Opprør og frihet

Studenter bærer det nasjonale flagget til Tsjekkoslovakia mens de passerer en brennende sovjetisk tank. Bildet tatt i en av Prahas gater under Sovjetunionens og tre andre Warszawapakt-lands invasjon av Tsjekkoslovakia august 1968. Invasjonen kom som svar på liberaliseringen og oppmykningen som hadde funnet sted i Tsjekkoslovakia våren 1968 - kjent som Prahavåren. Prahavåren ble utløst av studenter og streikende arbeidere i Praha og andre viktige byer i Tsjekkoslovakia. Hendelsen skapte håp om mulig avvikling av kommunistdiktaturet. Selv om invasjonen stanset liberaliseringen og oppmykningen som hadde funnet sted, fikk Prahavåren enorm betydning for ettertiden. Oppstanden i Polen i 1980-81 ble utløst delvis som konsekvens av Prahavåren, og var sterkt medvirkende årsak til at Mikhail Gorbatsjov ble statsleder i Sovjetunionen fire år senere. De liberale reformene som Gorbatsjov innledet samt reorienteringen av den sovjetiske utenrikspolitikken forårsaket kommunistregimenes fall i Øst-Europa og avslutningen av den kalde krigen.

 

 

 

"Disobedience is the true foundation of liberty. The obedient must be slaves."

- Henry David Thoreau

 

 

Som barn i trassalderen var jeg selvsagt ulydig mot mine foreldre, som normalt er for de fleste barn. Jeg lærte da at mine foreldre var sterke autoriteter og forstod at hvis jeg var lydig ville jeg bli belønnet (ros, sjokolade, leker o.a.), og hvis jeg var ulydig ville jeg på en eller annen måte bli straffet (skjenn, ikke få sjokolade og leker, o.a.).

Mine foreldre la aldri hånd på meg, de var heller ikke urimelig strenge, men de var altså sterke autoriteter som sanksjonerte hvis jeg var ulydig. At jeg dengang oppfattet de på denne måten skulle sette varige spor i mitt sinn, spor som fikk avgjørende konsekvenser.

I min ungdom var jeg på mange måter en opprører. Jeg var opprører på den måten at jeg ikke ville godta autoriteter sånn helt uten videre, være seg enten mine foreldre, skolen, eller andre som på en eller annen måte søkte å styre meg. Fordi jeg oppfattet mine foreldre som sterke autoriteter utviklet jeg tidlig en følsomhet overfor det å bli styrt av andre. Jeg ble meget følsom på dette området, og det skulle gi seg utslag senere i mitt liv.

I barndommen, og senere i ungdomstida, hadde jeg problemer med å følge regler som jeg ikke forstod vitsen med. Jeg spurte derfor alltid om hvorfor når jeg fikk beskjed om å følge de og de regler, og det hendte flere ganger at jeg fikk skjenn fordi jeg spurte. Dette gjorde at jeg i tenårene dannet meg en forestilling om frihet og individualitet. Min forestilling dengang var at skulle jeg oppnå frihet, fordret det at jeg ikke helt uten videre godtok autoriteter og regler, og skulle jeg være individ, fordret det at jeg gikk på tvers av det andre mente jeg burde gjøre og mene til enhver tid.

På ungdomsskolen var jeg en urolig elev. I timene sette jeg stadig igang uro, noe som førte til at jeg hyppig fikk skjenn og anmerkninger av lærerne, flere ganger brev med hjem, flere ganger kalt inn på rektors kontor, samt nedsatt karakter i orden og oppførsel. Videre måtte jeg en periode være hos sosiallæreren mens resten av klassen hadde vanlig undervisning. Når jeg ser tilbake på denne perioden nå står det klart for meg at jeg ikke kun var ute etter bråk og spetakkel. Det lå dypere beveggrunner bak, beveggrunner som kan forklares med opprør mot autoriteter og regler. Det var for meg en gryende søken etter frihet og individualitet.

Mange år etter at jeg hadde gått ut av ungdomsskolen møtte jeg en av skolens lærere på gata i Drammen. Vi hilste på hverandre, og kom så i prat om da jeg gikk på skolen. Hun sa at jeg nok var en krevende og tildels vanskelig elev, men at jeg ikke var ondskapsfull. Videre sa hun at jeg ble oppfattet for å være en elev som var kvikk i hodet og hadde potensiale, men at jeg sleit endel med å rette meg etter skolens reglement.

Da jeg så begynte på videregående gjentok mønsteret seg, men nå ga det seg andre utslag. Jeg var ikke urolig i timene, men gjorde opprør likevel. Måten jeg gjorde opprør på var at jeg ikke ville godta pensum sånn helt uten videre. Jeg stilte ofte kritiske spørsmål til faglærerene om det som stod i pensum, noe som gjorde at mine medelever ble bestyrtet. De ristet på hodet og ga uttrykk for at jeg var helt på villspor.

Fordi jeg stilte disse spørsmålene og kritiserte pensum skapte det friksjon i timene, og noen ganger direkte konfrontasjon mellom flere av faglærerene og meg. Jeg husker spesielt godt en diskusjon i en av timene i samfunnskunnskap. Under diskusjonen utbrøt faglæreren kontant irettesettende: "Men! Dette kan du bare ikke mene, Morten!" Slik irettesettelse fra en faglærer under en diskusjon er faktisk ganske sterkt.

På den annen side gjorde jeg det skarpt i faget idéhistorie. Jeg var meget aktiv og fikk toppkarakteren 6. Flere år senere møtte jeg en av lærerne ved skolen i privat sammenheng. Han fortalte meg at på et lærermøte, da karakterene skulle endelig fastsettes, hadde faglæreren i idéhistorie uttalt at hvis det hadde vært mulig å gi karakteren 7 i et fag ville han ha gitt meg den. Da jeg hørte det ble jeg ikke så rent lite stolt. Jeg tok det læreren fortalte som en bekreftelse på at min kritiske holdning var blitt verdsatt av noen på skolen.

Den bakenforliggende årsaken til at jeg var såpass kritisk til pensum på videregående var at jeg på den tida hadde kontakt med studenter som gikk på Blindern. Gjennom mange og lange samtaler med disse studentene dannet jeg meg en klar forestilling om at videregående forsåvidt var vel og bra, men at skolen også var en institusjon der man ble oppdratt til å bli konform i både væremåte og tenkemåte. Det var altså disse samtalene som gjorde at jeg begynte å vurdere pensum kritisk, og jeg dannet meg en forestilling om at pensum ikke var noe som er gitt, men at det finnes alternativer. Videre forstod jeg at jeg måtte ha en kritisk holdning til alt jeg leste og lærte, og ikke helt uten videre godta kunnskapen og læren som ble gitt meg.

Dette var på 80-tallet. Ronald Reagan var president i USA og Margaret Thatcher statsminister i Storbritannia. Høyrevinden blåste kraftig, også i Norge. Det ga seg utslag i at mange ble grepet av eufori. Høyre gjorde bra valg, og Frp fosset frem på meningsmålingene og ved valg. Politikerforakten og misnøyen med sosialdemokratiet grep om seg, samt at det var kurant å ha populistiske synspunkter. Kort oppsummert var mentaliteten slik at skulle man bli noe her i verden måtte man først være blåruss, så studere markedsøkonomi eller noe lignende, og etterhvert begynne på børsen.

Omtrent slik var ståa dengang, og mentaliteten blant de fleste av elvene på den videregående skolen der jeg gikk var intet unntak. Der var svært mange av mine medelever sterkt grepet av høyrevinden som blåste, men slettes ikke alle. De som ble grepet var på offensiven, mens vi andre var på defensiven. Det var "in" å være høyreorientert, og "ut" å være venstreorientert. Gutta gikk med hvit skjorte og sort skinnslips, mens jentene gikk med høyhalsa rosa genser og øredobb. På SKY Channel kjørte Pat Sharp sitt glattpolerte show, og MTV spydde ut mye meningsløs pop.

Alt dette skapte selvsagt trender, trender som ble fulgt av de mange, bevisst eller ubevisst. Og slik ble mange styrt i retning av å bli pene og pyntelige mennesker, som gikk med pene og pyntelige klær, og hadde pene og pyntelige meninger. De ble alle sammen behørlig ufarliggjort og avvæpnet for det som er ungdommens kjennetegn; opprør mot etablerte autoriteter og sannheter.

På meg virket mine medelever som en konform masse, en masse som brukte samme kleskode, hadde noenlunde samme frisyre, så de samme filmene, lyttet til den samme musikken, brukte samme språk (slang m.m.), hadde de samme oppfatningene, og godtok skolens pensum sånn helt uten videre. Men selvsagt var ikke alle blant mine medelever slik. Flere avvek fra den herskende sosiale og kulturelle normen, men de var dog innafor det som ble godtatt. Jeg, samt noen få av mine medelever, søkte å være alternative og radikale. Vi skilte oss ut, og blant oss var jeg en av de mest markante. Vi brukte en annen kleskode, gikk med rufsete hår, likte annerledes filmer og annerledes musikk, førte et annet språk (slang m.m.), hadde andre oppfatninger, og vi godtok ikke pensum sånn helt uten videre.

Dette gjorde at mange av våre medelever oppfattet oss for å være sære og merkelige, mens vi på vår side oppfattet de igjen for å være konforme. Vi mente at de var kollektivt lydige overfor den herskende sosiale og kulturelle normen, en lydighet som vi ikke ønsket å være en del av. Lydigheten vi mente vi så blant våre medelever gjorde at vi vurderte dem som uselvstendige i den grad at de ikke kunne sies å være individer.

Flere år senere, da jeg leste ved Universitetet i Oslo, skulle mønsteret så gjenta seg nok engang. Svært mange av mine medstudenter på grunn- og mellomfagsnivå var like sterkt grepet av høyrevinden som det mine medelever på videregående hadde vært. De var lite kritiske overfor pensum, men tok det for gitt. Det var lite kritisk diskusjon, seminarer og kollokvier medregnet. Generelt var det slik at mye av drivet og motivasjonen for mange av mine medstudenter var å få gode karakterer for deretter komme ut i arbeidslivet og gjøre karriere.

Jeg mente da, som jeg mener nå, at brorparten av studentermiljøet på Blindern dengang var konformt, både i væremåte og tenkemåte. Miljøet var preget av konform kleskode, studentene leste de samme avisene (stort sett gikk det i Aftenposten og Dagbladet), hadde samme musikk- og filmsmak, samt ensartede oppfatninger om politikk.

Mye av forklaringen på dette ligger i at universitetene i Norge ble - etter en omfattende reform - omgjort til masseuniversiteter. Unge mennesker strømmet til universitetene i hopetall for å studere. Det var forsåvidt helt greit, men problemet var at mange av de manglet grunnleggende forutsetning til å studere på et universitet, rent bortsett fra gode karakterer fra videregående. Dette bidro sterkt til å vanne ut studentermiljøet og forflate studenterkulturen, og det bidro til å forflate universitetsmiljøet som sådan.

I et større perspektiv kan en si at universitetene ble omgjort til avanserte videregående skoler, ihvertfall på grunn- og mellomfagsnivå. Og slik det hadde vært på videregående for meg, slik var det også på universitetet. Jeg hadde skilt meg ut på videregående, og jeg skilte meg ut på universitetet. Jeg brukte en avvikende kleskode, førte et annet språk, hadde kritiske oppfatninger om pensum og universitet som sådan, jeg så andre filmer, lyttet til annen type musikk, og leste venstreorienterte aviser (Dagsavisen, Klassekampen og Information).

En sen kveld, da jeg satt i kantina på SV-fakultetet (Det samfunnsvitenskapelige fakultet), kom en av mine medstudenter og slo seg ned ved bordet der jeg satt. Vi var alene i kantina akkurat da, og kom i prat. Gjennom praten uttrykte han at jeg ble oppfattet for å være en sær fyr blant mange i studentermiljøet. Mine meninger var annerledes og avvikende, jeg brukte en merkelig kleskode, jeg var for kritisk til pensum, jeg virket ikke å være særlig opptatt av å få gode karakterer, ikke hadde jeg ambisjoner, jeg diskuterte for mye, og jeg leste venstreorienterte aviser som mange i studentermiljøet betraktet med skepsis.

Jeg trodde til å begynne med at han skulle si at alt dette var selvsagt på et universitet, at jeg derfor måtte fortsette som før, og ikke la meg bli presset - dirkte eller indirekte - til å bli som de andre. Til min forbauselse sa han i en utilslørt bestemt tone at jeg måtte slutte med alt dette fordi det ikke var i samsvar med det å være god student. Han sa at jeg "rørte opp vannet" i studentermiljøet med min avvikende væremåte og mine avvikende oppfatninger. Videre la han til at jeg måtte slutte å lese Dagsavisen, Klassekampen og Information, fordi disse avisene ikke ble godtatt i visse kretser. Istedet måtte jeg lese Aftenposten, som de fleste andre av studentene gjorde. Han rundet av samtalen med å si at jeg måtte gå inn i Arbeiderpartiet slik at jeg kunne gjøre karriere i partiet etterhvert. Så reiste han seg og gikk.

Jeg var himmelfallen! "Hva i huleste er det han har sagt meg?" tenkte jeg. Noe forfjamset og ikke så rent lite irritert reiste jeg meg fra bordet, pakket sammen tingene mine, og gikk ut av kantina. Tankene kvernet rundt i mitt hode, og jeg hadde problemer med å fordøye alt han hadde sagt. "Hvem i helvete innbiller han seg at han er?" tenkte jeg der jeg gikk. "Makan til frekk type!" Jeg opplevde det som hadde skjedd og det han hadde sagt som meget drøyt. Jeg gikk med raske skritt hele veien hjem til min hybel på Sogn Studentby og var som sagt ikke så rent lite irritert. Og mens jeg gikk begynte det å utkrystallisere seg en idé i mitt hode om hvordan jeg skulle respondere på det som hadde skjedd.

Tidlig neste morgen, da jeg troppet opp på SV-fakultetet, satte jeg meg ned ved et ledig bord midt i kantina slik at alle som satt i nærheten eller passerte kunne se meg. Jeg satte fra meg asjetten med rundstykkene og koppen med svart kaffe på bordet. Så åpnet jeg min sorte lærveske og la på bordet i tur og orden de ferske utgavene av Dagsavisen, Klassekampen og Information. Deretter tok jeg frem ei tykk bok fra lærveska. Jeg la boka ved siden av avisene midt på bordet slik at den var lett synlig.

Mens jeg satt der i SV-kantina denne morgenen, midt i smørøyet så og si, med rundstykkene, kaffen og avisene, leste jeg i boka. Og jeg leste frem til den første forelesningen skulle begynne ett par timer senere.

Boka var Karl Marx - Capital, Volume 1...

 

 

Nettsider:

 

Conformity (Wikipedia):

http://en.wikipedia.org/wiki/Conformity

 

Convention - Norm (Wikipedia):

http://en.wikipedia.org/wiki/Convention_(norm)

 

Social influence (Wikipedia):

http://en.wikipedia.org/wiki/Social_influence

 

Freethought (Wikipedia):

http://en.wikipedia.org/wiki/Freethought