"Jeg synger min sang for vinden..."

Herman Wildenvey (1885 - 1959). Poet og forfatter som kom fra Mjøndalen i Nedre Eiker. Skrev både dikt, noveller, romaner og skuespill. Hans diktning er kjent for sitt vidd, som allerede tidlig ble meget populær. Innførte en ny lett og muntlig form innen norsk diktning. Oppfattet av det brede publikum for å være en sangvinsk og overfladisk dikter, noe han mislikte sterkt da hans diktning også kretset rundt alvorlige temaer. Levde et utsvevende bohem-liv, noe som bidro til at folk oppfattet ham for å være en dandy.

 

 

 

"Lykkelig er den som i såtid sår uten å ense hva fold han får når høsten kommer."

- Herman Wildenvey

 

 

 

 

 

 

"Hei! Kommer du ikke snart, Morten?" brølte Anders. "Joda! Skal bare få med meg ølen og øl-jekken først," svarte jeg. "Greit! Men få opp farta!" sa han. "Nå kommer jeg," sa jeg og stavret meg ut av russebilen. De andre gutta som var med russebilen stod utenfor på gressplenen og trippet utålmodig. "Fint! Der er du. Da går vi bort til de andre," sa Anders. Vi ruslet i flokk, syngende og leende, bort til resten av russen som hadde stilt seg opp rundt bysten av Herman Wildenvey.

Wildenvey var kåret til årets æresruss. Vi skulle legge ned krans på bysten hans, og russeformannen skulle holde tale. Det var tidlig om morgenen 17. mai 1985. Kvelden i forveien hadde vi festet på Folkets Hus i Hokksund. Etter festen kjørte vi rundt i bygdene Øvre og Nedre Eiker med tutende russebiler for å vekke lærerne på Hokksund videregående skole der vi gikk. Selv om sola skinte var det kaldt i lufta og jeg frøs. Vi stod der ved bysten og ventet på at seansen skulle begynne. Jeg rullet meg en rullings og fyrte opp med lighteren. Åpnet så ølen med jekken og tok ett par grådige slurker.

"Dæven! Jeg er sliten nå," sa jeg til Tore. "Det er jammen jeg også," sa Tore og nikket. "Vi har jo holdt på i mange timer nå. Ikke rart vi er slitne. Når vi er ferdige her ved bysten må vi få i oss noe kaffe. Vi skal jo gå i barnetoget etterpå," humret ham. "Vet du noe om Wildenvey egentlig?" spurte jeg. "Ikke annet enn at han var en dikter og regnes som bygdas store sønn," svarte Tore. "Jeg har ikke fått lest noe av ham," fortsatte jeg. "Ikke jeg heller. Det tror jeg bare voksne folk gjør. Han var visst litt av en type," sa Tore og kikket bort mot bysten. "Hvordan da?" spurte jeg. "En bohem type. Levde et utsvevende og omflakkende liv der både alkohol og mange kvinner inngikk," flirte Tore. "Ikke dårlig! Det kunne jeg godt ha tenkt meg selv," sa jeg. "Mange mener visst at hans diktning er lite seriøs fordi han levde et såpass utsvevende og omflakkende liv som det han gjorde. Det har far fortalt meg," sa Tore. "Jasså? Preget måten han levde livet sitt på hans diktning?" spurte jeg. "Ja, visstnok gjør det det. Går mye i piker, vin og sang, etter hva jeg har skjønt," svarte Tore.

Praten mellom Tore og meg ble avbrutt av hoing og plystring. Jeg kikket på bysten og så at russeformannen var på vei bort til den med kransen i hånden. Hun klatret opp på et stativ og la kransen rundt halsen på bysten. Etterpå plasserte hun ei russelue oppå hodet. Vi hoiet, klappet og plystret alle sammen. Så steg hun ned fra stativet, gikk bort til mikrofonen og holdt en kort tale om Wildenvey og hans betydning som dikter. Da hun var ferdig med talen hoiet, klappet og plystret vi alle sammen enda mer. Det ble klinket i ølglass og noen brølte: "Skål for Wildenvey!" Da seansen var over ruslet vi tilbake til de ventende russebilene. 

Jeg hadde hørt om Herman Wildenvey før, både på skolen og i andre sammenhenger. Men jeg merket meg ikke ham. På skolen lærte vi om så mange diktere. Herman Wildenvey var bare en av dem. Det var først denne 17. mai morgenen at jeg merket meg Wildenvey. På den tiden hadde jeg begynt å lese romaner. De første forfatterne som jeg leste var Jens Bjørneboe og Knut Hamsun. Etterhvert leste jeg også Nini Roll Anker, William Golding og Dee Brown. Min interesse for seriøs diktning var altså blitt vekket. Likevel, selv om jeg merket meg Wildenvey denne morgenen skulle det gå flere år før jeg begynte å lese ham. Årsaken til at det gikk såpass lang tid var at dikt ikke var greia for meg dengang. Vi hadde fått undervisning om dikt på skolen, og rett ut sagt oppfattet jeg dikt som drepen kjedelig. Godt mulig at det var jeg som var for umoden til å skjønne hvilken skattekiste lyrikk er. Iallfall gjorde jeg det ikke da.

Selv om jeg hadde et sterkt forhold til lyrikken til Beatles ga det meg ikke noen ansporing til å begynne å lese dikt. Det var først da jeg var kommet i 30-årene at jeg kjøpte ei diktbok ut fra interesse. I mellomtiden hadde jeg ikke tenkt særlig på Wildenvey. Jeg hadde mer eller mindre latt ham gå i glemmeboken. I diktboka som jeg kjøpte var det dikt av blant andre Wildenvey. Jeg leste diktene med nysgjerrighet. Fine, vare og lette dikt som jeg likte. Noen år senere var jeg en tur innom Tanum bokhandel på Karl Johan. Det var en tidlig lørdag formiddag. Akkurat da var det lite kunder i bokhandelen. Jeg kunne derfor vandre rundt og kikke på bøker uten å bli forstyrret. På flere store bord var det digre stabler med bøker på tilbud. Jeg gikk bort til ett av bordene og begynte å kikke på bøkene som var stablet der. Ei av bøkene fanget umiddelbart min oppmerksomhet. Tittelen på boka var poetisk og vakker. Jeg tok opp boka og begynte å bla i den. Det var en biografi om Herman Wildenvey. Biografiens tittel var Jeg synger min sang for vinden. Siden jeg ikke hadde penger kunne jeg ikke kjøpe boka. Etter å ha bladd i boka en liten stund la jeg den ned igjen. Tittelen Jeg synger min sang for vinden hadde brent seg fast i mitt sinn. Selv nå, omlag 20 etter at jeg var i bokhandelen den lørdagen, husker jeg biografien tydelig.

Da jeg flere år senere ble sammen med Paula kjøpte jeg diktboka Herman Wildenvey - Samlede dikt (Gyldendal forlag - utgitt 2007) til henne. Mens vi var sammen sa hun flere ganger til meg at hun likte å lese norske diktere og forfattere, så jeg tenkte at Wildenvey kunne være noe for henne. Jeg kjøpte også bøker av andre norske forfattere til henne, men Wildenvey var noe spesielt i og med at han kom fra min hjembygd. Da jeg ga henne boka fortalte jeg om 17. mai morgenen da vi la ned krans på bysten av ham. Hun og jeg ble enige om at vi skulle ta en tur til Mjøndalen sammen en dag slik at hun fikk sett bysten. Den julen leste jeg endel i diktboka som jeg hadde gitt henne, og jeg likte det jeg leste.

Ett par år senere var jeg innom Norlis antikvariat i Universitetsgata og spurte etter Jeg vil synge min sang for vinden. Jeg fikk til svar at det er en bra biografi og at antikvariatet av og til har den. Etterpå var jeg innom Norlis bokhandel rett nedenfor antikvariatet og spurte om det var noen biografier om Herman Wildenvey tilgjengelig på markedet. Ekspeditøren gikk bort til disken og søkte på dataen. Etter en liten stund sa han at han ikke fant noen biografier om Wildenvey som var tilgjengelige. Jeg svarte at jeg ville stikke innom Deichmanske bibliotek for å sjekke der. Det gjorde jeg også, men de få biografiene om Wildenvey som jeg fant der var gamle og utdaterte.

I ettertid har jeg lest om Wildenvey både i leksikon og på internett. Jeg har ennå ikke en egen diktsamling med ham. Heller ikke har jeg en biografi om ham. Men både diktsamling og biografi vil jeg skaffe meg når jeg får muligheten. Da jeg altså kommer fra Nedre Eiker mener jeg at jeg bør ha et forhold til Wildenvey og hans diktning. Jeg ønsker derfor å ha diktbok og biografi. Så jeg stikker fortsatt innom Norlis antikvariat fra tid til annen. Når jeg er der ser jeg blant annet etter diktsamlinger med ham og Jeg synger min sang for vinden

Wildenvey leses ennå i dag. Han blir av mange oppfattet for å være en overfladisk dikter. Det er lett å oppfatte ham slik da han har en muntlig og munter tone i sin diktning. Likevel kretser motivene og temaene i hans dikting mye om alvorlige temaer som liv og død, problemer med kjærligheten, livets mening, betrakninger om oppvekst og alderdom, naturskildringer, samt fine og vare skildringer fra hjemstedet. Det gjør det vel verdt å lese om hans liv samt lese hans diktning, mener jeg.

  

 

 

Ute fra verden den vide 
kaller en sang meg hjem.
Hjembygdens bakker blide,
Herren velsigne dem.

Kommer jeg dit om våren
heles mitt søndrede sinn.
Gyllen av smil glir tåren
over mitt slitne sinn.

Om jeg av mennesker minnes
kommer meg lite ved,
bare jeg vet det finnes
dette mitt kjære sted.

- Herman Wildenvey

 

 

 

Nettsider:

 

Herman Wildenvey - Samlede dikt (Tanum bokhandel):

https://www.tanum.no/_skjonnlitteratur/noveller-lyrikk-og-drama/samlede-dikt-hermann-wildenvey-9788205367746 

 

Portåsen - Wildenveys rike:

http://www.portaasen.no/wildenvey