8. jan, 2015

Stanley Kubrick

 

"A film is - or should be - more like music than like fiction. It should be a progression of moods and feelings. The theme, what´s behind the emotion, the meaning, all that comes later."

 

- Stanley Kubrick

 

 

"Filmene til Stanley Kubrick gjentar aldri seg selv, hver og en er unik. Han brukte heller aldri klisjeer i sine filmer," sa Tone. "Jeg er helt enig i det. Samtidig definerer flere av hans filmer en sjanger," la Anita til. "Hvordan da?" spurte Espen, "Hvilke av hans filmer definerer hvilken sjanger, mener du?" "Ikke alle gjør det, men flere av dem. 2001 - En romodyssé definerer science fiction, The Shining definerer horror, Barry Lyndon definerer kostymedrama, Full Metal Jacket definerer krigsfilm, for å ta disse filmene som eksempel," svarte Anita. "Jeg ser det et stykke på vei, men synes kanskje at du tillegger Kubrick og hans filmer litt vel stor betydning," repliserte Espen. "Hva med den nye filmen hans, da? Eyes Wide Shut som jeg og Morten skal se nå i kveld? Har dere lest noe om den?" spurte Arild oss som satt ved bordet. "Ikke annet enn at den har fått blandet kritikk," svarte Hilde, "Og svært så blandet også."

Vi var noen stykker som var samlet på restauranten Justisen en høstkveld. Det var Tone, Anita, Hilde, Espen, Arild og jeg. Litt tidligere på høsten var den nye Kubrick-filmen Eyes Wide Shut kommet på kinoene, og som svoren fan av Kubrick var jeg ivrig på å få sett den. Arild og jeg hadde ved flere anledninger pratet om Kubrick og hans filmer. Han hadde vært hos meg flere ganger der vi blant annet så mine Kubrick-filmer sammen. Vi var derfor blitt enige om på forhånd at vi ville se Eyes Wide Shut sammen når den ble satt opp på kinoene. De andre ved bordet hadde ennå ikke fått sett filmen, og de sa at Arild og jeg ikke måtte fortelle for mye om den før de hadde fått sett den selv. Vi lovte dem at vi ikke skulle gjøre det.

Første gangen jeg så en Kubrick-film var imidlertid mange år i forveien. Det var på 80-tallet og filmen som jeg så var A Clockwork Orange. Filmen var satt opp på den ærverdige kinoen Filmteatret i Oslo, og jeg så filmen sammen med min far og min fetter der. Dengang pleide min far, min fetter og jeg å gå på kino sammen på lørdagskveldene. Som regel valgte vi filmene som ble vist på Filmteatret da vi ønsket å se filmer av høy kunstnerisk kvalitet. Før vi så filmen - som vi hadde valgt på forhånd - var vi ett par timer på Casino (brun restaurant i Stortingsgata som nå er nedlagt) der vi drakk øl og pratet.

Og mens jeg skriver dette kommer minner til meg fra kvelden da vi skulle se A Clockwork Orange og om andre av Kubricks filmer som jeg har sett...

Vi fant et godt bord på Casino der vi satte oss ned. Da vi hadde fått satt oss bestilte vi hver vår halvliter av kelneren og praten kom igang. "Filmen var svært viktig for punkbevegelsen på 70-tallet," sa far og strøk en fyrstikk for å fyre opp pipa. "Regnes den ikke som en av de mest kontroversielle filmer som noen gang er laget?" spurte min fetter ham. "Ja, det gjør den. Det er en kontroversiell film med mange sterke og groteske scener," svarte far bekreftende, "Især på det indre psykiske plan er filmen sterk og grotesk. Men den er meget godt laget, og den tar opp viktige samfunnsproblemer." "Hvilke samfunnsproblemer tar filmen opp?" spurte jeg og tok en slurk av ølen. "Kultur, seksualitet og ekstrem vold, og hvordan de faktorene er betinget av hverandre, slik Kubrick fremstiller det," svarte far. "Hvordan da?" spurte jeg videre. Far fyrte opp pipa på ny og svarte: "Vent til du ser filmen etterpå. Da skjønner du trolig hva jeg mener."

Han tok ett par drag av pipa før han fortsatte: "Kort sagt handler filmen om en gjeng som driver med ran, slåssing og voldtekt, og ikke så mye annet. Lederen for gjengen blir puttet i fengsel. Der blir han satt på en eksperimentell behandling som skal kurere ham. Et interessant trekk ved filmen er at den trekker paralleller mellom gatevold og nazismen. Mer enn dette vil jeg ikke fortelle om filmen på forhånd." Etter å ha pratet videre en liten stund brøt vi opp, gikk ut på gata og ruslet de få metrene bort til kinoen. Da vi hadde fått satt oss i kinosalen og de tunge røde forhengene ble dratt til side var jeg selvsagt veldig nysgjerrig. A Clockwork Orange begynte og jeg fulgte spent med. Etterhvert som filmen rullet over lerretet ble jeg mer og mer fascinert, nærmest bergtatt, men også skremt. Og jeg merket midtveis i filmen at jeg følte ubehag.

Ett par år senere så jeg The Shining. Jeg og noen av mine kamerater leide filmen i videosjappa i bygda og vi så filmen sammen en kveld. The Shining var den andre Kubrick-filmen som jeg så, og jeg husker at jeg syntes den var merkelig. Den var annerledes enn hva jeg forventet av en horror-film, iallfall utfra de horror-filmene som jeg inntil da hadde sett. Jeg syntes ikke den var særlig skremmende, spesielt ikke sammenlignet med Exorsisten, som var min favoritt horror-film dengang. Flere år senere pratet jeg om The Shining med en fyr jeg kjente som hadde gått på filmskole i London. Han fortalte at Kubrick bevisst unngikk å bruke klassiske horror-klisjeer i filmen. Videre fortalte han at filmen istedet er konstruert som en fortelling, noe som var banebrytende nytt innen horror-sjangeren dengang da filmen ble laget. Det han fortalte om The Shining gjorde at jeg ville se filmen på ny. Og da jeg så filmen andre gangen fikk jeg langt større utbytte av den.

Flere år senere - etter at jeg hadde vært innlagt til psykiatrisk behandling og blitt friskmeldt - så jeg The Shining for tredje gang. Fordi jeg selv hadde vært igjennom to psykoser opplevde jeg filmen veldig annerledes og langt sterkere enn de to første gangene jeg så den. Filmen var nærmest som en åpenbaring og den slo meg som en slegge. Grunnen til at jeg opplevde filmen såpass sterkt dengang var at den på en meget troverdig måte skildrer hva som skjer under en psykose. Jeg kjente meg godt igjen i filmens hovedkarakter Jack Torrance (spilt av Jack Nicholson) og det som skjer med ham. Hvor Kubrick fikk slik innsikt i psykose fra vet jeg ikke, men jeg ble forbløffet over hvor realistisk filmen skildrer tvangstanker og paranoide vrangforestillinger. Det er rett og slett meget overbevisende og presist skildret, sett med mine øyne, og alt annet enn tilgjort eller kunstig.

Den tredje Kubrick-filmen som jeg så var 2001 - En romodyssé. Første gangen jeg så denne filmen ble jeg svært skuffet. På bakgrunn av alt jeg hadde hørt om den i forkant hadde jeg forventet meg langt mer. Jeg syntes åpningen var merkelig og tildels kjedelig. Videre syntes jeg det var underlig at det tar svært lang tid før noen sier noe. Jeg visste derfor ikke helt hvordan jeg skulle forstå filmen. Ikke var den drama. Den var heller ikke dokumentar. Hva var den da? Og hvordan skulle jeg tolke og forstå den? Andre gangen jeg så 2001 - En romodyssé syntes jeg at den var grei nok, men heller ikke mer. Men tredje gangen jeg så filmen ble opplevelsen annerledes.

Tilfeldigvis hadde jeg ett par uker i forveien en samtale om Kubrick og hans filmer - blant annet om 2001 - En romodyssé - med en av mine venner som gikk på filmskolen på Lillehammer. Han hadde følgelig langt større kunnskaper om film generelt og Kubrick spesielt enn hva jeg hadde. Gjennom samtalen "åpnet" han filmen for meg slik at jeg ville se den om igjen. Samtalen skulle gjøre at jeg fikk langt større utbytte av filmen tredje gangen jeg så den enn de to forrige gangene. Han fortalte meg mye om filmen. Noe av det han fortalte var at den er avantgarde og at man derfor bør se den flere ganger hvis man vil begripe den. Videre fortalte han at klippet der en ape kaster en knokkel i været, og at knokkelen blir til en satellitt, er ett av filmhistoriens mest berømte klipp. På en enkel men genial måte oppsummerer Kubrick hele menneskehetens historie i dette ene klippet. Ingen annen regissør har gjort noe tilsvarende. Utover kvelden fortalte han meg mye om 2001 - En romodyssé samt om andre av Kubricks filmer. Da jeg ett par uker senere så filmen for tredje gang syntes jeg derfor at den var enorm. Og det synes jeg fremdeles i dag.

Den fjerde filmen av Kubrick som jeg så var Barry Lyndon. Første gangen jeg så filmen syntes jeg at den var langtekkelig, intetsigende, treig og kjedelig. Av den grunn gadd jeg nesten ikke å se den ferdig. Men det samme skulle gjenta seg. Jeg samtalte om filmen med en av fyr som jeg kjente. Han var Kubrick fan og hadde gode kunnskaper om hans filmer. Under samtalen fortalte han om hvordan Kubrick blant annet bruker landskapet, musikken, kostymene og spesielt lyset for å skape en så troverdig 1800-talls stemning som overhodet mulig i filmen. Videre fortalte han at selve filmingen - måten kameraføringen (fokus, perspektiv, vinkling) er gjort på - gir bilder som kan sammenlignes med klassiske malerier fra denne perioden. Som med alt annet i filmen gjorde Kubrick dette meget bevisst for å skape en så troverdig som mulig 1800-talls stemning.

Jeg kunne ha fortsatt med å ramse opp filmer av Kubrick som jeg har sett, hvordan jeg opplevde filmene første gangen jeg så de, og hvordan opplevelsen ble endret etterhvert som jeg fikk sett de flere ganger. I min dvd-samling i dag inngår alle de mest kjente av hans filmer. Filmene av ham som jeg ikke har i samlingen er de fra perioden før Dr. Strangelove, bortsett fra Spartacus, som han regisserte sammen med Kirk Douglas. I tillegg har jeg dokumentarfilmen A Life in Pictures som jeg har sett ett par ganger. Utover det har jeg boka On Kubrick av James Naremore (utgitt på British Film Institute i 2007). Boka er en meget god gjennomgang og analyse av hans filmer. Jeg kjøpte denne boka i en litteratur- og filmbutikk i Amsterdam for noen år siden og har lest deler av den.

Stanley Kubrick er en regissør som man må dvele ved, mener jeg. Hans filmer er ikke triviell underholdning, men noe ganske annet. De av hans filmer som jeg har sett er gjennomsyret av hans kjølige intellekt. Hans filmer har, slik jeg oppfatter dem, en filosofisk grunntone ved at de tar opp eksistensielle spørsmål. Videre er alle hans filmer estetisk nytelse da de er meget elegant og vakkert filmet. Kombinasjonen av og presisjonen i hvordan bildene og musikken er satt sammen skaper en særegen og unik filmatisk stemning. Få andre regissører har fått til tilsvarende.

Bare en Kubrick-film er en Kubrick-film, og det betyr noe helt uvanlig og genuint. Nesten ingen andre regissører har maktet å sette et slikt personlig stempel på sine filmer som nettopp det Kubrick gjorde, som gjør at man kan snakke om "Kubrick-filmer" som et helt eget univers. Han er ikke en lett regissør å forstå, og flere ting i hans filmer som kan virke opplagt viser seg ofte å ikke være så opplagt likevel. Han var en perfeksjonist og en detaljenes mester som behersket sitt fag til fingerspissene. Men tross hans perfeksjonisme kan man finne "feil" i flere av filmene, om man ser godt nok etter. Måten Kubrick brukte musikk på i sine filmer - som nevnt ovenfor - er et kapittel for seg. I filmbransjen snakker man om før og etter Kubrick når det gjelder filmmusikk. Han brukte musikk - ofte klassisk musikk - meget bevisst for gradvis å bygge opp en gitt stemning som han ønsket å skape i seeren, noe mange mener at han lyktes godt med. Slik sett er en Kubrick-film nesten psykologisk manipulasjon for å regne.

I dag regner mange Kubrick som Hollywoods viktigste regissør innen filmens historie totalt sett. Han er ikke den mest suksessfulle regissøren Hollywood har hatt rent kommersielt, men den viktigste rent kunstnerisk. En Kubrick-film er noe man må fordøye over tid, og helst se flere ganger for å få fullt utbytte av den. Kubrick sa selv at hans mål som regissør var å lage film slik Beatles lagde musikk. Han ønsket å overskride det rent kommersielle og istedet skape kunst, slik Beatles gjorde med mye av sin musikk. Hvorvidt han lyktes får være opp til den enkelte å vurdere. Å vurdere kunst er noe subjektivt. Slik vurdering beror på skjønn, og det er få eller ingen objektive kriterier. Jeg mener absolutt at han lyktes. Han er en av mine favoritt regissører og jeg blir aldri ferdig med hans filmer. Jeg ser filmene om og om igjen, slik jeg også lytter til Beethovens symfonier om og om igjen. En Kubrick-film er alt annet enn enkel, og det tar tid å sette seg inn i Kubricks avanserte filmatiske univers. Hans filmer er uslitelige, slik all klassisk kunst er uslitelig. Hver gang jeg gjenser en Kubrick-film oppdager jeg noe nytt, noe jeg ikke la merke til før; måten en scene er konstruert på, hvilke ord som brukes, en grunntone, musikken, et bilde, en stemning, en referanse, en detalj...

Slik er det med alle store kunstnere og det de har skapt.

 

 

Nettside:

 

Stanley Kubrick (Senses of Cinema):

http://sensesofcinema.com/2002/great-directors/kubrick/