Idéenes makt over sinnet

"Führerparade". Tysk infanteri marsjerer i Polens hovedstad Warszawa (bildet tatt 5. oktober 1939). Dagen etter var Polen formelt nedkjempet og okkupert av Tyskland og Sovjetunionen. Den tyske og sovjetiske invasjonen av Polen utløste andre verdenskrig. Andre verdenskrigs årsaker lå delvis i den tyske nasjonalsosialismens aggresjon og maktbegjær, delvis i rivaliseringen mellom stormaktene i Europa som hadde pågått i århundrer. Krigens dypere strukturelle årsaker ligger i imperiebygging. Historikere mener at alle kriger i Europa etter Romerrikets fall kan forklares ut fra imperiebygging.

 

 

 

 

"De herskende tanker er de herskendes tanker."

 

- Karl Marx

 

 

 

Jeg har møtt endel forfattere, kunstnere og skuespillere opp gjennom årene (Norge er et lite land) og hatt gleden av å kunne slå av en prat med flere av dem. Det faller seg slik at jeg ikke er redd for å gå bort til folk og hilse på dem, en vane jeg har fra tida da jeg bodde i hjembygda der alle er på hils med hverandre. Som oftest møter jeg velvillighet og imøtekommenhet.

En gang for flere år siden møtte jeg Kjell Askildsen på gata i Oslo. Jeg gikk bort til ham og hilste, og han hilste vennlig tilbake. Vi slo av en kort og hyggelig prat der på gata. Jeg innledet med å si at jeg nettopp hadde lest hans novellesamling "En plutselig frigjørende tanke" og at jeg likte den godt. Han smilte bredt og takket. Så spurte jeg ham hvorvidt han mente at tankens frihet er mulig? Hans svar var kontant: "Nei, tankens frihet er umulig." Han utdypet med å si noe om at idéstrømningene i historien og kulturen alltid vil styre vår bevissthet og våre tanker, og at det beste vi kan oppnå er å bli klar over at det er slik. I motsatt tilfelle vil vi være fullstendig blinde. Vi vil uansett aldri kunne frigjøre oss fra det.

Da han var ferdig med sitt svar takket jeg ham og gikk så videre. Jeg ruslet ned gata mens det Kjell hadde sagt tumlet rundt i mitt hode. Mens jeg ruslet nedover gata mot sentrum kom jeg til å tenke på det jeg hadde lest om Platons hulelignelse. Det slo meg at Kjell hadde sagt det samme som Platon gjør i lignelsen, bare at Kjell hadde brukt andre ord. Jeg fikk sterk trang til å lese om hulelignelsen på nytt og satte kursen mot biblioteket.

Jeg ankom biblioteket (Deichmanske hovedbibliotek) og gikk opp trappene til lesesalen. På lesesalen fant jeg frem ulike oppslagsverk samt bøker om Platons filosofi og lignelser, satte meg så ved ett av bordene og begynte å lese. Jeg satt der på bibliotekets lesesal med bøkene, og jo mer jeg leste dess mer ble jeg grepet.

Innimellom gikk jeg ut på balkongen for å ta pauser. Mens jeg var der ute på balkongen tenkte jeg på Boris Pasternaks roman "Dr. Zhivago". I romanen skriver Boris Pasternak at lesning er høyeste form for menneskelig aktivitet, og jeg syntes det var fascinerende å tenke på. Det fikk meg til å tenke tilbake på tida da jeg leste idéhistorie på universitetet, og tida da jeg vanket i miljøet til Oslo Domkirke.

Da jeg leste idéhistorie opplevde jeg faget som intellektuelt berikende og stimulerende, men jeg var også skeptisk til måten faget påvirket min bevissthet og tenkning. Faget ga meg kjennskap til vår kulturkrets´ åndshistorie, og det var selvsagt fint. Likevel var det noe som skurret med idéhistorie. Min bevissthet og tenkning ble i for stor grad styrt og kontrollert av pensumet, og det var et alvorlig dilemma for meg. Pensumet jeg leste og forelesningene jeg gikk på gjorde at jeg tilegnet meg andres idéer og tanker, og ved det opplevde jeg at mine tanker ble styrt og kontrollert. Jeg hadde begynt på universitetet for bla. å kunne tenke fritt, og ikke det motsatte.

Etter å ha fullført grunnfag i idéhistorie ønsket jeg å ta en god pause fra universitetet. Jeg trengte en slik pause for å kunne tenke fritt og lese akkurat det jeg ville. I denne perioden leste jeg mye diktning, bla. flere romaner av Fjodor Dostojevskij. Det var en intellektuelt sett meget fruktbar periode for meg. Jeg leste og tenkte mye, og førte samtaler med folk jeg var sammen med om det jeg leste og tenkte. Etter en stund begynte jeg så å vanke i miljøet til Oslo Domkirke, men der erfarte jeg det samme som da jeg leste idéhistorie.

Domkirken hadde dengang seminarer og samtalegrupper med bla. Europas åndshistorie som tema (jeg deltok på flere av seminarene og noen av samtalegruppene). Seminarene og samtalegruppene var intendert å være åpne fora der man kunne tenke høyt. Likevel var det slik at regien til Domkirken la sterke føringer på hva jeg samt de andre tilstedeværende kunne tenke og mene på disse seminarene og i samtalegruppene. Domkirken bidro på den måten til å styre og kontrollere min bevissthet og tenkning slik idéhistorie hadde gjort i sin tid, og det likte jeg svært dårlig.

Igjen ble jeg altså konfrontert med at min bevissthet og tenkning ble styrt og kontrollert av det jeg leste og lærte...

Jeg endte da opp med å reflektere mye over om min bevissthet og tenkning noengang ville bli fri. I flere år kretset mine tanker rundt dette problemet, og jeg syntes å stange hodet i veggen uansett hvor jeg snudde meg. Det var meget frustrerende, og jeg begynte å sette spørsmålstegn ved om jeg var fri overhodet. Det stod klart for meg at siden min bevissthet og tenkning ble styrt og kontrollert, noe jeg var overbevist om var tilfellet, så var også frihet umulig for meg. Sagt med andre ord var det som at noe og/eller noen la mine tanker i lenker, og det gjorde meg til trell i det virkelige liv.

En kveld var jeg så sammen med en av Domkirkens prester. Vedkommende prest hadde i tillegg til teologi også tatt magistergraden i idéhistorie. Samtalen skulle vise seg å bli meget fruktbar for meg i lang tid fremover. Det denne presten sa om forholdet mellom tro, tenkning, viten, makt og frihet var velfundert og ikke forkynnende. Gjennom samtalen ga han meg bedre forståelse for hvorfor vi tenker som vi gjør. Han trakk opp de lange linjer fra oldtiden helt opp til våre dager, og for første gang ble vår kulturkrets´ åndshistorie begripelig for meg.

Vi samtalte lenge den kvelden, mens kaffekopp etter kaffekopp ble tømt. Jeg stilte for det meste spørsmål til det han sa og han forklarte. På tampen spurte jeg ham så om han kunne anbefale meg noen bøker? Han tenkte seg litt om, svarte til slutt at det ville han ikke gjøre. Grunnen han ga var at han oppfattet meg som en åpen og søkende sjel, og han ønsket ikke å legge føringer på min bevissthet og tenkning. Han sa videre at han ikke var i tvil om at jeg ville finne gode bøker på egenhånd. Jeg likte hans svar og takket ham.

Jeg gikk ut på gata og ruslet ned til Jernbanetorget, tenkte på det han hadde sagt under samtalen. Da jeg kom hjem gikk jeg bort til bokhylla og tok frem Dostojevskijs "Brødrene Karamasov". Ved siden av "Brødrene Karamasov" i bokhylla stod "En plutselig frigjørende tanke". Jeg tok frem den boka også, kikket på begge bøkene, og la de så fra meg på stuebordet.

Den natten sov jeg ikke. Jeg satt der i stua med pipa, bøkene og en kanne te, og reflekterte over vår åndshistorie. Jeg tenkte på det Kjell Askildsen hadde sagt til meg; at idéstrømningene i historien og kulturen alltid vil styre vår bevissthet og våre tanker, at det beste vi kan oppnå er å bli klar over at det er slik, at i motsatt tilfelle vil vi være fullstendig blinde, og at vi vil uansett aldri kunne frigjøre oss fra det. Jeg tenkte videre på samtalen med presten i Oslo Domkirke og det han hadde sagt om forholdet mellom tro, tenkning, viten, makt og frihet.

Jeg reflekterte over at jeg var trell av idéstrømningene i historien og kulturen, og tvilte på om jeg noengang vil oppnå frihet i mitt liv...

 

 

Nettside: 

 

Plato´s cave (hulelignelsen):

http://www.ancientgreece.co.uk/knowledge/story/sto_set.html