Tvil

"The Incredulity of Saint Thomas" (1601) - maleri utført av den italienske kunstneren Michelangelo Merisi Caravaggio. Motivet er tatt fra fortellingen om tvileren Thomas i Johannes evangeliet. Maleriet viser Thomas som får, ved å stikke fingeren i såret til Jesus, bekreftet at Jesus er stått fra de døde. Fortellingen tolkes av mange kristne som en formaning mot tvil, men at man ikke dømmes av Jesus når/om man tviler.

 

 

 

"Men han sa: "Dersom jeg ikke får se naglemerket i hendene hans og legge fingeren i det og stikke håden i hans side, vil jeg ikke tro."

 

- Johannes 20,25

 

 

Da jeg var liten hendte det ofte at jeg ble puttet i seng av farmor når hun var på besøk hos oss. Jeg syntes alltid det var stas å bli puttet i seng av henne fordi hun leste for meg til jeg ble søvnig. Farmor var alltid tålmodig med meg, og hun tok seg tid til både å lese gode bøker ved sengekanten, samt snakke om hva jeg enn ville. Bøkene som jeg husker at hun leste for meg var av Anne-Cath. Vestly og Charles Dickens, samt eventyr av H.C. Andersen.

Jeg husker godt en kveld da hun var ferdig med å lese og jeg skulle til å sove. Hun puttet dynen godt rundt meg, strøk meg ømt over håret, og sa at hun var glad i meg. "Jeg er også veldig glad i deg, farmor!" svarte jeg på barnaktig vis. "Det er jeg veldig glad for. Men hvem av alle i hele verden er du mest glad i, da?" spurte farmor mens hun fortsatte med å stryke meg over håret. "Jeg er mest glad i deg, farmor!" utbrøt jeg, og håpet på å få en belønning. "Nei, det er ikke meg du er mest glad i, men en annen," svarte hun mens hun så smilende på meg. "Mor og far!" svarte jeg. Men jeg var blitt litt usikker på akkurat hva jeg skulle svare henne, jeg skjønte ikke hvor hun ville. "Nei, heller ikke mor og far, men en annen," fortsatte hun. "King?" spurte jeg så. King var hunden til naboen, en snill hund som jeg likte å leke med og klappe. "Nei, heller ikke King. Du er aller mest glad i en annen," sa hun rolig.

Nå var jeg kommet i urede. Hva i all verden skulle jeg svare henne som ikke var feil? Jeg tenkte mens jeg holdt teddybjørnen inntil meg. Så slo det meg! Selvsagt! Det måtte være teddybjørnen, som jeg hadde et lidenskapelig forhold til. "Bamse!" slo jeg triumferende fast, sikker på at jeg nå hadde svart riktig. "Nei, heller ikke Bamse," svarte farmor med en godhjertet latter. "Den du er aller mest glad i er deg selv."

I alle årene som har gått siden og frem til nå har jeg tenkt mye over det hun sa. Jeg har kommet frem til at hun hadde rett, men at svaret er mer sammensatt enn som så. Da jeg var barn måtte jeg selvsagt ha et trygt og nært forhold til de menneskene som stod meg nær. Det var i første rekke mor og far, så de øvrige medlemmene i min familie, deretter mine venner.

Jeg tror at dette er noe allment. Alle barn trenger å oppleve trygghet til de som står barnet nærmest, noe som er nødvendig for å skape stabilitet under oppveksten. Ingen barn klarer å forholde seg til utrygghet, iallfall ikke over tid, og ihvertfall ikke overfor de som står barnet nærmest. Så i min barndom var det mor og far, samt den øvrige familien, som ga meg den tryggheten jeg trengte.

Da mor og far skilte seg skulle jeg imidlertid få oppleve utrygghet, noe som selvsagt var traumatisk og vondt. Jeg opplevde dengang at jeg måtte velge mellom de to, noe som skapte en sterk følelse av usikkerhet og tvil inne i meg. Selv om mor og far ordnet skilsmissen greit imellom seg (jeg opplevde aldri at de kranglet) og holdt god kontakt siden, så var allikevel en grobunn for usikkerhet og tvil skapt inne i meg. Det skulle gi seg ulike utslag senere i mitt liv, utslag som kunne ha ført helt galt avsted.

Tiden gikk og ting roet seg ned. Da jeg var ungdom tenkte jeg ikke så mye over skilsmissen lenger. Flere av mine kamerater hadde foreldre som var skilt, så det virket helt normalt. Jeg fikk den nødvendige tryggheten gjennom kameratskapet i gjengen. Det gikk helt fint inntil vi var ferdige med videregående. Etter videregående dro flere av oss i militæret. Da vi kom hjem igjen var gjengen oppløst og borte. Selv om vi prøvde å samle sammen gjengen igjen, så var det fånyttes. Det som hadde vært var defintivt borte. Ungdomstida var tilbakelagt, og noe nytt og ukjent stod foran oss.

Vi var iferd med å tre inn i de voksnes rekker, og vi visste ikke hvor det bar oss hen. Mine kamerater løste dette ved å skaffe seg jobb og så kjærester (etter at de hadde festet og rast fra seg en stund). De forlovet seg i tur og orden med sine kjærester, og en etter en forsvant de ut av bildet. Igjen skulle jeg få føle usikkerhet og tvil.

Tross usikkerheten og tvilen jeg følte visste jeg at jeg ikke ønsket å løse dette ved å skaffe meg en kjæreste og så forlove meg med henne (til manges forbauselse og undring). Istedet jobbet jeg først ett år på AASS Bryggeri, så gikk jeg ett år på Sund Folkehøgskole (som ga meg mange fine opplevelser). Etter Sund Folkehøgskole jobbet jeg ett år som fast vikar på Fjeldsrud ungdomsskole like ved Lørenskog. Jeg var fast bestemt på å begynne på Blindern når skoleåret var omme, så jeg flyttet inn til Oslo og tok Examen Philosophicum på kveldstid.

Jeg startet på Blindern og kom igang med studiene. I førstningen var det mye festing og moro, især da jeg var med i Studentersamfundet. Men etter ett par år meldte behovet for fast holdepunkt seg. Det ble veldig mye festing og ting begynte å skli litt ut. Jeg trengte derfor et holdepunkt, noe fast jeg kunne forholde meg til som skapte nødvendig stabilitet. Fordi jeg var intellektuelt søkende følte jeg også at jeg trengte noe som kunne forklare tilværelsen og gi den mening.

Jeg fant alt dette i Bibelen...

Da jeg begynte å lese i Bibelen var det som en lettelse, Endelig hadde jeg funnet et solid anker og fast holdepunkt, noe bestandig som ikke ville forlate meg igjen. Jeg leste mye i Bibelen, såpass mye at jeg kunne ramse opp bøkene, si noe om innholdet og mulige tolkninger. Bibelen ble for meg boka som definerte tilværelsen per se. Jeg ble meget sterkt påvirket av det jeg leste i boka, såpass påvirket at folk i min nærhet og omgangskrets begynte å bli bekymret. Det var ikke lenger rom for tvil for meg. Jeg hadde funnet mitt anker og holdepunkt, og tvil ville jeg ikke vite av.

Tvil anså jeg som unødvendig, endog skadelig. Jeg var overbevist om at tvil ikke bar noe godt med seg, men måtte unngås så langt som overhodet mulig. Sånn holdt jeg på noen år, inntil jeg deltok på et seminar på Blindern. På dette seminaret sa jeg noe om nødvendigheten av tro, og ei jente repliserte tildels skarpt til det jeg hadde sagt. Hennes replikk fikk meg til å reflektere lenge over min egen tro, samt over mitt forhold til Bibelen.

Teamet på seminaret var Islams historie. Seminaret fant sted på slutten av 90-tallet, og dengang var religiøs fundamentalisme blitt et hett tema, både i akademia og i media. Jeg husker ikke hele seminaret, men jeg husker at læreren sa noe om hva religiøs fundamentalisme er, og hvordan fundamentalisme kan forstås. Videre husker jeg at jeg identifiserte meg med det læreren sa. Jeg identifiserte meg i den forstand at jeg gjenkjente meg i hvordan læreren beskrev en typisk fundamentalist, og jeg så ikke noe problem med det.

Jeg rakte handa i været, fikk ordet, og sa noe positivt om religion. Det jeg sa var etter mitt skjønn både kurant og balansert. Men åpenbart var det hverken kurant eller balansert, fordi jeg altså fikk en tildels skarp replikk. Jeg sa: "Tro er fundamentet for at mennesket kan overleve i denne verden, fordi tro skaper nødvendig trygghet og stabilitet. Tvil bryter ned slik nødvendig tro. Uten tro kan mennesket ikke overleve."

Flere av de tilstedeværende studentene rakte handa i været, og noen ristet på hodet. Hun som fikk ordet svarte meg: "Det du sier nå har flere dimensjoner i seg. På den ene siden er det å ha en overbevisning nødvendig for de aller fleste av oss. Men! Når det kommer til tro på noe som er absolutt, noe man ikke kan sette spørmålstegn ved, noe som overstyrer kritisk tenkning, så bør du være meget varsom. Å tro på noen eller noe som fremstår som abolutt autoritet er meget farlig, både for deg selv og dine omgivelser."

Det kom flere replikker som gikk i samme retning. Jeg hadde tenkt å gi et tilsvar, men læreren brøt av. Han sa at dette lå utenfor seminarets tema, noe han hadde rett i. Han fortsatte så med å fortelle om Islams historie. Men det jenta hadde sagt fikk meg til å tenke mye i de kommede månedene.

De følgende månedene - mens jeg tenkte over det jenta hadde sagt - kom jeg over en velskrevet og velfundert kronikk i Dagsavisen som omhandlet religiøs fundamentalisme. Kronikken var meget aktuell og jeg leste den med stor interesse. Kronikken trakk inn bla. antikkens Hellas. Kronikken skulle - sammen med jentas replikk - komme til å endre mitt syn på tvil.

Kronikkens omhandlet altså religiøs fundamentalisme. Vedkommende som hadde skrevet den poengterte at tvilen som sådan er antikkens Hellas største bidrag til kulturen. Resonnementet i kronikken var at de greske filosofene hadde frigjort grekerne fra religiøs overstyring og kontroll, både på det ytre (politiske/sosiale/kulturelle) plan, og det indre (psykologiske) plan. Det var nettopp fruktene av innsatsen til de greske filosofene som vi nøt godt av i dag, goder som bla. demokrati, ytringsfrihet, humanisme, vitenskap, rettssikkerhet, selvbestemmelse, og annet.

Kronikken konkluderte med at disse godene kunne meget vel gå tapt om religiøs fundamentalisme skulle få overtaket. Et slikt scenario kunne innebære at tvil per se ikke lenger ville være mulig. Og skulle tvil være umulig, ville også fri og åpen spekulasjon være umulig.

Nå, etter at mange år har gått, tenker jeg fremdeles på jentas replikk og kronikken i Dagsavisen, og jeg ser klart hvordan replikken og kronikken endret mitt syn på tvil. Jeg tenker på at i min søken etter trygghet og stabilitet riskikerte jeg å utvikle et livssyn og en tro som - i manges øyne - ville ha grenset tett opp til fundamentalisme. Skulle noe slikt ha skjedd vet jeg ikke om jeg hadde greid å komme tilbake igjen, tilbake til der menneskene er. Jeg ville ha levd i en mental verden der tvil ikke fantes, iallfall ikke for meg, med de konsekvenser det kunne ha medført.

Mens jeg skriver dette minnes jeg farmor når hun puttet meg i seng og leste for meg. Og jeg minnes tryggheten hennes omsorg gav meg...

 

 

Nettsider:

 

Tro og Tvil (kristne artikler og ressurser):

http://www.trotvil.no

 

Fundamentalism (Wikipedia):

http://en.wikipedia.org/wiki/Fundamentalism