8. jan, 2015

David Lynch

 

"Black has depth, you can go into it, and you start seeing what you´re afraid of. You start seeing what you love, and it becomes like a dream."

 

- David Lynch

 

 

Det var på midten av 80-tallet at jeg så Blue Velvet. Jeg så filmen sammen med min far og min fetter på Filmteatret kino i Oslo. Det var den første filmen av David Lynch som jeg så og jeg husker at jeg opplevde den som besettende. Aldri før hadde jeg sett noe lignende på kino. Og aldri før var jeg blitt så grepet av en amerikansk spillefilm, iallfall ikke etter det jeg kunne huske. Jeg ble sterkt fascinert av filmen og ønsket å se mer av David Lynch. Det skulle imidlertid ta noen år før jeg fikk sett flere av hans filmer. Blue Velvet opplevde jeg som en både vellaget, uhyggelig, absurd, spennende, grotesk og vakker film. Da jeg gikk ut av kinosalen sammen med min far og min fetter etter at filmen var slutt visste jeg at jeg hadde sett en meget spesiell film som jeg trolig ikke ville bli ferdig med på en god stund. Og det ble jeg da heller ikke.

Blue Velvet var filmen som åpnet mine øyne for film noir. Jeg hadde selvsagt sett flere film noir klassikere tidligere, men aldri tenkt så mye over sjangeren eller dannet meg noen bevissthet om den. Etter Blue Velvet ble dette endret. Jeg var satt på et spor som skulle lede meg til å få sterk interesse for film noir. Grunnen til at jeg ble såpass grepet av filmen var dens måte å kombinere det groteske med det skjønne eller vakre på. Det er gjort på en meget overbevisende måte. Filmen er på mange måter merkelig og besynderlig, som med alle filmene av David Lynch. Den har en klar logisk handling, men beveger seg likevel mye på det surrealistiske planet. Det gjør at den blir nærmest drømmeaktig, som et mareritt. Filmen borer langt ned i sjelens dypeste mørke, og det den viser der er både uhyggelig og magisk. Filmen viser blant annet seksualitetens mørke sider, men uten at det blir spekulativt eller platt.

Blue Velvet er kunst, slik jeg oppfatter filmen, og den overskrider flere sjangere. Den er både film noir, erotisk thriller, kjærlighetsdrama, detektivfilm, grøsser, horror samt action film. Og den har et tydelig stempel av David Lynch. Bare han kunne ha laget en slik film med så mange absurde og surrealistiske elementer uten at det hele faller igjennom og blir intetsigende eller latterlig. Tvert om er filmen full av dypere mening. Den gir seeren mulighet til å reflektere over selve eksistensen og hvordan vi oppfatter denne. Oppsummert er filmens bærende tema at under en tilsynelatende rolig og harmonisk overflate skjuler mørke og destruktive krefter seg. Det er et klassisk tema innen diktning og kunst, endog religion og filosofi. Således går David Lynch i fotsporene til mange diktere, kunstnere og filosofer.

Den andre filmen av David Lynch som jeg så var Wild At Heart. Jeg husker ikke i skrivende stund hvor jeg så filmen, men mener det var på Klingenberg kino i Oslo. Wild At Heart opplevde jeg som en oppfølger til Blue Velvet, men jeg opplevde også filmen som annerledes. Wild At Heart er mye en road movie, noe Blue Velvet ikke er. Utover det har Wild At Heart elementer av sjangere som action, thriller, grøsser og film noir. Da jeg så filmen første gangen syntes jeg - tross dens kvaliteter - at den var svakere enn Blue Velvet og jeg var derfor noe skuffet. Men så skal det også godt gjøres å lage en film som matcher Blue Velvet, selv for en genial regissør som David Lynch. Jeg har sett Wild At Heart flere ganger opp gjennom årene og regner den som en av de beste filmene av David Lynch.

En stund etter Wild At Heart så jeg Eraserhead på Cinemateket. Aldri tidligere hadde jeg sett en film tilsvarende den. Jeg fikk rett og slett bakoversveis der jeg satt i salen og så filmen. Det var den merkeligste og rareste filmen jeg noengang hadde sett og da den var slutt følte jeg meg forvirret. "Hva i all verden er det jeg har sett nå?" tenkte jeg for meg selv da jeg gikk mot utgangen av filmklubben. I flere dager etterpå kjørte filmen rundt i min bevissthet. Jeg fikk den rett og slett ikke ut av hodet.

Å skulle forklare Eraserhead står for meg som en umulig oppgave, iallfall om jeg skulle ta sikte på å gi en logisk sammenhengende forklaring. Dette fordi filmen er alt annet enn logisk, slik jeg og mange andre oppfatter den. Eraserhead er kanskje den mest absurde og surrealistiske filmen jeg har sett, og jeg har sett endel slike. David Lynch har selv sagt at Eraserhead er hans mest åndelige film, og jeg må bare ta ham på ordet. Men hva han da mener med ånd kan man jammen spørre seg om. Filmen er såpass dyster, kaotisk, ulogisk og forvirrende at man kan mistenke David Lynch for å ha forlest seg på Johannes´ åpenbaring før han gikk igang med å lage filmen. Ikke i den forstand at filmen er en apokalypse, for det er den ikke, men man kan tolke filmen som uttrykk for et sterkt forvirret sinn.

Den fjerde filmen av David Lynch som jeg så var Lost Highway. Det var i studietida og jeg så filmen på en av Oslos kinoer sammen med noen av mine studentvenner. Og jeg husker hvor skuffet jeg ble. Jeg hadde forventet meg noe i retning av Blue Velvet og Wild At Heart, men Lost Highway er svært annerledes enn de to filmene. Lost Highway har i liten grad noen logisk sammenhengende struktur i fortellingen. Filmen er en slags thriller eller grøsser, og den virker som en mørk og uhyggelig drøm der ulike scener er satt sammen uten noen klar logikk mellom scenene. Det gjør filmen til en merkelig og tildels forvirrende opplevelse, især for den som ikke er forberedt på David Lynchs univers. Kort tid etter at jeg hadde sett Lost Highway leste jeg om filmen i filmtidsskrifter som jeg kom over på biblioteket. Ved å lese om filmen i disse tidsskriftene fikk jeg en bedre forståelse av den. Noen år senere så jeg filmen på nytt på Cinemateket. Fordi jeg var forberedt på hva jeg kom til å oppleve syntes jeg filmen var langt bedre og den ga meg derfor mye mer.

Den femte filmen av David Lynch som jeg så var Mulholland Drive. Også denne filmen er en slags thriller eller grøsser og har mange av de samme trekkene som Lost Highway. Jeg hadde opplevd Lost Highway som en mørk drøm, og det skulle jeg også gjøre med Mulholland Drive. Mulholland Drive er enda mer eksperimentell enn Lost Highway og filmen virker til tider ustruktruert og kaotisk. Filmen har ingen klar logsisk sammenheng i fortellingen, noe som gjør den til en krevende opplevelse. Dens hovedfortelling - eller bærende tema - brytes flere steder med scener som ikke har noen logisk relevans. Alt dette bidrar til at Mulholland Dive kan virke mentalt forvirrende. Det er på den bakgrunn ikke ueffent å tolke filmen som uttrykk for sinnsforstyrrelse eller hallusinasjoner.

Mange har derfor satt et spørsmålstegn ved Davids Lynchs sinn og hvor normalt det måtte være. Men! David Lynch er ikke noen mainstram regissør, men en avantgarde kunstner, og det er på det grunnlaget man må forstå ham og hans filmer. Det er høyst vanlig at en avantgarde kunstner overskrider grensen mellom det normale og unormale ved det vedkommende skaper. Kunsten har alltid hatt et problematisk forhold til normalitet, som den også alltid har hatt et problematisk forhold til moralen. Om vi forventer eller krever at kunst skal relateres kun til normal hverdag vil vi i samme slengen drepe dens ånd. Å skape kunst forutsetter at kunstneren kan overskride grensen mellom det virkelige og det uvirkelige i sinnet. Hvis ikke denne forutsetningen er tilstede vil det ikke være mulig for kunstneren å skape noe genuint, da vil vedkommende bare etterligne.

Den sjette filmen av David Lynch som jeg så var Twin Peaks - Fire Walk With Me. Filmen er basert på en TV-serie med samme tittel. Jeg så filmen for mange år siden på dvd hjemme i min leilighet og husker at jeg syntes den var svak. I mine øyne var filmen mer logisk sammenhengende enn Lost Highway og Mulholland Drive, men likefullt opplevde jeg den som en nedtur. Da jeg hadde sett Twin Peaks ferdig var jeg skuffet. Jeg skjønte ikke hvordan en filmkunstner, som hadde laget sterke filmer som Blue Velvet og Wild At Heart, kunne lage en så svak film etterpå. Denne oppfattelsen av Twin Peaks hadde jeg inntil for nylig da jeg så filmen på nytt på Cinemateket. Jeg leste en artikkel i Cinematekets programkatalog som omhandlet filmen, og den var såpass positiv at jeg var villig til å gi filmen en ny sjanse. Og da jeg så Twin Peaks - Fire Walk With Me i forrige uke på Cinemateket fikk jeg bekreftet det jeg hadde lest i artikkelen. Jeg syntes filmen virket langt bedre og sterkere enn første gangen jeg så den, tross dens svakheter.

David Lynch er en av de snodigste regissørene jeg kjenner. Som nevnt ovenfor oppfatter jeg ham for å være en avantgarde kunstner, noe som gjør at jeg er villig til å bruke tid på hans filmer selv om de er krevende å se, for ikke snakke om å forstå. Idémessig sett spriker hans filmer i mange ulike retninger. Likevel har jeg ingen vansker med å se en klar utvikling i hans karriere som regissør. Flere av hans første filmer virker overfokusert på det absurde og det surrealistiske, synes jeg. Etterhvert blir filmene mer komposisjonsmessig koherente og hele, og de kan være sterk estetisk nytelse. Likefullt! Skal man få utbytte av hans filmer må man forstå og akseptere at han beveger seg på et filmatisk territorium der lite eller ingenting er logisk eller rasjonelt i vanlig forstand. Istedet beveger han seg på et territorium der drømmen og fantasien råder. Et magisk territorium der underbevisstheten kommer frem. Forstår og aksepterer man det kan man få stort utbytte av hans filmer.

 

 

 

Nettside:

 

David Lynch (Senses of Cinema):

http://sensesofcinema.com/2002/great-directors/lynch/