Ansikts sved...

"The Stone Breakers" (1849) - maleri utført av den franske kunstneren Gustav Courbet. Maleriet viser to arbeidere som hugger sten en varm sommerdag. Arbeid er nødvendig for alle mennesker, som det også er nødvendig for ethvert samfunn. Helt siden jordbruksrevolusjonen har organisert arbeid vært avgjørende for sivilisasjon. Arbeid er en verdifull måte å ta i bruk egne evner på, både de fysiske og de mentale, og i alle kulturer har arbeid udiskutabel status. Arbeidsledighet ansees av de aller fleste som sløsing med ressurser, og en tragedie for de som rammes. Grunnloven stadfester at det er statens oppgave at alle i Norge skal være i arbeid.

 

 

 

"Vi sliter for å leve, men før vi vet ordet av det lever vi for å slite."

 

- Hans Børli

 

 

Begge mine foreldre var utdannet spesialpedagoger. Andre medlemmer av familien tok seg også akademisk utdannelse, men ikke alle av dem gjorde det. I min familie ble det å ta høy utdannelse vurdert som essensielt, både for å kunne lykkes i arbeidslivet, men også for å kunne realisere seg selv som menneske.

Da jeg gikk på barneskolen gjorde jeg det rimelig bra, men dette endret seg i negativ retning da jeg begynte på ungdomsskolen. På ungdomsskolen sklei jeg mer eller mindre ut. Som tenåring i puberteten var jeg opptatt av andre ting enn det å være skoleflink, gjøre lekser, være lydig overfor lærerne og få gode karakterer. Jeg syntes dengang at skolearbeid var et ork. Jeg har ikke tall på alle de gangene da jeg satt i klassrommet, kjedet meg dønn ihjel, kikket ut av vinduet og funderte på hvordan livet der ute egentlig var.

Fag som matematikk, norsk, engelsk, naturfag, tysk og kristendom opplevde jeg som drepende kjedelige, noe som gjorde at min oppmerksomhet og konsentrasjon i timene kjørte på lavbluss. Det medførte selvsagt at karakterene som jeg fikk i disse fagene var så der, noe mine foreldre satte lite pris på. Mine foreldre prøvde ved flere anledninger å stramme meg opp, men uten at jeg fikk skjenn. Min mor sa engang - da jeg var blitt voksen - at jeg var intelligent nok og hadde gode muligheter, at jeg gjorde det bra når jeg holdt på med noe jeg likte, men at jeg var generelt lat som elev.

Men bildet er ikke entydig negativt. Samfunnsfag og historie syntes jeg var spennende, så i disse fagene fulgte jeg godt med i timene og gjorde det langt bedre. Jeg fikk endog mye ros av læreren i samfunnsfag, og han lot meg stå foran hele klassen i flere av timene for at jeg skulle fortelle om andre verdenskrig, Kuba-krisen, Vietnamkrigen og borgerettsbevegelsen i USA. Min særoppgave (temaet jeg skrev om var den kalde krigen) syntes læreren var meget bra. Han sa at oppgaven holdt nivået til videregående skole mens mine foreldre hørte på.

Når jeg tenker tilbake på dette nå - som godt voksen - så ser jeg at min generelt labre innstilling til skolen samt latskap i flere av fagene fikk konsekvenser. Konsekvensene var at jeg datt av lasset i disse fagene. Det at jeg datt av lasset, samt min tendens til å skape uro i timene, gjorde at jeg måtte møte opp hos sosiallæreren mange ganger for å ha samtaler med ham. Sosiallæreren opplevde jeg som en fin fyr å snakke med. Han hadde en innstilling til oss som sleit på skolen som gjorde at jeg følte meg trygg på ham. Han var hverken anklagende eller irettesettende overfor meg, men viste stor forståelse og prøvde å finne egnede måter å hjelpe.

Jeg husker spesielt godt en av gangene jeg var hos ham. Vi pratet om skolearbeid og det å være pliktoppfyllende. Jeg satt der i stolen på hans kontor, kikket på ham og sa: "Skolen er ræva kjedelig! Jeg ønsker å gjøre noe annet." Han svarte med å spørre: "Hva ønsker du å gjøre istedet da, Morten?" "Jeg vil ha en helt vanlig jobb, tjene egne penger og slippe å måtte gjøre gørrkjedelige lekser." svarte jeg. "Men skolen er også en jobb?" sa han, og så på meg med vennlige øyne. Jeg ristet på hodet: "Skolen en jobb? Nei! Ikke sånn som jeg opplever den, iallfall."

Denne samtalen skulle bli særdeles viktig for meg, men jeg innså ikke viktigheten av den der og da. Først mange år senere gikk klokskapen i det sosiallæreren prøvde å si opp for meg. At skolen er en jobb mener jeg er innlysende i dag, men jeg tenkte ikke slik dengang. Som ung tenåring var jeg for umoden til å forstå hvor viktig skolearbeid ér. En slik avgjørende forståelse skulle først komme senere.

Da jeg gikk på videregående hadde jeg strammet tøylene endel og var oppriktig innstilt på gjøre det bra. Fordi jeg ikke hadde fulgt med i fag som matematikk, engelsk og tysk på ungdomsskolen sleit jeg betydelig med disse fagene også på videregående. Så etter første klasse sluttet jeg med matematikk. Engelsk måtte jeg jo fortsette med, og jeg måtte ha et annet sidespråk i tillegg. Språket jeg valgte var fransk, men også i dette faget sleit jeg en god del og måtte til slutt ta privatundervisning for å kunne få ståkarakter.

I alt var det slik at mine erfaringer fra dengang skulle legge sterke føringer for hvordan jeg kom til å lykkes i arbeidslivet. Tross min opprikte innstilling på videregående var jeg alt annet enn en mønsterelev, noe jeg heller ikke anser som et ideal. Min arbeidsinnsats på videregående var betinget av hvor spennende jeg syntes at fagene var. I de fagene jeg opplevde som kjedelige var min arbeidsinnsats laber, mens i de fagene som jeg syntes var spennende jobbet jeg godt. Det resulterte i at sluttkarakterene jeg fikk på vitemålet spriket en god del. Jeg fikk alt fra bunnkarakter i matematikk og fransk, mens jeg scorte meget høyt i samfunnskunnskap, sosialøkonomi, historie og især idéhistorie.

I idéhistorie fikk jeg toppkarakter. Jeg ble fortalt i ettertid at min faglærer i idéhistorie hadde sagt på det siste lærermøtet før sommeravslutningen - da sluttkarakterene skulle fastsettes - at om det var mulig å gi karakteren 7 i et fag (6 var høyeste karakter dengang), så ville han ha gitt med den. Da jeg fikk vite det ble jeg aldri så lite stolt.

Mens jeg gikk på skolen - både ungdomsskolen og vidergående - hadde jeg strøjobber ved siden av. En sommer jobbet jeg som ekstrahjelp i en sportsbutikk. Jeg tjente noen kroner, men det viktigste var at jeg fikk en god attest. Jeg jobbet også på NORCEM (sementfabrikk) i Vestfossen. Jeg likte jobben på NORCEM og syntes den var bra betalt, men det var veldig mye støv på arbeidsplassen så jeg sluttet derfor etter ei stund. Videre jobbet jeg som jordbærplukker en sommer, noe jeg syntes var greit men heller ikke mer. Da jeg fikk sommerjobb på AASS Bryggeri skulle endel ting endres. For det første fikk jeg prøve meg i vanlig jobb over en lengre periode, for det andre fikk jeg god lønn, for det tredje opplevde jeg fellesskapet mellom arbeiderne på bryggeriet - noe jeg syntes var meget fint.

Jeg jobbet mange somre på AASS, i tillegg til at jeg jobbet på bryggeriet ett helt år etter at jeg var ferdig med militæret. Etter AASS jobbet jeg som pleierassistent på sykehjem. Jeg syntes det var ok å jobbe på sykehjem, men ikke noe jeg ville holde på med i lengden. Så fikk jeg jobb som fast vikar på Fjellsrud Skole ved Lørenskog. Jeg jobbet som fast vikar på denne skolen i ett år mens jeg tok forberedende på kveldstid. Forberedende jobbet jeg iherdig med, og jeg fikk da også laud som karakter. At jeg fikk laud gjorde meg kry som en hane!

På den tiden var min innstilling til det å arbeide og være pliktoppfyllende radikalt annerledes enn da jeg gikk på ungdomsskolen. Jeg gikk energisk inn for oppgaven som vikar på Fjellsrud Skole og gjorde jobben rimelig bra, etter det jeg antar. Det ga seg utslag i at jeg fikk en glitrende attest da jeg sluttet, skrevet av rektoren selv.

Så begynte jeg på studiene på Universitetet i Oslo, og på ny var jeg meget energisk. Jeg tok studiene meget alvorlig, men ikke slik at jeg var blant de studentene som siktet høyest. Jeg var selvsagt opptatt av å få gode karakterer, men mindre opptatt av karrieremuligheter. Tida på Blindern opplevde jeg som både fruktbar og turbulent. Jeg fordypet meg i fagene som jeg tok, diskutere fagrelaterte spørsmål ved enhver anledning, samt deltok i Studentersamfundet.

I alt fikk jeg tatt mellomfag i statsvitenskap, mellomfag i historie og grunnfag i idéhistorie. Karakterene jeg fikk var tildels blandet drops. I noen av fagene gjorde jeg det meget bra og fikk laud, mens andre karakterer var mer midt på treet. Mens jeg var student fikk jeg alvorlige psykiske problemer og ble etter en kort stund lagt inn til psykiatrisk behandling. Likefullt klarte jeg å fullføre studiene og fikk flere gode karakterer. I sum synes jeg at mitt vitnemål fra universitetet er bra, tatt i betraktning av innsatsen jeg la ned og problemene jeg sleit med.

Høsten 1994 jobbet jeg som sivilarbeider. Jeg hedde nektet videre militærtjeneste av overbevisningsgrunner og måtte derfor avtjene fire måneder siviltjeneste. Etter å ha ringt flere steder fikk jeg jobb på Informasjons- og Dokumentasjonsavdelingen (IDOK) på NORAD. Jeg likte jobben veldig godt i tillegg til at jeg trivdes i miljøet der. Fordi jeg likte jobben såpass og trivdes i miljøet på NORAD var også min arbeidsinnsats deretter, noe som gjorde at jeg fikk en solid attest da jeg sluttet. Ikke bare fikk jeg en solid attest, de ansatte på IDOK samt folk som jobbet i andre avdelinger på NORAD arrangerte en aldri så liten avslutnigsfest for meg da tjenestetida var over. At de gjorde dette satte jeg selvsagt veldig pris på.

Høsten 1995 skulle så bli et vendepunkt som fikk avgjørende innvirkning på de kommende årene. Den høsten fikk jeg jobb som vikar på Vinmonopolet. Jeg jobbet som vikar på Polet ett par år og ble deretter fast ansatt. Etter en periode fikk jeg forfremmelse og har vært i denne jobben siden...