke så mye som jeg skulle ønske. Opplevelsen av musikken til band som The Stones, The Velvet Underground, Pink Floyd, Led Zeppelin, The Who og The Doors blir redusert fordi jeg hele tiden ubevisst sammenligner de med Beatles," svarte jeg. "Det du mener er at Beatles influerer din musikksmak såpass at du går glipp av mye innen musikk?" spurte han og kikket på meg. "Ja, det kan du godt si," svarte jeg. "Jeg vil gjerne lytte på andre band og artister og ha fullt utbytte av det, men vender stadig tilbake til å lytte på Beatles. Og når jeg lytter på andre band og artister tenker jeg hele tiden at Beatles er best," svarte jeg og kikket på ham.

Lars nikket og var stille i noen sekunder, så sa han: "Igrunnen litt trist det du forteller. Vi er jo begge studenter som tar historie mellomfag nå. Historie lærer oss å tenke de lange linjer, se andres perspektiver enn kun vårt eget, forstå vår egen kultur i en større global sammenheng, samt ikke stirre oss blinde på vår egen samtid. Kanskje faget vil åpne mentale dører for deg slik at du oppdager andre band og artister innen musikkens verden? Jeg vet ikke? Men historie er jo et fag som åpner nye perspektiver i måten å se ting på." "Nå følger jeg deg ikke helt? Hva mener du?" spurte jeg. "Det jeg mener er at musikk er en mental og følelsesmessig greie. Det er forsåvidt diktning, billedkunst og teater også," svarte han. "Ja? Og hva med det...?" spurte jeg videre. "Kanskje ditt forhold til Beatles har gjort at du har låst deg litt i ditt sinn? Det du forteller høres sånn ut," svarte han. "Det er godt mulig. Men hva har det med historie å gjøre?" spurte jeg.

Lars tok en slurk av teen, tenkte seg om, og sa så: "Vi har alle våre preferanser for hva vi liker og ikke liker. Jeg liker for eksempel The Doors, men ikke ABBA. Jeg opplever at The Doors gir meg noe som ABBA ikke gjør. ABBA synes jeg er kjedelig og intetsigende, rett ut sagt. Men kanskje har jeg låst meg i mitt sinn? Kanskje har jeg et snevert perspektiv på musikk? Fordi jeg tenker om musikk som jeg gjør lytter jeg i svært liten grad på pop. Det eneste jeg oppnår ved det er å begrense muligheten til å ha glede av mangfoldet innen musikkens verden. Historie lærer oss å se ting i et større perspektiv. Ikke sant? Slik åpner faget mentale dører for oss, så fremt vi er mottakelige for det." "Interessant det du sier. Jeg har ikke tenkt på den måten om musikk før," sa jeg. "Vil du har mer te?" spurte han. Jeg kikket på koppen min og så at den var blitt tom. Det Lars nettopp hadde sagt grep meg. "Ja, jeg tar gjerne en ny kopp," svarte jeg. Han nikket og skjenket i koppen. Mens han skjenket sa jeg: "Jeg kjenner meg igjen i måten du beskriver historie på; at faget åpner mentale dører. Det er som om min verden blir større med faget. Jeg opplever det som veldig fint." "Jeg opplever det på samme måten," sa han.

"Musikk påvirker sinnet og følelsene. Når vi lytter til musikk danner vi oss mentale bilder og blir beveget i følelsene. Det er det som er fantastisk med musikk," fortsatte jeg. "Ja, helt enig. Musikk er rett og slett fantastisk, slik de andre kunstartene også er det," sa han. "Når jeg leser historie lever jeg meg inn i en annen tid. I mitt sinn beveger jeg meg inn i et ubegrenset mentalt landskap med mennesker, steder, hendelser, lyder, lukter og farger. Det er å foreta en reise i sinnet," fortsatte jeg. "En fin måte å beskrive det på. Utdyp gjerne!" sa han og fikk et oppmerksomt uttrykk i ansiktet. "Da jeg begynte på historie tenkte jeg at dette er et fag som går ut på å huske en mengde hendelser og årstall, og så ramse de opp. Men faget er jo alt annet enn det! Faget er å se dypere sammenhenger og så forklare de, som på sin side igjen åpner nye perspektiver. Faktisk så åpner historie opp en hel verden for en. Slik opplever jeg iallfall faget," sa jeg. "Godt sagt. Jeg tenker det samme om historiefaget," sa han. "Også musikk åpner en hel verden for en, så fremt man er mottakelig. Musikk virker jo bevissthetsutvidende. Det vet vi. Historie gjør det også. Jeg har trolig ikke vært tilstrekkelig mottakelig i og med at Beatles har influert min musikksmak sterkt. Men historie kan gjøre at jeg blir mer mottakelig. I så fall vil det kunne gjøre min verden større," sa jeg.

"Jeg tror du er mottakelig, Morten. Du trenger bare et push for å frigjøre deg fra at Beatles influerer din musikksmak såpass. Godt mulig at historie vil gi deg det pushet," sa han. "Historie har allerede åpnet opp mye for meg. Jeg leser bøker, inkludert romaner, på en annen måte enn før og innlevelsen er sterkere når jeg leser nå. Min interesse for det å lese bøker er blitt større etter at jeg begynte på historie," sa jeg.

"Eksamen er på torsdag. Kun fire dager til. Er du nervøs?" spurte han og skiftet samtaleemne. "Nei, ikke akkurat nå. Men jeg kommer nok til å være det når jeg møter opp på torsdag," svarte jeg. "Hva vil du gjøre etter eksamen?" spurte han. "Jeg har allerde bestemt meg. Det blir noe bra," svarte jeg. Han kikket nysgjerrig på meg. Ventet på at jeg skulle fortsette. "Så snart jeg er ferdig med eksamen drar jeg rett ned til byen. Først stikker jeg innom ei musikksjappe og kjøper album av The Doors. Etterpå stikker jeg innom Polet og kjøper rødvin. Etter det igjen drar jeg hjem til min hybel på Sogn Studentby. Og så vil jeg bruke resten av ettermiddagen og kvelden til å drikke vin og lytte på The Doors," sa jeg. "Det høres fett ut! Får jeg være med?" spurte han. "Ja, hvis du vil må du gjerne det," svarte jeg. "Da kan vi lytte på The Doors sammen, drikke vin, og prate om musikk, diktning og billedkunst." "Det vil jeg veldig gjerne!" sa han og smilte bredt. "Jeg har ett par diktsamlinger som jeg kan ta med. Da kan vi lese dikt for hverandre også, hvis du skulle ha lyst til det." "Ja, det har jeg lyst til," sa jeg. "Fint! Da sier vi det. Men vi trenger tilstrekkelig vin. Helst to flasker, eller kanskje tre? Jeg er selvsagt med og spleiser," sa han. "Jeg kjøper tre flasker, så har vi nok," sa jeg. "Ypperlig!" sa han og smilte enda bredere.

"Har du album av The Doors som du kan anbefale meg? Jeg vil kjøpe studioalbum," sa jeg. "De har utgitt sterke album. Hvor mange har du tenkt å kjøpe?" spurte han. "For en hel kveld tenkte jeg tre-fire studioalbum. Jeg har samlealbumet fra før av, så det blir flere timer med musikk," svarte jeg. "Ok. Hvis du kjøper Strange Days, L.A. Woman og Waiting For The Sun vil de for eksempel være en god start. Jeg kan ta med noen av mine The Doors album, så har vi et rikt utvalg av musikk for hele ettermiddagen og kvelden," svarte han. "Ja, gjør det! Dette tegner seg til å bli en fet opplevelse," sa jeg.

Jeg kikket på klokka og reiste meg fra stolen. "Vi har pratet lenge sammen. På tide at jeg drar tilbake til hybelen nå," sa jeg. Han reiste seg og gikk rundt bordet. "Takk for at du kom! Vi sees i morgen på universitetet," sa han. "Takk for at jeg fikk komme! Vi sees i morgen," sa jeg. Jeg gikk ut i entreen og tok på meg jakka og skoene. Så sa vi hade og ga hverandre en klem. Han åpnet døra for meg og jeg gikk ut i oppgangen. Jeg ruslet nynnende mot trikkeholdeplassen. Praten som jeg hadde hatt med Lars gjorde at jeg hadde lyst til å lytte på The Doors når jeg kom tilbake til hybelen. Jeg hadde også lyst til å drikke rødvin og bestemte meg for å gjøre som jeg hadde lyst til. Trikken kom og jeg satte meg inn. Mens trikken kjørte ned mot byen tenkte jeg på praten mellom Lars og meg. Det var som om den hadde åpnet en dør i mitt sinn. Jeg vet ikke helt hvordan eller hva. Men uansett hadde jeg fått lyst til å lytte på The Doors og drikke vin, som en slags tjuvstart på sommeren.

Som tenkt så gjort. Jeg kjøpte de tre albumene Lars hadde anbefalt meg samt to flasker rødvin. Da jeg kom tilbake til hybelen åpnet jeg den ene flaska og skjenket i glasset. Så satte jeg Strange Days på anlegget. Deretter satte jeg meg ned i den tunge stolen. Jeg drakk rolig av vinen mens albumet spilte. Musikken fløt ut av høytalerne og beveget meg. Lyrikken på hver eneste låt var som et dikt. Jeg merket at jeg ble varm av vinen. Det likte jeg veldig godt. Og jeg tenkte at hvis The Doors åpnet dører i mitt sinn og gjorde min verden litt større ville det igrunnen være bare fint...

 

 

 

When The Music´s Over

Yeah, c'mon 

When the music's over 
When the music's over, yeah 
When the music's over 
Turn out the lights 
Turn out the lights 
Turn out the lights, yeah 

When the music's over 
When the music's over 
When the music's over 
Turn out the lights 
Turn out the lights 
Turn out the lights 

For the music is your special friend 
Dance on fire as it intends 
Music is your only friend 
Until the end 
Until the end 
Until the end 

Cancel my subscription to the Resurrection 
Send my credentials to the House of Detention 
I got some friends inside 

The face in the mirror won't stop 
The girl in the window won't drop 
A feast of friends 
"Alive!" she cried 
Waitin' for me 
Outside! 

Before I sink 
Into the big sleep 
I want to hear 
I want to hear 
The scream of the butterfly 

Come back, baby 
Back into my arm 
We're gettin' tired of hangin' around 
Waitin' around with our heads to the ground 

I hear a very gentle sound 
Very near yet very far 
Very soft, yeah, very clear 
Come today, come today 

What have they done to the earth? 
What have they done to our fair sister? 
Ravaged and plundered and ripped her and bit her 
Stuck her with knives in the side of the dawn 
And tied her with fences and dragged her down 

I hear a very gentle sound 
With your ear down to the ground 
We want the world and we want it... 
We want the world and we want it... 
Now 
Now? 
Now! 

Persian night, babe 
See the light, babe 
Save us! 
Jesus! 
Save us! 

So when the music's over 
When the music's over, yeah 
When the music's over 
Turn out the lights 
Turn out the lights 
Turn out the lights 

Well the music is your special friend 
Dance on fire as it intends 
Music is your only friend 
Until the end 
Until the end 
Until the end!

- Jim Morrison/Robby Krieger/Ray Manzarek/John Densmore

 

 

 

9. mai, 2015

 

"It is fun to be alive. It's a hell of a lot better than being dead."

- Joe Strummer

 

 

 

 

"Du skal på festen i morgen?" spurte Roar. "Hadde tenkt det," svarte jeg. "Jeg gleder meg til den festen!" sa Line. "Det er houseparty, etter hva jeg har hørt?" spurte jeg. "Det er det," svare Fredrik. "Mange som kommer?" spurte jeg videre. "Antakelig. Men det ser du i morgen når du er der," svarte han. "Og det er kule folk som kommer," sa Line. "På hvilken måte kule folk?" spurte jeg og tok en slurk av ølen. "Studenter, lærere på universitetet, forfattere, kunstnere, teaterfolk. Kanskje noen kjendiser kommer også," svarte hun. "En fargerik gjeng, med andre ord," sa jeg og drakk ut det siste i ølflaska. "Ja, du kan godt kalle det en fargerik gjeng," sa Line.

"Blir det noe vorspiel?" spurte jeg. "Det gjør det helt sikkert, men ikke her på huset etter hva jeg vet," sa Roar. "Du får se å komme deg på vorspiel. Blir helt sikkert nachspiel også, men det sjekker du når du er festen," sa Fredrik. "Fint! Det vil jeg gjerne," svarte jeg. "Ikke nøl! Bare sleng deg på når du hører at folk skal ha fester, vorspiel og nachspeil og annen moro. Når du først er kommet med her i Studentersamfundet er du velkommen," fortsatte han. "Alle tiders! Jeg er jo ny her i Studentersamfundet og kjenner ikke så mange ennå," sa jeg. "Men jeg vil følge med på det som skjer og se hva som dukker opp av muligheter." "Du vil bli kjent med folk etterhvert. Og når du først kjenner noen blir du invitert med på sosiale sammenkomster og slikt. Det er sånn det fungerer," sa Line. "Høres veldig bra ut! Ser dere på partyet i morgen," sa jeg og reiste meg fra stolen. "Sees!" svarte de i kor.

Jeg ruslet mot utgangen. Skulle tilbake til min hybel på Sogn Studentby etter en lang dag på universietet og Studentersamfundet. Da jeg kom hjem til hybelen tok jeg først en god dusj. Så lagde jeg mat. Jeg tenkte mye på festen som skulle være i morgen. Hadde aldri vært med på houseparty før. Kun lest om det i musikkavisa Puls og lignende blekker. Etter at jeg hadde spist gikk jeg inn på min hybel. Fant frem skiva Combat Rock av The Clash og satte den på platespilleren. Plasserte meg i sofaen og åpnet en øl. Lyttet hele albumet igjennom mens jeg drakk av ølen. Et flott album, syntes jeg. Ett av de beste til The Clash. Især likte jeg låta Rock The Cashbah. Neste morgen våknet jeg meget sent. Tok på meg slåbroken og tuslet ut på kjøkkenet for å få meg kaffe. Det var en fin septemberdag. Sola skinte fra blå himmel. Temperaturen var god. Bladverket på løvtrærne hadde såvidt begynt å skifte farge og luften fått litt av den skarpheten som er så karakteristisk for høsten. Da jeg hadde drukket kaffen tok jeg en god dusj og kom i klærne.

Jeg plukket opp nøklene og gikk ut. Skulle en tur i butikken for å kjøpe øl til kvelden. Vel tilbake på hybelen igjen satte jeg skiva London Calling av The Clash på platespilleren. Jeg hadde nettopp kjøpt flere skiver med The Clash og spilte de derfor mye da. Jeg åpnet en øl og drakk grådig. Tørket skummet rundt munnen av med håndbaken og rapte. Musikken som spilte satte meg i festhumør og jeg skrudde opp volumet. Da London Calling hadde spilt ferdig satte jeg albumet Give `Em Enough Rope på platespilleren. The Clash passet perfekt som oppvarming til housepartyet, syntes jeg. Mens albumet spilte lurte jeg på hvordan housepartyet ville bli. Hvis det ble streite greier med pene mennesker i trendy klær og tidsriktig techno musikk og sånn ville jeg ikke bli der særlig lenge. Fordi jeg var usikker på hvordan partyet ville bli ville jeg ha en dose skitten punkrock før jeg dro. Da var jeg iallfall sikret en bra start på kvelden, om ikke annet.

Jeg lyttet til musikken og drakk av ølen, og mens jeg gjorde det tenkte jeg på hvorfor jeg hadde engasjert meg i Studentersamfundet...

I og med at jeg nettopp var blitt med i Studentersamfundet kjente jeg ikke de andre der noe særlig, men det håpet jeg ville rette seg etterhvert. Mange av studentene på Blindern virket som glattpolerte strebere på meg. De gikk kledd i moteriktige klær, leste mainstream aviser som VG, Dagbladet og Aftenposten, pratet stadig om å få gode karakterer og karrieremuligheter, og var ellers veldig ordentlige. Det var ikke antydning til opprør i måten de var på. Jeg brydde meg derfor ikke om dem. Det undret meg at studentene var så ordentlige som det de faktisk var blitt. Tidligere var studentene annerledes, og da var det også fart i sakene på universitetene rundt omkring i Norge. Men hederlige unntak fantes dog. Det var erfarne studenter som mer eller mindre ga blaffen i karakterjag og karriere, men heller fokuserte på intellektuell modning som kun kommer over tid. De gikk i rare klær, leste diktere og tenkere som jeg ikke kjente til, lyttet til underground musikk, hadde meninger og diskuterte mye. Mange av de vanket på Studentersamfundet. Det var da grunnen til at jeg engasjerte meg der. Jeg ønsket å være sammen med dem.

Give `Em Enough Rope spilte ferdig. Jeg kikket på klokka. Det var tid for å stikke på housepartyet. Jeg dro en kam igjennom håret, tok på meg ytterjakka, plukket opp posen med ølene som jeg hadde lagt i den, åpnet døra og ruslet i den lune kveldssola til T-banestasjonen. Jeg hadde fått adressen til der hvor partyet skulle være, så da jeg kom til Majorstuen tok det ikke lang tid før jeg fant riktig gate. Jeg ruslet nedover i gata og endelig stod jeg foran inngangen til leiegården. Flere andre folk stod der også. Jeg dro kjensel på to professorer fra universitetet og hilste på dem. De hilste tilbake. Så gikk jeg inn den åpne ytterdøra.

Ei jente kom imot meg. "Hei! Hyggelig at du kommer!" sa hun og smilte bredt. "Kommer du alene?" "Ja, det gjør jeg, men folk jeg kjenner skal også komme, hvis de ikke allerde har kommet," svarte jeg. "Javel. Er du med i Studentersamfundet?" spurte hun videre. "Ja, det er jeg," svarte jeg. "Fint! Jeg bare spør for å holde litt orden på hvem som kommer." "Er hele bygården tatt i bruk for festen?" spurte jeg. "Ja, det er den. Det er kun studenter som bor her, og nesten alle holder på med hovedfag." "Jasså? Selv er jeg ikke kommet lenger enn til mellomfag i statsvitenskap," sa jeg. "Det er fordi du er med i Studentersamfundet at du er blitt invitert med på festen. Det er få grunnfags- og mellomfagsstudenter her i kveld," sa hun. "Greit å vite," sa jeg. "Selv holder jeg på med hovedfag i sosiologi. Mette heter jeg forresten," sa hun og smilte. "Morten her," sa jeg og smilte tilbake til henne.

"Jeg skal en tur ned i kjeller´n nå. Har du lyst til å bli med?" spurte hun. "Gjerne det! Hva skjer der?" svarte jeg med å spørre. "De som er der prater, drikker øl og vin, røyker joints, og har det fint sammen," svarte hun. Hun snudde seg og gikk ned trappa. Jeg fulgte etter henne. Da hun var kommet ned åpnet hun ei dør. Jeg kjente lukten av marihuana sive ut. Hun gikk først inn i kjellerrommet. Jeg fulgte tett bak. Endel folk satt i to digre sofaer og flere stoler rundt et svært trebord. Jeg la merke til to kjente forfattere som satt ved siden av hverandre i den ene sofaen. Tung tobakksrøk hang i rommet og lukten av marihuana var markant. Jeg fant en ledig stol og satte meg. "Lyst på et drag?" spurte han som satt ved siden av meg. I hånden holdt han en joint. "Ellers takk!" svarte jeg og smilte. "Øl holder for meg." "Ok. Gjør som du selv vil her," sa han vennlig. Jeg kikket meg omkring i rommet. På veggene hang kunst- og teaterplakater. Praten mellom de som satt der dreide seg om filosofer som jeg ikke visste noe om. Nesten alle røykte sigaretter. I tillegg gikk joints på rundgang. To stykker sniffet kokain. Hele rommet var innhyllet i en atmosfære av underground. Det likte jeg. Men selv om jeg likte det følte jeg meg fremmed. Ikke røkte jeg tobakk, ikke bruket jeg cannabis eller andre stoffer. Istedenfor trente jeg regelmessig og hadde fokus på sunt kosthold. Jeg likte underground, men hadde problemer meg å identifisere meg med kulturen. Det gjorde at jeg følte en viss avstand til de som satt der i kjeller´n.

Etter å ha sittet der en stund ville jeg se resten av bygården og treffe andre folk. Jeg reiste meg fra stolen og gikk opp trappa igjen. Mange hadde kommet nå, men ingen som jeg kjente. Jeg gikk opp en etasje og satte meg i stua der. "Det er heldigvis ikke en streit fest," tenkte jeg for meg selv. Jeg åpnet en øl og drakk av flaska i rolige slurker mens jeg kikket meg omkring. Walk On The Wild Side av Lou Reed var satt på anlegget og jeg nynnet med på låta. Folk kom og gikk. På meg virket det som om de fleste kjente hverandre. Jeg satt der for meg selv, men følte meg likevel ikke alene. Jeg syntes det var fint å sitte der og betrakte de andre i stua, lytte til musiken som ble spilt, samt drikke av ølen. Jeg åpnet en ny øl. Kjente at jeg begynte å bli brisen. Jeg hadde jo drukket øl i noen timer nå.

Med ett rettet jeg meg opp i stolen. Låta Rock The Casbah av The Clash ble spilt. Jeg reiste meg fra stolen og gikk bort til stereoanlegget. To jenter stod der. Da jeg kom bort til dem hørte jeg at de pratet om The Clash. "Fett at dere spiller The Clash!" sa jeg. De snudde seg mot meg. "Ikke sant!" sa de begge. "Hvem er du forresten?" spurte den ene. "Å, bare en tilfeldig fyr som drikker øl og liker The Clash," sa jeg. "Så bra!" smilte hun. "Jeg heter Tone. Dette er Anne. Og du heter...?" "Morten. Hyggelig å treffe dere," svarte jeg. Vi ble stående og prate litt. Så fant jentene ut av at de ville ha te. Jeg åpnet en ny øl og gikk opp trappa enda en etasje. Stua der var også full av folk.

Jeg gikk ut på den lille altanen for å få frisk luft. Ei jente stod der. Hun snudde seg og jeg så at det var Line. Vi ga hverandre en klem og begynte å prate. "Vært her lenge?" spurte hun. Jeg kikket på klokka: "Har vært her i snart to timer nå. Enn du selv?" "Jeg kom for en halvtime siden. Det er ganske rolig her ennå. Senere i kveld blir det mer heftig," svarte hun. "Hva mener du?" spurte jeg nysgjerrig. "Jeg har vært med på endel houseparty. Mye det samme som går igjen. Dansingen, som kan pågå en hel natt, er det sentrale. Musikken som spilles er også sentral. Den skal virke suggerende. Meningen med både musikken og dansen er at man skal komme i en slags transe. Mange bruker narkotika for å komme i en slik tilstand. Jeg gjør ikke det," sa hun og kikket på meg. "Jeg la merke til to stykker som sniffet kokain åpenlyst nede i kjeller´n istad," sa jeg. "Å, ja! Det er ikke uvanlig på fester som denne," lo hun. "Du vil nok se mer av sånt her i kveld, antar jeg." "Jeg kommer jo fra bygda og er ikke vant til å sirkulere i miljøer som dette," sa jeg. "Ikke noe problem. Du blir fort vant til det. Det du bør ha i bakhodet er at i slike miljøer som dette er det lurt å ha noen klare grenser for sin egen del," sa hun. "Du tenker på narkotika?" spurte jeg. "Ja, først og fremst det," svarte hun.

Vi gikk sammen inn i stua igjen. Jeg la merke til at techno var blitt satt på anlegget og at flere danset. Line gikk videre mens jeg ble stående og kikke på de som danset. Da jeg hadde stått der en liten stund gikk jeg opp trappe til etasjen over. Også der var det mye folk. Låta Dance With Me av The Lords Of The New Church ble spilt. Det likte jeg veldig godt. Jeg åpnet en øl og satte meg i stua. Klokka nærmet seg midnatt og festen var på sitt høydepunkt nå. Likevel følte jeg meg rolig. Mens jeg satt der i den dype stolen kom ei jente og en gutt og satte seg i sofaen ved siden av. Jeg kikket bort på dem og anslo at de var i midten av tretti-årene. Hun var meget vakker. Hadde langt sort hår, øyne som bjørnebær, fyldige røde lepper, og var elegant sminket. Hennes sensuelle utstråling var enorm og jeg fantaserte om å kysse henne. Hun tok opp et lite lommespeil fra lomma og la det på bordet. Så la han hvite klumper på speilet og hakket klumpene til løst pulver med et bankkort. "Kokain eller amfetamin," tenkte jeg for meg selv. Da de hadde sniffet pulveret så jeg at hennes øyne var blanke. Hun løsnet på blusen og brystene hennes ble neste synlige. Han kysset og strøk henne. Så reiste de seg og gikk. Jeg ble sittende der en stund til. Men så hørte jeg at The Clash var satt på anlegget. Det var låta Should I Stay Or Should I Go som ble spilt, og nå ville jeg danse. Jeg gikk ut på gulvet og begynte å danse. Jeg var god og brisen, humøret var på opptur, alle vibbene var gode, og jeg hadde det fett. Flere låter av The Clash ble spilt og jeg fortsatte med å danse til jeg var våt av svette.

Ei jente kom bort til meg. "Hei! Har du røyka eller tatt noe? Du danser jo som en gal!" "Hahahaha...! Har kun drukket øl," svarte jeg og tørket av svetten i pannen, "men nå trenger jeg en pause, ellers renner jeg bort." Jeg gikk alene ut på balkongen for å kjøle meg. Der ute stod det samme paret som jeg hadde sett sniffe tidligere på kvelden. Jeg nikket kort til dem. De enset meg ikke. Han hadde begge hendene under blusen hennes og de kysset. Jeg hørte at hun stønnet lavt.

Jeg gikk inn i stua igjen. Klokka hadde passert to. Nå var tiden kommet for å finne seg en partner for natten eller komme seg på nachspiel. Jeg var ikke interessert i noen av delene. Trøtt og småfull som jeg var blitt ville jeg tilbake til Sogn Studentby. Jeg gikk ned alle trappene til utgangsdøra. Fikk på meg jakka og gikk ut på gata. Fornøyd med festen ruslet jeg til drosjeholdeplassen ved Majorstuehuset. Det tok ikke lang tid før en drosje kom. Jeg åpnet døra og satte meg inn i bilen.

Da jeg kom tilbake til hybelen slengte jeg jakka fra meg og sparket skoene av føttene, så satte jeg The Clash albumet Combat Rock på platespilleren. Jeg dempet lydvolumet på anlegget og sank utmattet men tilfreds ned i stolen. Og mens albumet spilte sovnet jeg...

 

 

 

Rock The Cashbah 

Now the king told the boogie men
You have to let that raga drop
The oil down the desert way
Has been shakin' to the top
The sheik he drove his Cadillac
He went a' cruisnin' down the ville
The muezzin was a' standing
On the radiator grille

The shareef don't like it
Rockin' the Casbah
Rock the Casbah
The shareef don't like it
Rockin' the Casbah
Rock the Casbah

By order of the prophet
We ban that boogie sound
Degenerate the faithful
With that crazy Casbah sound
But the Bedouin they brought out
The electric camel drum
The local guitar picker
Got his guitar picking thumb
As soon as the shareef
Had cleared the square
They began to wail

Now over at the temple
Oh! They really pack 'em in
The in crowd say it's cool
To dig this chanting thing
But as the wind changed direction
The temple band took five
The crowd caught a wiff
Of that crazy Casbah jive

The king called up his jet fighters
He said you better earn your pay
Drop your bombs between the minarets
Down the Casbah way

As soon as the shareef was
Chauffeured outta there
The jet pilots tuned to
The cockpit radio blare

As soon as the shareef was
Outta their hair
The jet pilots wailed

He thinks it's not kosher
Fundamentally he can't take it.
You know he really hates it.

- Joe Strummer/Mick Jones/Topper Headon

 

 

 

20. nov, 2014

 

"Men! Vi er da alle kritiske!? Hva mener du med at vi blir indoktrinert?"

- uttalt av en medstudent

 

 

 

 

 

 

 

Da jeg begynte på Universitetet i Oslo var møtet med universitetsmiljøet helt annerledes enn jeg hadde tenkt meg. Det var et møte med et strømlinjeformet universitetsmiljø, et strebende universitetsmiljø. Jeg møtte et universitetsmiljø som oppfordret studentene til å fokusere på karakterer og karriere.

Da jeg gikk på videregående hadde jeg god kontakt med studenter som leste ved Universitetet i Oslo. Gjennom mange og lange samtaler med disse studentene forstod jeg at det finnes alternativer til pensum, at måten kunnskap blir formidlet på kan være en måte å kontrollere elevenes tenkning på, at det jeg lærte på videregående ikke nødvendigvis var riktig eller sant, at premissene for hvordan kunnskapen blir formidlet ikke nødvendigvis var velegnede eller gode, at jeg først og fremst måtte lære meg å tenke selvstendig og kritisk.

Kontakten med disse studentene gjorde at jeg på forhånd hadde dannet meg et klart bilde av hvordan et universitet var, samt et bilde av hvordan det måtte være å studere. Jeg var gått grundig lei av å måtte forholde meg til det fastlagte pensumet på videregående, der alternativer ikke fantes, og vi alle måtte strebe og være skoleflinke for å få gode karakterer til eksamen.

Videregående oppfattet jeg som et system der vi elever ikke hadde mulighet til å være faglig kritiske til lærdommen og kunnskapen som vi måtte tilegne oss. I den grad vi kunne være faglig kritiske var det på skolens premisser. Det lå i kortene at vi elever måtte lydig beherske pensum for å få gode karakterer. Alternativer fantes bare ikke.

Jeg oppfattet derfor at lærdommen og kunnskapen som vi fikk overlevert på videregående hadde ikke ubetydelige elementer av tvang, en form for indoktrinering om man vil. Jeg likte derfor videregående dårlig, og gledet meg til å begynne på universitetet. Jeg hadde forventinger om at på universitetet var det rom for kritisk, åpen og fri formidling av kunnskap.

Da jeg senere som student skulle få erfare at jeg hadde tatt feil i dette opplevde jeg det som et veldig nederlag...

Jeg trodde faktisk da jeg begynte på universitetet at vi studenter ville få anledning til å tilegne oss kunnskapen på frie og åpne premisser. Jeg trodde at vi ikke måtte strebe og være skoleflinke for å få gode karakterer, at vi ikke måtte pugge pensum, at det ville finnes alternativer til pensum, samt at det ville finne sted mange åpne og gode faglige diskusjoner. Jeg trodde at vi ville bli oppfordret til å tenke selvstendig og være kritiske til det vi lærte ved universitetet.

Alt dette skulle vise seg å ikke holde stikk...

Jeg husker at studentene jeg hadde hatt kontakt med engang sa: "Vi leser pensum, ja, men det er ikke det viktigste. Det vi gjør er å diskutere hele tiden, samt at vi også leser bøker og tidsskrifter som ikke nødvendigvis er pensum. Vi bruker tid, men så får vi da også gode karakterer."

Dette var studenter som gikk på universitetet i 70- og 80-åra. Tida før kvalitetsreformen. Ei tid da målet ikke var skoleflinke og effektive studenter, ei tid da målet var kritiske studenter...

Jeg begynte på Universitetet i Oslo våren 1989. Mitt møte med universitetet ble - som nevnt innledningsvis - alt annet enn det jeg hadde tenkt meg. Jeg forventet at et universitet var noe annet enn en avansert videregående skole, men der tok jeg altså feil.

Først tok jeg Examen philosophicum, som gav meg et kick. Etter Examen philosophicum tok jeg et grunnfag og så to mellomfag (den gamle ordningen). Examen philosophicum opplevde jeg som både givende og interessant. Både det å lese om tenkningens historie, samt innføring i vitenskapelig kritikk og metode, var særs spennende. Undervisningen var god, og det var lett for meg å komme i kontakt med andre studenter på kullet og delta i gode diskusjoner med dem. Jeg fikk da også laud til eksamen, og jeg gledet meg veldig til å fortsette.

Men! Etter denne meget gode starten begynte det å skurre...

Da jeg begynte på statsvitenskap grunnfag høsten 1989 opplevde jeg både undervisningen og veiledningen som så der. Det var generelt lite rom for åpne og frie diskusjoner, samt at fokuset var rettet på at vi måtte beherske pensum for å få gode karakterer til eksamen. Det skulle da også vise seg at både ved skriftelig og muntelig eksamen ble vi først og fremst kontrollert i hvorvidt vi behersket pensumet, noe som også gjaldt for de øvrige fagene som jeg etterhvert tok.

Alt dette gjorde at jeg opplevde at universitetet styrte oss i retning av å være skoleflinke og strebende. Fokuset var først og fremst effektivitet, ikke selvstendig og kritisk tenkning (som jeg opprinnelig hadde trodd). Jeg ble selvsagt enormt skuffet, og ei stund vurderte jeg å slutte på universitetet. Det som gjorde at jeg holdt ut var at jeg så frem til å begynne på høyere grads studier. Alle jeg snakket med sa at på høyere grads studier var forholdene helt annerledes enn på lavere grads studier.

Da jeg så begynte på master i historie trodde jeg at nå skulle alt bli annerledes, at nå skulle det bli mulig med fri og åpen tilegnelse av kunnskapen, at det ville finne sted lange og fruktbare diskusjoner, alternativer til pensum, at vi ikke måtte være skoleflinke og strebende, at det ikke var fokus på karakterer og effektivitet, men faglig basert selvstendig og kritisk tenkning.

Igjen skulle jeg få erfare at jeg hadde tatt feil, og jeg ble bare enda mer skuffet...

Jeg husker at da jeg begynte på studiet sa professorene at vi først og fremst måtte beherske pensum, og helst fullføre på normert tid. De ville ikke oppfordre oss til å lese annet faglig enn pensum før vi gikk opp til eksamen.

Første semester tegnet jeg abonnement på Historisk Tidsskrift. Jeg leste tidsskriftet systematisk, og oppdaget raskt i artiklene som jeg leste at en betydelig del av det som stod i vårt pensum var gjenstand for faglig kontrovers. Det gjaldt både innen rent historiefaglige spørsmål men også innen metodespørsmål. Jeg oppdaget altså at det pågikk en faglig diskusjon, som i høy grad berørte det som stod i vårt pensum, der mange etablerte historikere hadde delte meninger. Meningene kunne ofte gå på tvers av det som stod i vårt pensum, eller ha andre faglig baserte perspektiver og/eller tilnærminger enn bøkene og artiklene vi masterstudenter måtte lese og kunne. 

"Javel?" tenkte jeg. "Det finnes altså alternativer til pensum! Det pågår en faglig diskusjon om det vi leser i pensum, der flere historikere er uenige? Men vi får bare ikke lære om dette?" Jeg var både forbløffet og lettet, leste grundig videre i de utgavene av Historisk Tidsskrift som jeg både fikk i posten, samt i de utgavene som jeg lånte på biblioteket.

Da jeg så var sammen med mine medstudenter, enten på selve universitetet eller i andre sammenhenger, nevnte jeg for dem det jeg hadde lest i Historisk Tidsskrift. Responsen jeg fikk var entydig: "Men! Det er jo ikke pensum! Hvorfor bruker du tiden på å lese dette tidsskriftet da?"

 

 

 

Another Brick In The Wall (Part II)

We don't need no education
We don't need no thought control
No dark sarcasm in the classroom
Teacher, leave them kids alone

Hey, teacher, leave them kids alone

All in all it's just another brick in the wall
All in all you're just another brick in the wall

We don't need no education
We don't need no thought control
No dark sarcasm in the classroom
Teachers, leave them kids alone

Hey, teacher, leave us kids alone

All in all you're just another brick in the wall
All in all you're just another brick in the wall

Wrong! Do it again!
Wrong! Do it again!
If you don't eat your meat, you can't have any pudding!
How can you have any pudding if you don't eat your meat?!
You! Yes, you, behind the bike sheds, stand still, laddy!

- Roger Waters 

 

 

 

Nettsider:

 

Historisk Tidsskrift:

http://www.idunn.no/ts/ht

 

"Er studentene blitt mer effektive?" (Statistisk Sentralbyrå):

http://www.ssb.no/utdanning/artikler-og-publikasjoner/er-studentene-blitt-mer-effektive