Noen sterke diktere

28. feb, 2016

 

 

 

 

"Du rører ikkje ein blom utan stjernone skjelv."

 

- Olav H. Hauge

 

 

Første gang jeg fikk nyss om Olav H. Hauge var da jeg leste et lengre essay om ham i litteraturtidsskriftet Vinduet for endel år tilbake. Jeg husker ikke akkuart når, men mener at det var på slutten av 90-tallet. Dengang da jeg leste essayet sleit jeg med ettervirkningene etter tung psykisk lidelse med psykoser og depresjoner som jeg hadde vært igjennom. Videre var jeg på den tiden dypt ensom. Ensomheten bidro selvsagt til at jeg hadde det vondt inne i meg. Jeg visste det ikke da, men det at jeg sleit såpass skulle gjøre meg mottakelig for å lese Olav H. Hauge samt en rekke andre diktere og forfattere.

Flere diktere har sagt at det er umulig å forstå poesi om man ikke først har vært i helvete. Det kan godt tenkes. Iallfall var det slik for mitt vedkommende. Min lidelse gjorde at jeg tenkte mye over eksistensielle spørsmål. Det åpnet på mange måter diktningens verden for meg. Olav var selv innlagt på psykiatrisk sykehus flere ganger og gikk på tunge medisiner hele sitt voksne liv. Det ble også vurdert om han skulle lobotomeres, som dengang var lovlig i Norge. Heldigvis ble han ikke lobotomert. Årsaken var at overlegen på det psykiatriske sykehuset innså at Olav var et spesielt tilfelle, og han holdt en beskyttende hånd over Olav.

Likefullt sleit Olav i lange perioder av sitt liv, og han sleit tungt. Han var mye ensom, hadde tvangstanker og vrangforestillinger. Videre kunne han være voldsomt intens, endog aggressiv og truende til tider, i de periodene han var psykisk syk. Olav hevdet selv at han hadde kontakt med ånder som meddelte ham hemmeligheter og viste ham visjoner. Å skulle vurdere det Olav hevdet er umulig, og om man likevel gjør det er man raskt på meget tynn is. Det er nærliggende å tenke at det han hevdet vitner om hans sykdom.

På den bakgrunn kjenner jeg meg mye igjen i Olav og hans diktning. Når jeg leser hans dikt i dag opplever jeg stadig at jeg trenger inn i diktenes indre univers og at de beveger meg. Det er rike og fine dikt med en helt særegen tone. Mange av diktene er stille, nærmest hviskende, mens andre er meget fargerike, og noen av dem virker psykedeliske. De er aldri pompøse, anstrengte eller brautende. Jeg opplever at diktene treffer en nerve i meg når jeg leser de i dag, men det har ikke alltid vært slik.

Rett etter at jeg hadde lest essayet i Vinduet kjøpte jeg diktsamlingen Olav H. Hauge - Dikt i samling (Samlaget) på Norlis bohandel i Universitetsgata. Essayet hadde gjort at jeg fattet interesse for Olav, så jeg ville bli bedre kjent med ham og hans diktning. Men i starten da jeg leste i diktsamlingen hadde jeg problemer med å gripe Olavs dikterske univers. Hans dikt er mye naturskildringer, og jeg hadde vansker med å gripe alle metaforene i diktene. Olav skrev korte dikt som er tettpakket med meningsinnhold og symbolikk. Fordi diktene er så tettpakket som det de er må jeg ta meg tid til å dvele ved de under lesingen, ellers kan meningsinnholdet og symbolikken bli borte for meg. Jeg leste likevel videre i diktsamlingen. Noen ganger syntes jeg at jeg grep diktene, andre ganger ikke.

Det var først da jeg kjøpte og leste biografien Mitt liv var draum av Knut Olav Åmås (Samlaget) at det løsnet for meg. Jeg begynte på biografien straks etter at jeg hadde kjøpt den, men leste kun omtrent hundre sider før jeg satte den tilbake i bokhylla. Biografien ble så værende der i bokhylla ett par års tid før jeg tok den frem på ny. Denne gangen var jeg innstilt på å lese hele biografien. Fordi det hadde gått ett par år og jeg hadde glemt mye av det jeg leste i den da ville jeg starte fra første side. Jeg ønsket å lese hele biografien sammenhengende, noe jeg også gjorde.

Mitt liv var draum opplevde jeg som en makeløs leseopplevelse. Det er kanskje den aller beste forfatterbiografien som jeg noengang har lest. Knut Olav Åmås fører en sikker penn og behersker det mangfoldige og kompliserte stoffet suverent. I tillegg er biografien særs velskrevet og teksten flyter lett. Da jeg leste den ble jeg på ny satt på hugget av Olav og hans diktning. Jeg opplevde at Olavs diktning ble åpnet opp for meg og gjort spennende. Jeg leste mange dikt av Olav samtidig mens jeg leste denne biografien, og det var som om diktene fikk en ny og større dimensjon. Biografien skildrer Olavs liv og diktning på en slik måte at jeg levde meg sterkt inn i den under lesingen. Det er ikke ofte at jeg blir såpass grepet av ei bok, men det ble jeg altså av Mitt liv var draum.

Olav hadde også perioder der han var frisk og oppegående, og i de periodene var han meget produktiv. Han leste enormt mye helt fra sin barndom. Da hans søsken gikk til dans på bygda i ungdomstiden ble Olav værende hjemme med sine bøker. Hans utdannelse var folke- og realskolen, samt gartnerskole. I hele sitt voksne liv benektet Olav at han var poet. Beskjeden som han var omtalte han seg selv konsekvent som gartner og vanlig arbeidsmann. Det gjorde at han ble kjent på folkemunne som "Gartnaren fra Ulvik".

Olav leste svært mye gjennom hele sitt liv. På den måten skaffet han seg et uvanlig godt innblikk i Europas litteratur- og åndshistorie, samt mye av østens diktning. I tillegg lærte han seg flere språk på egenhånd, noe som vitner om uvanlig intellektuell kapasitet. Han regnes som vår mest sentrale lyriker på 1900-tallet og har inspirert mange forfattere og dikere, både i Norge og andre land. Olavs mest berømte dikt er Det er den draumen, et psykedelisk og svært vakkert dikt. Åmås hevder i sin biografi at The Beatles kunne ha sunget diktet.

Olav befant seg i brytningen mellom klassisismen og modernismen, og på flere måter bygde han bro mellom disse to dikterske grenene. Han fikk etterhvert en stor leserskare over hele landet og ble en folkekjær dikter. Uten å ville det selv ble han et kultfenomen, især blant unge mennesker, allerede i sin levetid. Olav var svært beskjeden på egne vegne og han hadde liten tro på seg selv. Åmås skildrer i Mitt liv var draum at han sleit med et omfattende mindreverdighetskompleks hele sitt voksne liv. Slik Åmås fremstiller det i biografien hadde Olav svært liten tro på seg selv som dikter, og det til tross for den meget høye anerkjennelsen han etterhvert fikk.

Olav skrev flere diktsamlinger samt flere gjendiktninger. De første diktsamlingene var tunge og lite tilgjengelige for mange alminnelige lesere, men etter noen år løsnet diktningen for ham. Han jobbet intenst med sine dikt og ble gradvis modnet. Etterhvert fant han en stemme og form i sine dikt som også var tilgjengelig for alminnelige lesere. Diktsamlingene som fulgte var derfor lettere tilgjengelig for et alment publikum enn de første.

Som nevnt ovenfor har jeg Olav H. Hauge - Dikt i samling og jeg leser stadig i den. Jeg regner den for å være en av de fineste diktsamlingene jeg har. Videre er Mitt liv var draum plassert sentralt i bokhylla slik at det er lett for meg å ta boka frem og kikke i den.

Olav hadde ingen kjæreste eller kone, tross at han var omsvermet og ble beundret av svært mange kvinner. Han ble kjent med kunstneren Bodil Cappelen først da han var blitt godt voksen. De skrev mange og lange brev sammen og utviklet etterhvert et nært og sterkt vennskapsforhold. Da Bodil kom inn i Olavs liv hadde hans dikterske kilde tørket ut. Først da Olav var blitt 70 år gammel giftet han seg med henne. Årene han var sammen med Bodil var trolig de beste i hele hans liv. Iallfall ser han glad ut på bildene som er tatt av ham fra den perioden, noe han ikke gjorde på bildene fra før han ble sammen med henne. Bodil ble hans aller næreste venn, fortrolige og støtte. Og hun ble ved hans side frem til hans død.

 

 

Nettside:

 

Olav H. Hauge-senteret:

http://www.haugesenteret.no/ohh/no/

 

 

 

24. mar, 2015

 

 

"Fremfor alt må menneskene lære å elske livet."

 

- Fjodor Dostojevskij

 

 

 

Jeg husker ikke hvor gammel jeg var da jeg leste min første roman av Dostojevskij. Det var mens jeg tok historie på Blindern, så jeg må ha vært i midten av 20-årene da jeg leste den. Romanen var Brødrene Karamasov. En omfattende roman på mer enn 800 sider og Dostojevskijs hovedverk. Romanen regnes av de fleste for å være oppsummeringen av Dostojevskijs omfangsrike forfatterskap. Brødrene Karamasov oppsummerer mye av tankegodset og idéstrømningene innen europas åndsliv dengang da Dostojevskij skrev romanen. Det gjør Brødrene Karamasov til en av de mest sentrale romaner innen europeisk diktning sett under ett. Ikke den mest gunstige romanen å gjøre seg kjent med forfatterskapet til Dostojevskij kanskje, men likefullt satte den igang en tankeprosess i meg som gjorde at jeg ønsket å lese flere av hans romaner.

Jeg fikk lite ut av Brødrene Karamasov da jeg leste den dengang, antakelig fordi jeg ikke var tilstrekkelig moden for Dostojevskij og hans mangfoldige univers. Jeg husker at mens jeg leste romanen tenkte jeg at det er stor diktning med vid horisont, men jeg skjønte ikke så mye. Grunnen til at jeg fikk såpass lite ut av romanen var at den rett og slett var for kompleks for meg dengang. I tillegg opererer Dostojevskij med et mylder av karakterer i romanen. Karakterene er så mange at det er vanskelig å holde styr på hvem som er hvem. Og videre er romanen meget detaljrik, noe jeg syntes druknet dens bærende tema - som er fadermord - til tider.

Etter Brødrene Karamasov gikk jeg igang med den langt kortere romanen eller langnovellen Spilleren. Spilleren opplevde jeg som enklere å lese og lettere begripelig, i den grad man kan si at Dostojevskij er enkel å lese og lett begripelig. Også Spilleren kretser rundt temaer Dostojevskij er kjent for, som forbrytelse, lidelse, selvanklage, sjelelig smerte, soning og forløsning. Dostojevskij skrev Spilleren på et tidspunkt da han led av spillegalskap. Romanen er derfor på mange måter selvbiografisk. Han mente selv at hans spillegalskap var nødvendig for å utløse diktergeniet i ham. Det var faktisk da han led av spillegalskap at han skrev noen av sine største romaner, og blant de regnes Forbrytelse og straff som den viktigste. Jeg opplevde altså Spilleren som en lettere roman å lese og begripe enn Brødrene Karamasov, noe jeg tror de fleste vil være enige med meg i at den er.

Så gikk det endel år uten at jeg leste noe av Dostojevskij eller om ham, men da jeg rundet 40 år løsnet det. Nationaltheatret satte opp Brødrene Karamasov på hovedscenen. Jeg fikk sett stykket hele tre ganger. Og det var makeløst teater. Å skulle sette opp denne gigantiske romanen med hele sitt mangfoldige univers samt mylder av karakterer er en bragd i seg selv. Men Nationaltheatret gjorde det med glans. Å se stykket var en opplevelse av de sjeldne, og jeg har gått mye i teatret. Regissøren hadde klart å koke ned romanen til et teaterstykke på omlag tre timer uten å redusere den, noe som må sies å være et kunststykke.

Opplevelsen av Brødrene Karamasov i Nationaltheatret var altså overveldende og jeg ble grepet. Jeg leste derfor romanen på nytt og denne gang fikk jeg langt større utbytte av den. Det var som om romanen åpnet seg for meg. Alt jeg hadde gått glipp av da jeg leste den første gangen fikk jeg nå med meg. Eller nesten alt er kanskje et mer presist uttrykk, tatt i betraktning av hvor omgangsrik romanen er. Brødrene Kramasov er en såpass svær og omfattende roman i både tematisk dybde og komposisjon at man trolig aldri vil bli ferdig med den. Etter at jeg hadde lest romanen ferdig ga jeg meg i kast med andre av hans romaner, som Idioten og De besatte.

Da disse romanene var lest gikk jeg igang med biografien Dostojevskij - Et dikterliv av Geir Kjetsaa. Jeg lånte biografien på biblioteket, men ble ikke ferdig med den før jeg måtte innlevere den igjen. Heldigvis var jeg snartenkt nok til å notere ned sidetallet jeg var kommet til, så da jeg omtrent ett år senere kom over biografien på Norlis Antikvariat og kjøpte den kunne jeg fortsette å lese fra der jeg slapp. Biografien til Kjetsaa er bra på mange måter, men har også svakheter. Den gir en grei innføring i og godt overblikk over Dostojevskijs liv og diktergjerning, men kan virke litt vel underholdende innimellom. Og er det noe man ikke forbinder med Dostojevskij så er det underholdning. Tross svakhetene opplevde jeg å få godt kjennskap til Dostojevskij da jeg leste denne biografien. Jeg har også biografien til Petter Norman Waage i bokhylla. Den heter bare Fjodor M. Dostojevskij. Jeg har kun lest enkelte passasjer i denne biografien, altså ikke sammenhengende. Det er en noe mindre bok enn biografien til Kjetssaa, men det jeg har lest i den virker meget bra.

I bokhylla har jeg også de to store romanene Forbrytelse og Straff og En ung manns historie. Begge står på leseplanen. Især ser jeg frem til å lese Forbrytelse og straff. Den var Dostojevskijs gjennombruddsroman for det lesende publikum i Russland, og etterhvert i andre land. Da romanen ble utgitt skapte den sensasjon i Russland og gjorde Dostojevskij nærmest over natten til en høyt ansett dikter i mange russeres øyne. Videre har jeg tenkt å skaffe meg og lese andre av hans romaner. Blant de Opptegnelser fra et kjellerdyp og De dødes hus, som jeg har forstått er noe av det mest dyptloddende i menneskets sjelsliv skildret i romanform.

Dostojevskij var en betydelig dikter, men også en betydelig tenker. Hans romaner er rett og slett for sentrale i Europas åndsliv til ikke å skulle bli lest, reflektert over og diskutert. Det bærende tema i hans forfatterskap er forbrytelsen og lidelsen som forbrytelsen medfører. Hvorfor Dostojevskij var så opptatt av forbrytelsen vet jeg ikke godt nok, men Kjetsaa hevder i sin biografi at forfatterskapet til Dostojevskij må forstås på bakgrunn av årene han var i Sibir. Ifølge Kjetsaa formet de harde livsbetingelsene i Sibir Dostojevskijs mentalitet og tenkning i den grad at han nærmest ble forvandlet. Og Kjetsaas oppfatning er at det var under oppholdet i Sibir at Dostojevskij oppdaget menneskets sjelelige lidelse.

Dostojevskijs store forbilde var Aleksandr Pusjkin, som han regnet for å være den russiske diktningens far. Pusjkin har jeg selv ikke lest, og jeg har for lite innsikt i russisk diktning til å kunne mene noe om hans posisjon. Jeg har dog skjønt at Pusjkin av mange vurderes som grunnleggeren av moderne russisk diktning. Videre var Dostojevskij sterkt kristen, men han hadde sin egen oppfatning av kristendommen og Jesus Kristus. For Dostojevskij skulle kristendommen bringe frelse til verden, og det skulle begynne med Russland. Det russiske folk, især den russiske bonden, hadde for Dostojevskij således en misjon. I hans øyne var den russiske bonden den mest edle av alle mennesketyper. Det russiske samfunnet måtte derfor bygge på bøndene for å bli bedre og så bringe frelse til resten av verden.

I dag er Dostojevskij den dikteren jeg setter høyest av alle jeg har lest. Ingen annen dikter maktet å behandle komplekse sjelelige, moralske og eksistensielle spørsmål i romanform som det han gjorde. Hans diktning er tematisk rik og sammensatt. Videre er hans diktning dyptloddende i menneskets psyke ved at den omhandler tidløse spørsmål om liv og død. Dostojevskijs romaner er sterkt preget av hans egen sjelelige lidelse og kamp, noe som setter de i fremste rekke innen europeisk diktning og åndsliv. Det gjør at Dostojevskij alltid vil være aktuell, iallfall for meg.

 

 

Nettside:

 

Fyodor Dostoevsky

http://www.fyodordostoevsky.com/

 

 

24. mar, 2015

 

"I was never insane except upon occasions when my heart was touched."

 

- Edgar Allan Poe

 

 

 

Edgar Allan Poe fikk jeg kjennskap til første gangen ved The Beatles i ungdomsårene. John Lennon synger "...kicking Edgar Allan Poe..." i den kjente låta I Am The Walrus. Jeg syntes det hørtes skikkelig fett ut, som med så mye av Johns lyrikk. Likvel heftet jeg meg ikke dengang ved det John synger om Edgar Allan Poe på låta. Det gjorde jeg ikke fordi jeg var for ung til å skjønne hvilken betydingsfull og eminent dikter Poe var.

Første gang jeg ble gjort oppmerksom på Poes betydning som dikter var av noen kolleger av meg på Polet for noen år tilbake. Under en av våre lunsjpauser på jobben fortalte de meg at Poe skapte grunnlaget for horror som sjanger innen litteraturen. De fortalte meg videre at han er meget leseverdig, om man setter pris på horror.

Det mine kolleger fortalte under denne lunsjen gjorde at jeg fattet interesse for Poe og hans diktning. Jeg begynte derfor å se etter biografier om ham på biblioteket. Dessverre fant jeg ingen bra biografi om ham, men etter en stund kom jeg over romanen Jeg skal vise dere frykten av Nicolaj Frobenius (Gyldendal 2008) på Tronsmo bokhandel. Jeg kjøpte denne biografiske romanen om Poe og hadde lyst til å lese den umiddelbart. Likevel ble romanen stående i bokhylla i flere år før jeg endelig fikk kommet igang med den.

I mellomtiden, før jeg begynte på Jeg skal vise dere frykten, kom jeg over Edgar Allan Poe - Complete Tales & Poems (Castle Books 2012) på Norlis bokhandel i Universitetsgata. Det var en svær og tykk bok på mer enn 800 sider. Jeg hadde veldig lyst på denne boka og var ikke lenge om å bestemme meg. Dama som jobbet på Norils bokhandel meg sa at det er den ultimate samlingen med Poes noveller og dikt. På hennes anbefaling kjøpte jeg boka og har siden hatt mye glede av den.

Edgar Allan Poe står for meg som selve arketypen på en dikter som evner å skape en ekkel men likevel frydefull følelse av uhygge og gru. Poes måte å skildre mennesker og miljøer på er uovertruffen. Men det er hans måte å skildre sinnsstemninger og følelser på som griper meg sterkest når jeg leser ham. Poes noveller og dikt har en sjelden troverdighet, tross at det han skildrer noen ganger er så makabert og groteskt at det er på grensen av hva man kan forestille seg av slike ting.

Slik jeg ser det er noe av det som gjør diktning stor at den er genuin og virker ekte. All form for kunst er jo en form for etterligning eller speiling av virkeligheten. En dikters utfordring er, vil jeg tro, å gjengi og/eller kommentere virkeligheten på en slik måte at det virker overbevisende og treffer en nerve i leseren. Oppnår dikteren å treffe en nerve i leseren er vedkommendes diktning genuin. Det er da, og bare da, man blir beveget som leser. Og Edgar Allan Poe oppnår dette til gangs. Hans noveller og dikt er velskrevne, og de har et velutviklet elegant språk. Videre er Poe meget god på gradvis å bygge opp en stemning i sine noveller og dikt, en stemning av ubekvemhet og uhygge som ofte ender i et klimaks. Som leser synes jeg at det er flott å kunne få oppleve dette.

Jeg liker den ekle og ubekvemme stemningen av uhygge og gru som Poe skaper i meg når jeg leser ham. Det er et tegn på at hans diktning er alt annet enn intetsigende og død, men kraftfull og levende, iallfall for meg. Noe av det fine ved diktning er at man lar seg bevege under lesingen og får en opplevelse både på det emosjonelle og det intellektuelle plan. Det er vanskelig å definere eller skildre utførlig hva en slik opplevelse er. Jeg tror den varierer fra leser til leser. Hvordan og i hvilken grad diktning påvirker en beror på flere forhold, som hvor mottakelig man er for slikt samt hvor åpent sinn man har. Poes diktning gjør alltid det med meg, eller iallfall nesten alltid, så fremt jeg er mottakelig. Er jeg ikke mottakelig ville det være fånyttes å skulle lese Poe.

De fleste av Poes noveller opplever jeg som sterke og gode, men enkelte av dem som noe svakere. Hans poesi er gjennomgående preget av sterke dikt, men noen enkelte av dem synes jeg er svake, eller de ikke treffer meg helt. Likevel er det uomtvistelig at Poe er original og at han har sin egen stemme. Få andre diktere innen horror-sjangeren har maktet å komme opp på Poes høye og presise nivå i skildring av det groteske og makabre på en slik måte at leseren lar seg bevege og revet med under lesingen. Og få andre diktere innen denne særegne sjangeren har et like velutviklet og elegant poetisk språk som det Poe hadde.

Å lese Edgar Allan Poe og få utbytte av ham har mye med sinnstemning og dagsform å gjøre. Poe er alt annet enn en pageturner, men noe ganske annet. Min erfaring er at skal jeg få fullt utbytte av å lese Poe må jeg først ha roen til det. Jeg må ta tiden som trengs og dvele ved det jeg leser. Videre må jeg la hans ord få bevege meg. Da, og først da, treffer Poe en nerve i meg. Har jeg hatt en stresset dag som gjør at jeg er ukonsentrert når jeg leser ham er utbyttet minimalt. Jeg opplever at Poe skaper en indre stemning i meg og slik beveger meg under lesingen. Det gjør at jeg må være mottakelig for å bli beveget når jeg vil lese Poe. 

Det hender stadig at jeg finner frem Complete Tales & Poems i bokhylla, setter meg i den dype stresslessen i stua, stapper og fyrer opp pipa, åpner boka og finner en novelle, og lar meg så rive med av uhyggen som Poe skaper inne i meg og i stua rundt meg mens jeg leser. Og jeg finner glede i det, hvor rart eller merkelig det enn kan høres. Å bli beveget av sterk diktning er alltid en fin opplevelse, synes jeg. Og Edgar gjør dette med meg når jeg leser ham, om og om igjen...

 

 

Nettsider:

 

Poe Musem:

https://www.poemuseum.org/index.php

 

Poe Stories:

http://www.poestories.com/

 

 

24. mar, 2015

 

"My fault, my failure, is not in the passions I have, but my lack of control of them."

 

- Jack Kerouac

 

 

Første romanen av Jack Kerouac som jeg leste var On the Road - eller På kjøret som den norske tittelen er. Dengang da jeg fant romanen på slump i hylla i bokhandelen for mange år siden visste jeg lite om Jack, hans liv og diktning, og enda mindre om Beat-Generasjonen. Jeg kjøpte romanen, gikk hjem og leste den. Og jeg ble bergtatt.

On the Road ble innledningen til en ny litterær orientering for meg. Romanen fungerte som en nøkkel som åpnet mange dører. Jeg begynte å orientere meg innen hva Beat-Generasjonen var som fenomen. Videre begynte jeg å orientere meg innen bohem- og undegrunnsbevegelser. Jeg tolket ungdomsopprøret i USA på slutten av 50-tallet annerledes samt forstod 60-tallet med flower power og rock n´ roll på en ny måte. For å nevne noe.

Og jeg begynte å søke etter røttene som hadde gitt diktningen til Jack Kerouac næring. Det førte meg til grunnleggeren av moderne amerikansk poesi Walt Whitman. Å bli kjent med forfatterskapet til Jack gjorde at jeg tenkte en god del over hva sosial konvensjon og konformitet er som usynlige kontrollmekanismer som legger oss i lenker.

Etter On the Road har det blitt flere bøker av Jack, både en roman samt diktsamlinger. I tillegg har jeg begynt på en velskrevet og bra men omfattende biografi om ham. Første diktsamlingen av Jack som jeg skaffet meg var San Francisco Blues. Siden skaffet jeg meg Mexico City Blues og Heaven. Jeg har også skaffet meg Book of Blues, som er utdrag fra hans diktsamlinger samlet i én bok. Jeg har lest mye i alle disse diktsamlingene i årene som har gått siden jeg skaffet meg dem. Noe av det fine med Jacks poesi er at den er uvanlig original og særegen, samt at han har sin helt egen stemme.

Biografien om Jack som jeg har er The Voice is All av Joyce Johnson (Penguin Books Ltd. 2003). Da Paula og jeg var innom Shakespeare & Company i Paris for noen år siden kom jeg over denne biografien og kjøpte den så. Jeg begynte på den mens vi var i Paris, men har ikke fått lest den ferdig.

Videre har jeg bøkene Desolate Angel - Jack Kerouac, The Beat Generation and America av Dennis McNally (Da Capo Press 2003) og Text and Drugs and Rock n´ Roll - The Beats and Rock Culture av Simon Warner (Bloomsbury 2014) i bokhylla. Begge disse bøkene kjøpte jeg på Tronsmo bokhandel for 4-5 år siden.

Jeg har bladd i alle disse tre bøkene og kikket litt her og der, men ikke kommet ordentlig igang og fått lest de sammenhengende ennå.

Det jeg har lest av Jack Kerouac har fått stor innvirkning på hvordan jeg tenker og forstår samfunn og konformitet. Videre har det fått innvirkning på hvordan jeg tenker og forstår frihet og livsutfoldelse. Jeg ønsker selvsagt å være et fritt og selvstendig individ. På bakgrunn av det jeg har lest av Jack skjønner jeg at jeg må frigjøre meg fra usynlige lenker (som legges på meg) for å oppnå det.

Jeg hadde lest Jack av Ulf Lundell og Hvite Niggere av Ingvar Ambjørnsen før jeg begynte å lese Jack Kerouac. Likevel skulle On the Road bli vannskillet for meg. On the Road var rett og slett en åpenbaring da jeg leste romanen, og i dag vurderer jeg On the Road som den klart sterkeste og mest velskrevne av alle hans romaner. Men også Jacks poesi, eller blues om man vil, er meget sterk. Det er en øm og sår, men også morsom og rar, poesi som beveger meg når jeg leser den.

Så på bakgrunn av det jeg har lest av og om Jack Kerouac er min forståelse av samfunn, frihet og livsutfoldelse blitt betydelig endret, trolig for resten av mitt liv...

 

 

Nettside:

 

Jack Kerouac:

http://www.jackkerouac.com/

 

 

24. mar, 2015

 

"Plutselig faller det meg inn en eller to gode setninger til bruk for en skisse, en føljetong, fine språkelige lykketreff som jeg aldri hadde funnet make til."

 

- Knut Hamsun

 

 

Jeg ble kjent med Knut Hamsun og hans diktning da jeg gikk på videregående. Min far hadde store bokhyller i sin leilighet på Lindeberg i Oslo der han bodde etter skilsmissen fra ekteskapet med min mor. Da jeg var på besøk hos ham i helgene ble det ofte til at jeg kikket i hans velfylte bokhyller. Der var bøker plassert på rekke og rad, og jeg likte å ta frem bøker en etter en og bla i de, og så spørre far om han kunne fortelle meg om bøkene og forfatterne. Det gjorde han gjerne. Slik fikk jeg kjennskap til mange spennende bøker og mange interessante forfattere.

En av forfatterne jeg spurte min far om var Knut Hamsun. Far hadde flere av hans romaner samt en biografi om ham i sin bokhylle. På min forespørsel fortalte far meg om Hamsun, og måten far fortalte på var så medrivende at jeg fikk lyst til å lese hans romaner. Jeg var omtrent 15 år gammel dengang, en ung alder og tidlig stadium i livet til å begynne å lese en forfatter som Hamsun. Det gikk da også ett par års tid før jeg leste min første roman av ham.

Foranledningen til at jeg begynte å lese Hamsun var at jeg meldte meg inn i Den Norske Bokklubben. Som startpakke fikk jeg fire romaner til svært lav pris. En av romanene i startpakka var Victoria av Hamsun. Jeg hadde i forveien kikket i Victoria ei helg mens jeg var på besøk hos min far. Far fortalte meg om Victoria, og jeg forstod på bakgrunn av hvordan han beskrev romanen at den måtte være uvanlig vakker og bevegende. Så da jeg fikk Victoria i posten sammen med de tre andre romanene var jeg både spent og nysgjerrig.

Jeg gikk igang med å lese Victoria en sen ettermiddag bare ett par dager etter at jeg hadde fått boka i posten. Jeg var alene på mitt gutteværelse, en kanne med te stod på bordet, og jeg drakk av teen mens jeg leste. Og jeg ble oppslukt av Victoria. Romanen grep meg meget sterkt. Jeg ble sittende resten av den ettermiddagen samt natten igjennom og leste helt til det lysnet av morgen. Bare innimellom tok jeg pauser fra lesingen, rullet meg rullings øg røkte de mens jeg tenkte på det jeg hadde lest og hvordan jeg opplevde romanen.

Det var en sjeldent fin natt. Mor lå og sov på sitt soverom ved siden av mitt gutteværelse, og siden det var veldig lytt i huset måtte jeg være stille. Men det gjorde meg ingenting å være stille. Tvert om var det som om stilleheten som omga meg forsterket opplevelsen av Victoria. Det var som om romanen fylte hele mitt gutteværelse samt mitt sinn, noe som ga meg en meget god følelse. Men jeg opplevde også Victoria som frustrende og trist. Møllersønnen fikk jo aldri sin Victoria, noe som gjorde at jeg nærmest hadde lyst til å kaste boka rett i veggen og trampe på den. Så beveget og frustrert ble jeg av Victoria dengang.

Victoria var altså romanen som satte meg på hugget av Hamsun og resten av hans forfatterskap. Neste roman av ham som jeg leste var Sult. Også Sult var en sterk leseopplevelse for meg dengang. Jeg ble rett og slett fjetret av romanens skildring av indre lidelse og smerte. Tross at Victoria innledet mitt forhold til Hamsuns diktning var det Sult som skulle komme til å definere Hamsun for meg. Jeg syntes at Sult var både dristig og original da jeg leste romanen. Måten Hamsun beskriver fortvilelse og sosial fornedrelse i Sult grep meg sterkt.

Etter Sult ble det så andre romaner av Hamsun. Mine kamerater syntes det var sært at jeg leste Hamsun. De hadde ikke sansen for ham, men leste istedet forfattere som Alistar MacLean og Desmond Bagley. Blant romanene av Hamsun som jeg leste da jeg gikk på videregående husker jeg især Markens grøde. Jeg likte Markens grøde veldig godt da jeg leste romanen, medrivende og ypperlig skrevet som den er, men jeg syntes også at den var noe tung. Jeg opplevde romanen som annerledes i språk og komposisjon enn de øvrige romanene av Hamsun som jeg hadde lest. Den var i mine øyne alvorlig og hadde en mørk undertone. Likefullt var Markens grøde en flott leseopplevelse for meg dengang, selv om jeg nok var litt ung til å kunne forstå den.

Da jeg skulle velge emne for særoppgaven i tredje klasse var valget opplagt. Det bare måtte bli Hamsun. Bøkene av ham som jeg la opp i særoppgaven var Victoria, Sult, Markens grøde og På gjengrodde stier. I tillegg til de fire romanene leste jeg om Hamsuns liv og forfatterskap i 6-bindsverket Norges litteraturhistorie (Cappelen forlag) samt den omfattende boka Prossesen mot Hamsun av Torkild Hansen.

Da jeg var student på Blindern leste jeg Mysterier og Pan. Jeg likte begge disse romanene godt, men især Pan syntes jeg var en sterk leseopplevelse. Siden er det ikke blitt mer Hamsun på meg. Jeg vet ikke hvorfor, men av en eller annen grunn har jeg ikke lest ham på mange år nå. For ett par år siden kjøpte jeg den omdiskuterte biografien Gåten Knut Hamsun av Robert Forguson (Aventura forlag). Jeg kom over biografien i hyllene på Norlis Antikariat en dag jeg var tilfeldig innom der. Da jeg fant biografien i hyllene og kikket i den var ikke sen om å bestemme meg for å kjøpe den. Men jeg har ennå ikke fått lest den, har kun bladd og kikket litt her og der. Jeg gleder meg til en dag å begynne på biografien da jeg forventer at den vil gi meg et langt bedre innblikk i Hamsuns liv og forfatterskap enn hva jeg har nå.

Hamsun regens som en av våre største forfattere, men også som en av våre mest kontroversielle. At han utilslørt støttet Tyskland under krigen og okkupasjonen falt mange nordmenn tungt for brystet, naturlig nok. Tross at han hadde opparbeidet seg en unik posisjon her i landet og ellers i Europa som en meget høyt respektert forfatter fikk hans omdømme en alvorlig knekk i og med at han støttet Tyskland. Etter frigjøringen ble han tvangsinnlagt på Gaustad psykiatriske sykehus. Legene på sykehuset erklærte at han hadde varige svekkede sjelsevner. At en såpass stor og anerkjent forfatter skulle ha "varige svekkede sjelsevner" virker meget merkelig. Og Hamsun tok da også til motmæle mot legene og disses erklæring. Etter oppholdet på sykehuset skrev han romanen På gjengrodde stier. Da den ble utgitt ble det ble klart for alle at han ikke hadde "varige svekkede sjelsevner" likevel, men var fullt oppegående. Det ble da også klart for alle at legenes erklæring var en måte å straffe ham på som del av krigsoppgjøret. Det gjorde at flere i ettertiden har satt et spørsmålstegn ved måten psykiatrien ble praktisert på dengang.

Etter Hamsuns død har striden om ham blusset opp med jevne mellomrom. Frontene kan noen ganger virke harde og uforsonlige når Hamsun diskuteres offentlig. Slik jeg forstår det blir vi trolig aldri ferdig med ham, og trolig vil sårene han påførte mange nordmenn ved sin støtte til Tyskland under krigen ennå være der en god stund til. Mange nordmenn føler at de fremdeles har et problematisk forhold til Hamsun, tross de uomtvistelig sterke egenskapene han hadde som dikter.

 

 

Nettside:

 

Hamsunsenteret:

http://hamsunsenteret.no/no/velkommen