8. apr, 2018

Seilturen i Oslofjorden på 17. mai

 

"Men jubler Fryd paa denne skjønne Dag!
Held Fædreland! dets raske Sønner Held!
Af Foraarsluftens rene, klare Væld
din Skaal, mit Land i hvert et Aandedrag!"

- Henrik Wergeland

 

 

 

 

 

Her kommer en fortelling om da jeg og noen av mine studentvenner tok en seiltur i Oslofjorden på 17.mai.

Året var 1990 og jeg var iferd med å fullføre statsvitenskap grunnfag. Seilskuta var en stor treskute som den ene av mine studentvenner eide. Han hadde arvet skuta etter sin bestefar. Mange var med på turen.

Vi startet tidlig om morgenen. På forhånd hadde vi kjøpt inn kasser med øl og ferske reker. Seilturen startet fra Rådhusbrygga der vi ble plukket opp av han som eide seilskuta. Så seilte vi rolig nedover Oslofjorden.

Det var en praktfull dag. Sola skinte fra blå himmel og det var varmt i lufta. Vi drakk øl, og ble etterhvert både brisne og lattermilde. Kun gutter var med på turen. Hvorfor det ikke var noen jenter med husker jeg ikke.

Jeg satt sammen med de andre på dekk, nøt sola og den friske lukten av sjø, småpratet og lo, hørte på måkenes skrik, drakk kaldt øl og spiste reker, og i det hele tatt hadde det fint.

Et godt stykke ut i fjorden ankom vi ei øy. Vi la til den lille brygga og gikk i land. Øya var rimelig stor og hadde et fyr. Først vandret vi rundt på øya og kikket. Etterpå la vi oss ned i gresset, lot solas varme stråler og den svake vinden stryke oss, puttet et gresstrå i munnen, pratet om alt og ingenting, og lot humla suse.

Noen av studenene var erfarne dykkere. De hadde med seg dykkerutstyr og tok en dykketur mens vi var på øya. Helt på slump fanget de en diger hummer. Den største hummeren jeg noengang har sett. De lagde et bål og grillet så hummeren.

 

 

 

Syttende mai

En Maisol atter luer over Landet varm og fuld,
Paa fattig Grund den dynger sit livsensrige Guld;
    Den kysser mildt dets Mure graa,
    Fordi i deres Læ
    Den seer saa overdejligt staa
    Vort fagre Frihedstræ.

Det knupper sig med unge Flag ved Fjeldets brede Væg
Og blomster over Landet som dets dryssende Hæg;
    Det dufter over By og Land
    og strækker Grene frem,
    Som signe Norges frie Mand
    Udi hans Odelshjem.

Og for hver Mai, som kommer hid til Land med Sol og Vaar,
Seer Træet nye Slægter, mens de gamle forgaar,
    Med friske Skud om Huus og Vang
    Det grønnes som ifjor,
    Og unge Reder fuld af Sang,
    Iblandt dets Mailøv bor.

Thi bøi, o Folk, Dit Knæ for ham, der sender Træet Vaar,
Hans Regn, hans Storm og Solskin gjennem Kronen gaar;
    Og tak for Lyn og Uveir graa,
    Ei blot for Sol og Sang,
    Hans Vejr Dig hærded til at gaa
    Din Sagas stærke Gang.

- Jonas Lie