24. mar, 2015

Ernest Hemingway

 

"All you have to do is write one true sentence. Write the truest sentence that you know."

 

- Ernest Hemingway

 

 

Ernest Hemingway! Hva kan jeg si om ham som andre ikke allerede har sagt hundrevis av ganger? Bohem, dikter, løvejeger, fisker, slåsskjempe, og et dametekke til tusen. Hemingway står for meg som selve arketypen på det å være ekte mannfolk, hvis jeg skal bruke et slikt litt pompøst uttrykk. Ekte i den forstand at han realiserte sitt liv på en måte som jeg er fascinert av. Han var full av feil og hadde sine sider, men likefullt var han uomtvistelig en stor dikter. Det er noe eventyrlig ved Hemingway og hans diktning, og måten han levde livet sitt på fascinerer meg sterkt.

Jeg har diskutert Hemingway med ulike folk og alle har hatt sine meninger om ham, positive eller negative meninger. Blant de jeg har diskutert ham med var feminister. Det var unge jenter i 20-30 årene som hadde tildels sterke meninger om Hemingway og hans diktning. De var gjennomgående sterkt negativt innstilt til ham som person, som de mente var macho, og dømte derfor hans diktning nord og ned. For meg blir det rett og slett for dumt. At Hemingway kunne virke macho er så sin sak, men han fikk ikke Nobelprisen i litteratur for ingenting. Å skulle si at en dikter er bånn i bøtta som person, og at da er også vedkommendes diktning bånn i bøtta, er ikke annet enn et uttrykk for forakt. Og det en forakt som ikke er fornuftsbasert, men basert på føleri.

Hemingway var kortformens mester. Han skrev både romaner og noveller, men det er især novellene som har gitt ham ryet for ettertiden. Jeg tror jeg har lest samtlige av hans romaner. Jeg kommer iallefall ikke på noen roman av Hemingway som jeg ikke har lest. Den første romanen av ham som jeg leste var Klokkene ringer for deg. Jeg syntes den var velskrevet og flott, men samtidig sår, og at den hadde en underliggende tristhet. Romanen traff en nerve i meg og jeg kjente meg igjen i den da jeg leste den for mange år siden. Klokkene ringer for deg ga meg en sterk leseopplevelse dengang, og da jeg hadde lest romanen ferdig ønsket jeg å lese mer av Hemingway. I tiden som fulgte leste jeg Og solen går sin gang, Farvel til våpnene, Edens have samt andre bøker av ham i rask rekkefølge.

Flere av romanene leste jeg mens jeg var student på Blindern, og ett par romaner etter at jeg hadde begynt å jobbe på Vinmonopolet. Det var en greie for meg dengang å skulle lese Hemingway, noe jeg opplevde som fint men også litt kult. Jeg har beholdt dette forholdet - eller greia om dere vil - til Hemingway og hans diktning siden.

I bokhylla hjemme hos meg har jeg flere av hans romaner. Det hender innimellom at jeg tar de frem og kikker i dem. Når jeg blar og kikker i dem er det som om romanenes univers fyller stua, som de også fyller mitt sinn og mine følelser. Mens jeg blar og kikker i romanene minnes jeg studietida da jeg leste dem. Som regel gode minner, men også vemodige minner noen ganger.

I tillegg til romanene har jeg Ernest Hemingway - Samlede noveller (Århundrets bibliotek - Den Norske Bokklubben) som jeg leser i titt og stadig. Denne novellesamlingen er ei av de fineste bøkene jeg har i min boksamling totalt sett. Det er en svær bok på nesten 800 sider der alle hans noveller er tatt med. Og oversettelsen er meget godt utført. Etter alt hva jeg kan dømme om så er den særegne tonen og ånden til Hemingway bevart i den norske oversettelsen, språket og stilen i novellene er iallfall lett gjenkjennelige som Hemingway.

Jeg kom over Ernest Hemingway - Samlede noveller på slump i en bokhandel i byen. Den var på tilbud og satt sterkt ned i pris. Jeg kjøpte to stykker av novellesamlingen, en til meg og en til nabo´n. Jeg skyldte nabo´n en takk fordi han hjalp meg med noe viktig en hel ettermiddag, så jeg ville derfor gi ham novellesamlingen som takk for tjenesten. Etter at jeg hadde betalt for bøkene i kassa dro jeg hjem. Da jeg var kommet hjem satte jeg meg i stua og begynte på novellen Kilimanjaros sne. Ei venninne av meg fra dengang jeg var student hadde fortalt meg om Kilimanjaros sne. Hun fortalte at det var novellen av Hemingway som hun satte høyest, og hun hadde lest alle hans noveller. Og da jeg leste Kilimanjaros sne var det ikke vanskelig å skjønne henne. Novellen er svært vakker, men også trist. Og den er meget velskrevet, slik bare en stor dikter som fører en sikker penn kan skrive. Etter Kilimanjaros sne har jeg lest mange av de andre novellene i samlingen, men slettes ikke alle. Noen av novellene er så gode og griper meg så sterkt at jeg leser de opptil tre og fire ganger.

Den siste av Hemingways romaner som jeg leste var Den gamle mannen og havet. Jeg leste romanen for ett par år siden og også den ga meg en stor leseopplevelse. Den gamle mannen og havet er en stille roman. Det er lite ytre handling i den. Det som skjer er mer på det indre sjelelige plan, i sinnet og følelsene til den gamle mannen mens han sitter i båten langt ute til havs og prøver å få fanget den store fisken. Fortellingen i romanen bølger langsomt og dovent avsted, lik havet noen ganger bølger langsomt og dovent avsted under den brennende solen, og man merker nesten døsighet under lesingen. Men man blir ikke døsig, og det fordi romanen er så følsom og vakker. Den er intens på det indre sjelelige plan, noe som gjør den sterkt bevegende.

For meg er Hemingway en stor dikter, og på mange måter en stor mann eller eventyrer. Jeg liker Hemingway, og det vil jeg fortsette med å gjøre tross alle fordommene som er rettet mot ham. Hans noveller er av ypperste klasse, noe også de som misliker hans person og hvordan han levde sitt liv burde kunne vedkjenne. Han fikk jo Nobelprisen i littertatur for Den gamle mannen og havet, og det sier igrunnen sitt om hvordan hans diktning vurderes av folk som har forstand på slikt. Nobelprisen er ikke noe hvasomhelst, for å si det enkelt.

Til slutt vil jeg nevne et lite rituale jeg har når jeg leser Hemingway som jeg liker. Når jeg vil lese ham skjenker jeg først whisky (en sjelden gang annet brunt brennevin) i det tunge whiskyglasset eller et annet brennevinsglass. Deretter stapper jeg pipa med god tobakk og fyrer opp. Av og til hender det at jeg fyrer opp en cigar istedet for pipa. Så setter jeg meg i den dype lenestolen i stua med ei bok av Hemingway, plasserer glasset med whisky på salongbordet, og patter rolig på pipa som jeg har i munnviken. Jeg åpner boka, og så leser jeg Hemingway mens jeg nyter den gode tobakken og det gylne brennevinet. Jeg synes opplevelsen er meget god der brennevinet og tobakken forsterker Hemingways diktning, og omvendt.

 

 

Nettside:

 

Ernest Hemingway Collection:

http://www.ernesthemingwaycollection.com/