Hemingway og jeg

Ernest Hemingway (ikke oppgitt når bildet er tatt) - en av mine favoritt diktere. Jeg har lest alle hans romaner, iallfall som jeg vet, og mange av hans noveller. Hemingway var kortformens mester og hans noveller regnes som noe av det ypperste innen moderne diktning. Av de novellene jeg har lest setter jeg "Kilimanjaros sne" høyest. Det er en intenst sår og øm fortelling om en mann som har gitt opp livet, og hans kone, som forsøker å få ham til å se at livet er verdt å leve tross smerte og motgang. Novellen er mye basert på dialogen mellom de to en sen kveld og natt de er i Afrika. Hver gang jeg leser novellen blir jeg beveget. Det sier en hel del om kvaliteten på Hemingways diktning. Av romanene jeg har lest var det "Den gamle mannen og havet" som gjorde sterkest inntrykk. Romanen blir av mange tolket som en slags variant av Johannes evangeliet. Hemingway fikk Nobelprisen i litteratur for romanen.

 

 

 

"There is no friend as loyal as a book."

- Ernest Hemingway

 

 

Hvordan man vil definere seg som mann finnes det like mange svar på som det finnes menn - og gutter - rundt omkring. I vår tid snakker mange om at mannsrollen er svekket, iallfall blitt annerledes enn før, og at mannen nå er på leting etter et nytt fundament som han kan basere sitt selvbilde s o m mann på. Jeg har vært igjennom en slik prosess, og først nå i voksen alder kan jeg si at jeg føler meg trygg på mitt selvbilde som mann. Bakgrunnen til at jeg først nå i voksen alder føler meg trygg på mitt selvbilde som mann skyldes forhold fra min barndom og oppvekst.

Jeg vokste opp uten brødre, og etter skilsmissen mellom mor og far bodde vi barna sammen med mor. Mor var en sterk, målbevisst og intelligent kvinne. Hun utdannet seg bla. til å bli spesialpedagog, på en tid da slikt ikke var forventet av kvinner. Videre engasjerte hun seg i politikken og satt flere perioder i kommunestyret, inkludert formannskapet. Utover det fikk hun høye verv innen fagforeningen (Norsk Lærerlag - som fagforeningen het dengang), i tillegg hadde hun et utstrakt sosialt nettverk. I mine øyne, slik jeg husker henne, oppnådde hun flere mål i sitt liv.

Det å vokse opp sammen med mor formet meg selvsagt i høy grad. Jeg var den yngste av oss to barna. Alderforskjellen mellom oss er stor, og derfor var jeg dengang selvsagt den svakeste parten. Hadde jeg hatt en eller flere brødre ville jeg trolig ha utviklet meg annerledes enn det jeg faktisk gjorde. Jeg har likevel fått mye ut av å vokse opp på denne måten, ting og egenskaper som jeg skjønner betydningen av idag. Likevel var det sånn at det å vokse opp sammen med henne, samt det at far ikke var der som et korrektiv, gjorde at jeg ble usikker på mitt selvbilde som gutt.

Mor var sterkt engasjert innen kvinnesak og feminisme - dengang et radikalt fenomen som skapte bølger i det norske politiske og kulturelle landskapet. Min eldre søster engasjerte seg like sterkt. Å være så tett på to kvinner i det daglige, som var meget bevisste på kvinnesak og feminisme, satte selvsagt dype spor i mitt sinn og følelsesliv. Begge bidro sterkt til måten jeg oppfattet meg selv på, i disse årene da min personlighet var i støpeskjeen. Oppdragelsen er det ikke noe å si på, både mor og far gjorde sitt beste, men likevel var den skjev. Far var jo fraværende i det daglige liv (jeg besøkte far inne i Oslo annenhver helg), samt at jeg manglet brødre. Dermed var det noe helt vesentlig som manglet. Det manglet et korrektiv til min sterke mor og sterke søster. Jeg kunne ha trengt en ballast som veide opp for innflytelsen disse to kvinnene øvde på meg. Men en slik ballast hadde jeg bare ikke, og det skulle gi seg flere utslag senere i mitt liv.

Jeg hadde selvsagt venner. Vi var en gjeng som hang sammen, fra da vi gikk på barneskolen, gjennom tida da vi gikk på ungdomsskolen, deretter da vi gikk på videregående, og frem til vi skulle i militæret. Gjengen jeg tilhørte var løst sammensatt. Den endret seg mye i løpet av alle disse årene, både i størrelse og hvem som var med. Helt fra tida på barneskolen var jeg omgitt av en krets med guttevenner, eller kamerater som vi kalte det dengang. Kameratskapet ga meg noe av ballasten jeg trengte. Men som sagt var fraværet av far, samt det at jeg ikke hadde brødre, merkbar.

Det var først i midten av 20-årene at jeg for alvor begynte å reflektere over mitt selvbilde som gutt. På den tida begynte jeg å søke et fast fundament som jeg kunne definere meg selv ut fra. Dengang var jeg student på Universitetet i Oslo. Tida på Blindern skulle sette dype spor i min personlighet, spor som ennå preger meg sterkt idag. Av alle ting som jeg fikk med meg fra denne tida er diktning det som veier tyngst. Jeg hadde selvsagt lest endel diktning lenge før jeg begynte på Blindern, bla. Hamsun og Bjørneboe da jeg gikk på videregående. Likevel var det slik at først da jeg var blitt student åpnet døren inn til diktningens verden seg for meg.

Allerede fra starten av da jeg studerte på Blindern leste jeg støtt og stadig romaner, og jeg satte meg inn i ulike forfatterskap. Det var som om en helt ny verden åpnet seg for meg. Jeg brukte mye av min tid på å lese romaner, noe som selvsagt gikk hardt utover studiene. Utallige ettermiddager og kvelder satt jeg og leste en eller annen roman, drakk mengder med sterk te, og gikk først til sengs når det var blitt beksvart natt eller lysnet av dag. Og jeg elsket det! Jeg leste den ene romanen etter den andre, og opplevde de som en befrielse fra det tunge og knusktørre akademiske stoffet jeg måtte sette meg inn i.

Og så oppdaget jeg Ernest Hemingway... 

Første gangen jeg ble oppmerksom på Hemingway var på en eller annen fest, etter det jeg kan erindre. Jeg satt i stua sammen med noen av mine medstudenter. Praten rundt bordet dreide seg om litteratur, musikk, teater og kunst. Under praten kom en av de inn på Hemingway. Jeg visste svært lite om Hemingway på det tidspunktet og lyttet derfor nysgjerrig. Han fortalte at han hadde lest samtlige av Hemingways romaner, og ga uttrykk for at han satte de høyt. En av jentene repliserte at hun hadde lest "Den gamle mannen og havet", og beskrev så utførlig hvordan hun hadde opplevd romanen.

Ett par av de andre sa noe om Hemingways noveller, at de var det beste han hadde skrevet. Det de sa skjerpet min oppmerksomhet og jeg lyttet intenst. Vi drakk flasker på flasker med øl, den eggende musikken skrudde opp stemningen flere hakk, og praten ble svært så livlig. Praten dreide seg etterhvert om Hemingways liv, om hvordan han levde som journalist, forfatter, ektefelle og selvsagt mann. Og et bilde av Hemingway begynte tegne seg for meg, et meget fascinerende bilde.

Jeg så for meg Hemingway som bohem, reporter, dikter, løvejeger, fisker, eventyrer, slåsskjempe, kvinnebedårer... 

Praten om Hemingway denne kvelden skulle bli en katalysator for meg, og meget raskt etter festen kjøpte jeg flere av hans romaner. Blant romanene jeg kjøpte var Farvel til våpnene, Klokkene ringer for deg samt Og solen går sin gang. I dagene og ukene som fulgte leste jeg romanene som jeg hadde kjøpt, men de ga meg ikke det kicket som jeg trodde at jeg skulle få. Jeg syntes de var både velskrevet og gode, men jeg hadde altså forventet å få et kick. Det skulle ta endel år før jeg fikk et slikt kick, og da jeg først fikk det ble mye endret.

Kicket kom da jeg en lørdagskveld leste den sagnomsuste novellen Kilimanjaros sne...

Den lørdagskvelden da jeg leste Kilimanjaros sne står klart og tydelig for meg ennå i dag, flere år etter at jeg leste novellen. Og nå, mens jeg skriver dette, kommer både minnene og følelsene fra denne sterke leseropplevelsen frem. Det er som om novellen fyller rommet her jeg sitter. Minnene strømmer på, og jeg kan høre summingen av tropiske insekter og kvitringen av fugler, kjenne eimen av whisky, høre den svale kveldsvinden suse i sivet, og se sneen på Kilimanjaros fjell langt, langt borte...

Denne lørdagskvelden hadde jeg nettopp gjort meg ferdig med et bedre biffmåltid. Jeg satt i lenestolen i stua med en flaske whisky på bordet, pattende på pipa, og med Ernest Hemingway - Noveller i samling i hendene. Jeg ville ha en rik leseopplevelse. Og det fikk jeg til fulle. Det var helt på måfå at jeg valgte å lese akkurat Kilimanjaros sne, men det var igrunnen bare fint. Jeg var slettes ikke forberedt på hvor sterkt novellen skulle påvirke meg.

Noen ganger er det slik at det man leser gir et kick, en sterk leseropplevelse som setter varige spor i leseren. Kicket blir noe man siden søker tilbake til og ønsker å oppleve om igjen. Det er ikke ofte en slik sterk opplevelse inntreffer, men når den først gjør det blir ens sjel merket for alltid. Kilimanjaros sne gav meg et slikt kick denne kvelden, og jeg kan ærlig si at novellen står for meg som en av de sterkeste leseropplevelser jeg noengang har hatt. Jeg ble bergtatt av novellens intense skjønnhet og poetiske styrke, dens magi og sårhet, dybde og tristhet. Novellen gav meg en nærmest poetisk rus. Etter at jeg hadde lest novellen ferdig var Hemingway dikteren per se for meg.

Hva som gjorde det sterkeste utslaget denne lørdagskvelden, om det var tobakken jeg røkte, brennevinet jeg drakk, eller novellen jeg leste, skal være usagt. Jeg tror det må ha vært en kombinasjon. Det sies at alkohol kan forsterke opplevelsen av musikk, diktning og kunst inntil ett visst punkt. For meg var det slik denne kvelden. Jeg pattet rolig på pipa, drakk av whiskyen og leste novellen. Og jeg var i Afrika, jeg var der sammen med Hemingway.

Kilimanjaros sne var som en poetisk åpenbaring. En åpenbaring inn til en diktersk verden der jeg opplevde det mest fantastiske man kan oppleve under lesning; en reise i sinnet. Jeg var oppe hele den natten. Gikk til sengs først da det hadde lysnet av dag.

Kilimanjaros sne utløste i meg en sterk fascinasjon for novellekunst. I tiden som fulgte leste jeg den ene Hemingway novellen etter den andre. Jeg entret en verden med et rikt mangfold av miljøer, mennesker, opplevelser, steder, hendelser, lukter, lyder, farger, sinnsstemninger, tanker, refleksjoner. Hvor mange av Hemingways noveller jeg har lest vet jeg ikke, men det har blitt endel. De av Hemingways noveller som jeg har lest åpnet en ny litterær dimensjon for meg, og de har gitt meg nye perspektiver til å forstå dikting.

I ettertid, når jeg ser tilbake på dette nå, står det klart for meg at Hemingway har fått avgjørende innflytelse på hvordan jeg forstår meg selv som mann i dag. Påvirkningen av det jeg har lest av Hemingway har skjedd gradvis, litt etter litt, og jeg har vokst på det. Hans bøker, først og fremst novellene, er som en flott slottsvin fra Bordeaux. De blir bare bedre og bedre med årene. Jeg har vokst gradvis med Hemingway, og mitt selvbilde som mann er blitt påvirket av ham. 

I dag, flere år etter at jeg leste Kilimanjaros sne første gangen, har jeg gjort det til et slags rituale i helgene at jeg etter et solid biffmåltid henter frem novellesamlingen med Hemingway, skjenker whisky i glasset, fyrer opp pipa, og begir meg inn i hans magiske dikterske verden. Hemingway er blitt det jeg savnet da jeg var barn. Hans poetiske verden har fylt et tomrom. Og hans bøker har gitt meg det jeg trengte for å kunne bli trygg på meg selv som mann.

Hemingway er i dag en bror og trofast venn.

 

 

 

Just then the hyena stopped whimpering in the night and started to make a strange, human, almost crying sound. The woman heard it and, stirred uneasily. She did not wake. In her dream she was at the house on Long Island and it was the night before her daughter's debut. Somehow her father was there and he had been very rude. Then the noise the hyena made was so loud she woke and for a moment she did not know where she was and she was very afraid. Then she took the flashlight and shone it on the other cot that they had carried in after Harry had gone to sleep. She could see his bulk under the mosquito bar but somehow he had gotten his leg out and it hung down alongside the cot. The dressings had all come down and she could not look at it.

- Ernest Hemingway, The Snows of Kilimanjaro

 

 

 

Nettside:

 

Ernest M. Hemingway - biografi (Poetry Foundation):

http://www.poetryfoundation.org/bio/ernest-m-hemingway