Grøss og gru...

"Still Life of a Skull and a Writing Quill" (1628) - maleri utført av den nederlandske kunstneren Pieter Claeszoon. Maleriets motiv illustrerer døden og diktningen. Døden har alltid virket fascinerende på oss mennesker, kriminalitet og horror likeså. Innen litteraturen er krim og horror blant de største sjangere, noe som blant annet illustreres ved at helt siden antikkens Hellas har mord og drap vært viktige temaer innen diktningen. De mest kjente verkene innen gresk drama er "Orestien" av Aiskylos og "Kong Ødipus" av Sofokles.

 

 

 

"There are moments when even the sober eye of reason, the world of our sad humanity may assume the semblance of hell."

 

- Edgar Allan Poe

 

 

 

Det var ei helg da jeg gikk i niende på ungdomsskolen. Etter skoletid stakk jeg innom nærbutikken for å kjøpe brus, potetgull og sjokolade til helga. Jeg kikket litt i bokstativet, tok frem en og annen bok og vurderte de. Og blant kulørte hjerteromaner og krim fant jeg Exorsisten av William Peter Blatty...

Jeg hadde sett filmen Exorsisten da den ble vist på Folkets Hus i hjembygda et halvår i forveien. Filmen skremte vannet av meg som den skremte vannet av mine kamerater. Og vi elsket det, rett og slett! Jeg tok Exorsisten i hendene og leste vaskeseddelen, og tenkte at denne helga kunne bli meget bra. Fornøyd la jeg boka i handlekurven og stilte meg i køen til kassa. Etter at jeg hadde betalt for varene gikk jeg hjem, vel vitende om at dette kunne bli ei helg med herlig uhygge og ubahag...

Exorsisten står for meg i ettertid som en av de sterkeste leseopplevelser av horror-litteratur jeg noengang har hatt. Jeg slukte romanen iløpet av den helga, sterkt grepet og fascinert av spenningen og uhyggen som boka skapte i meg.

Under frokosten lørdag morgen spurte min mor om hva jeg leste siden jeg hadde vært oppe hele natten. Da jeg svarte at det var Exorsisten så hun opp fra tallerkenen og fokuserte blikket på meg. "Jaha?" spurte hun med en utilslørt undertone av mistro og skepsis, "Og hva får du så ut av den boka?" "Den er selvsagt ekkel og uhyggelig, men drivende godt skrevet. Og jeg elsker rett og slett uhyggen og ubehaget den skaper i meg når jeg leser." Hun kikket undrende på meg, vurderte det jeg hadde sagt. "Jasså? Så du elsker uhygge og ubehag?" spurte hun, med en tone som ikke var lett å tolke. "Ja, det gjør jeg," svarte jeg. "Uhyggen og ubehaget som slik horror-litteratur skaper virker sterkt fascinerende på meg. Vanskelig å forklare, men sånn er det bare."

Da jeg gikk i første klasse på videregående leste jeg flere bøker av Alistar MacLean og Ken Follet. Alle vi gutta gjorde det, etter det jeg husker. Det å lese Maclean og Follet var et must, ellers var man bare ikke helt med i gjengen. Jeg husker Nålen av Ken Follet som en sterk leseopplevelse, men det var Frykten er mitt våpen av Alistar Maclean som utløste min fascinasjon for thriller.

En av mine kamerater hadde tipset meg om Frykten er mitt våpen i forkant. Under en samtale en sen ettermiddag, da vi satt på hans gutteværelse, fortalte han at fortellingen i boka var så spennende at han bare ikke klarte å legge den fra seg. Jeg lyttet nøye mens han fortalte meg om hvordan han hadde opplevd Frykten er mitt våpen, at han var blitt så grepet under lesingen at han hadde sittet oppe hele natten for å lese boka ferdig, og gikk så på skolen neste morgen.

Noen dager etter denne samtalen kjøpte jeg så Frykten er mitt våpen i den lokale bokhandelen i bygda. Da jeg kom hjem lagde jeg meg en stor kanne te, gikk ned på mitt værelse, låste døra (jeg ville være uforstyrret), skjenket en kopp velduftende te, rullet en rullings, åpnet boka, og begynte å lese. Og slik det var for min kamerat, slik var det for meg. Jeg ble sterkt grepet av boka. Den nervepirrende spenningen i Frykten er mitt våpen gjorde at jeg ikke klarte å legge boka fra meg.

Jeg satt i stolen på mitt værelse hele den natten, røkte såpass mange rullings at værelset var innhyllet i tobakksrøk, og drakk kopp etter kopp med te. Og Frykten er mitt våpen ladet værelset med spenning, en spenning så virkelig at den nærmest var til å ta og føle på. Tidlig neste morgen hadde jeg fått lest boka ferdig. Da jeg kom opp på kjøkkenet spurte min mor meg om hvorfor jeg var så rød i øynene. Jeg svarte henne at jeg hadde sovet dårlig, noe hun heldigvis godtok uten å stille flere spørsmål. Så tok jeg vesken med skolebøkene og gikk for å ta bussen til skolen.

Exorsisten og Frykten er mitt våpen skulle innlede mitt forhold til horror, thriller og krim. Likevel gikk det flere år før jeg tok opp tråden igjen. Grunnen til at jeg ikke fortsatte med å lese slik litteratur etter en så god start var at jeg begynte å lese andre forfattere. Noen av forfatterne som jeg leste var Knut Hamsun og Jens Bjørneboe. Hamsun og Bjørneboe åpnet døren til seriøs diktning for meg, og det bidro til at jeg betraktet horror, krim og thriller som smusslitteratur. Likevel leste jeg noen horror- og krimbøker i denne perioden, blant annet Alien av Alan Dean Foster og I mørket er alle ulver grå av Gunnar Staalesen. Især opplevde jeg I mørket er alle ulver grå som en solid og velskrevet noir-roman.

Først da jeg var kommet i 30-årene tok jeg opp tråden med å lese horror, thriller og krim igjen. Foranledningen var at jeg studerte tekstene til Beatles-låtene. Især var jeg grepet av hvordan John Lennon lekte med ord. På låta I Am the Walrus synger han "...pornographic priestess...climbing up the Eiffel Tower...Man, you should have seen them kicking Edgar Allan Poe...I´m crying."

Jeg visste lite om Edgar Allan Poe, annet enn at han var en forfatter. Noen av mine kolleger på jobben fortalte meg under en samtale i lunsjen at han regnes som grunnleggeren av horrorsjangeren. En av mine kolleger fortalte videre om det han hadde lest av Edgar Allan Poe, og det han fortalte virket såpass interessant at jeg ønsket å sette meg inn i forfatterskapet.

En av de nærmeste dagene dro jeg ned til Norlis Bokhandel for å se om den hadde bøker av Edgar Allan Poe. Jeg spurte en av bokhandelens personale om de hadde noe av Poe. Hun svarte vennlig at det hadde de og tok meg med bort til den velfylte hylla. Der viste hun meg en meget tykk bok med et dødningehode og en sort ravn på omslaget. Tittelen på boka var Edgar Allan Poe - Complete Tales & Poems. Jeg takket henne og sa at jeg ville ha boka, tok den med meg bort til kassa, betalte og dro så rett hjem.

I ukene som fulgte leste jeg flere av novellene og diktene i boka. Det var meget sterke og fine leseoppelvelser. Jeg satt kveld etter kveld, drakk mengder med sort te, og leste fascinert i boka. Edgar Allan Poe åpnet en helt ny måte å forstå diktning på for meg. Tidligere hadde jeg betraktet horror som tildels useriøst, men ved å lese Poe forstod jeg at også horror kan være ypperlig diktning.

I samme periode begynte jeg også å lese romaner av Fjodor Dostojevskij. Første romanen av Dostojevskij som jeg leste var Brødrene Karamasov. Romanen omhandler et fadermord, og oppklaringen av dette mordet. Også denne boka var en meget sterk leseopplevelse, om enn på et annet plan enn Edgar Allan Poe. Selv om Brødrene Karamasov ikke regnes som krim - romanen er så rik at den sprenger de fleste sjangere - anser jeg likevel romanen for å være den beste jeg har lest som omhandler mord.

I min bokhylle står flere bøker av Dostojevskij, blant de Forbrytelse og straff. Forbrytelse og straff regnes av mange som den aller beste krimromanen som noengang er skrevet. Jeg har ennå ikke fått lest Forbrytelse og straff, men når jeg gjør det så vil jeg bruke god tid på den. Ingen av Dostojevskijs romaner er pageturnere. De er filosofiske romaner for dyp estetisk nytelse samt kontemplasjon over livets ulike sider. Slik er romanene hans iallfall for meg.

I de senere årene har jeg gjort det til en vane å lese en horror-, thriller-, eller krimbok i påsken. Å lese slik litteratur er med på å berike denne ofte stille og litt kjedelige høytiden, synes jeg, sammen med fine turer i skogen, hjemmlaget grov marsipan, lammestek med en Bordeaux rødvin som drikke, Matteuspasjonen av Johann Sebastian Bach, for å nevne noe. Men det er en annen historie...

For noen år siden leste jeg den biografiske romanen Jeg skal vise dere frykten av Nikolaj Frobenius. Romanen omhandler Edgar Allan Poe og hans liv. Den skildrer inngående grusomme drap og bestialitet som virkelig fant sted. Med utgangspunkt i Edgar Allan Poe - som da er hovedkarakteren i romanen - mante Nikolaj Frobenius frem uhygge og ubehag i meg under lesingen. Jeg skal vise dere frykten er både ekkel og uhyggelig, men samtidig er den spennende, elegant og velskrevet. Noe av temaet i romanen er grunnlaget for horror-diktningen, noe jeg finner særs interessant.

Jeg vil lese gjenlese Jeg skal vise dere frykten når jeg får anledning, og da helst en påske. Videre vil jeg fortsette med å lese noveller og dikt av Edgar Allan Poe. Jeg vet at det vil gi meg mange gode stunder med spenning, uhygge og ubehag, akkurat slik jeg liker det. Jeg vil som før sitte i min stue, patte rolig på pipa, ha en kanne sort te på salongbordet, en skål med hjemmelaget grov marsipan (når det er påske), og gi meg spenningen, uhyggen og ubehaget i vold.

Og jeg vil minnes guttedagene da jeg kom over Exorsisten i bokstativet i nærbutikken...

 

 

 

Alone

 From childhood's hour I have not been
As others were; I have not seen
As others saw; I could not bring
My passions from a common spring.
From the same source I have not taken
My sorrow; I could not awaken
My heart to joy at the same tone;
And all I loved, I loved alone.
Then- in my childhood, in the dawn
Of a most stormy life- was drawn
From every depth of good and ill
The mystery which binds me still:
From the torrent, or the fountain,
From the red cliff of the mountain,
From the sun that round me rolled
In its autumn tint of gold,
From the lightning in the sky
As it passed me flying by,
From the thunder and the storm,
And the cloud that took the form
(When the rest of Heaven was blue)
Of a demon in my view.

- Edgar Allan Poe 

 

 

 

Nettsider:

 

Crimeculture:

http://www.crimeculture.com

 

Horror Novel Reviews:

http://horrornovelreviews.com

 

 

 

Fryden over uhyggen ved horror

Jeg har vært fascinert av horror sjangeren innen diktning helt siden ungdomsårene. Hva årsaken til min fascinasjon er vet jeg ikke, så jeg kan ikke gi noen god forklaring på den. Men jeg kan si litt. Allerede i mine tidlige ungdomsår spekulerte jeg over om det fantes en såkalt "annen side", om for eksempel de døde går igjen og hvorvidt overnaturlige vesener fantes. Videre spekulerte jeg over om det fantes intelligent liv andre steder i verdensrommet og hva slags form for liv det eventuelt kunna ha vært. I tillegg spekulerte jeg over om det fantes vesener som betraktet oss mennesker her på jorden - uten at vi selv var klar over det - slik vi mennesker betrakter en maurtue. Spekulasjonene ga selvsagt næring til min fantasi slik at den ble stimulert. Det medførte da at jeg først begynte å lese tegneserier innen horror sjangeren. Senere ble det så bøker.

 

 

 

"And my soul from out that shadow that lies floating on the floor, Shall be lifted -- Nevermore!"

 

- Edgar Allan Poe

 

 

Her kommer snart en lengre artikkel om min fascinasjon for horror sjangeren innen diktning. Helt siden ungdomsårene har jeg hatt denne fascinasjonen.

Allerede da jeg var 9-11 år gammel leste jeg tegneseriene Frankenstein og Dracula, som var beregnet på noe større ungdom. Jeg kjøpte disse tegneseriene i Danmark da jeg ikke fant tilsvarende i Norge. Ung som jeg var forstod jeg ikke så mye av det rent tematiske som jeg leste i disse tegneseriene, men jeg syntes likevel at de var meget spennende. Da jeg var blitt 14-15 år gammel hadde jeg utviklet en bedre forståelse for det tematiske som tegneseriene formidlet.

Det skulle ennå gå ett par tre år før jeg jeg fikk sansen for å lese horror bøker. Den første horror boka som jeg leste var Exorsisten av William Peter Blatty. Fremdeles i dag husker jeg hvordan Exorsisten grep meg med sterk uhygge og gru. Årsaken til at jeg ble såpass grepet av romanen var at den traff en nerve i meg. Dette blant annet fordi jeg hadde vært opptatt av okkultisme en lengre periode. Videre var jeg opptatt av endetidsfortellinger - såkalt apokalypse - som Daniels bok og Johannes´ åpenbaring i Bibelen. Så da jeg leste Exorsisten skremte boka regelrett vannet av meg. Og jeg elsket det simpelthen! Boka var en frydefull leseopplevelse som ga meg det jeg ønsket. Jeg syntes selvsagt at den var grusom, men så velskrevet og gjennomført at jeg ble helt oppslukt av den. Jeg husker ennå tydelig hvordan uhyggen jeg følte under lesingen gradvis ble bygget opp til den nådde sitt klimaks i det siste kapittelet.

Etter Exorsisten skulle det bli flere horror bøker på meg. Mange flere og det gikk stort sett i kiosklitteratur. Jeg kjøpte og leste pocketbøker skrevet av ulike forfattere i butikken og på Narvesen. Især gikk det i engelske og amerikanske forfattere. Ingen av disse forfatterne er blitt bevart i mitt minne, så stor diktning kan bøkene neppe ha vært. Men en roman skilte seg klart ut. Den var skrevet av Stephen King, og romanen var Cujo. Jeg opplevde romanen som meget uhyggelig og fikk en nærmest klaustrofobisk følelse da jeg leste den. Cujo ga meg en sterk leseopplevelse akkurat slik jeg opplevde det med Exorsisten, selv om de to bøkene er svært ulike seg imellom.

Tross min sterke fascinasjon for horror sjangeren oppdaget jeg Edgar Allan Poe først i voksen alder, men da jeg endelig fikk gjort det åpnet et helt nytt litterært univers seg for meg. Etter at jeg begynte å lese Poe forstod jeg at horror ikke nødvendigvis er kiosklitteratur, men også gripende diktning på høyt nivå.

Denne artikkelen vil bli utvidet snart...

Heng med!

 

 

 

Moonlight

As a pale phantom with a lamp 
Ascends some ruin's haunted stair, 
So glides the moon along the damp 
Mysterious chambers of the air. 

Now hidden in cloud, and now revealed, 
As if this phantom, full of pain, 
Were by the crumbling walls concealed, 
And at the windows seen again. 
Until at last, serene and proud 
In all the splendor of her light, 
She walks the terraces of cloud, 
Supreme as Empress of the Night. 

I look, but recognize no more 
Objects familiar to my view; 
The very pathway to my door 
Is an enchanted avenue. 

All things are changed. One mass of shade, 
The elm-trees dropp their curtains down; 
By palace, park, and colonnade 
I walk as in a foreign town. 

The very ground beneath my feet 
Is clothed with a divine air; 
While marble paves the silent street 
And glimmers in the empty square. 
Illusion! Underneath there lies 
The common life of every day; 
Only the spirit glorifies 
With its own tints the sober gray. 

In vain we look, in vain uplift 
Our eyes to heaven, if we are blind; 
We see but what we have the gift 
Of seeing; what we bring we find.

- Count Dracula

 

 

 

Nettside:

 

Horror (Literary Terms):

http://literaryterms.net/horror/

 

 

 

Faust-legenden

 

 

 

"Who are you then?"
"I am part of that power which eternally wills evil and eternally works good."

 

- Johann Wolgang von Goethe, Faust

 

 

 

Spirit: Who calls me?

 

Faust (Looking away):

Terrible to gaze at!

 

Spirit: Mightily you have drawn me to you,

Long, from my sphere, snatched your food,

And now –

 

Faust: Ah! Endure you, I cannot!

 

Spirit: You beg me to show myself, you implore,

You wish to hear my voice, and see my face:

The mighty prayer of your soul weighs

With me, I am here! – What wretched terror

Grips you, the Superhuman! Where is your soul’s calling?490

Where is the heart that made a world inside, enthralling:

Carried it, nourished it, swollen with joy, so tremulous,

That you too might be a Spirit, one of us?

Where are you, Faust, whose ringing voice

Drew towards me with all your force?495

Are you he, who, breathing my breath,

Trembles in all your life’s depths,

A fearful, writhing worm?

 

- Johann Wolfgang von Goethe

 

 

 

Nettside:

 

Faust (Wikipedia):

https://en.wikipedia.org/wiki/Faust