Undergrunnskultur, opprør og frihet

Jack Kerouac (nummer to fra venstre) sammen med tre av sine venner. Beat-Generasjonen var et lite miljø med diktere, forfattere og kunstnere i USA på 50-tallet. De holdt for det meste til i byene New York og San Francisco, der de vanket på esoteriske klubber. Beat-Generasjonen var en frilynt og opprørsk gjeng som ikke ville rette seg etter datidens borgerlige krav om konformitet og produksjon. Istedet søkte de frihet i alt hva de gjorde. De eksperimenterte med ulike uttrykksformer innen kunst, dikting og musikk, samt rusmidler og sex. Beat-Generasjonen står som det klassiske eksempel på undergrunnskultur i det moderne Amerikas historie. Røttene til undergrunnskultur er dog meget dype. Romerriket hadde flere ulike sekter og esoteriske miljøer, blant dem de førte kristne menighetene.

 

 

 

"Follow your inner moonlight; don´t hide the madness."

 

- Allen Ginsberg

 

 

I guttedagene var jeg sterkt opptatt av gateopptøyene som fant sted i Oslo natt til 1. mai samt husokkupasjonene som ble gjennomført av en gruppe som kalte seg for UngMob (Ung Mobilisering). Det skulle så frøet til min bevissthet om og fascinasjon for undergrunnskultur.

Gateopptøyene ble iverksatt av rotløs og frustrert ungdom som følte seg mistilpasset i og uønsket av samfunnet. De opplevde at samfunnet ikke hadde annet å gi dem enn ufarlig og glattpolert musikk (som stadig ble spilt på NRK), H&M-klær, industrielt produsert mat, aktiviteter som musikkorps og speider´n, krav om gode karakterer på skolen, samt lediggang på fritiden og utsikter til arbeidsledighet. UngMob krevde et eget selvstyrt aktivitetshus, noe kommunen ikke ville gi dem. Politiet slo hardt ned på opptøyene med bruk av hunder, batonger og tåregass. NRK viste flere år nattrock, et program som varte hele natten med ulike live band, for å holde ungdom vekk fra gata natten til 1. mai.

På den tida leste jeg musikkblekka Puls, anarkistbladet Gateavisa og Rute 80 (blekka til Rød Ungdom - ungdomsorganisasjonen til AKP-ml). Jeg var selv aldri med på gateopptøyene natt til 1. mai. Ei heller deltok jeg i husokkupasjon, men det var tett på ett par ganger. Jeg var som mange andre dengang; konform, tilpasset, temmet og ufarliggjort.

Men frøet til min bevissthet om og fascinasjon for undergrunnskultur var altså sådd...

Noen år senere vanket jeg en periode sammen med en gjeng som ble kalt for "hobbypønkerne". Det var da jeg gikk i niende på ungdomsskolen og første klasse på videregående. "Hobbypønkerne" var et tildels nedsettende kallenavn på denne gjengen som var gitt av bygdas øvrige ungdommer. Vi "hobbypønkere" gikk med slitte jeans og tunge sorte lærjakker med nagler, lyttet til tungrock og heavy metal, og var mislikt av mange i bygda.

Vi hang mye ute om kveldene. Stedet vi pleide å møtes var Tråkka, rett ved bussholdeplassen og brannstasjonen i Krokstadelva. Vi hang der ved kiosken om kveldene, prata om musikk og film, røkte rullings, rota med jentene, gikk på konserter i Drammen og andre byer. Jeg opplevde blant annet KISS i Gøteborg sammen med dem. Innimellom kunne vi finne på sprell som ble uglesett av folk i bygda. På torsdagene pleide vi etter skoletid å dra inn til Drammen der vi stakk innom sjapper som solgte musikkutstyr. Det gjorde vi da flere av gjengens medlemmer drømte om å bli rockemusikere. Videre var vi innom platesjapper, klesbutikker, og annet.

Mange i bygda betraktet oss som tvilsomme, og jeg fikk vite av andre at kommunens skolesjef omtalte oss som subkultur. Etter ett par år trakk jeg meg ut av miljøet, men jeg hadde fått mersmak. Jeg likte den rufsete stilen som vi førte og syntes at miljøet hadde tilført meg mye jeg likte. Mest av alt opplevde jeg at miljøet var fritt. Det var fritt på den måten at vi ikke rettet oss etter kravet om å være konforme og glattpolerte. Vi betraktet oss selv som frihetssøkende ungdom, noe som kom til uttrykk i vår rufsete klesstil og i manges øyne opprørske og rabiate holdninger.

I årene som fulgte var jeg som annen vanlig ungdom, men ikke helt. De to siste årene på videregående tilhørte jeg et miljø som av skolens øvrige elever, samt mange av lærerne, ble betraktet med skepsis. Vi gikk med slitte klær, hadde langt rufsete hår, var politisk radikale, røkte tobakk, gikk på "ville" fester, hadde opprørske holdninger, og lytta til hard rock n´ roll.

Da jeg var i militæret nektet jeg å aspirere til å bli korporal, tross at dette var forventet av meg. På forhånd var jeg blitt sikkerhetsklarert, og da jeg startet på militærtjenesten ble jeg tildelt oppgaver som skulle gjøre det mulig for meg først å bli geværlag-leder, så kanon-fører, og til slutt korporal. Men jeg ville ikke fordi jeg i så fall måtte strebe. Jeg måtte da bli en spyttslikker overfor befalet. De soldatene som gjorde dette ble sett ned på av de øvrige soldatene. Følgelig ble de ikke inkludert i soldatfellesskapet. Så hadde jeg gjort noe sånt ville jeg ikke ha blitt godtatt av mine medsoldater, men istedet mistet både tillit og venner. Jeg valgte å være en av gutta og ikke en av befalets yndlinger, noe jeg syntes var et lett valg. Fordelen med å være en av gutta var at jeg ble inkludert i soldatfellesskapet med alt hva det innebar av skjulte fester i militærleiren, utallige byturer, at vi støttet og dekket hverandre overfor befalet. Sånne ting.

Da jeg jobba på AASS Bryggeri ble jeg ansett for å være dyktig. Jeg fikk ansvaret for fatølavdelingen en periode og det var en grei oppgave. Likevel trivdes jeg best på ferdigvarelageret og i gjærhuset der ølet brygges. Jeg ville være sammen med de andre gutta og jentene på bryggeriet, noe jeg opplevde som klart bedre enn å ha ansvaret for fatølavdelingen. På den tiden vanket jeg mye på utesteder i Drammen. Jeg fikk en kjæreste som introduserte meg for miljøer i byen hun sirkulerte i. Videre åpnet hun mine øyne for Ingvar Ambjørnsen ved at hun fikk meg til å lese hans roman Hvite niggere.

Året etter gikk jeg på Sund Folkehøgskole og det ble et vendepunkt. Jeg ble kjent med mennesker fra ulike land og med ulik bakgrunn. Blant annet ble jeg venn med en ung fyr fra Somalia og ei jente fra daværende Jugoslavia, samt fikk en kjæreste. Hun jeg ble sammen med var skolens eldste og mest populære jente, og derfor litt av et scoop. Hun hadde reist endel i flere land. Hun hadde videre begynt på utdannelse for å bli billedkunstner da jeg ble kjent med henne. Ei alternativ og annerledestenkende jente som jeg ble sterkt fascinert av. Ved henne lærte jeg blant annet om Indisk kultur og filosofi, alternativ kunst og musikk, samt faste. Det å være sammen med henne opplevde jeg som meget givende, fargerikt og spennende.

Og frøet til min bevissthet om og fascinasjon for undergrunnskultur vokste videre i meg... 

Da jeg begynte på universitetet ble jeg raskt med i Studentersamfundet. Jeg oppsøkte Studentersamfundet fordi det var der ting skjedde, både faglig og sosialt. Tiden i Studentersamfundet var særdeles givende og innholdsrik. Jeg ble kjent med mange studenter, og de tok meg med på turer og esoteriske fester. Festene var ofte meget bra da kun innvidde fikk være med. Jeg opplevde disse festene som befriende. Musikken var etter min smak, dansen vill og heftig, man kunne røke cannabis om man ville, litteratur og kunst ble diskutert, mange spennende og utfordrende jenter var med, og absolutt alt var i fri flyt.

Det var på denne tiden at jeg begynte å få øynene opp for forfattere og kunstnere som skildret en alternativ og fri livsstil. Jeg hadde i forveien lest endel av Jens Bjørneboe, Ulf Lundell og andre forfattere, men ikke utviklet noen bevissthet om undergrunnskultur. Den bevisstheten kom nå. 

I årene som fulgte ble jeg kjent med fenomener som Beat-Generasjonen og Kristiania-bohemen. Jeg leste bøker av forfattere som Jack Kerouac, Charles Bukowski, Henry Miller og Hans Jæger. En ny dør inn til en åpen og fri verden åpnet seg for meg, og jeg var satt på hugget. Aldri tidligere hadde jeg opplevd frihet så sterkt, og jeg skjønte at dette var greia for meg. Min noe rufsete livsstil ble forsterket. Jeg gikk med slitte klær, hadde langt hår, lyttet til musikk som etter min mening var rå og spennende, samt orienterte meg innen kunst og teater. Og i alt hva jeg gjorde søkte jeg frihet og livsutfoldelse.

Jeg ønsket å finne en egen plattform som jeg kunne basere mitt liv på, og den plattformen fant jeg de årene jeg vanket sammen med kunstnerspirer i Oslo.

Kunstnerspirene var et miljø som ga meg veldig mye. Jeg ble med i miljøet og godtatt på linje med de andre, og det til tross for at jeg ikke var kunstnerspire selv. Det var en av mine daværende venner som fikk meg med i dette miljøet. Både han og de andre i miljøet mente at jeg var såpass rufsete og alternativ at jeg ikke trengte å være kunstnerspire for å bli med. Og det ble en veldig rik periode. Vi hang sammen daglig, besøkte hverandre, drakk mengder med sterk te, svart kaffe og annet, lyttet til musikk, diskuterte idéer, kunst og litteratur, festet mye, og hadde det fint sammen.

Vårt stamsted var Club Blue Monk der vi hang i helgene. På Club Blue Monk ble jeg gjennom kunstnerspirene introdusert for mange mennesker, og noen av de tilhørte byens undergrunn. Det var en meget stor krets av unge mennesker som kjente hverandre, og når jeg først var godtatt av kunstnerspirene ble jeg også godtatt av de øvrige. Tross at jeg opplevde dette miljøet som såpass bra og givende trakk jeg meg ut etter noen år. Etter min mening ble det for mye rus etterhvert. Det gikk ikke bare i alkohol for disse kunstnerspirene, men også piller og annet.

Etter at jeg hadde trukket meg ut av miljøet til kunstnerspirerne var jeg noen år dønn alene, men etter en stund begynte jeg å oppsøke byens rockemiljø. Jeg vanket på flere av byens rockeklubber. Likevel klarte jeg aldri å få helt innpass i rockemiljøet. Grunnen var at jeg ble oppfattet for å være en wannabe, og det ble ikke godtatt sånn helt uten videre. I tillegg hadde jeg under samtaler gitt uttrykk for kristne grunnholdninger og da var i realiteten løpet kjørt.

Tross dette har jeg fortsatt med å vanke på byens rockeklubber, og jeg gjør det ennå idag. Jeg er blitt kjent med flere folk i rockemiljøet, selv om vi ikke henger sammen daglig. Vi møtes på klubber og konserter, er på hils og slår av en prat, og jeg har blitt med på kule fester og fete nachspiel. Blant de som hilser på meg og slår av en prat er folka bak de nå nedlagte klubbene Elm Street og De-Villes, samt gutta i rockebandet Backstreet Girls. Og det teller en god del.

Så idag har jeg en sterk bevissthet om undergrunnskultur. Jeg fører min rufsete livsstil, og søker frihet og livsutfoldelse i alt hva jeg gjør...

 

 

 

Freedom Is Never Free

They tell me
'Freedom is never free.'
I know that-
More than most realize.
Freedom cost us more
Than we should have to give.
Freedom cost us blood.
It cost us the lives 
Of our fathers, 
Our sons, 
Our brothers.
But while freedom is never free, 
Remember-
It has been bought at great price, 
And so is a thing of great value.
We must defend it, 
From those who would take it away.
The defense of our freedoms
Will cost us-
More than we wish to pay.
But we must pay, to defend, 
For if we try to make freedom free, 
We forget-
True freedom is never free.

- James Grengs

 

 

 

Nettsider:

 

Subculture list:

http://subcultureslist.com

 

Beatpage (RookNet):

http://rooknet.net/beatpage

 

Hans Jæger (Bokselskap):

http://www.bokselskap.no/forfatter/jager