Publisitet og glamour...

Bilde fra filmen "La Dolce Vita" av Federico Fellini. Filmens bærende tema er det søte og dekadente liv i Roma. Filmens hovedkarakter er Marcello Rubini (spilles av Marcello Mastroianni), en journalist som skriver for glamour-magasiner. Filmen følger Marcello gjennom syv dager og netter i hans jakt på lykke og kjærlighet. Han tror han vil finne det blant kjendiser og celebriteter i byens uteliv.

 

 

 

"It´s better for the whole world to know you, even as a sex-star, than never to be known at all."

- Marilyn Monroe

 

 

Intervjuet i Klassekampen:

 

En tidlig høstmorgen i 2012 ble jeg vekket av telefonen. Det var en av mine kolleger på jobben som ringte. Hun fortalte at Klassekampen hadde ringt og ville ha tak i meg. Slukøret og søvdrukken prøvde jeg å forstå hva dette var. "Klassekampen, sier du? Og de vil ha tak i meg?" "Ja, det er Klassekampen. Og de har gitt meg et telefonnummer som de vil at du skal ringe," svarte hun. "Javel, jeg skal ringe. Lurer veldig på hva dette er," sa jeg mens jeg gned søvnen ut av øynene. "Det gjør vi også," svarte hun.

Jeg fikk oppgitt nummeret og ringte. Stemmen i den andre enden virket meget vennlig. Hun sa hun var journalist i avisa og at de ville ha et intervju. "Jasså?" utbrøt jeg. "Ja, vi er blitt kontaktet av tidsskriftet Vagant som tipset oss om deg," svarte hun. Etter litt frem og tilbake (jeg måtte bla. få godkjennelse av informasjonsavdelingen på Polet da de ville ta bilder av meg på jobben) gjorde vi en avtale om når hun og fotografen kunne komme.

Fotografen kom dagen vi hadde avtalt og han tok bilder mens jeg var på jobben. Journalisten skulle komme hjem til meg på kvelden, og jeg hadde sagt til henne at jeg ville servere lammestek.

Jeg hentet henne ved T-banestasjonen og vi ruslet hjem til meg. I ovnen hadde jeg "Gigot d´agneau à la Bretonne" (lammelår fra Bretagne), og på komfyren putret en kjele med røde bønner og grønnsaker i krydret saus av vin og fløte. Til maten hadde jeg kjøpt en flaske god Bordeaux rødvin årgang 2009.

Maten ble anbragt på spisebordet, vi satte oss og begynte på måltidet. Journalisten utbrøt at det var den beste lammesteken hun noengang hadde smakt. Jeg takket henne for komplimentet, og vi fortsatte med å spise og nyte måltidet.

Etter måltidet fyrte jeg opp pipa, vi satte oss i stua og intervjuet kom igang. Da intervjuet var gjort ferdig takket journalisten meg og jeg fulgte henne tilbake til T-banestasjonen.

Intervjuet kom på trykk fredag 23. november. Det var på avisas forside og fylte to hele sider bak i avisa. Jeg var ikke så rent lite stolt, og det første jeg gjorde da jeg hadde lest intervjuet var å ringe Paula. Hun var begeistret, og snakket ivrig om at dette var veldig bra for meg. Mine kolleger på jobben gratulerte meg, mange av våre kunder gjorde likeså i flere uker etterpå.

 

"Smak og behag" (Klassekampen):

http://mariannemelgard.com/2012/11/23/morten-christensen/

 

 

 

Intervjuet i Drammens Tidende:

 

I januar 2014 tok jeg en tur til Drammen. Jeg skulle på vinsmaking på Rica Park Hotell om kvelden. Kvelden før og på morgenen hadde jeg tvitret mye om Drammen og regionen forøvrig, både historie og kultur, og hadde lagt til mange relevante linker til mine tweets.

Jeg tok toget til byen. Mens jeg satt på toget leste jeg i dagens utgave av Drammens Tidende som jeg hadde kjøpt hos Narvesen på Oslo S. Da jeg ankom Drammen stasjon kikket jeg meg litt rundt på Strømsø, og ruslet så over bybrua til Bragernes.

Først gikk jeg til min gamle arbeidsplass AASS Bryggeri og kikket meg omkring der, etter det stakk jeg innom Picasso Cafe og spiste et godt måltid. Så vandret jeg gatelangs i byen, og under hele vandringen tvitret jeg og tok bilder. Sent på ettermiddagen ruslet jeg over til den legendariske puben Dickens for å møte en av mine følgere på twitter der.

Jeg satte meg ved et bord og ventet. Hun ankom etter ett par minutter, og vi tok noen øl sammen og pratet. Deretter ruslet jeg den korte strekningen over til Rica Park Hotell og deltok på vinsmakingen. Da vinsmakingen var unnagjort gikk jeg så tilbake til Drammen stasjon for å ta kveldstoget inn til Oslo.

Mens jeg gikk ringte telefonen. Det var en journalist i Drammens Tidende som hadde fått tips om min tvitring om og fra byen, og hun ville ha et intervju. Vi tok intervjuet over telefonen, og da det var ferdig la jeg til at hun stod fritt til å bruke de bildene som jeg hadde tatt. Hun takket meg og sa at intervjuet ville komme i avisas nettutgave.

Jeg ruslet så over til puben Kings Arms der jeg skulle møte en annen som følger meg på twitter, men han dukket ikke opp. Jeg gikk tilbake til stasjonen og tok så toget inn til Oslo.

 

"Har tvitret om og fra Drammen i hele dag" (Drammens Tidende):

http://www.dt.no/nyheter/har-tvitret-om-og-fra-drammen-i-hele-dag-1.8255716

 

 

 

Intervjuet i A-magasinet:

 

En novemberdag i 2014 fikk jeg en DM (Direkte Melding) på twitter fra en av mine følgere. Han spurte om jeg hadde en e-post. Jeg sendte en DM tilbake og spurte hva det gjaldt. Han svarte med en ny DM at han var journalist i Aftenposten og at det galdt et intervju. Han fikk så min e-post adresse.

Neste dag fikk jeg en hyggelig mail der han forklarte opplegget. Han ville ha et intervju med meg i spalten "Kjøkkenveien" i A-magasinet. Intervjuet ville få to sider. Jeg svarte at det var ok, men at jeg måtte få grønt lys fra kommunikasjonsavdelingen på Polet først. Jeg ringte kommunikasjonsavdelingen. De sa at dette var helt greit og gratulerte meg.

Så kom dagen da intervjuet skulle finne sted. Kvelden i forveien hadde laget leverpostei, og tidlig om morgen før journalisten og forgrafen skulle komme hadde jeg bakt krydret brød. I hele leiligheten duftet det nydelig av nylaget leverpostei og nybakt brød.

Jornalisten og fotografen kom til avtalt tid. Vi hilste og jeg viste dem inn i leiligheten. Praten mellom oss kom fort igang, og den var meget lett og jovial. Jeg fyrte opp pipa og laget digre smørbrød med det nybakte brødet og den hjemmelagde leverposteien til oss alle.

Mens jeg holdt på med å lage smørbrødene tok fotografen sine bilder. Etter at han var ferdig satte vi oss i stua. Journalisten tok frem penn og notatblokk, stilte sine spørsmål og jeg svarte. Jeg fortalte bla. om mitt opplegg med "Burger & Elvis", noe som fikk journalisten og fotografen til å humre. Da intervjuet var over takket vi hverandre.

Og journalisten la til da han var på vei ut døra at han meget vel kunne tenke seg å komme tilbake igjen og oppleve "Burger & Elvis".

 

"Du kan godt bare trøkke i deg burgere, men for meg er det meningsløst" (A-magasinet):

http://www.aftenposten.no/amagasinet/Morten-Christensen-Du-kan-godt-bare-trokke-i-deg-burgere_-men-for-meg-er-det-meningslost-7798862.html

 

 

 

Fame

If I should die, to-day, 
To-morrow, maybe, the world would see 
Would waken from sleep, and say, 
"Why here was talent! why here was worth! 
Why here was a luminous light o' the earth. 
A soul as free 
As the winds of the sea: 
To whom was given 
A dower of heaven. 
And fame, and name, and glory belongs 
To this dead singer of living songs. 
Bring hither a wreath, for the bride of death!" 
And so they would praise me, and so they would raise me 
Mayhap, a column, high over the bed 
Where I should be lying, all cold and dead.

But I am a living poet! 
Walking abroad in the sunlight of God, 
Not lying asleep, where the clay worms creep, 
And the cold world will not show it, 
E'en when it sees that my song should please; 
But sneering says: "Avaunt, with thy lays 
Do not sing them, and do not bring them 
Into this rustling, bustling life. 
We have no time, for a jingling rhyme, 
In this scene of hurrying, worrying strife." 
And so I say, there is but one way 
To win me a name, and bring me fame. 
And that is, to die, and be buried low, 
When the world would praise me, an hour or so.

- Ella Wheeler Wilcox