9. mai, 2015

Houseparty på Majorstuen med The Clash og alt i fri flyt

 

"It is fun to be alive. It's a hell of a lot better than being dead."

- Joe Strummer

 

 

 

 

"Du skal på festen i morgen?" spurte Roar. "Hadde tenkt det," svarte jeg. "Jeg gleder meg til den festen!" sa Line. "Det er houseparty, etter hva jeg har hørt?" spurte jeg. "Det er det," svare Fredrik. "Mange som kommer?" spurte jeg videre. "Antakelig. Men det ser du i morgen når du er der," svarte han. "Og det er kule folk som kommer," sa Line. "På hvilken måte kule folk?" spurte jeg og tok en slurk av ølen. "Studenter, lærere på universitetet, forfattere, kunstnere, teaterfolk. Kanskje noen kjendiser kommer også," svarte hun. "En fargerik gjeng, med andre ord," sa jeg og drakk ut det siste i ølflaska. "Ja, du kan godt kalle det en fargerik gjeng," sa Line.

"Blir det noe vorspiel?" spurte jeg. "Det gjør det helt sikkert, men ikke her på huset etter hva jeg vet," sa Roar. "Du får se å komme deg på vorspiel. Blir helt sikkert nachspiel også, men det sjekker du når du er festen," sa Fredrik. "Fint! Det vil jeg gjerne," svarte jeg. "Ikke nøl! Bare sleng deg på når du hører at folk skal ha fester, vorspiel og nachspeil og annen moro. Når du først er kommet med her i Studentersamfundet er du velkommen," fortsatte han. "Alle tiders! Jeg er jo ny her i Studentersamfundet og kjenner ikke så mange ennå," sa jeg. "Men jeg vil følge med på det som skjer og se hva som dukker opp av muligheter." "Du vil bli kjent med folk etterhvert. Og når du først kjenner noen blir du invitert med på sosiale sammenkomster og slikt. Det er sånn det fungerer," sa Line. "Høres veldig bra ut! Ser dere på partyet i morgen," sa jeg og reiste meg fra stolen. "Sees!" svarte de i kor.

Jeg ruslet mot utgangen. Skulle tilbake til min hybel på Sogn Studentby etter en lang dag på universietet og Studentersamfundet. Da jeg kom hjem til hybelen tok jeg først en god dusj. Så lagde jeg mat. Jeg tenkte mye på festen som skulle være i morgen. Hadde aldri vært med på houseparty før. Kun lest om det i musikkavisa Puls og lignende blekker. Etter at jeg hadde spist gikk jeg inn på min hybel. Fant frem skiva Combat Rock av The Clash og satte den på platespilleren. Plasserte meg i sofaen og åpnet en øl. Lyttet hele albumet igjennom mens jeg drakk av ølen. Et flott album, syntes jeg. Ett av de beste til The Clash. Især likte jeg låta Rock The Cashbah. Neste morgen våknet jeg meget sent. Tok på meg slåbroken og tuslet ut på kjøkkenet for å få meg kaffe. Det var en fin septemberdag. Sola skinte fra blå himmel. Temperaturen var god. Bladverket på løvtrærne hadde såvidt begynt å skifte farge og luften fått litt av den skarpheten som er så karakteristisk for høsten. Da jeg hadde drukket kaffen tok jeg en god dusj og kom i klærne.

Jeg plukket opp nøklene og gikk ut. Skulle en tur i butikken for å kjøpe øl til kvelden. Vel tilbake på hybelen igjen satte jeg skiva London Calling av The Clash på platespilleren. Jeg hadde nettopp kjøpt flere skiver med The Clash og spilte de derfor mye da. Jeg åpnet en øl og drakk grådig. Tørket skummet rundt munnen av med håndbaken og rapte. Musikken som spilte satte meg i festhumør og jeg skrudde opp volumet. Da London Calling hadde spilt ferdig satte jeg albumet Give `Em Enough Rope på platespilleren. The Clash passet perfekt som oppvarming til housepartyet, syntes jeg. Mens albumet spilte lurte jeg på hvordan housepartyet ville bli. Hvis det ble streite greier med pene mennesker i trendy klær og tidsriktig techno musikk og sånn ville jeg ikke bli der særlig lenge. Fordi jeg var usikker på hvordan partyet ville bli ville jeg ha en dose skitten punkrock før jeg dro. Da var jeg iallfall sikret en bra start på kvelden, om ikke annet.

Jeg lyttet til musikken og drakk av ølen, og mens jeg gjorde det tenkte jeg på hvorfor jeg hadde engasjert meg i Studentersamfundet...

I og med at jeg nettopp var blitt med i Studentersamfundet kjente jeg ikke de andre der noe særlig, men det håpet jeg ville rette seg etterhvert. Mange av studentene på Blindern virket som glattpolerte strebere på meg. De gikk kledd i moteriktige klær, leste mainstream aviser som VG, Dagbladet og Aftenposten, pratet stadig om å få gode karakterer og karrieremuligheter, og var ellers veldig ordentlige. Det var ikke antydning til opprør i måten de var på. Jeg brydde meg derfor ikke om dem. Det undret meg at studentene var så ordentlige som det de faktisk var blitt. Tidligere var studentene annerledes, og da var det også fart i sakene på universitetene rundt omkring i Norge. Men hederlige unntak fantes dog. Det var erfarne studenter som mer eller mindre ga blaffen i karakterjag og karriere, men heller fokuserte på intellektuell modning som kun kommer over tid. De gikk i rare klær, leste diktere og tenkere som jeg ikke kjente til, lyttet til underground musikk, hadde meninger og diskuterte mye. Mange av de vanket på Studentersamfundet. Det var da grunnen til at jeg engasjerte meg der. Jeg ønsket å være sammen med dem.

Give `Em Enough Rope spilte ferdig. Jeg kikket på klokka. Det var tid for å stikke på housepartyet. Jeg dro en kam igjennom håret, tok på meg ytterjakka, plukket opp posen med ølene som jeg hadde lagt i den, åpnet døra og ruslet i den lune kveldssola til T-banestasjonen. Jeg hadde fått adressen til der hvor partyet skulle være, så da jeg kom til Majorstuen tok det ikke lang tid før jeg fant riktig gate. Jeg ruslet nedover i gata og endelig stod jeg foran inngangen til leiegården. Flere andre folk stod der også. Jeg dro kjensel på to professorer fra universitetet og hilste på dem. De hilste tilbake. Så gikk jeg inn den åpne ytterdøra.

Ei jente kom imot meg. "Hei! Hyggelig at du kommer!" sa hun og smilte bredt. "Kommer du alene?" "Ja, det gjør jeg, men folk jeg kjenner skal også komme, hvis de ikke allerde har kommet," svarte jeg. "Javel. Er du med i Studentersamfundet?" spurte hun videre. "Ja, det er jeg," svarte jeg. "Fint! Jeg bare spør for å holde litt orden på hvem som kommer." "Er hele bygården tatt i bruk for festen?" spurte jeg. "Ja, det er den. Det er kun studenter som bor her, og nesten alle holder på med hovedfag." "Jasså? Selv er jeg ikke kommet lenger enn til mellomfag i statsvitenskap," sa jeg. "Det er fordi du er med i Studentersamfundet at du er blitt invitert med på festen. Det er få grunnfags- og mellomfagsstudenter her i kveld," sa hun. "Greit å vite," sa jeg. "Selv holder jeg på med hovedfag i sosiologi. Mette heter jeg forresten," sa hun og smilte. "Morten her," sa jeg og smilte tilbake til henne.

"Jeg skal en tur ned i kjeller´n nå. Har du lyst til å bli med?" spurte hun. "Gjerne det! Hva skjer der?" svarte jeg med å spørre. "De som er der prater, drikker øl og vin, røyker joints, og har det fint sammen," svarte hun. Hun snudde seg og gikk ned trappa. Jeg fulgte etter henne. Da hun var kommet ned åpnet hun ei dør. Jeg kjente lukten av marihuana sive ut. Hun gikk først inn i kjellerrommet. Jeg fulgte tett bak. Endel folk satt i to digre sofaer og flere stoler rundt et svært trebord. Jeg la merke til to kjente forfattere som satt ved siden av hverandre i den ene sofaen. Tung tobakksrøk hang i rommet og lukten av marihuana var markant. Jeg fant en ledig stol og satte meg. "Lyst på et drag?" spurte han som satt ved siden av meg. I hånden holdt han en joint. "Ellers takk!" svarte jeg og smilte. "Øl holder for meg." "Ok. Gjør som du selv vil her," sa han vennlig. Jeg kikket meg omkring i rommet. På veggene hang kunst- og teaterplakater. Praten mellom de som satt der dreide seg om filosofer som jeg ikke visste noe om. Nesten alle røykte sigaretter. I tillegg gikk joints på rundgang. To stykker sniffet kokain. Hele rommet var innhyllet i en atmosfære av underground. Det likte jeg. Men selv om jeg likte det følte jeg meg fremmed. Ikke røkte jeg tobakk, ikke bruket jeg cannabis eller andre stoffer. Istedenfor trente jeg regelmessig og hadde fokus på sunt kosthold. Jeg likte underground, men hadde problemer meg å identifisere meg med kulturen. Det gjorde at jeg følte en viss avstand til de som satt der i kjeller´n.

Etter å ha sittet der en stund ville jeg se resten av bygården og treffe andre folk. Jeg reiste meg fra stolen og gikk opp trappa igjen. Mange hadde kommet nå, men ingen som jeg kjente. Jeg gikk opp en etasje og satte meg i stua der. "Det er heldigvis ikke en streit fest," tenkte jeg for meg selv. Jeg åpnet en øl og drakk av flaska i rolige slurker mens jeg kikket meg omkring. Walk On The Wild Side av Lou Reed var satt på anlegget og jeg nynnet med på låta. Folk kom og gikk. På meg virket det som om de fleste kjente hverandre. Jeg satt der for meg selv, men følte meg likevel ikke alene. Jeg syntes det var fint å sitte der og betrakte de andre i stua, lytte til musiken som ble spilt, samt drikke av ølen. Jeg åpnet en ny øl. Kjente at jeg begynte å bli brisen. Jeg hadde jo drukket øl i noen timer nå.

Med ett rettet jeg meg opp i stolen. Låta Rock The Casbah av The Clash ble spilt. Jeg reiste meg fra stolen og gikk bort til stereoanlegget. To jenter stod der. Da jeg kom bort til dem hørte jeg at de pratet om The Clash. "Fett at dere spiller The Clash!" sa jeg. De snudde seg mot meg. "Ikke sant!" sa de begge. "Hvem er du forresten?" spurte den ene. "Å, bare en tilfeldig fyr som drikker øl og liker The Clash," sa jeg. "Så bra!" smilte hun. "Jeg heter Tone. Dette er Anne. Og du heter...?" "Morten. Hyggelig å treffe dere," svarte jeg. Vi ble stående og prate litt. Så fant jentene ut av at de ville ha te. Jeg åpnet en ny øl og gikk opp trappa enda en etasje. Stua der var også full av folk.

Jeg gikk ut på den lille altanen for å få frisk luft. Ei jente stod der. Hun snudde seg og jeg så at det var Line. Vi ga hverandre en klem og begynte å prate. "Vært her lenge?" spurte hun. Jeg kikket på klokka: "Har vært her i snart to timer nå. Enn du selv?" "Jeg kom for en halvtime siden. Det er ganske rolig her ennå. Senere i kveld blir det mer heftig," svarte hun. "Hva mener du?" spurte jeg nysgjerrig. "Jeg har vært med på endel houseparty. Mye det samme som går igjen. Dansingen, som kan pågå en hel natt, er det sentrale. Musikken som spilles er også sentral. Den skal virke suggerende. Meningen med både musikken og dansen er at man skal komme i en slags transe. Mange bruker narkotika for å komme i en slik tilstand. Jeg gjør ikke det," sa hun og kikket på meg. "Jeg la merke til to stykker som sniffet kokain åpenlyst nede i kjeller´n istad," sa jeg. "Å, ja! Det er ikke uvanlig på fester som denne," lo hun. "Du vil nok se mer av sånt her i kveld, antar jeg." "Jeg kommer jo fra bygda og er ikke vant til å sirkulere i miljøer som dette," sa jeg. "Ikke noe problem. Du blir fort vant til det. Det du bør ha i bakhodet er at i slike miljøer som dette er det lurt å ha noen klare grenser for sin egen del," sa hun. "Du tenker på narkotika?" spurte jeg. "Ja, først og fremst det," svarte hun.

Vi gikk sammen inn i stua igjen. Jeg la merke til at techno var blitt satt på anlegget og at flere danset. Line gikk videre mens jeg ble stående og kikke på de som danset. Da jeg hadde stått der en liten stund gikk jeg opp trappe til etasjen over. Også der var det mye folk. Låta Dance With Me av The Lords Of The New Church ble spilt. Det likte jeg veldig godt. Jeg åpnet en øl og satte meg i stua. Klokka nærmet seg midnatt og festen var på sitt høydepunkt nå. Likevel følte jeg meg rolig. Mens jeg satt der i den dype stolen kom ei jente og en gutt og satte seg i sofaen ved siden av. Jeg kikket bort på dem og anslo at de var i midten av tretti-årene. Hun var meget vakker. Hadde langt sort hår, øyne som bjørnebær, fyldige røde lepper, og var elegant sminket. Hennes sensuelle utstråling var enorm og jeg fantaserte om å kysse henne. Hun tok opp et lite lommespeil fra lomma og la det på bordet. Så la han hvite klumper på speilet og hakket klumpene til løst pulver med et bankkort. "Kokain eller amfetamin," tenkte jeg for meg selv. Da de hadde sniffet pulveret så jeg at hennes øyne var blanke. Hun løsnet på blusen og brystene hennes ble neste synlige. Han kysset og strøk henne. Så reiste de seg og gikk. Jeg ble sittende der en stund til. Men så hørte jeg at The Clash var satt på anlegget. Det var låta Should I Stay Or Should I Go som ble spilt, og nå ville jeg danse. Jeg gikk ut på gulvet og begynte å danse. Jeg var god og brisen, humøret var på opptur, alle vibbene var gode, og jeg hadde det fett. Flere låter av The Clash ble spilt og jeg fortsatte med å danse til jeg var våt av svette.

Ei jente kom bort til meg. "Hei! Har du røyka eller tatt noe? Du danser jo som en gal!" "Hahahaha...! Har kun drukket øl," svarte jeg og tørket av svetten i pannen, "men nå trenger jeg en pause, ellers renner jeg bort." Jeg gikk alene ut på balkongen for å kjøle meg. Der ute stod det samme paret som jeg hadde sett sniffe tidligere på kvelden. Jeg nikket kort til dem. De enset meg ikke. Han hadde begge hendene under blusen hennes og de kysset. Jeg hørte at hun stønnet lavt.

Jeg gikk inn i stua igjen. Klokka hadde passert to. Nå var tiden kommet for å finne seg en partner for natten eller komme seg på nachspiel. Jeg var ikke interessert i noen av delene. Trøtt og småfull som jeg var blitt ville jeg tilbake til Sogn Studentby. Jeg gikk ned alle trappene til utgangsdøra. Fikk på meg jakka og gikk ut på gata. Fornøyd med festen ruslet jeg til drosjeholdeplassen ved Majorstuehuset. Det tok ikke lang tid før en drosje kom. Jeg åpnet døra og satte meg inn i bilen.

Da jeg kom tilbake til hybelen slengte jeg jakka fra meg og sparket skoene av føttene, så satte jeg The Clash albumet Combat Rock på platespilleren. Jeg dempet lydvolumet på anlegget og sank utmattet men tilfreds ned i stolen. Og mens albumet spilte sovnet jeg...

 

 

 

Rock The Cashbah 

Now the king told the boogie men
You have to let that raga drop
The oil down the desert way
Has been shakin' to the top
The sheik he drove his Cadillac
He went a' cruisnin' down the ville
The muezzin was a' standing
On the radiator grille

The shareef don't like it
Rockin' the Casbah
Rock the Casbah
The shareef don't like it
Rockin' the Casbah
Rock the Casbah

By order of the prophet
We ban that boogie sound
Degenerate the faithful
With that crazy Casbah sound
But the Bedouin they brought out
The electric camel drum
The local guitar picker
Got his guitar picking thumb
As soon as the shareef
Had cleared the square
They began to wail

Now over at the temple
Oh! They really pack 'em in
The in crowd say it's cool
To dig this chanting thing
But as the wind changed direction
The temple band took five
The crowd caught a wiff
Of that crazy Casbah jive

The king called up his jet fighters
He said you better earn your pay
Drop your bombs between the minarets
Down the Casbah way

As soon as the shareef was
Chauffeured outta there
The jet pilots tuned to
The cockpit radio blare

As soon as the shareef was
Outta their hair
The jet pilots wailed

He thinks it's not kosher
Fundamentally he can't take it.
You know he really hates it.

- Joe Strummer/Mick Jones/Topper Headon