24. mar, 2015

Edgar Allan Poe

 

"I was never insane except upon occasions when my heart was touched."

 

- Edgar Allan Poe

 

 

 

Edgar Allan Poe fikk jeg kjennskap til første gangen ved The Beatles i ungdomsårene. John Lennon synger "...kicking Edgar Allan Poe..." i den kjente låta I Am The Walrus. Jeg syntes det hørtes skikkelig fett ut, som med så mye av Johns lyrikk. Likvel heftet jeg meg ikke dengang ved det John synger om Edgar Allan Poe på låta. Det gjorde jeg ikke fordi jeg var for ung til å skjønne hvilken betydingsfull og eminent dikter Poe var.

Første gang jeg ble gjort oppmerksom på Poes betydning som dikter var av noen kolleger av meg på Polet for noen år tilbake. Under en av våre lunsjpauser på jobben fortalte de meg at Poe skapte grunnlaget for horror som sjanger innen litteraturen. De fortalte meg videre at han er meget leseverdig, om man setter pris på horror.

Det mine kolleger fortalte under denne lunsjen gjorde at jeg fattet interesse for Poe og hans diktning. Jeg begynte derfor å se etter biografier om ham på biblioteket. Dessverre fant jeg ingen bra biografi om ham, men etter en stund kom jeg over romanen Jeg skal vise dere frykten av Nicolaj Frobenius (Gyldendal 2008) på Tronsmo bokhandel. Jeg kjøpte denne biografiske romanen om Poe og hadde lyst til å lese den umiddelbart. Likevel ble romanen stående i bokhylla i flere år før jeg endelig fikk kommet igang med den.

I mellomtiden, før jeg begynte på Jeg skal vise dere frykten, kom jeg over Edgar Allan Poe - Complete Tales & Poems (Castle Books 2012) på Norlis bokhandel i Universitetsgata. Det var en svær og tykk bok på mer enn 800 sider. Jeg hadde veldig lyst på denne boka og var ikke lenge om å bestemme meg. Dama som jobbet på Norils bokhandel meg sa at det er den ultimate samlingen med Poes noveller og dikt. På hennes anbefaling kjøpte jeg boka og har siden hatt mye glede av den.

Edgar Allan Poe står for meg som selve arketypen på en dikter som evner å skape en ekkel men likevel frydefull følelse av uhygge og gru. Poes måte å skildre mennesker og miljøer på er uovertruffen. Men det er hans måte å skildre sinnsstemninger og følelser på som griper meg sterkest når jeg leser ham. Poes noveller og dikt har en sjelden troverdighet, tross at det han skildrer noen ganger er så makabert og groteskt at det er på grensen av hva man kan forestille seg av slike ting.

Slik jeg ser det er noe av det som gjør diktning stor at den er genuin og virker ekte. All form for kunst er jo en form for etterligning eller speiling av virkeligheten. En dikters utfordring er, vil jeg tro, å gjengi og/eller kommentere virkeligheten på en slik måte at det virker overbevisende og treffer en nerve i leseren. Oppnår dikteren å treffe en nerve i leseren er vedkommendes diktning genuin. Det er da, og bare da, man blir beveget som leser. Og Edgar Allan Poe oppnår dette til gangs. Hans noveller og dikt er velskrevne, og de har et velutviklet elegant språk. Videre er Poe meget god på gradvis å bygge opp en stemning i sine noveller og dikt, en stemning av ubekvemhet og uhygge som ofte ender i et klimaks. Som leser synes jeg at det er flott å kunne få oppleve dette.

Jeg liker den ekle og ubekvemme stemningen av uhygge og gru som Poe skaper i meg når jeg leser ham. Det er et tegn på at hans diktning er alt annet enn intetsigende og død, men kraftfull og levende, iallfall for meg. Noe av det fine ved diktning er at man lar seg bevege under lesingen og får en opplevelse både på det emosjonelle og det intellektuelle plan. Det er vanskelig å definere eller skildre utførlig hva en slik opplevelse er. Jeg tror den varierer fra leser til leser. Hvordan og i hvilken grad diktning påvirker en beror på flere forhold, som hvor mottakelig man er for slikt samt hvor åpent sinn man har. Poes diktning gjør alltid det med meg, eller iallfall nesten alltid, så fremt jeg er mottakelig. Er jeg ikke mottakelig ville det være fånyttes å skulle lese Poe.

De fleste av Poes noveller opplever jeg som sterke og gode, men enkelte av dem som noe svakere. Hans poesi er gjennomgående preget av sterke dikt, men noen enkelte av dem synes jeg er svake, eller de ikke treffer meg helt. Likevel er det uomtvistelig at Poe er original og at han har sin egen stemme. Få andre diktere innen horror-sjangeren har maktet å komme opp på Poes høye og presise nivå i skildring av det groteske og makabre på en slik måte at leseren lar seg bevege og revet med under lesingen. Og få andre diktere innen denne særegne sjangeren har et like velutviklet og elegant poetisk språk som det Poe hadde.

Å lese Edgar Allan Poe og få utbytte av ham har mye med sinnstemning og dagsform å gjøre. Poe er alt annet enn en pageturner, men noe ganske annet. Min erfaring er at skal jeg få fullt utbytte av å lese Poe må jeg først ha roen til det. Jeg må ta tiden som trengs og dvele ved det jeg leser. Videre må jeg la hans ord få bevege meg. Da, og først da, treffer Poe en nerve i meg. Har jeg hatt en stresset dag som gjør at jeg er ukonsentrert når jeg leser ham er utbyttet minimalt. Jeg opplever at Poe skaper en indre stemning i meg og slik beveger meg under lesingen. Det gjør at jeg må være mottakelig for å bli beveget når jeg vil lese Poe. 

Det hender stadig at jeg finner frem Complete Tales & Poems i bokhylla, setter meg i den dype stresslessen i stua, stapper og fyrer opp pipa, åpner boka og finner en novelle, og lar meg så rive med av uhyggen som Poe skaper inne i meg og i stua rundt meg mens jeg leser. Og jeg finner glede i det, hvor rart eller merkelig det enn kan høres. Å bli beveget av sterk diktning er alltid en fin opplevelse, synes jeg. Og Edgar gjør dette med meg når jeg leser ham, om og om igjen...

 

 

Nettsider:

 

Poe Musem:

https://www.poemuseum.org/index.php

 

Poe Stories:

http://www.poestories.com/