Sykdom, trygd, utdannelse og arbeid. Min historie...

Ullevål universitetssykehus (opprettet i 1887). Sykehuset har 1000 senger og 8000 ansatte. Mange avdelinger og klinikker. I dag del av Oslo universitetssykehus og eid av staten. Ca. 45 000 innleggelser og 300 000 polikliniske konsultasjoner årlig, deriblant psykiatri.

 

 

 

"Helbredelse er et spørsmål om tid, men noen ganger er det også et spørsmål om muligheter."

 

- Hippokrates

 

 

Første gangen jeg ble innlagt til psykiatrisk behandling var våren 1992. Jeg ble tvangsinnlagt på psykiatrisk avdeling på Ullevål Sykehus etter en alvorlig psykose. Oppholdet på Ullevål var traumatisk. Jeg kom på lukket avdelig. Der ble jeg innesperret på noe som lignet en glattcelle i flere dager fordi - slik legene sa - jeg skulle skjermes for inntrykk.

En psykose er en meget smertefull opplevelse, som i de aller fleste tilfeller etterfølges av meget tung og langvarig depresjon samt suicidale tanker. Under en psykose krysser man grensen mellom det virkelige og det uvirkelige. Hvis man kommer tilbake til det virkelige (mange syke gjør ikke det) er det umulig å meddele hva man opplevde under psykosen på en slik måte at det blir forstått. I mitt tilfelle opplevde jeg syner og hallusinasjoner (som ligger nær opp til drøm eller narkotikarus).

Etter noen dager kom jeg så ut i selve avdelingen. Legene vurderte meg som såpass oppegående at jeg også fikk lov til å dra ned til byen på egenhånd for å gå på kino (Cinemateket).

Jeg fikk tunge medisiner (tvangsmedisinert - først godkjent av kontrollkommisjonen) som satte ned min hjerneaktivitet. Medisinene gjorde at jeg ble sløv samt at jeg la kraftig på meg.

Jeg oppholdt meg på Ullevål sykehus i tre uker, så ble jeg overført til Sinsen psykiatriske behandlingssenter. Der var jeg tre måneder, sterkt nedbrutt og deprimert. Mens jeg var der klarte jeg å karre meg såpass opp at jeg tok opp igjen studiene på Universitetet i Oslo og fikk fullført metode/statistikk (del av statsvitenskap grunnfag). Det var også mens jeg var på Sinsen at jeg fikk attføring - en midlertidig trygdeordning inntil jeg fikk meg arbeid.

Etter Sinsen behandlingssenter fikk jeg plass på Tåsen ettervernshjem, der jeg bodde i tre år. Mens jeg bodde på Tåsen ettervernshjem tok jeg grunn- og mellomfag i historie, samt at jeg begynte på fagene Midt-Østen/Nord-Afrika-kunnskap (semesteremne) og Samfunnsgeografi grunnfag. Begge disse fagene avbrøt jeg før jeg gikk opp til eksamen grunnet store lese- og konsentrasjonsvansker. Omtrent hele perioden jeg bodde på Tåsen ettervernshjem var jeg tungt deprimert samt hadde suicidale tanker.

Da de tre årene omsider var omme flyttet jeg inn på Sogn Studentby igjen og begynte på idéhistorie grunnfag. Igjen avbrøt jeg studiene grunnet store lese- og konsentrasjonsvansker.

Mens jeg bodde på Sogn studentby ble jeg siviliarbeider fordi nektet videre militærtjeneste. Jeg ringte rundt og fikk jobb på Informasjons- og Dokumentasjonsavdeligen til NORAD (IDOK). Der var jeg i fire måneder.

I tiden som fulgte hadde jeg så flere jobber på ulike sykehjem i byen. Jobbene var greie nok, men jeg så meg om etter noe annet. Mens jeg jobbet på sykehjemmene ble jeg trukket i attføringen krone for krone i forhold til det jeg fikk i lønn.

Etter en stund fikk jeg så jobb på Vinmonopolet. Jeg jobbet som vikar de første månedene (jeg var helt avhengig av å bli satt opp dag for dag for å få jobbe og dermed lønn) før jeg ble fast ansatt.

Den første halvåret jeg jobbet på Vinmonopolet ble jeg tvangsinnlagt på nytt. Jeg hadde et kort opphold på Gaustad sykehus (lukket avdeling - samme som Ullevål), deretter var jeg to måneder på Lien psykiatriske behandlingssenter. Etter Lien fikk jeg plass på Louises gate ettervernshjem. Der bodde jeg i to år mens jeg jobbet på Polet.

De første åra jeg jobbet på Polet tok jeg på kveldstid idéhistorie grunnfag. Noen år senere begynte jeg på masterstudiet i historie. Jeg kom såpass langt under studiet at jeg fikk tatt alle kursene og stod samtlige eksamener, i tillegg hadde jeg skrevet et ukast på omlag 100 sider (til masteroppgaven).

Igjen måtte jeg avbryte studiene fordi jeg slet med ettervirkninger av den siste psykosen og tung depresjon, samt lese- og konsentrasjonsproblemer.

Jeg er fortsatt ansatt i Vinomonopolet, og har vært i bedriften i snart 20 år nå.

-

Da jeg ble innlagt første gangen fikk jeg vite at mitt sykdomstilfelle var ytterst sjelden. Legene sa at mitt tilfelle falt utenfor det hjerneforskning på det daværende tidspunkt hadde avdekket, men de mente at det jeg slet med var en medfødt mangel på kjemiske stoffer som regulerer hjernens rytme for aktivitet og hvile (noe alle friske mennesker har). Legene kunne derfor ikke stille noen presis diagnose. En diagnose måtte jeg likevel ha for å bli behandlet og medisinert, så diagnosen ble schizofreni.

Legene mente også (det ble jeg fortalt i ettertid) at prognosen var meget dårlig. Muligheten for at jeg kunne bli frisk igjen holdt de som svært lite sannsynlig. Jeg fikk derfor attføring for å ha økonomisk sikkerhet. Fordi legene mente at muligheten for at jeg skulle komme i vanlig arbeid var minimal, ble det tatt sikte på at jeg skulle over på uføretrygd etter ett par-tre år.

Det ble heldigvis ikke slik legen antok, hverken hva gjaldt mitt sykdomsforløp, ei heller arbeid.

For endel år siden, da jeg var tilknyttet Furuset distriktspsykiatriske senter, sa min daværende lege at jeg i realiteten var frisk, og at han og hans kolleger (team som hadde vurdert meg) mente det skyldtes at jeg hadde vært i vanlig arbeid i flere år. Han sa at i mitt tilfelle klarer de færreste å komme seg tilbake til en normal livssituasjon, men at jeg hadde klart det. Det ga meg et veldig oppløft at han sa dette, fordi jeg hadde måttet slåss for å kunne ta utdannelse og så komme i jobb.

Først og fremst måtte jeg slåss mot at jeg ble så sløvet av medisinene som det jeg ble. Jeg gikk regelmessige turer, jogget, svømte og trente.

Utover det måtte jeg slåss mot sløvsinn og passivitet, noe som rammer mange pasieneter innen psykiatrien. Jeg leste skjønnlitteratur, gikk ofte på kino, samt hang sammen med venner og bekjente.

Men det viktigste jeg slåss mot var at jeg skulle over på uføretrygd, noe jeg nektet plent.

Da jeg begynte å jobbe som vikar på Vinmonopolet hadde jeg ingen kontrakt, annet enn den som butikksjefen satte opp for dagsarbeid. Jeg hadde således ingen økonomisk sikkerhet annet enn den attføringen ga meg, og den ble trukket krone for krone etter hva jeg tjente på Polet.

Etter at jeg hadde jobbet på Polet i ca. ett år ble det et møte mellom folk fra daværende trygdeetaten (nåværende NAV), meg og min psykolog. Folka til trygdeetaten sa at jeg hadde jobbet såpass lenge på Polet at de regnet meg som arbeidsfør. De sa videre at grunnlaget for attføring dermed falt bort. Min psykolog protesterte, men da de spurte meg direkte om jeg selv regnet meg som arbeidsfør svarte jeg et klart ja.

Jeg hadde nye møter med min psykolog, og sjefslegen på avdelingen var med på ett par av dem. Både min psykolog og sjefslegen anbefalte meg sterkt å klage på trygdeetatens vedtak, og sa at det beste for meg var at jeg kom over på uføretrygd. Jeg svarte at jeg ikke ville klage på trygdeetatens vedtak, men istedet satse på å jobbe på Polet. Både min psykolog og sjefslegen hadde sterke innvendinger mot dette, og på ny anbefalte de meg sterkt å statse på uføretrygd. Jeg nektet å etterkomme det de sa. Vi hadde flere runder på dette. Til slutt sa sjefslegen at de ikke kunne tvinge meg, men at det var mot deres klare anbefaling. Sjefslegen la til mot det siste møtets slutt at jeg nå tok en meget stor risiko, og at utfallet var høyst usikkert.

Det ble som jeg ville; jeg mistet attføringen, men fortsatte i jobben som vikar på Vinmonopolet. Og fem måneder senere fikk jeg så fast ansettelse.

 

 

Nettsider:

 

Oslo universitetssykehus:

http://www.oslo-universitetssykehus.no

 

Statens Pensjonskasse:

https://www.spk.no

 

Folketrygden (Store norske leksikon):

https://snl.no/folketrygden

 

"Stadig flere unge uføretrygdede" (Tidsskrift for Den norske legeforening - 10. mai 2001):

http://tidsskriftet.no/article/320453