24. mar, 2015

Fjodor Dostojevskij

 

 

"Fremfor alt må menneskene lære å elske livet."

 

- Fjodor Dostojevskij

 

 

 

Jeg husker ikke hvor gammel jeg var da jeg leste min første roman av Dostojevskij. Det var mens jeg tok historie på Blindern, så jeg må ha vært i midten av 20-årene da jeg leste den. Romanen var Brødrene Karamasov. En omfattende roman på mer enn 800 sider og Dostojevskijs hovedverk. Romanen regnes av de fleste for å være oppsummeringen av Dostojevskijs omfangsrike forfatterskap. Brødrene Karamasov oppsummerer mye av tankegodset og idéstrømningene innen europas åndsliv dengang da Dostojevskij skrev romanen. Det gjør Brødrene Karamasov til en av de mest sentrale romaner innen europeisk diktning sett under ett. Ikke den mest gunstige romanen å gjøre seg kjent med forfatterskapet til Dostojevskij kanskje, men likefullt satte den igang en tankeprosess i meg som gjorde at jeg ønsket å lese flere av hans romaner.

Jeg fikk lite ut av Brødrene Karamasov da jeg leste den dengang, antakelig fordi jeg ikke var tilstrekkelig moden for Dostojevskij og hans mangfoldige univers. Jeg husker at mens jeg leste romanen tenkte jeg at det er stor diktning med vid horisont, men jeg skjønte ikke så mye. Grunnen til at jeg fikk såpass lite ut av romanen var at den rett og slett var for kompleks for meg dengang. I tillegg opererer Dostojevskij med et mylder av karakterer i romanen. Karakterene er så mange at det er vanskelig å holde styr på hvem som er hvem. Og videre er romanen meget detaljrik, noe jeg syntes druknet dens bærende tema - som er fadermord - til tider.

Etter Brødrene Karamasov gikk jeg igang med den langt kortere romanen eller langnovellen Spilleren. Spilleren opplevde jeg som enklere å lese og lettere begripelig, i den grad man kan si at Dostojevskij er enkel å lese og lett begripelig. Også Spilleren kretser rundt temaer Dostojevskij er kjent for, som forbrytelse, lidelse, selvanklage, sjelelig smerte, soning og forløsning. Dostojevskij skrev Spilleren på et tidspunkt da han led av spillegalskap. Romanen er derfor på mange måter selvbiografisk. Han mente selv at hans spillegalskap var nødvendig for å utløse diktergeniet i ham. Det var faktisk da han led av spillegalskap at han skrev noen av sine største romaner, og blant de regnes Forbrytelse og straff som den viktigste. Jeg opplevde altså Spilleren som en lettere roman å lese og begripe enn Brødrene Karamasov, noe jeg tror de fleste vil være enige med meg i at den er.

Så gikk det endel år uten at jeg leste noe av Dostojevskij eller om ham, men da jeg rundet 40 år løsnet det. Nationaltheatret satte opp Brødrene Karamasov på hovedscenen. Jeg fikk sett stykket hele tre ganger. Og det var makeløst teater. Å skulle sette opp denne gigantiske romanen med hele sitt mangfoldige univers samt mylder av karakterer er en bragd i seg selv. Men Nationaltheatret gjorde det med glans. Å se stykket var en opplevelse av de sjeldne, og jeg har gått mye i teatret. Regissøren hadde klart å koke ned romanen til et teaterstykke på omlag tre timer uten å redusere den, noe som må sies å være et kunststykke.

Opplevelsen av Brødrene Karamasov i Nationaltheatret var altså overveldende og jeg ble grepet. Jeg leste derfor romanen på nytt og denne gang fikk jeg langt større utbytte av den. Det var som om romanen åpnet seg for meg. Alt jeg hadde gått glipp av da jeg leste den første gangen fikk jeg nå med meg. Eller nesten alt er kanskje et mer presist uttrykk, tatt i betraktning av hvor omgangsrik romanen er. Brødrene Kramasov er en såpass svær og omfattende roman i både tematisk dybde og komposisjon at man trolig aldri vil bli ferdig med den. Etter at jeg hadde lest romanen ferdig ga jeg meg i kast med andre av hans romaner, som Idioten og De besatte.

Da disse romanene var lest gikk jeg igang med biografien Dostojevskij - Et dikterliv av Geir Kjetsaa. Jeg lånte biografien på biblioteket, men ble ikke ferdig med den før jeg måtte innlevere den igjen. Heldigvis var jeg snartenkt nok til å notere ned sidetallet jeg var kommet til, så da jeg omtrent ett år senere kom over biografien på Norlis Antikvariat og kjøpte den kunne jeg fortsette å lese fra der jeg slapp. Biografien til Kjetsaa er bra på mange måter, men har også svakheter. Den gir en grei innføring i og godt overblikk over Dostojevskijs liv og diktergjerning, men kan virke litt vel underholdende innimellom. Og er det noe man ikke forbinder med Dostojevskij så er det underholdning. Tross svakhetene opplevde jeg å få godt kjennskap til Dostojevskij da jeg leste denne biografien. Jeg har også biografien til Petter Norman Waage i bokhylla. Den heter bare Fjodor M. Dostojevskij. Jeg har kun lest enkelte passasjer i denne biografien, altså ikke sammenhengende. Det er en noe mindre bok enn biografien til Kjetssaa, men det jeg har lest i den virker meget bra.

I bokhylla har jeg også de to store romanene Forbrytelse og Straff og En ung manns historie. Begge står på leseplanen. Især ser jeg frem til å lese Forbrytelse og straff. Den var Dostojevskijs gjennombruddsroman for det lesende publikum i Russland, og etterhvert i andre land. Da romanen ble utgitt skapte den sensasjon i Russland og gjorde Dostojevskij nærmest over natten til en høyt ansett dikter i mange russeres øyne. Videre har jeg tenkt å skaffe meg og lese andre av hans romaner. Blant de Opptegnelser fra et kjellerdyp og De dødes hus, som jeg har forstått er noe av det mest dyptloddende i menneskets sjelsliv skildret i romanform.

Dostojevskij var en betydelig dikter, men også en betydelig tenker. Hans romaner er rett og slett for sentrale i Europas åndsliv til ikke å skulle bli lest, reflektert over og diskutert. Det bærende tema i hans forfatterskap er forbrytelsen og lidelsen som forbrytelsen medfører. Hvorfor Dostojevskij var så opptatt av forbrytelsen vet jeg ikke godt nok, men Kjetsaa hevder i sin biografi at forfatterskapet til Dostojevskij må forstås på bakgrunn av årene han var i Sibir. Ifølge Kjetsaa formet de harde livsbetingelsene i Sibir Dostojevskijs mentalitet og tenkning i den grad at han nærmest ble forvandlet. Og Kjetsaas oppfatning er at det var under oppholdet i Sibir at Dostojevskij oppdaget menneskets sjelelige lidelse.

Dostojevskijs store forbilde var Aleksandr Pusjkin, som han regnet for å være den russiske diktningens far. Pusjkin har jeg selv ikke lest, og jeg har for lite innsikt i russisk diktning til å kunne mene noe om hans posisjon. Jeg har dog skjønt at Pusjkin av mange vurderes som grunnleggeren av moderne russisk diktning. Videre var Dostojevskij sterkt kristen, men han hadde sin egen oppfatning av kristendommen og Jesus Kristus. For Dostojevskij skulle kristendommen bringe frelse til verden, og det skulle begynne med Russland. Det russiske folk, især den russiske bonden, hadde for Dostojevskij således en misjon. I hans øyne var den russiske bonden den mest edle av alle mennesketyper. Det russiske samfunnet måtte derfor bygge på bøndene for å bli bedre og så bringe frelse til resten av verden.

I dag er Dostojevskij den dikteren jeg setter høyest av alle jeg har lest. Ingen annen dikter maktet å behandle komplekse sjelelige, moralske og eksistensielle spørsmål i romanform som det han gjorde. Hans diktning er tematisk rik og sammensatt. Videre er hans diktning dyptloddende i menneskets psyke ved at den omhandler tidløse spørsmål om liv og død. Dostojevskijs romaner er sterkt preget av hans egen sjelelige lidelse og kamp, noe som setter de i fremste rekke innen europeisk diktning og åndsliv. Det gjør at Dostojevskij alltid vil være aktuell, iallfall for meg.

 

 

Nettside:

 

Fyodor Dostoevsky

http://www.fyodordostoevsky.com/