Den vanskelige sannheten...

"Galileo facing the Roman inquisition." (1857) - maleri utført av den italienske kunstneren Cristiano Banti. Maleriets motiv viser fysikeren og astronomen Galileo Galilei stå foran inkvisisjonen anklaget for kjetteri. Hans oppdagelser av himmellegemer samt teorier om Melkeveien var banebrytende. Da han offentlig hevdet at jorden går i bane rundt solen utløste det en voldsom storm som førte til at han ble anklaget og så dømt av inkvisisjonen. En av hovedårsakene til at han ble anklaget og dømt var at han tilsluttet seg teoriene til Copernicus. Galileo ble torturert av inkvisisjonen og måtte - kun iført en løs kappe - avsverge sine oppdagelser og teorier foran en forsamling av pavens menn. Skjebnen til Galileo illustrerer konflikten mellom religion og vitenskap. Idéer handler mye om makt, og den som kontrollerer idéene kan styre både hele samfunn som enkeltmennesker.

 

 

 

"Facts do not cease to exist because they are ignored."

 

- Aldous Huxley

 

 

Da jeg var barn hendte det av og til at jeg måtte ty til en aldri så liten løgn. Jeg visste godt at det å lyve var galt, men det skjedde jo ett og annet som gjorde at løgn var utveien, især når de voksne spurte meg om hva jeg hadde gjort eller om det var jeg som hadde forårsaket noe galt som hadde skjedd.

Jeg fikk selvsagt dårlig samvittighet de gangene jeg løy, og jeg kjente det som en ubehagelig følelse av å være falsk og derfor ikke til å stole på. Men tross at jeg fikk dårlig samvittighet benyttet jeg meg av løgn av og til. De voksne var som regel skarpe nok til å skjønne at jeg løy og da vanket det en eller annen form for sanksjon. På den måten lærte jeg tidlig at noe var sant og noe var usant. Jeg lærte også at det kunne vanke ros eller belønning fra de voksne når jeg snakket sant og irettesettelse eller straff når de tok meg i løgn.

De åra jeg gikk på ungdomsskolen fant jeg - som så mange andre på min alder - på skøyerstreker og drev med mange påfunn. Jeg drev med epleslang om høsten, begynte å røyke da jeg var 13, drakk øl første gang da jeg var 14, nasket godterier og brus i butikkene, drev med hærverk, kastet stinkbomber i foajéen på skolen og andre offentlig steder der det var mye folk, skulket skoletimer, så pornofilmer hos kamerater, kastet kinaputter i postkassene til folk, og andre ting jeg syntes var gøyalt men som de voksne slo hardt ned på.

Mine skøyerstreker og påfunn medførte at jeg måtte lyve når jeg ble konfrontert, og jeg lærte at jeg kunne slippe unna med løgn så lenge løgnen var smart nok. Videre lærte jeg at hvis jeg viste pokerfjes og satte opp det uskyldigste smil, så var det gode muligheter for at jeg kunne bløffe de voksne som konfronterte meg og slik slippe unna eventuell straff.

Flere år senere da jeg var elev på videregående skole fikk jeg en forståelse av at hva som er sant og usant beror på flere forhold, og at disse forholdene ikke alltid er like åpenbare fordi de er komplekse. Jeg vanket dengang sammen med folk som var studenter på Universitetet i Oslo og samværet med dem påvirket meg i høy grad. Studentene hadde et kritisk syn på mange samfunnsforhold, deriblant hvordan skolen - på alle nivåer og trinn - fungerer. Jeg pratet selvsagt med dem om hvordan det gikk på skolen og hva jeg lærte der. De sa til meg at jeg ikke måtte ta det jeg lærte for gitt men være kritisk. En av tingene de sa var at pensum kunne gi et skjevt bilde av mange forhold, især samfunnsforhold og historie.

Jeg husker spesielt godt en kveld der vi prata om Kuba-krisen og den kalde krigen. Noen uker i forveien hadde jeg diskutert Kuba-krisen og den kalde krigen med noen av mine medelever på skolen som var sterkt pro USA, og jeg gjenga overfor studentene hva de hadde sagt. Studentene svarte med å si at det alltid vil være ulike oppfatninger om slike ting avhengig av hvilket politisk ståsted og generell overbevisning man har. Jeg svarte med å si at pensumet vi hadde på skolen bekreftet de mine medelever hadde sagt og at det derfor måtte være innafor.

"Det er både og," svarte en av studentene meg. "Pensum er som alle andre fagbøker gjenstand for diskusjon mellom fagfolk. Det du lærer på skolen er ikke gitt men betinget av forhold som historie, tradisjon, kultur, ideologi, samt andre forhold som styrer vårt virkelighetsbilde." Jeg stusset, tok en slurk av teen og spurte: "Men er det som står i pensum feil, da? Eller hva mener du egentlig?" "Pensum er ikke nødvendigvis feil sånn direkte sett. Det som står i pensum blir alltid kvalitetssikret før det brukes i skolen. Men pensum kan gi et fordreiet bilde av faktiske forhold, noe som blant annet bunner i herskende oppfatninger i tida. Det kommer mye an på faglæreren og hvordan vedkommende fremstiller faget," svarte hun. "Hva mener du med "fordreiet bilde av faktiske forhold"? Det du sier er litt vanskelig for meg å gripe?" spurte jeg. Hun smilte og svarte: "At pensum er betinget av oppfatningene til de som har skrevet bøkene, samt oppfatningene til de som har kvalitetssikret disse. Utover dette kommer oppfatningene til faglæreren. Slike oppfatninger er aldri objektive, selv om man skulle tro det som skoleelev, men subjektive. I tillegg vil forfatterens og faglærerens faglige vurderinger alltid være styrt av hvilket grunnsyn vedkommende har, bevisst eller ubevisst. Det kan gi seg utslag i at en bestemt måte å betrakte ting på preger pensum slik at fremstillingen blir skjev." Jeg lyttet nøye, rullet meg en ny rullings og fyrte opp, tenkte over det hun hadde sagt. "All form for kunnskap er kulturprodukt, og som kulturprodukt er kunnskap betinget av idéer som er frembragt av historien som av samtiden. Idéer som kanskje ikke alle deler og derfor stiller seg kritiske til. Det finnes et mangfold av idéer, og bare noen av de slipper til på skolens pensum," la hun til.

Vi prata til langt ut på kvelden. Da jeg gikk hjem etterpå tumlet mange tanker rundt i mitt hode. Mens jeg gikk der i byens mørke gater denne sene kvelden tenkte jeg på at kunnskap ikke er gitt men avhengig av flere forhold. Forhold som styrer hva slags kunnskap som er tilgjengelig, hvordan den blir presentert, hva den gir seg ut for å være, samt hvordan den blir mottatt og eventuelt akseptert. Jeg tenkte på at all form for kunnskap er betinget av idéer, at alle idéer har en historisk og kulturell bakgrunn, og at det godt kan herske ulike oppfatninger om hvordan forstå slik bakgrunn.

Noen år senere da jeg var student på Universitetet i Oslo skulle jeg få bekreftet det studentene hadde sagt meg. Jeg opplevde tida på Blindern som en enorm befrielse rent intellektuelt sett. Forelesningene, seminarene, kollokviene, de utallige diskusjonene med lærere og medstudenter, samt bøkene jeg leste (både fagbøker og skjønnlitteratur), forløste mange tanker i mitt sinn. Jeg opplevde alt dette som mentalt befriende og sterkt stimulerende.

Tida på Blindern skulle bli meget fruktbar for meg sånn sett. Undervisningen, det jeg leste, samt diskusjonene jeg deltok i, satte igang tankeprosesser i meg. Prosesser som har pågått siden. Men tida på Blindern hadde også en bakside. Baksiden var at jeg mistet bakkekontakten en periode og gikk meg vill i et mylder av idéer. Det medførte at jeg etterhvert ble forvirret, samt beveget meg inn i en lukket verden mentalt sett der jeg var helt alene. Heldigvis ble jeg bragt ned på jorda igjen av gode venner, men likevel tok det lang tid før jeg innså i hvilken grad jeg hadde isolert meg i min egen tankeverden.

Fordi jeg opplevde dette søkte jeg et fast holdepunkt, noe som kunne fungere som et anker i uoversiktelig og urolig farvann. Jeg var innom ulike miljøer, som Europeisk Ungdom, Oslo Arbeiderparti og Drammens Ølets Venner, men fant ikke holdepunktet jeg søkte i noen av disse miljøene. Til slutt havna jeg i miljøet til Oslo Domkirke etter at jeg hadde gjennomgått en form for religiøs oppvåkning. Før jeg havna i miljøet til Oslo Domkirke hadde jeg vært innom ulike frikirkelige miljøer, men de passet ikke for meg.

Jeg leste ofte i Bibelen på denne tiden og grublet mye over det som stod i boka. Videre grublet jeg mye over eksistensielle spørsmål. Så da jeg fant holdepunktet jeg søkte i miljøet til Oslo Domkirke opplevde jeg det som en lettelse. Det var et nøkternt miljø syntes jeg dengang, ledet av teologer og andre folk med akademisk bakgrunn som det var. En av prestene som var ansatt i Domkirken hadde magistergraden i idéhistorie i tillegg til teologi. Han hadde jeg stort utbytte av å samtale med. Jeg deltok på ett par av seminarene som han ledet (ett av seminarene omhandlet kirkens idéhistorie - ble holdt på søndagene og varte ett semester), samt lyttet oppmerksomt til prekenene han holdt i kirken under messen. Han var et oppkomme av kunnskaper og refleksjoner, så det å samtale med ham var for meg meget givende.

På denne tiden tumlet jeg med tanker om sannhet; hva sannhet ér og ikke ér. Bibelen konfronterte meg med et annet univers enn det jeg opplevde i mitt daglige liv. Fordi jeg opplevde Bibelen slik ble boka en utfordring for meg. Jeg hadde problemer med å få Bibelens univers til å samsvare med hvordan jeg oppfattet min egen samtid. Problemet lå i at Bibelen - etter mitt syn - kolliderer med vår samtids oppfatninger, som homofili, frihet, livsutfoldelse, kvinnesyn, gudsbegrep, kjærlighet, synet på seksualiteten, og mye annet.

Ved ett par anledninger hadde jeg samtaler med den ovennevnte presten. Det var gode samtaler som virket oppklarende for meg. Under disse samtalene forklarte han meg at Bibelen kan leses og forstås på flere ulike måter, og at alle kan være like gode. "Bibelen er først og fremst ei bok. Det er skrevet tekst som vi kan ha nytte av, men som vi også må lese med aktsomhet," forklarte han meg. "Men er ikke Bibelen åpenbaring? Og sånn sett guddommelig tekst? Selv om den er skrevet av mennesker?" spurte jeg. "Det er delte oppfatninger om akkurat det," svarte han. "Vi har grunn til å tro at deler av Bibelen er åpenbaring - og sånn sett guddommelig tekst - mens at andre deler av boka ikke er det. Bibelen er ikke bare ei bok men mange, og de er alle ulike både hva gjelder tema, språk, komposisjon, struktur og lengde."

"Men er ikke Bibelen sannhet?" spurte jeg. "Boka gir seg iallfall ut for å være det?" "Sannhet er et meget sammensatt begrep og noe vi må behandle varsomt," svarte han. "Joda, mange mener at Bibelen er sannhet, også jeg, men et slikt syn på Bibelen medfører omfattende intellektuelle utfordringer," la han ettertenksomt til mens han skjenket kaffe til meg og seg selv. "Hvordan da?" spurte jeg videre. "Hva sannhet ér har vi kun vage forestillinger om," forklarte han mens han puttet en sukkerbit i sin kaffekopp. "Sannhet er et uhyre komplekst begrep, lik begrepene godhet og skjønnhet også er det, derfor må vi være varsomme med det. Dette fordi sannhet - som gudsbegrep - innebærer betydelig risiko, ihvertfall innebærer søken etter slik sannhet en risiko. Vi ser det overalt! Mennesker som starter med å søke objektiv sannhet, fortsetter med å rendyrke en idé eller et prinsipp, og til slutt forviller seg inn i en mental verden der de kun er istand til å kommunisere med likesinnende."

"Du mener mennesker som lar seg forlede av religion? Som utvikler seg til å bli religiøst radikale?" spurte jeg og ventet spent på hans svar. "Ja, det er korrekt oppfattet," svarte han og tok en slurk av kaffen. "Alle vi som strever med svære spørsmål om rett og galt, sant og usant, liv og død, meningen med tilværelsen, livets gåte, hvor vi kommer fra og hvor vi går hen, er potensielt sett i faresonen for å utvikle noe sånt. Ofte begynner det med indoktrinering, samt at man vanker i miljør som dyrker en eller annen form for religiøs renhet. Mange som har søkt et klart religiøst svar har gått i denne fellen. For disse er er det svært vanskelig - i noen tilfeller nærmest umulig - å vende tilbake til normalt liv igjen."

"Så sannhet er ikke et entydig begrep? Selv om man skulle tro det på bakgrunn av det som står i Bibelen?" spurte jeg. Han tenkte seg om mens han rørte med den lille skjeen i kaffekoppen, så på meg med forskende øyne: "Nei, sannhet er ikke et entydig begrep. Det som er sant for meg kan godt være usant for deg, og omvendt. Hva vi forstår sannhet som beror på flere forhold, for eksempel vår tenkeevne, livserfaring, vurderingsevne og overbevisning. Alt dette gjør at vi ofte har ulike oppfatninger om hva sannhet ér som sådan. Og hva som måtte være guddommelig sannhet er det ikke opp til oss mennesker å avgjøre, det er opp til Gud alene."

Han kikket på klokka, sa at det var blitt sent og derfor på tide å avslutte. Jeg takket ham for samtalen, gikk ut på gata og ruslet tankefull i det kalde høstregnet ned Karl Johan til Jernbanetorget for å ta banen hjem. Samtalen skulle bli viktig for meg, og jeg tenker ennå i dag en god del over det presten hadde sagt til meg om Bibelen og sannhet denne kvelden.

Så var det en dag at jeg kom over ei bok som skulle få stor innvirkning på hvordan jeg forstod sannhet...

Boka jeg kom over var "History of the World" skrevet av historikeren J.M. Roberts. Bokas første del skildrer menneskets tidligste stadier samt kulturene i oldtidens Mesopotamia. I denne delen av boka skriver Roberts at mennesket på ett eller annet tidspunkt, uten at man helt vet hvordan eller hvorfor, utviklet evnen til abstraksjon. Hva som gjorde at mennesket utviklet denne evnen er fremdeles "the missing link" for historikerne - slik Roberts fremstiller det.

Boka skildrer at menneskets evne til abstraksjon fikk enorme konsekvenser. Jordbruksrevolusjonen kommer i kjølvannet, noe som igjen legger grunnlaget for de første sivilisasjoner i Mesopotamia. Så trekkes linjene frem til antikkens Hellas. Boka skildrer at evnen til abstraksjon utviklet seg videre ved noe grekerne kalte for symposium...

Symposium var drikkegilder der deltagerne ble underholdt av musikkere, sangere og dansere. Det sentrale under symposium var hverken vinen eller underholdningen, men at deltagerne skulle diskutere et oppgitt tema på fritt grunnlag. Fordi diskusjonene var frie og uhemmede åpnet de opp for fri spekulasjon. Symposium gjorde det mulig for grekerne å søke å forklare verden og livet uavhengig av svarene som religionen gav dem. Dette ga anstøt til at de beveget seg bort fra religionen som forklaringsmodell og over i ukjent farvann rent intellektuelt sett.

Frukten av symposium innledet et formidabelt intellektuelt skifte. Roberts forklarer det som skjedde under symposium med at grekerne utviklet ord og begreper som ikke var religiøst betinget, noe som i neste omgang medførte filosofiens fødsel. I sum gjorde symposium det mulig for grekerne å forklare verden og livet uavhengig av religion, noe som skulle få enorm betydning for den vestlige kulturkrets´ videre utvikling.

En av fruktene av denne formidable intellektuelle omveltningen var vitenskapens fødsel, en annen at diktningen og kunsten ble frigjort fra religionen. Grekernes praksis med symposium hadde startet det som skulle bli det helt sentrale innen den vestlige kulturkrets´ åndshistorie; filosofi, vitenskap, diktning og kunst - og disse som uavhengige av religion.

Når jeg nå tenker på dette i dag slår det meg hvor klargjørende denne skildringen i boka til J.M. Roberts er. For meg virker fremstillingen til J.M. Roberts meget plausibel. Jeg har ikke faglig grunnlag til å kunne betvile hans fremstilling, selv om jeg går ut ifra at det må finnes faglig begrunnende innvendinger mot den. J.M. Roberts bok har endret en god del i måten jeg oppfatter ting på, blant annet begrepet sannhet. Jeg tenker nå at sannhet er en relativ størrelse som er betinget av hvordan vi anvender språket, hvordan vi bruker ordene og i hvilken sammenheng. Jeg tenker at sannhet er iboende språket og at vår evne til å gripe sannhet, eller forstå sannhet, bunner i hva vi oppfatter språk som. Sannhet blir da - for meg - noe som endres over tid og på tvers av kulturer.

Når jeg i skrivende stund tenker på alt dette minnes jeg min barndom da jeg måtte ty til en aldri så liten løgn for å dekke over noe galt jeg hadde gjort. Jeg minnes tida da jeg gikk på ungdomsskolen og satte opp pokerfjes for å bløffe de voksne. Videre minnes jeg samtalene med studentene jeg vanka sammen med da jeg gikk på videregående, samt den fruktbare men krevende tida da jeg var student på Blindern.

Og især minnes jeg den viktige samtalen med presten i Oslo Domkirke...

 

 

Nettsider:

 

Truth (Internet Encyclopedia of Philosophy):

http://www.iep.utm.edu/truth/

 

Truth (New Advent - Catholic Encyclopedia):

http://www.newadvent.org/cathen/15073a.htm

 

J.M. Roberts "History of the World" (Oxford University Press):

https://global.oup.com/academic/product/the-history-of-the-world-9780199936762?cc=no&lang=en&#