Livets gåte

"A Scholar in his study" (1650 - 1654) - etsning av kunstneren Rembrandt Harmenszoon van Rijn. Motivet er tatt fra den tyske Faust-legenden. Etsningen illustrerer den lærde Faust under sine studier når djevelen viser seg for ham. Djevelen tilbyr Faust å inngå en kontrakt med ham. Kontrakten går ut på at Faust skal få all kunnskap slik at livets gåte blir løst for ham. Betingelsen djevelen setter er at Faust overgir sin sjel til ham når kontraktstiden er utløpt. Faust går med på betingelsen og underskriver kontrakten med sitt blod. Den mest kjente versjonen av Faust-legenden er av dikteren Johann Wolfgang von Goethe.

 

 

 

"Da kom disiplene til ham og spurte: "Hvorfor taler du til dem i lignelser?""

 

- Matteus 13,10

 

 

Det var først i voksen alder at jeg for alvor begynte å reflektere over eksistensielle spørsmål. Jeg gikk gjennom ungdomstida uten å ha utviklet særlig evne til dyp refleksjon over slike krevende spørsmål. En slik evne fordrer jo at man har livserfaring og modenhet, som gjør at man kan se like mye tilbake på sitt liv som fremover.

Da jeg fylte 30 opplevde jeg det som et vannskille. Ungdomstida var nå defintivt slutt og jeg var for alvor i ferd med å bli voksen. Det sies at 30-årene er ungdomstidas alderdom og alderdommens ungdomstid. Det er meget mulig. Iallfall var det slik for meg at mitt liv gikk inn i en ny fase da jeg ble 30. Jeg reflekterte mer og dypere enn før. Min evne til refleksjon var selvsagt en prosess som utviklet seg gradvis gjennom flere år, betinget av de erfaringer jeg hadde gjort, men også av bøkene jeg hadde lest og samtalene jeg hadde hatt med andre mennesker. Dette skulle selvsagt i sum forme meg som menneske. Mens jeg skriver dette strømmer minner på. Det er gode minner fra mitt liv, men også noen vonde. Jeg er glad for de erfaringer jeg har gjort, selv om flere av de har vært traumatiske og smertefulle.

Etter en alvorlig psykose - som jeg fikk da jeg var 25 år gammel - ble jeg innlagt til psykiatrisk behandling. I kjølvannet av psykosen fulgte så en dyp depresjon som varte nesten to år før den ga seg. Både psykosen og depresjonen var selvsagt meget traumatiske og vonde opplevelser. I denne perioden tenkte jeg endel over hva som gjør livet verdt å leve og om livet i det hele tatt er verdt å leve når jeg skulle ha det så vondt. Det er ikke til å komme bortifra at tanken på det å dø og slik slippe unna alt det vonde som jeg gikk igjennom virket forlokkende på meg i perioder.

Jeg hadde en meget viktig samtale med en kvinne som jeg møtte under en av mine turer i marka. Samtalen fant sted mens jeg var dypt deprimert. Ruten jeg gikk var fra Frognerseteren, via Ullevålseter og ned til Sognsvann. Kvinnen som jeg møtte slo følge med meg på nesten hele turen. Jeg var i slutten av 20-årene dengang og jeg antar at hun var i midten av 40-årene. Iallfall var hun eldre og langt mer moden enn det jeg var, noe som selvsagt preget samtalen.

Hun måtte ha merket at det var noe med meg fordi hun spurte om jeg var deprimert, noe jeg bekreftet. "Vet du! Det er nødvendig å gå igjennom depresjon for å lære det virkelige liv å kjenne," sa hun ettertenksomt. "Hva mener du?" spurte jeg. "Hvorfor er depresjon nødvendig? Og hva mener du er det virkelige liv?" Vi stanset ved en krakk og satte oss ned. Hun så på meg, veide sine ord og svarte: "Det virkelige liv er det som ligger bakenfor det umiddelbare. Det livet filosofene, dikterne og kunstnerne beskriver, som bare er mulig å gripe ved livserfaring og kontemplasjon. Denne verden er vakker men samtidig grusom. Verden narrer oss ved sin glitrende fasade, en fasade som ikke er annet enn bedrag. For å trenge igjennom fasaden må man ha utviklet et dypt bevissthets- og følelsesliv, noe som ikke er mulig uten smerte og sorg som nettopp depresjon gir en."

Jeg lyttet oppmerksomt til det hun sa og hennes ord traff meg hardt. Det var som om hun så inn i min sjel og skjønte hva som rørte seg der. Hun fortsatte: "Det er ikke mulig å forstå livet om man ikke har gått igjennom helvete, for å si det sånn. Det er helt nødvendig for å kjenne seg selv dypest sett. I India har de et ordtak som sier at mennesket oppdager livet først etter en alvorlig ulykke." "Jeg har vært i India," svarte jeg. "Og jeg opplevde fattigdommen og nøden i slummen i Bombay på kloss hold. Det var meget opprivende inntrykk som gjorde noe med meg uten at jeg helt skjønner hva eller hvordan." Hun lyttet til det jeg sa, tenkte seg om og svarte: "Det er mulig at din opplevelse i India har bidratt til psykosen du har hatt og depresjonen du gjennomgår nå, direkte eller indirekte. Folk som ikke opplever traumatiske ting i livet sitt, og som ikke gjennomgår depresjon, mangler noe helt vesentlig." "Javel? Og hva mener du at de mangler?" spurte jeg. "Da er vi tilbake til at denne verden er både vakker og grusom. Det er menneskelig å reagere følelsesmessig når man opplever fattigdom og nød på kloss hold slik du har gjort. Om man ikke reagerer mangler man medfølelse, og da er man ikke helt menneske." svarte hun og så på meg med rolige øyne. "Det du sier høres logisk ut," sa jeg.

Vi satt der på krakken i skogens stillhet og tenkte begge to. Bare den svake brisen kunne høres når den fikk bladverket på trærne i nærheten av der vi satt til å rasle. Dagen var begynt å komme på hell. Solen ga et trolsk oransje skjær over det vakre skoglandskapet som åpnet seg foran oss der vi satt. Stillheten mellom oss gjorde meg godt. Jeg trengte å tenke over det hun hadde sagt, la hennes ord synke i meg. Etter at vi hadde sittet stille på denne måten ett par minutter la hun sin hånd over min og sa: "Franskmennene har et ordtak som sier at livet er vanskelig men at det er lett å dø. Ja! Livet ér vanskelig! Vanskelig for oss alle. Og de som gir inntrykk av noe annet lyver, både overfor seg selv som overfor andre." Så reiste vi oss og fortsatte turen ned til Sognsvann. Jeg har ikke møtt denne kvinnen siden.

Nå, etter at så mange år har gått, tenker jeg ennå på denne kvinnen og samtalen som vi hadde. Hennes kloke og veloverveide ord forløste noe inne i meg, men det skjønte jeg ikke da. Det skulle jeg først skjønne senere i mitt liv. Mange år senere hadde jeg en viktig samtale med min tidligere kjæreste Paula Robles Nettel. Under samtalen refererte hun til Edgar Allan Poe. Paula fortalte at Poe hadde sagt at det er nødvendig å ha vært i helvete om man vil forstå diktning. Hun la til at andre diktere hadde sagt det samme som Poe. På ett vis slo det meg dengang at essensen i det Paula sa lå nær opptil det kvinnen som jeg møtte på turen i marka hadde sagt. Det slo meg at de begge hadde sagt noe om livet; at det er nødvendig å ha vært igjennom traumatiske og vonde opplevelser for å kunne oppdage livet og så leve det.

Psykosene jeg har hatt (jeg har hatt to) samt depresjonene (jeg har hatt flere) utløste min evne til kontemplasjon. I lange perioder kontemplerte jeg over spørsmål som: Hvem er vi? Hvor kommer vi fra? Hvorfor er vi her? Hvor går vi hen? Hva er livets mening? I de årene jeg sleit med depresjon leste jeg endel i Bibelen, og blant Bibelens bøker var det særlig Job som grep meg...

Job er fortellingen om en velstående, rettskaffen og hederlig mann som blir satt på prøve av Gud. Gud overlater Job til djevelen, som kan gjøre hva han vil med Job med det unntak at han må spare livet hans. Djevelen dreper hele Jobs familie, ødelegger all hans eiendom, og gjør ham veldig syk slik at han lider forferdelig. Store deler av Jobs bok er konstruert som en dialog mellom Job og noen av hans venner. Dialogen handler om at Job anklager og bebreider Gud for å gjøre ham urett. Vennene til Job forsvarer Gud og hevder at Gud aldri gjør noen urett. Logikken i det vennene til Job sier er svært farlig for Job. De hevder at Job må være en stor synder som derfor fortjener den meget harde skjebnen Gud har gitt ham. Men Job godtar ikke det vennene hevder og går hardt ut mot både dem som mot Gud. Mot slutten av fortellingen viser Gud seg for Job og forklarer ham hva som er forskjellen på den guddommelige skapte orden og menneskets begrensede fatteevne. Fortellingen ender med at Gud velsigner Job enda mer enn før han ble overlatt til djevelen. Job blir enda rikere og mer velstående enn hva han var, han får ny familie, og alle hans venner viser ham medfølelse. Og Gud sier til vennene til Job at han er brennende harm på dem fordi de ikke har talt rett om ham slik Job har gjort, og dét til tross for at vennene til Job forsvarte Gud hele tiden.

Job er fortellingen om at selv om alt virker håpløst gir ikke Gud slipp på mennesket. Et sentralt poeng i Jobs bok er - etter min oppfatning - at Gud gir Job rett når Job anklaget og bebreidet Gud for å gjøre ham urett. Et annet sentralt poeng i fortellingen er at den handler om at dyp lidelse ikke er meningsløst, men noe Gud gjør for å bringe mennesket tilbake til seg.

Jeg husker en kveld da jeg bodde på Louisesgate Ettervernshjem. Ettervernshjem var dengang bofellesskap med fagpersonale drevet av Kirkens Bymisjon. Beboerne var folk som hadde vært innlagt til psykiatrisk behandling og som skulle bringes tilbake til normalt liv igjen.

Vi satt i den store stua og hadde fellesmøte. Alle beboerne (omlag 25 stykker) og flere av personalet var tilstede. Under møtet fortalte ei av jentene at hun hadde det svært vondt. Hun sa at hun var dypt deprimert og opplevde at alt var meningsløst og tomt. Flere av de andre beboerne, inkludert jeg, nikket og sa at vi opplevde det samme. Så løftet jeg hånda og fikk ordet. Jeg sa at jeg hadde lest Jobs bok i Det gamle testamente og fortalte om hvordan jeg tolket boka: "Uansett hva vi måtte mene om Bibelen så har boka mye bra som vi kan bruke. Jeg forstår Jobs bok dithen at lidelse er noe Gud gjør for å bringe mennesket tilbake til seg. Det gjør at lidelse ikke er meningsløst, men motsatt. Selv om lidelse er forferdelig å oppleve har den mening. Og utfallet av lidelse er at vi som mennesker får et dypere og sterkere bevissthets- og følelsesliv, selv om det er vanskelig å se mens vi lider."

Etter møtet ble jeg kalt inn på kontoret av ettervernshjemmets styrer. Jeg kom inn på kontoret og der satt også ett par andre av hjemmets personale. De ba meg om å sette meg. Styreren så på meg med vennlige øyne og sa: "Det du sa på møtet nå i kveld var veldig viktig, og vi er takknemlige for at du sa det." "Javel? Hva mener du?" spurte jeg. "Alle beboerne her har gjennomgått eller gjennomgår forferdelig lidelse som vi andre såkalte friske bare kan ane rekkevidden av. Du sa at lidelse ikke er meningsløst, men motsatt. At lidelse har mening. Dét var veldig viktig for beboerne å høre. Det var også viktig for oss som jobber her å høre." "Hvordan viktig?" spurte jeg undrende. Hun tok en liten pause og sa så: "Håp."

 

 

Nettsider:

 

Job (New Advent - Catholic Encyclopedia):

http://www.newadvent.org/cathen/08413a.htm

 

Hope (New Advent - Catholic Encyclopedia):

http://www.newadvent.org/cathen/07465b.htm