Idéer, suggesjon og virkelighet

Friedrich Nietzsche (1844 - 1900). Markant tysk filosof og professor i klassisk filologi. Hans tenkning var ikke systematisk, men istedet sterkt preget av dikteriske bilder og aforismer. Ble oppfattet for å være paradoksal. Han var omstridt i sin samtid slik han også er nå. Mot slutten av sitt liv var han sinnslidende og pleietrengende. Han har fått kultstatus i flere intellektuelle miljøer i dag. Står for mange som klassisk eksempel på en filosof som lot ideene ta fullstendig overhånd.

 

 

 

"Nå må vi ikke la ideene ta overhånd!"

- Jens A. Christophersen

 

 

 

 

Ovennevnte sitat er noe Jens A. Christophersen (tidligere professor i statsvitenskap - spesialiserte seg bla. på politisk filosofi) sa under en av forelesningene som jeg deltok på da jeg leste statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Da jeg begynte på Blindern hadde jeg allerede lest og hørt om Mot Dag-bevegelsen (sjekk lenke nedenunder). Det jeg visste om Mot Dag-bevegelsen gjorde at jeg hadde en kritisk distanse til universitetet og studentermiljøet da jeg begynte på studiene. Jeg observerte dengang mange studenter som (i mine øyne) hadde forlest seg og latt idéene få ta fullstendig overhånd. Og jeg følte meg trygg på at noe lignende ikke ville skje meg.

Men! Det skulle vise seg at jeg hadde tatt grundig feil...

Å unngå å bli sterkt påvirket av det jeg leste og lærte på universitetet, samt av studentermiljøet, var ikke så enkelt som det jeg først antok. Jeg var selv i faresonen til å miste bakkekontakten en god stund, men ble heldigvis bragt ned på jorda igjen av gode venner.

Da jeg begynte på Blindern observerte jeg som sagt mange studenter som hadde latt seg føre vill av ulike tenkere og disses idéer. Det var unge mennesker som befattet seg med avanserte idéer innen flere ulike filosofiske, ideologiske og vitenskapelige retninger. På meg virket disse studentene skrudde, og jeg tenkte ofte at det de trengte var å komme ned på jorda igjen.

Mange studenter, og andre folk, som forleser seg risikerer å miste bakkekontakten. De står i fare for å bevege seg inn i en mental verden der ingen andre er. Veien derfra til isolasjon og/eller sinnslidelse kan da være kort. Jeg var intet unntak, som jeg hadde trodd fordi jeg visste om Mot Dag-bevegelsen, men tvert om skulle det vise seg.

Det som skjedde var at bøkene og artiklene jeg leste fikk, litt etter litt, makt over mitt sinn og måten jeg tenkte på. Hele mitt verdensbilde og min virkelighetsforståelse ble gradvis endret, og jeg var ikke klar over det selv. Jeg gikk fra å være en normal fyr med (etter det jeg kan vurdere) helt vanlige oppfatninger, til å bli en forlest student med en nærmest fanatisk tenkemåte. Det var en svært negativ prosess som utviklet seg i stadier, og den startet allerede da jeg begynte på universitetet.

I førstningen hadde jeg en nogenlunde normal, om enn umoden, tenkemåte. Jeg kom fra bygda, og mitt verdensbilde og min virkelighetsforståelse var selvsagt formet av det. Da jeg begynte på studiene ble jeg meget raskt begeistret over det jeg leste, forelesningene jeg gikk på og seminarene jeg deltok på. Det var særlig politisk filosofi som påvirket og begeistret meg. Jeg begynte å omgås andre likesinnede studenter som også var påvirket av og begeistret over det de leste. Samværet med disse studentene skulle komme til å influere meg og min tenkemåte sterkt.

Allerede det første semesteret oppsøkte jeg studentersamfundet. Det var på studentersamfundet alt spennende skjedde, det visste jeg meget vel. Jeg ble videre invitert med på mange fester der absolutt alt var i fri flyt. Det var som om døren inn til en ukjent og forbudt verden ble åpnet. Og jeg befant meg i en slags (intellektuell og emosjonell) rus fordi jeg fikk oppleve alt dette. Jeg leste mye fag på dagtid, ble kjent med nye forfattere og diktere jeg tidligere ikke hadde hørt om, ble kjent med spennede kunst og musikk. Og jeg ble altså invitert med på mange fester, fester som kun var for innvidde.

Det var fester der suggerende musikk ble spilt, dansen var vill og heftig, cannabis var i fritt omløp, og mange svært utfordrende damer (studiner) deltok. Jeg ble gradvis dratt inn i en verden der jeg hverken hadde oversikt eller nødvendig kontroll, og jeg så ikke dette selv fordi jeg syntes alt jeg opplevde var spennende og fascinerende. Jeg hadde begynt å gå den veien som til slutt kunne ende i mental isolasjon.

Især var det møtet med idéenes verden som gjorde at jeg ble så sterkt grepet. Jeg leste og leste, og deltok i mange lange diskusjoner med andre studenter. Dette var tida da den kalde krigen ble avsluttet, Berlin-muren falt, og det ene diktaturet etter det andre kollapset. Europa stod på terskelen til noe helt nytt, slik vi oppfattet det, og mange av oss var euforiske.

Jeg husker godt den kvelden da Berlin-muren falt. Det var meget sent, og få studenter satt igjen på lesesalen. En ung studine kom inn på lesesalen og ropte høyt (noe man ellers ikke skal gjøre): "Kom ned i vestibylen alle sammen nå! Direktesending på TV fra Berlin!" Alle vi som satt der på lesesalen kikket forundret på hverandre, lurte på hva som var på gang. Så la vi fra oss bøkene og gikk raskt ned i vestibylen. En god del andre studenter og lærere hadde allerede innfunnet seg. De stod der alle sammen og stirret på de to store TV-skjermene som viste bilder fra Berlin.

Det var dørgende stille, vi stirret og stirret på TV-skjermene, og kunne knapt tro det vi så. Kun stemmen til TV-kommentatoren kunne høres, og vi var trollbundet. Bildene som rullet over TV-skjermene viste folk som klatret opp på Berlin-muren, stod der og vinket og jublet, omfavnet og kysset hverandre, andre hakket løs på muren med det de hadde. Berlin-muren falt der og da, rett for våres øyne. Og vi som stod der i vestibylen skjønte at vi var vitner til et vendepunkt i Europas historie.

I dagene og ukene som fulgte snakket vi ikke om annet. Jeg opplevde det som at alle var grepet av det som hadde skjedd, og vi begynte å drømme om en ny fremtid for Europa. Overalt på universitetet diskuterte både studenter og lærere Europas historie og fremtid. Den kalde krigen var nå slutt og Berlin-muren hadde falt. Det var som om en knugende hånd endelig hadde sluppet taket på oss, og vi lot oss bevege.

Jeg skriver dette for å gi et bilde av hvordan jeg opplevde det som skjedde da, hvordan det påvirket meg, som det påvirket så mange andre. Jeg leste og leste, og deltok i diskusjoner med andre studenter til langt ut i de små timer. Alt dette, både det jeg leste, forelesningene jeg gikk på, de mange seminarer, alle diskusjonene jeg deltok i, samt de ville festene som jeg ble invitert med på, gjorde som sagt at jeg stod i fare for å miste bakkekontakten helt. Jeg tenkte mye, og jeg omgikk kun likesinnede studenter som var like sterkt grepet av det de leste som jeg.

En dag skjedde det så noe som skulle få meg til å innse hvor nær grensen til å miste bakkekontakten jeg var kommet. Jeg satt i kantina på universitetet sammen med noen andre studenter. Vi prata om Berlin-murens fall og en artikkel vi hadde lest i tilknytning til hendelsen. Denne artikkelen bygde på en teori som jeg ikke husker nå. Jeg sa noe om hva jeg tenkte om teorien, hvor fascinerende jeg syntes at den var. En av studentene (en noen år eldre og langt mer erfaren student enn meg) svarte da: "Ja! Du er godt inne i den teorien, og du lar den styre hva du tenker og sier her og nå. Det vil ta lang tid for deg før du eventuelt kommer ut av den igjen."  

Jeg ble forundret over hennes svar, reiste meg etter en liten stund og forlot bordet. Gikk ned trappa og ut på Frederikkeplassen, ruslet rundt omkring der og satte meg så ned ved vannfontenen. Hennes ord hadde gjort meg både forvirret og urolig, og jeg prøvde å forstå akkurat hva hun hadde prøvd å si meg.

Ett par dager senere ble jeg så oppsøkt av noen studenter som jeg tidligere hadde vært mye sammen med. Vi snakket sammen, og de sa at de var bekymret for hvordan det gikk med meg. Jeg spurte om hva de var bekymret for. De svarte at de hadde sett at jeg mer og mer hadde beveget meg inn i en egen mental verden, noe som gjorde at jeg ble virkelighetsfjern og vanskelig å oppnå kontakt med.

Jeg husket da det jeg hadde lest og blitt fortalt om Mot Dag-bevegelsen, og jeg fikk et støkk. I tida som fulgte var jeg mye sammen med disse studentene. Vi gikk på kino, spiste middager sammen, gikk på kaféer, og tok turer ut i skogen og marka. De fikk samtalen mellom oss til å dreie seg om helt vanlige hverdagslige ting. Og samværet med dem i disse månedene gjorde at jeg litt etter litt ble jeg bragt ned på jorda igjen, for å si det sånn.

Jeg innså etter en stund at de hadde hatt helt rett; at jeg var farlig nær til å bli helt alene med mine tanker, og slik sett ikke være istand til å kommunisere med andre mennesker om annet enn det jeg hadde lest. På den bakgrunn begynte jeg å betrakte universitetet og studentermiljøet med nye og mer edruelige øyne.

Når jeg nå tenker tilbake på dette i dag, etter at så mange år har gått, ser jeg at om disse studentene ikke hadde bragt meg ned på jorda igjen, kunne jeg ha risikert å være helt alene i min egen mentale verden i dag. Hadde det skjedd ville jeg neppe ha vært istand til å kommunisere med vanlige mennesker. Jeg ville da vært helt alene med bøkene og idéene, med liten mulighet til å komme ut av de igjen. Og jeg ville ikke ha skjønt det selv.

Jeg ville vært i en verden der ingen andre er, og slik mistet kontakten med virkeligheten og menneskene omkring meg.

 

 

 

"For millions of years, mankind lived just like the animals. Then something happened which unleashed the power of our imagination. We learned to talk and we learned to listen. Speech has allowed the communication of ideas, enabling human beings to work together to build the impossible. Mankind's greatest achievements have come about by talking, and its greatest failures by not talking. It doesn't have to be like this. Our greatest hopes could become reality in the future. With the technology at our disposal, the possibilities are unbounded. All we need to do is make sure we keep talking."

- Stephen Hawking 

 

 

 

Nettside:

 

Mot Dag-bevegelsen (Wikipedia):

http://no.wikipedia.org/wiki/Mot_Dag

 

 

 

Å stirre seg blind på samtiden

Rene Descartes (utsnitt av et portrettmaleri utført i siste halvdel av 1600-tallet av den nederlandske kunstneren Frans Hals) var en betydelig fransk fransk filosof som levde fra 1596 til 1650. Regnes som grunnlegegren av moderne filosofi. Hans bidrag til filosofien var i vesentlig grad med på å utløse opplysningstiden, der fornuften ble satt i høysetet og mennesket plassert i sentrum av tilværelsen. Hans filosofi var med på å legge grunnlaget for et mekanistisk natursyn. Det mekanistiske natursynet har vedvart siden og blitt tatt opp i moderne vitenskap, både innen naturvitenskapen, samfunnsvitenskapen og humaniora. En tenker som kom i kjølvannet av Descartes var Charles Darwin og hans teori om artenes utvikling. En annen tenker som kom i kjølvannet var Karl Marx og hans teori om utbytting, merverdi, revolusjon og det klasseløse samfunn. Begge disse tenkernes teorier har sin forutsetning i det mekanistiske natursynet.

 

 

 

"Nothing is easier than self-deceit. For what every man wishes, that he also believes to be true."

- Demosthenes

 

 

 

"Western Civilization was responsible for a paradigm shift in history. It created the industrial and scientific revolutions that enabled the birth of a transportation, communications and knowledge revolution unprecedented in the 5 billion year history of this planet. Unfortunately this revolution took place amidst a moral vacuum at the very top of the power structure. It is as if a three year old child had been given control over both a candy story and a shotgun. He was able to use the shotgun to get all the candy he wanted but he had no idea what to do next. Whenever somebody tried to tell him too much candy was bad for him, he shot the person who said that."

- Benjamin Fulford

 

 

 

Nettside:

 

Philosophy of History (Internet Encyclopedia of Philosophy):

http://www.iep.utm.edu/history/