En natt med Beethoven, tvilsomme damer og Johnny Cash...

Johnny Cash (1932 - 2003) var en amerikansk sanger, låtskriver, forfatter og skuespiller. Han oppnådde å bli en legende innen amerikansk country-musikk allerede i sin levetid og har fått ikonstatus for all ettertid. Han var en meget produktiv og allsidig artist. Hans musikkstil spenner fra rock n´ roll, gospel, blues, folkemusikk og rockabilly. Ble kjent på folkemunne som "The Man In Black" fordi han alltid gikk kledd i sorte klær, noe han gjorde for å markere sorgen over brorens tidlige død.

 

 

 

"It´s all about Johnny Cash!"

- Tim Scott McConnell

 

 

Denne lørdagen var jeg på jobb. På hjemveien etter jobb stakk jeg innom nærbutikken og kjøpte en lekker entrecote, en pose poteter samt kaffebønner. Da jeg var kommet hjem satte jeg AC/DC albumet Back in Black på stereoanlegget og gikk så i dusjen. Etter dusjen skjenket jeg meg en whisky og stappet pipa. Jeg var i storform og ville ha det moro denne kvelden.

På forhånd hadde jeg sjekket hva som var av bra konserter på klubber i byen. Olsen Bar på Bryn var det klart beste alternativet. Jeg drakk whiskyen, fyrte opp pipa og gikk igang på kjøkkenet. Hadde biffen i jernpanna, satte potetene til koking og begynte å lage en feit bearnaise. Jeg ville spise et solid måltid med rødt kjøtt, poteter og mye animalsk fett. Dette for å bremse alkoholen jeg kom til å drikke senere utover kvelden.

Da biffmåltidet var fortært ringte jeg Paula og prata med henne en halvtimes tid. Etter at vi hadde lagt på slappet jeg av i stua med svart kaffe og aviser en times tid. Så var det tid for å komme igang med kvelden. Jeg satte på Deep Purple albumet Perfect Strangers og iførte meg mitt rock n´ roll antrekk. Antrekket var slitte sorte jeans, sort AC/DC t-skjorte, tykt brunt lærbelte, tunge sorte lærsko med tykke såler, sort mc-jakke i tungt lær (med bilde av en ørn på ryggen) samt sølvørering.

La to piper i jakkelommene, pakken med whiskeytobakk i innerlomma, fant nøklene og gikk ut i den lyse sommerkvelden. Jeg hadde god tid før konserten skulle begynne, så jeg ruslet rolig til T-banestasjonen. Da banen kom gikk jeg inn og satte meg. Banen var full av folk som skulle på byen, stemningen meget lystig med ditto skråling og høy latter. Ett par fyrer bemerket AC/DC t-sjorta jeg hadde på meg og sa at AC/DC er verdens beste band. Jeg nikket til dem. 

Fyrene slo seg ned der jeg satt og spurte meg om hvor jeg skulle. Jeg svarte at jeg skulle til Olsen Bar på Bryn der det var hardrock konsert. De sa at det hørtes spennende ut og at de hadde lyst til å bli med, men skulle møte noen venner i byen. "Dere kan bli med en annen gang!" sa jeg. De smilte og sa at det ville de gjerne. Da jeg skulle gå av på Bryn stasjon snudde jeg meg mot fyrene, viste dem djevelfingre og sa "Hail Hail! To the good times!" De gliste, viste djevelfingre tilbake og ønsket meg en hyggelig kveld.

Jeg ankom Olsen bar, gikk inn og kjøpte billett. Kom i prat med vakta i døra der. Han var en svær og røff type med langt hår. Jeg tror ingen ville finne på å bråke med ham. Tross sitt røffe ytre viste han seg å være meget hyggelig og jeg likte ham godt. Så gikk jeg mot baren. Lokalet var rimelig stappa med folk. Alle ventet på at bandet skulle gå på scenen og begynne å spille. I baren fikk jeg en whisky. Mens jeg hang der med min whisky kikket jeg etter kjente.

Endelig gikk bandet på scenen og dro igang tung rock n´ roll. Bandet spilte meget bra med høyt trøkk og driv, blodige riff og lange soloer, tung bass og tunge trommer. Det var sabla bra! Folk ble fullstendig revet med av den rå musikken og stemningen var det ikke noe å si på.

Etter at jeg hadde lytta til bandet en times tid ville jeg videre. Jeg gikk mot utgangen, stoppet og vekslet noen ord med vakta (samme fyr som jeg hadde prata med da jeg kom). Han spurte meg om hvor jeg skulle videre. Jeg svarte ham at jeg skulle til Rock In (rockeklubb som ligger rett bak Stortinget). Han sa at han hadde vært på Rock In endel ganger og kunne tenke seg å møte meg der etterpå når han var ferdig på jobb. Jeg sa at det var alle tiders og vi utvekslet mobilnummere.

Jeg gikk ut i sommernatten og ruslet til Bryn T-banestasjon. Gikk av på Jernbanetorget og ruslet opp Karl Johan. Det var mye folk der da og byens natteliv var begynt. Jeg stakk innom rockepuben De-Villes på veien for å se om det var kjente der før jeg gikk videre til Rock In. Da jeg ankom Rock In stod og satt en god del folk på utsiden. De drakk øl, prata og røkte. Praten, latteren og musikken kunne høres lang vei.

Jeg passerte vakta og gikk ned trappa til kjellerlokalet. Lokalet var stappet med folk, de aller fleste av dem rockere i jeans og sort lær. Iron Maiden The Trooper dundret løs fra de svære høytalerne og drivet i hele lokalet var meget bra. Jeg gikk bort til baren og bestilte en mørk rom uten is og cola. Da jeg hadde fått brennevinet kom to damer bort til meg. Jeg antok at de var i slutten av 30-årene og de så ut som rene fotomodeller. Begge var blondiner med halvlangt glatt hår. De var iført lange lærstøvletter, trange blå jeans, tykke lærbelter, tettsittende hvite t-skjorter (som skjulte lite) samt hadde på seg heavy makeup. 

Den ene av damene spurte meg om veien ut. Jeg sa ingenting for å unngå at en samtale skulle utvikle seg, men bare pekte mot trappa. De kikket mot trappa, men ville ikke gi seg, spurte meg på ny om det var veien ut. Den ene lente seg tett inntil meg, så tett at jeg tydelig kjente lukten av hennes parfyme. "Ja, det er veien ut," sa jeg til slutt og forlot damene. 

Jeg gikk til enden av bardisken der DJ´en holder til og spurte ham om han kunne spille Motörhead låta The Chase Is Better Than The Catch. Han gliste og satte tommelen opp, sa at låta er et must. Flere folk ankom lokalet, som var iferd med å bli helt stappet. For det meste rockere, men også noen streitinger.  

Mens jeg stod der og ventet på at The Chase Is Better Than The Catch skulle bli spilt skjedde noe som fikk meg til å sperre opp øynene. Ned trappa kom en fyr som var kledd ut som en gammel mann. Han var iført kostyme og sorte lærstøvletter, gikk med stokk og hvit parykk, og hadde malt ansiktet med teatersminke. "Dæven! Hva skjer?" tenkte jeg, mens jeg betraktet mannen som kom. Folk ga ham fritt leide der han gikk, nikket til ham med respekt og smilte. Det var som om atmosfæren i hele lokalet ble fylt av ham. Han virket åpenbart som en kjenning i rockemiljøet, men jeg fikk ikke begrep om hvem han var.

Han snudde og så seg rundt og våres blikk møttes. Jeg nikket til ham og han nikket tilbake. Og akkurat da! Da våre blikk møttes kjente jeg ham igjen. Det var ingen tvil. Det bare måtte være ham! En kjent figur som samtlige på Rock In - selv de mest hardbarka rockerne - behandlet med respekt.

Det var Ludwig van Beethoven...

Mannen hadde kledd seg ut som Beethoven. Og det var fantastisk! Aldri tidligere hadde jeg opplevd noe tilsvarende på Rock In. Og det sier ikke så rent lite, for på Rock In skjer litt av hvert. Jeg var fjetret der jeg stod, fulgte fascinert med på mannen og alle hans bevegelser. Mens jeg stod der og betraktet mannen lurte jeg på hva som ville skje, om DJ´en ville driste seg til å spille for eksempel første sats av 9. symfoni. Om det hadde skjedd ville den kvelden på Rock In ha gått inn i historien som en av klubbens mest minneverdige. Da ville kvelden i så fall ha blitt legendarisk.

Etter ei stund gikk mannen opp trappa igjen. "Han skal vel på en eller annen fest," tenkte jeg mens jeg så etter ham der han gikk opp trappa. "Jeg ville ha gitt svært mye for å være med på den festen!" tenkte jeg videre. Da han hadde forlatt lokalet fikk jeg summet meg og bestilte en absinth. Mens jeg ventet på brennevinet tenkte jeg at det var en flott hendelse og at jeg ville huske den som noe helt spesielt.   

Jeg fikk glasset med absinth. Mens jeg hang der i baren kjente jeg at noen smøyg en hånd inn i min jakkelomme. Jeg snudde meg og så rett inn i ansiktet til den ene av de to ovennevnte blondinene. Hun stod der sammen med sin venninne. Hun kom helt tett innpå meg og skulle til å si noe, men jeg bare forlot henne og hennes venninne uten å si ett ord. Jeg gikk over til den andre enden av den lange bardisken og bestilte en whisky av bartenderen. 

Etter at jeg hadde hengt der i noen minutter kjente jeg at noen la armen om livet mitt. Jeg snudde meg. Det var jaggu den samme blondinen igjen. "Pokker så ivrig hun er, da!" tenkte jeg. Og jeg la merke til at venninnen stod rett bak henne. Igjen skulle hun til å si noe, men i samme øyeblikk merket jeg at noen prikket meg på skulderen.

Det var vakta på Olsen Bar! Vi gliste begge to og han sa høyt: "Hei Morten! Nå er jeg endelig her!" "Alle tiders!" utbrøt jeg. "Så bra at du endelig er kommet! Vi må ha noe å drikke på!" "Selvsagt!" svarte han. Blondinene så litt usikre ut, men satte raskt opp et smil mot oss begge. Men hverken jeg eller vakta var interessert i å prate med dem.

Vi gikk over til et ledig bord og satte oss. Der ble vi sittende mens vi prata og drakk, helt til stedet skulle stenge. Innimellom gikk vi ut for å ta oss en blås. Da lysene på Rock In ble tent gikk vi opp trappa og ut i natten. Vi ruslet sammen bort til Stortorvet, støyende og leende, gode og fulle som vi var. Vi tok samme nattbussen hjem. Da vakta skulle gå av bussen takket han meg og la til at han håpet å se meg igjen snart.

Ett par uker senere var jeg på Rock In igjen. Tilfeldigvis traff jeg på fyren som hadde kledd seg ut som Beethoven. Jeg gikk bort og hilste på ham og vi prata sammen en liten stund. Han fortalte meg hva han het, hvor han kom fra (han snakket engelsk), hva han dreiv med (han er musiker) og beskrev musikken han spilte. Han sa at jeg kunne sjekke hans nettside om jeg var interessert. Jeg svarte at det ville jeg gjøre.

Og idet jeg skulle til å gå tilbake til baren sa han til meg: "It´s all about Johnny Cash!"

 

 

 

I keep a close watch on this heart of mine
I keep my eyes wide open all the time
I keep the ends out for the tie that binds
Because you're mine, I walk the line

I find it very, very easy to be true
I find myself alone when each day is through
Yes, I'll admit that I'm a fool for you
Because you're mine, I walk the line

As sure as night is dark and day is light
I keep you on my mind both day and night
And happiness I've known proves that it's right
Because you're mine, I walk the line

You've got a way to keep me on your side
You give me cause for love that I can't hide
For you I know I'd even try to turn the tide
Because you're mine, I walk the line

I keep a close watch on this heart of mine
I keep my eyes wide open all the time
I keep the ends out for the tie that binds
Because you're mine, I walk the line

- Johnny Cash/Rodney Crowell 

 

 

 

Nettsider:

 

Ledfoot Gothic Blues:

http://www.ledfoot-gothicblues.com

 

Rock In - Oslo Rock & Metal Club:

http://www.rockinoslo.com

 

Olsen Bar:

http://olsenbar.no