Å være student...

9. mai, 2015

 

 

"I´ll drink your champagne. I´ll drink every drop of it, I don´t care if it kills me."

 

- F. Scott Fitzgerald

 

 

 

 

20. nov, 2014

 

 

 

"Men! Vi er da alle kritiske!? Hva mener du med at vi blir indoktrinert?"

 

- uttalt av en medstudent

 

 

Da jeg begynte på Universitetet i Oslo var møtet med universitetsmiljøet helt annerledes enn jeg hadde tenkt meg. Det var et møte med et strømlinjeformet universitetsmiljø, et strebende universitetsmiljø. Jeg møtte et universitetsmiljø som oppfordret studentene til å fokusere på karakterer og karriere.

Da jeg gikk på videregående hadde jeg god kontakt med studenter som leste ved Universitetet i Oslo. Gjennom mange og lange samtaler med disse studentene forstod jeg at det finnes alternativer til pensum, at måten kunnskap blir formidlet på kan være en måte å kontrollere elevenes tenkning på, at det jeg lærte på videregående ikke nødvendigvis var riktig eller sant, at premissene for hvordan kunnskapen blir formidlet ikke nødvendigvis var velegnede eller gode, at jeg først og fremst måtte lære meg å tenke selvstendig og kritisk.

Kontakten med disse studentene gjorde at jeg på forhånd hadde dannet meg et klart bilde av hvordan et universitet var, samt et bilde av hvordan det måtte være å studere. Jeg var gått grundig lei av å måtte forholde meg til det fastlagte pensumet på videregående, der alternativer ikke fantes, og vi alle måtte strebe og være skoleflinke for å få gode karakterer til eksamen.

Videregående oppfattet jeg som et system der vi elever ikke hadde mulighet til å være faglig kritiske til lærdommen og kunnskapen som vi måtte tilegne oss. I den grad vi kunne være faglig kritiske var det på skolens premisser. Det lå i kortene at vi elever måtte lydig beherske pensum for å få gode karakterer. Alternativer fantes bare ikke.

Jeg oppfattet derfor at lærdommen og kunnskapen som vi fikk overlevert på videregående hadde ikke ubetydelige elementer av tvang, en form for indoktrinering om man vil. Jeg likte derfor videregående dårlig, og gledet meg til å begynne på universitetet. Jeg hadde forventinger om at på universitetet var det rom for kritisk, åpen og fri formidling av kunnskap.

Da jeg senere som student skulle få erfare at jeg hadde tatt feil i dette opplevde jeg det som et veldig nederlag...

Jeg trodde faktisk da jeg begynte på universitetet at vi studenter ville få anledning til å tilegne oss kunnskapen på frie og åpne premisser. Jeg trodde at vi ikke måtte strebe og være skoleflinke for å få gode karakterer, at vi ikke måtte pugge pensum, at det ville finnes alternativer til pensum, samt at det ville finne sted mange åpne og gode faglige diskusjoner. Jeg trodde at vi ville bli oppfordret til å tenke selvstendig og være kritiske til det vi lærte ved universitetet.

Alt dette skulle vise seg å ikke holde stikk...

Jeg husker at studentene jeg hadde hatt kontakt med engang sa: "Vi leser pensum, ja, men det er ikke det viktigste. Det vi gjør er å diskutere hele tiden, samt at vi også leser bøker og tidsskrifter som ikke nødvendigvis er pensum. Vi bruker tid, men så får vi da også gode karakterer."

Dette var studenter som gikk på universitetet i 70- og 80-åra. Tida før kvalitetsreformen. Ei tid da målet ikke var skoleflinke og effektive studenter, ei tid da målet var kritiske studenter...

Jeg begynte på Universitetet i Oslo våren 1989. Mitt møte med universitetet ble - som nevnt innledningsvis - alt annet enn det jeg hadde tenkt meg. Jeg forventet at et universitet var noe annet enn en avansert videregående skole, men der tok jeg altså feil.

Først tok jeg Examen philosophicum, som gav meg et kick. Etter Examen philosophicum tok jeg et grunnfag og så to mellomfag (den gamle ordningen). Examen philosophicum opplevde jeg som både givende og interessant. Både det å lese om tenkningens historie, samt innføring i vitenskapelig kritikk og metode, var særs spennende. Undervisningen var god, og det var lett for meg å komme i kontakt med andre studenter på kullet og delta i gode diskusjoner med dem. Jeg fikk da også laud til eksamen, og jeg gledet meg veldig til å fortsette.

Men! Etter denne meget gode starten begynte det så å skurre...

Da jeg begynte på statsvitenskap grunnfag høsten 1989 opplevde jeg både undervisningen og veiledningen som så der. Det var generelt lite rom for åpne og frie diskusjoner, samt at fokuset var rettet på at vi måtte beherske pensum for å få gode karakterer til eksamen. Det skulle da også vise seg at både ved skriftelig og muntelig eksamen ble vi først og fremst kontrollert i hvorvidt vi behersket pensumet, noe som også gjaldt for de øvrige fagene som jeg etterhvert tok.

Alt dette gjorde at jeg opplevde at universitetet styrte oss i retning av å være skoleflinke og strebende. Fokuset var først og fremst effektivitet, ikke selvstendig og kritisk tenkning (som jeg opprinnelig hadde trodd). Jeg ble selvsagt enormt skuffet, og ei stund vurderte jeg å slutte på universitetet. Det som gjorde at jeg holdt ut var at jeg så frem til å begynne på høyere grads studier. Alle jeg snakket med sa at på høyere grads studier var forholdene helt annerledes enn på lavere grads studier.

Da jeg så begynte på master i historie trodde jeg at nå skulle alt bli annerledes, at nå skulle det bli mulig med fri og åpen tilegnelse av kunnskapen, at det ville finne sted lange og fruktbare diskusjoner, alternativer til pensum, at vi ikke måtte være skoleflinke og strebende, at det ikke var fokus på karakterer og effektivitet, men faglig basert selvstendig og kritisk tenkning.

Igjen skulle jeg få erfare at jeg hadde tatt feil, og jeg ble bare enda mer skuffet...

Jeg husker at da jeg begynte på studiet sa professorene at vi først og fremst måtte beherske pensum, og helst fullføre på normert tid. De ville ikke oppfordre oss til å lese annet faglig enn pensum før vi gikk opp til eksamen.

Første semester tegnet jeg abonnement på Historisk Tidsskrift. Jeg leste tidsskriftet systematisk, og oppdaget raskt i artiklene som jeg leste at en betydelig del av det som stod i vårt pensum var gjenstand for faglig kontrovers. Det gjaldt både innen rent historiefaglige spørsmål men også innen metodespørsmål. Jeg oppdaget altså at det pågikk en faglig diskusjon, som i høy grad berørte det som stod i vårt pensum, der mange etablerte historikere hadde delte meninger. Meningene kunne ofte gå på tvers av det som stod i vårt pensum, eller ha andre faglig baserte perspektiver og/eller tilnærminger enn bøkene og artiklene vi masterstudenter måtte lese og kunne. 

"Javel?" tenkte jeg. "Det finnes altså alternativer til pensum! Det pågår en faglig diskusjon om det vi leser i pensum, der flere historikere er uenige? Men vi får bare ikke lære om dette?" Jeg var både forbløffet og lettet, leste grundig videre i de utgavene av Historisk Tidsskrift som jeg både fikk i posten, samt i de utgavene som jeg lånte på biblioteket.

Da jeg så var sammen med mine medstudenter, enten på selve universitetet eller i andre sammenhenger, nevnte jeg for dem det jeg hadde lest i Historisk Tidsskrift. Responsen jeg fikk var entydig: "Men! Det er jo ikke pensum! Hvorfor bruker du tiden på å lese dette tidsskriftet da?"

 

 

Nettsider:

 

Historisk Tidsskrift:

http://www.idunn.no/ts/ht

 

"Er studentene blitt mer effektive?" (Statistisk Sentralbyrå):

http://www.ssb.no/utdanning/artikler-og-publikasjoner/er-studentene-blitt-mer-effektive