24. mar, 2015

Knut Hamsun

 

"Plutselig faller det meg inn en eller to gode setninger til bruk for en skisse, en føljetong, fine språkelige lykketreff som jeg aldri hadde funnet make til."

 

- Knut Hamsun

 

 

Jeg ble kjent med Knut Hamsun og hans diktning da jeg gikk på videregående. Min far hadde store bokhyller i sin leilighet på Lindeberg i Oslo der han bodde etter skilsmissen fra ekteskapet med min mor. Da jeg var på besøk hos ham i helgene ble det ofte til at jeg kikket i hans velfylte bokhyller. Der var bøker plassert på rekke og rad, og jeg likte å ta frem bøker en etter en og bla i de, og så spørre far om han kunne fortelle meg om bøkene og forfatterne. Det gjorde han gjerne. Slik fikk jeg kjennskap til mange spennende bøker og mange interessante forfattere.

En av forfatterne jeg spurte min far om var Knut Hamsun. Far hadde flere av hans romaner samt en biografi om ham i sin bokhylle. På min forespørsel fortalte far meg om Hamsun, og måten far fortalte på var så medrivende at jeg fikk lyst til å lese hans romaner. Jeg var omtrent 15 år gammel dengang, en ung alder og tidlig stadium i livet til å begynne å lese en forfatter som Hamsun. Det gikk da også ett par års tid før jeg leste min første roman av ham.

Foranledningen til at jeg begynte å lese Hamsun var at jeg meldte meg inn i Den Norske Bokklubben. Som startpakke fikk jeg fire romaner til svært lav pris. En av romanene i startpakka var Victoria av Hamsun. Jeg hadde i forveien kikket i Victoria ei helg mens jeg var på besøk hos min far. Far fortalte meg om Victoria, og jeg forstod på bakgrunn av hvordan han beskrev romanen at den måtte være uvanlig vakker og bevegende. Så da jeg fikk Victoria i posten sammen med de tre andre romanene var jeg både spent og nysgjerrig.

Jeg gikk igang med å lese Victoria en sen ettermiddag bare ett par dager etter at jeg hadde fått boka i posten. Jeg var alene på mitt gutteværelse, en kanne med te stod på bordet, og jeg drakk av teen mens jeg leste. Og jeg ble oppslukt av Victoria. Romanen grep meg meget sterkt. Jeg ble sittende resten av den ettermiddagen samt natten igjennom og leste helt til det lysnet av morgen. Bare innimellom tok jeg pauser fra lesingen, rullet meg rullings øg røkte de mens jeg tenkte på det jeg hadde lest og hvordan jeg opplevde romanen.

Det var en sjeldent fin natt. Mor lå og sov på sitt soverom ved siden av mitt gutteværelse, og siden det var veldig lytt i huset måtte jeg være stille. Men det gjorde meg ingenting å være stille. Tvert om var det som om stilleheten som omga meg forsterket opplevelsen av Victoria. Det var som om romanen fylte hele mitt gutteværelse samt mitt sinn, noe som ga meg en meget god følelse. Men jeg opplevde også Victoria som frustrende og trist. Møllersønnen fikk jo aldri sin Victoria, noe som gjorde at jeg nærmest hadde lyst til å kaste boka rett i veggen og trampe på den. Så beveget og frustrert ble jeg av Victoria dengang.

Victoria var altså romanen som satte meg på hugget av Hamsun og resten av hans forfatterskap. Neste roman av ham som jeg leste var Sult. Også Sult var en sterk leseopplevelse for meg dengang. Jeg ble rett og slett fjetret av romanens skildring av indre lidelse og smerte. Tross at Victoria innledet mitt forhold til Hamsuns diktning var det Sult som skulle komme til å definere Hamsun for meg. Jeg syntes at Sult var både dristig og original da jeg leste romanen. Måten Hamsun beskriver fortvilelse og sosial fornedrelse i Sult grep meg sterkt.

Etter Sult ble det så andre romaner av Hamsun. Mine kamerater syntes det var sært at jeg leste Hamsun. De hadde ikke sansen for ham, men leste istedet forfattere som Alistar MacLean og Desmond Bagley. Blant romanene av Hamsun som jeg leste da jeg gikk på videregående husker jeg især Markens grøde. Jeg likte Markens grøde veldig godt da jeg leste romanen, medrivende og ypperlig skrevet som den er, men jeg syntes også at den var noe tung. Jeg opplevde romanen som annerledes i språk og komposisjon enn de øvrige romanene av Hamsun som jeg hadde lest. Den var i mine øyne alvorlig og hadde en mørk undertone. Likefullt var Markens grøde en flott leseopplevelse for meg dengang, selv om jeg nok var litt ung til å kunne forstå den.

Da jeg skulle velge emne for særoppgaven i tredje klasse var valget opplagt. Det bare måtte bli Hamsun. Bøkene av ham som jeg la opp i særoppgaven var Victoria, Sult, Markens grøde og På gjengrodde stier. I tillegg til de fire romanene leste jeg om Hamsuns liv og forfatterskap i 6-bindsverket Norges litteraturhistorie (Cappelen forlag) samt den omfattende boka Prossesen mot Hamsun av Torkild Hansen.

Da jeg var student på Blindern leste jeg Mysterier og Pan. Jeg likte begge disse romanene godt, men især Pan syntes jeg var en sterk leseopplevelse. Siden er det ikke blitt mer Hamsun på meg. Jeg vet ikke hvorfor, men av en eller annen grunn har jeg ikke lest ham på mange år nå. For ett par år siden kjøpte jeg den omdiskuterte biografien Gåten Knut Hamsun av Robert Forguson (Aventura forlag). Jeg kom over biografien i hyllene på Norlis Antikariat en dag jeg var tilfeldig innom der. Da jeg fant biografien i hyllene og kikket i den var ikke sen om å bestemme meg for å kjøpe den. Men jeg har ennå ikke fått lest den, har kun bladd og kikket litt her og der. Jeg gleder meg til en dag å begynne på biografien da jeg forventer at den vil gi meg et langt bedre innblikk i Hamsuns liv og forfatterskap enn hva jeg har nå.

Hamsun regens som en av våre største forfattere, men også som en av våre mest kontroversielle. At han utilslørt støttet Tyskland under krigen og okkupasjonen falt mange nordmenn tungt for brystet, naturlig nok. Tross at han hadde opparbeidet seg en unik posisjon her i landet og ellers i Europa som en meget høyt respektert forfatter fikk hans omdømme en alvorlig knekk i og med at han støttet Tyskland. Etter frigjøringen ble han tvangsinnlagt på Gaustad psykiatriske sykehus. Legene på sykehuset erklærte at han hadde varige svekkede sjelsevner. At en såpass stor og anerkjent forfatter skulle ha "varige svekkede sjelsevner" virker meget merkelig. Og Hamsun tok da også til motmæle mot legene og disses erklæring. Etter oppholdet på sykehuset skrev han romanen På gjengrodde stier. Da den ble utgitt ble det ble klart for alle at han ikke hadde "varige svekkede sjelsevner" likevel, men var fullt oppegående. Det ble da også klart for alle at legenes erklæring var en måte å straffe ham på som del av krigsoppgjøret. Det gjorde at flere i ettertiden har satt et spørsmålstegn ved måten psykiatrien ble praktisert på dengang.

Etter Hamsuns død har striden om ham blusset opp med jevne mellomrom. Frontene kan noen ganger virke harde og uforsonlige når Hamsun diskuteres offentlig. Slik jeg forstår det blir vi trolig aldri ferdig med ham, og trolig vil sårene han påførte mange nordmenn ved sin støtte til Tyskland under krigen ennå være der en god stund til. Mange nordmenn føler at de fremdeles har et problematisk forhold til Hamsun, tross de uomtvistelig sterke egenskapene han hadde som dikter.

 

 

Nettside:

 

Hamsunsenteret:

http://hamsunsenteret.no/no/velkommen