1. mai - en dag med innhold og mening

Russiske soldater marsjerer i Petrograd (bildet tatt 1. mai 1917). Den russiske revolusjon fulgte i kjølvannet av arbeiderbevegelsens fremvekst i Europa på 1800-tallet. Revolusjonens idealer var tuftet på idéene fra opplysningstiden, samt idealene til den franske revolusjon. Russland var på den tiden et jordbrukssamfunn med store sosiale ulikheter der størstedelen av befolkningen levde i fattigdom. Statstyret var ineffektivt og sterkt preget av korrupsjon. Industrialiseringen var i sin begynnelse og infrastrukturen meget mangelfullt utbygget. Revolusjonen ble en voldsom inspirasjon for den europeiske arbeiderbevegelsen, især den tyske og engelske. Svært mange ble grepet av eufori og fikk romantiske forestillinger om et mulig sosialistisk samfunn. Men revolusjonens idealer viste seg å spille fallitt. Russland utviklet seg til å bli et diktatur uten ytrings- og organisasjonsfrihet. Statsmakten og administrasjonen var sterkt sentralisert der Kreml fattet beslutninger også på lokalt nivå. Kommunistpartiets regime var meget brutalt, korrupt og ineffektivt. Det hemmelige politiet (KGB) overvåket hele samfunnet og søkte å ha full kontroll over befolkningen. Tross omfattende jordbruksreformer, massiv industrialisering (tungindustri) og utbygging av infrastruktur, lyktes det ikke å heve befolkningens levestandard til gjennomsnittlig europeisk nivå.

 

 

 

"Do not go were the path may lead, go instead were there is no path and leave a trail."

- Ralph Waldo Emerson

 

 

Helt siden min barndom har 1. mai blitt feiret i min familie. Det var særlig mor som var opptatt av å markere og feire dagen. Hun engasjerte seg langt sterkere i det hun var opptatt av enn far, være seg 1. mai, 8. mars, fredsaktivisme, politikken eller fagforening. Far var engasjert han også, men det var mer på det rent intellektuelle planet. Han foretrakk å fordype seg i sine bøker, samt å føre den gode opplyste samtalen mens han rolig pattet på pipa.

Jeg husker ikke så mye fra selve barndommen hvordan dagen ble feiret, men jeg har mange gode minner fra ungdomstida da vi bodde i Krokstadelva i Nedre Eiker kommune. Mor var med i Arbeiderpartiet og hun engasjerte seg i kommunepolitikken. I flere perioder satt hun i kommunestyrets formannskap, noe som gjorde at hun fikk mange venner og kontakter i bygda samt rundt om i nabobygdene.

Hun startet dagen med å delta på 1. mai frokosten - som ble holdt på Folkets Hus. Det hendte ofte at jeg ble med mor på disse frokostene, og jeg syntes det var fine opplevelser. Frokosten var et samarbeid mellom lokallagene til Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti. De to lokallagene samarbeidet også om 1. mai toget samt de øvrige arrangementene.

På frokosten kom folk fra hele bygda, og storsalen i Folkets Hus var alltid fullsatt etter det jeg husker. Det summet av liv både ved og inne i Folkets Hus, stemningen var meget hyggelig, og vi møtte mange som vi kjente. Vi tok oss god tid til selve frokosten, prata med folk om vær og vind, og diskuterte politikk. Det var alltid invitert en kjent figur fra Arbeiderpartiet eller LO med på disse frokostene, og ett år husker jeg at selveste Einar Gerhardsen kom.

Da frokosten var unnagjort gikk vi i toget. Togets rute var fra Folkets Hus i Krokstadelva og over brua til Mjøndalen. Foran toget gikk to ungdommer med hver sin røde fane. Ungdommene var fra lokallagene til AUF og Sosialistisk Ungdom (SU). Bak ungdommene gikk to stykker som bar hovedparolen. Så fulgte korpset, som spilte gode gamle arbeidermarsjer og -sanger. Etter korpset fulgte flaggborgen med sine vaiende røde faner og norske flagg. Og bak flaggborgen kom vi som gikk i toget, med våre paroler.

I Mjøndalen passerte toget blant annet eldrehjemmet. Hjemmet hadde heist flagget, og mange av beboerne stod enten på tunet eller på den store balkongen og hilste toget. Beboerne hadde pyntet seg for dagen, og de så staselige ut. Når toget passerte hilste vi alltid tilbake til beboerne - flaggene og fanene ble senket, og vi vinket til dem.

Togets rute endte ved det flotte kulturhuset i Mjøndalen. Der ble det holdt appeller og taler, samt allsang. Ulike folk solgte aviser og tidsskrifter, delte ut løpesedler, og vervet medlemmer til partienes lokallag. Ett år gikk jeg rundt og solgte Press - avisa til Sosialistisk Ungdom (jeg hadde startet lokallaget til SU og var lagets leder). Etterpå var det ulike arrangementer inne i selve kulturhuset, som konsert, filmfremvisning, kunstutstilling og debatt. Da alt dette var over dro vi hjem til kaffe og kake.

Etter at jeg flyttet inn til Oslo i 1989 har jeg fortsatt med å feire 1. mai. Dagen er spesiell for meg og jeg ønsker å få fullt utbytte av den. Jeg har gjennom årene etablert et fast møster for hvordan jeg feirer dagen. Feiringen begynner kvelden i forveien. Da lager jeg god mat, som regel husmannskost med godt øl til. Etter at jeg har spist leser jeg dikt av Rudolf Nilsen, samt om arbeiderbevegelsens historie. 

Om morgenen på 1. mai heiser jeg flagget. Så har jeg 1. mai frokost med varme rundstykker, ost, pølse, marmelade, melk, juice og kaffe. Etter frokosten leser jeg i Klassekampen. Klassekampens 1. mai bilag har alltid spennende stoff om arbeiderbevegelsens historie, tenkere, diktere, små og store viktige hendelser samt markante personligheter. På stereoanlegget spiller jeg cd´ene Grex Vocalis - Frihetens faner på ny og På stengrunn (dikt av Rudolf Nilsen - tonesatt av Jon Arne Corell, Kari Svendsen, Lillebjørn Nilsen og Lars Klevstrand).

Etterpå drar jeg ned til byen for å få med meg arrangementet på Youngstorget. Der hører jeg på appellene og hovedtalen, diktopplesninger, koret som synger, samt allsangen av Internasjonalen der jeg synger med. Som regel møter jeg folk jeg kjenner der, og da slår jeg av en hyggelig prat med de. Når toget setter seg i bevegelse finner jeg meg en god plass langs ruta slik at jeg kan se parolene. Jeg hilser og nikker til folk som jeg kjenner, og de kommer ofte bort og trykker min hånd. Når jeg så har funnet en parole jeg vil gå under deltar jeg i toget.

Etter toget rusler jeg over til Asylet på Grønland for å lese i Klassekampen, samt ta meg en bayer eller to og røke en god pipe. Jeg sitter ute i bakgården om været tillater det. Ofte er det mange mennesker der når jeg ankommer, men likevel går det greit å finne en god sitteplass. Mens jeg sitter der i bakgården (med avisa, ølen og pipa) hender det rett som det er at folk kommer bort, enten for å hilse eller kommentere lukten av tobakken jeg røker.

Når jeg har gjort meg ferdig med Klassekampen drar jeg hjem. Hjemme i min leilighet lager jeg meg en kanne te. Mens teen trakter finner jeg spillefilmen Reds (USA 1981, regi Warren Beatty) i dvd-hylla på soverommet. Når teen er ferdig traktet setter jeg tekannen, den lille melkemuggen og tekoppen på salongbordet, og putter dvd´en i spilleren. Jeg ser Reds mens jeg drikker te og røker pipe. Innimellom tar jeg pauser fra filmen for å sjekke faktaopplysninger i mitt Store norske leksikon.

Om kvelden etter at jeg har sett Reds runder jeg av med å lese dikt av Rudolf Nilsen. Og mens jeg leser går minnene tilbake til ungdomsårene da jeg feiret 1. mai sammen med min mor. Gode minner...

I fjor feiret Paula 1. mai sammen med meg. Hun fortalte at 1. mai alltid hadde vært en sløv fridag for henne fylt av "nothingness" og aldri før opplevd at dagen hadde mening. Neste dag satt vi og pratet i min stue om 1. mai og hvordan vi syntes at dagen hadde vært. Paula fortalte at hun var overveldet over at 1. mai kunne gjøres så rik og fin, samt fylles med så mye innhold. Hun fortalte om sin bakgrunn fra Mexico - et land der radikale idéer og strømninger var bannlyst. Og hun sa at hun ville komme til å huske denne 1. mai dagen som vi feiret sammen som noe helt spesielt.

Gratulerer med dagen!

 

 

 

1. mai på Karl Johan

 

Det var her vi engang gikk

som den første lille klikk,

spyttet etter, geipet av og spottet.

Tenk å optre som en tolk

for det gråe smalgangsfolk,

her på selve veien op til slottet!

Og den røde klut vi svang,

og den stygge råe sang -

fy, så frekt og gyselig og fjottet!

 

Men vi gikk, vi gikk nå lel,

for vi visste alt så vel:

denne gaten har jo alltid med sin tunge

villet kverke alle dem

som har pekt på veien frem,

alt det nye, det gryende og unge.

Og vi tvilholdt på vår sak

for vi visste godt at bak

skulde engang store massers fotslag runge.

 

Og vår tro var smittsom, den!

Vi kom stadig fler igjen.

Det var mer enn dagens sut

som bandt oss sammen.

Grå, det var vi visstnok, ja,

men det grå kan være bra

når der luer røde drømmer under hammen!

 

- Rudolf Nilsen

 

 

 

Nettsider:

 

Global Labour Institute:

http://www.globallabour.info/en/

 

"Arbeiderbevegelsens historie" (av Martin Kolberg - minerva, 19. april 2007):

http://www.minervanett.no/arbeiderbevegelsens-historie/

 

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek (Arbark):

http://www.arbark.no

 

Asylet:

http://www.asylet.no 

 

1. mai - ideer og verdier

Fabrikkarbeidere (ikke oppgitt når eller hvor bildet er tatt). Liberalismen ble født av Adam Smith og hans banebrytende bok "The Wealth of Nations". Den bærende ideen til Smith var frihet, men det var en frihet som kun eliten kunne nyte godt av. John Stuart Mill ga anstøt til det som skulle bli sosialliberalismen. I sin bok "On Liberty" hevdet han at frihet måtte gjelde for de brede sosiale lagene i samfunnet, noe som var en ny tanke dengang. Radikale og sosialistiske tenkere på 1800-tallet stilte spørsmål om frihet ikke også skulle gjelde for de lavere lagene, og ikke bare for borgerskapet. Da arbeiderbevegelsen vokste frem på den tiden ble mange grepet av Karl Marxs teorier om klassekamp og revolusjon. I sin berømte bok "The Preconditions of Socialism" reviderte Eduard Bernstein teoriene til Marx. Hans hovedtese var at sosialismen måtte innføres gradvis ved reformer og hele tiden være basert på demokratiske virkemidler. Boka vakte enorm oppsikt da den kom ut i 1899 og skapte veldige diskusjoner i sosialistiske partier over hele Europa. I et videre perspektiv la Bernsteins teorier grunnlaget for sosialdemokratiet.

 

 

 

"When great questions end, little parties begin."

- Walter Bagehot

 

 

Da jeg gikk på videregående tok jeg idéhistorie som linjefag. Et lite fag med noen få timer i uka og pensumet var kun to bøker. Det var alt. Til gjengjeld var faglæreren dyktig til å formidle faget. Han evnet å få oss elevene med seg i undervisningen og det gjorde faget spennende. Fra før av hadde både mor og far fortalt meg om ideer og litteratur. Især fortalte far da han leste svært mye, og han fortalte gjerne om det han leste. Også mor leste en god del, men hun fortalte mindre enn far om det hun leste.

Når far leste ei bok hendte det ofte at jeg spurte ham om hva han leste. Da la han boka fra seg på bordet og begynte å fortelle. Han fortalte om inntrykket han hadde fått av boka, om forfatteren, om samtiden da boka ble skrevet, om linjene i litteraturhistorien som boka inngikk i. På den måten fikk jeg kjennskap til mange forfattere og deres bøker. En roman som jeg husker at jeg spurte ham om var Dr. Zhivago av den russiske dikteren Boris Pasternak. Jeg fant romanen i bokhylla i stua. Omslagspapiert med tegningen av en mann som bar på en diger rød fane foran en demonstrasjonstog vakte min interesse. Jeg tok frem boka og bladde i den, og spurte så far om hvordan den var. Han svarte at det var en god roman og fortalte om dens bærende tema. Han fortalte også om Boris Pasternak, den russiske revolusjon og Stalin-perioden, og han trakk linjer fra romanen til arbeiderbeveglsens historie.

Jeg fikk sterk lyst til å lese romanen på bakgrunn av det far fortalte. Det skulle likevel gå noen år før jeg gjorde det. Da jeg leste Dr. Zhivago ble romanen en nøkkel til å forstå sosialismens idéverden. Både det far hadde fortalt om romanen og da jeg leste den fikk meg til å tenke. Mens jeg leste romanen brukte jeg leksikon aktivt for å sjekke bakgrunnsinformasjon om sosialismen, arbeiderbevegelsen og den russiske revolusjon. Jeg opplevde romanen som både velskrevet og medrivende, og jeg ble grepet av dens tema. Slik jeg oppfattet Dr. Zhivago som en hyllest til arbeiderbevegelsens idealer, men også at den var en kraftig advarsel mot diktaturet som fulgte etter revolusjonen.

Da jeg ett par år i forveien tok Examen Philosphicum ble det jeg visste om idéhistorie utvidet. Det skulle utvides ytterligere da jeg på et senere tidspunkt tok idéhistorie grunnfag, samt at jeg leste det idéhistoriske tidsskriftet Arr regelmessig da. Både Exphil, idéhistorie grunnfag og Arr gjorde at jeg fikk bedre grep om historie generelt og arbeiderbevegelsens historie spesielt. Jeg lærte om ulike tenkere og diktere som hadde bidratt til å forme sosialismen som idé. Videre lærte jeg at røttene går flere tusen år tilbake i tid, blant annet til gresk filosofi, romerretten og Det nye testamente.

Stoiske filosofer hevdet at siden det var ett univers var alle mennesker også like. Det var et meget radikalt menneskesyn som skulle gi omfattende virkninger. Da romerne utformet romerretten baserte de mye av tankegodset på stoikerns menneskesyn. Prinsippet som romerretten bygde på var at alle skulle være like for loven, uansett sosial rang og status. Et revolusjonerende prinsipp dengang. Paulus var inne på det samme i brevet til Galaterne da han skrev "Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann og kvinne. For dere er alle én i Kristus Jesus." Ennå i dag er jeg fascinert av at røttene til sosialismen kan spores såpass langt tilbake i tid. Jeg er fascinert av at sosialismen har kobling til både gresk filosofi, romerretten og Det nye testamente.

Det jeg lærte om menneskesynet til stoikerne og Paulus likte jeg godt. Slik jeg oppfattet det fremoldt de alle menneskers likverd.

At jeg lærte om ideenes verden skulle bidra til mye, blant annet fikk 1. mai en større betydning for meg enn det dagen hadde hatt før. Da jeg bodde hos min mor i hjembygda pleide jeg å feire 1. mai sammen med henne. Etter at året på Aass Bryggeri var omme og jeg var ferdig med folkehøgskolen flyttet jeg inn til Oslo for å begynne på universitetet. Det endret heldigvis ingenting angående feiringen av 1. mai. Alle årene jeg har bodd her i byen har jeg feiret dagen med glede.

1. mai har aldri vært kun en fridag for meg. Tvert om. Det er en dag med innhold og mening. Når jeg ferier 1. mai i dag opplever jeg noe som er vanskelig å forklare. Jeg skal likevel forsøke å forklare.

Jeg deltar i feiringen med visshet om at dagen inngår i lange linjer i vår historie. Når jeg lytter til talene, appellene og sangene, og når jeg går i demonstrasjonstoget, tenker jeg på hvilken betydning arbeiderbevegelsen har hatt og fremdeles har for vårt samfunn. Utbyggingen av demokratiet, allmenn stemmerett, organisert arbeidsliv, anstendig lønnsnivå, høy velferd, skole og helsevesen for alle, sosialt sikkerhetsnett, sykepenger og pensjonsordninger. Slik kunne jeg ha fortsatt med å ramse opp.

Og i bunn for det hele ligger menneskesyn.

Prinsippet om alle menneskers likeverd er selve bærebjleken, slik jeg oppfatter det. Det er et godt prisipp som vi aldri må kaste på båten. Gjør vi det settes svært mye på spill. Selv om Norge er et trygt og godt land for de fleste i dag blinker varsellampene. De blinker i forbindelse med den økte skepsisen innvandrerne og asylsøkerne blir møtt med, større sosiale forskjeller med stadig flere fattige, sosial dumping i arbeidslivet, samt hvordan vi behandler uteliggerne og tiggerne. Det er noe vi må ta på alvor. Tendensen er at stadig flere ser ut til fravike prinsippet om alle menneskers likverd, selv om de benekter at de gjør det. Større sosiale forskjeller vinner terreng og det aksepteres av ikke så rent få. Videre rammes mange av sosial kulde. I mine øyne er det en farlig utvikling.

Flotte paroler, vaiende faner, bevegende taler og appeller, samt arbeidersanger, er ikke nok for å kunne gi 1. mai et innhold. Det må være noe dypere bak som gjør at feiringen av dagen er meningsfull. Slik jeg ser det får 1. mai sitt innhold av ideene og verdiene som forkjemperne for arbeiderbevegelsen trodde på. Alle kvinnene og mennene som ga sitt bidrag for at Norge skal være et samfunn basert på likverd og rettferd, et samfunn uten stor sosial skjevhet eller undertrykkelse. Det er helt sentrale ting som vi faktisk ikke kan ta for gitt. Enhver som kjenner historien vet at alle samfunn uten unntak går under om verdigrunnlaget forvitrer. Videre vet enhver som kjenner til innsatsen til Henrik Wergeland at frihet og demokrati ikke kommer av seg selv, men må kjempes frem. Og enhver som kjenner til arbeiderbevegelsens historie vet at Marcus Thrane betalte en høy pris for sin innsats.

Frihet har sin pris, og den kan noen ganger være svært høy. Det ser vi tydelig av historien. Fordi frihet har sin pris som mange har betalt, flere også med sitt liv, vil jeg ikke forholde meg passivt eller likegyldig til friheten jeg engang har. Jeg vil bidra til å bevare den. Selvsagt vil jeg det. Måten jeg gjør det på er blant annet at jeg feirer 1. mai hvert år. Jeg tillegger dagen en spesiell betydning og ferier den derfor med engasjement.

1. mai er en av de fineste dagene i året for meg. Da feirer jeg at vi har oppnådd mye bra i vårt samfunn, men jeg markerer også at mye fremdeles gjenstår.

 

 

 

Ellinors vise

Ka e det som æ drømme om
at æ en dag ska våkne opp å vite,
at arbeidet æ leve med,
e mykje mykje meir enn det å slite.

Æ drømme om å være fri
i lag med alle folkan som æ like.
Æ drømme om ei anna tid
da ingen folk e fattige og rike.

Æ drømme om at alle dæm
som trekke garnan langt der utpå sjyen
skal få ei bedre tid i lag med dæm
som jobbe skift på en fabrikk i byen.

Og dæm som har en liten gård,
nån kyr og ei gjeld dem ikkje klare.
Æ drømme at dæm får en vår
dæm bruke te nå’ meir enn det å spare.

Æ drømme at vi får en vår
da undertrøkkinga på jorda stanse.
Ei ny tid kommer sjøl om fjellan står,
og det bli like fint å jobbe som å danse.

- Klaus Hagerup

 

 

 

Nettside:

 

Arbeiderbevegelsen - reform, revolusjon, og ny reformisme (av Knut Kjelstadli - Universitetet i Oslo):

https://www.norgeshistorie.no/forste-verdenskrig-og-mellomkrigstiden/makt-og-politikk/1614-arbeiderbevegelsen-reform-revolusjon-og-ny-reformisme.html