24. mar, 2015

Walt Whitman

 

"What is that you express in your eyes? It seems to me more than all the print I have read in my life."

 

- Walt Whitman

 

 

Første gangen jeg ble kjent med Walt Whitman var da jeg leste en essay om ham i litteraturtidsskriftet Vinduet. Jeg leste dette essayet for endel år siden, men husker ennå godt hvilket inntrykk det ga meg av Whitman. Jeg mener iallefall at det var Vinduet, men det kan like godt ha vært Bokvennen Litterært Magasin. Jeg leste begge disse tidsskriftene jevnlig dengang, og begge kunne ha essay og artikler om Whitman, som mange andre betydningsfulle diktere og poeter. Det er så mange år siden nå at jeg husker ikke helt. Uansett hvilke av de to tidsskriftene det var satte essayet meg på sporet av Whitman, og gjennom ham på sporet av moderne amerikansk diktning.

Jeg leste essayet med stor interesse og ønsket å lære mer om denne sentrale amerikanske poeten. Og jeg ønsket å lese ham. Ett par dager etter at jeg hadde lest essayet dro jeg ned til biblioteket i byen for å se om det hadde biografier om Whitman. Ofte når jeg ønsker å bli kjent med en ny dikter starter jeg med å lese en biografi om vedkommende. Det ville jeg også med Whitman dengang. Jeg liker å ha kjennskap til dikterens liv og virke før jeg går igang med å lese bøker av vedkommende. Min erfaring er at en god biografi gjør det enklere å forstå en dikters forfatterskap på et dypere plan og slik åpner døren til vedkommendes diktning. Jeg har flere ganger opplevd at en god og informativ biografi gjør det lettere for meg å trenge inn i en dikters poetiske landskap.

Jeg fant en biografi om Whitman på biblioteket og lånte den. Full av iver og nysgjerrighet begynte jeg på biografien. Men jeg fikk ikke lest den ferdig, og jeg husker ikke nå hvorfor jeg ikke fikk gjort det. Jeg var kommet bare halvveis i biografien før jeg måtte innlevere den igjen på biblioteket. Det var lånekø på denne biografien, så det var ikke mulighet til å forlenge lånetiden. Likevel hadde det jeg fikk lest i biografien gitt meg et visst innblikk i Whitmans liv og diktning. Whitman ble i biografien fremstilt som en original. Inntrykket jeg fikk var at han var et sjeldent unntak på flere måter, både i måten han levde sitt liv på, i hans livssyn og -orientering, og i hans diktning.

Biografien forsterket min nysgjerrighet på Whitman, den ga også anstøt til min interesse for moderne amerikansk poesi på litt lengre sikt. Omtrent samtidig med da jeg lånte biografien på bibliotket kjøpte jeg hans hovedverk Gresstrå (Bokvennen forlag). Jeg var en tur innom Tronsmo bokhandel og så etter Gresstrå der. Bokhandelens ekspeditør tok meg med til den delen av butikken der lyrikk står plassert i hyllene. Hun fant raskt frem Gresstrå og rakte meg de to bøkene. Jeg spurte henne om hun hadde lest Gresstrå selv og hva hun eventuelt syntes. Hun svarte at hun hadde lest verket og at hun regnet det som det ypperste innen amerikansk diktning. Fornøyd med hennes svar kjøpte jeg Gresstrå og dro så hjem.

I tiden som har gått siden dengang har jeg lest endel i Gresstrå. Det er et omfattende verk, både i antall sider og i tema. Gresstrå er en sang der Whitman synger om livet og jubler over de opplevelser som sansene gir ham. Skulle jeg sammenligne Gresstrå med andre poetisk verk som har like stor bredde og kraft måtte det bli Ordspråkene og Høysangen i Det gamle testamente, kanskje Forkynneren også. Gresstrå er en hyllest til livet, slik man opplever livet gjennom sansene. Whitman omtales ofte som sansenes poet, og Gresstrå drar leseren med seg inn i et nærmest ubegrenset sanselig landskap. Videre er Gresstrå en sang om livet, om dets sårbarhet og skjønnhet. Whitman regnes som grunnleggeren av moderne amerikansk poesi, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor når man leser Gresstrå. Verket er sangen om Amerika, om landets mennesker og historie, om dets smerte og sorg, om dets lengsel og håp, om dets rikdom. Gresstrå borer dypt ned i Amerikas sjel, og den som leser verket vil ikke forbli uberørt. Det var slik jeg opplevde Gresstrå da jeg begynte å lese det dengang. Og det er slik jeg opplever verket når jeg leser det i dag.

For noen år siden kjøpte jeg Gresstrå i engelsk utgave og ga boka til min daværende kjæreste Paula. Den engelske tittelen er Leaves of Grass, noe jeg synes klinger godt. Det var en pocket og kostet derfor ikke så mye. Når jeg var hos Paula eller hun var hos meg leste jeg alltid dikt for henne. Det kunne for eksempel være om morgenen, eller på andre tider av dagen. Jeg pleide alltid å stå opp før henne, gikk ut på kjøkkenet og lagde kaffe, og fant så ei diktbok i bokhylla mens kaffen brygget. Når kaffen var ferdig laget gikk jeg inn på soverommet igjen med en kopp og vekket Paula. Jeg strøk henne varsomt over håret og kysset henne på pannen. Når hun så våknet ga jeg henne kaffen, og mens hun drakk av den leste jeg dikt for henne. Jeg leste ofte fra Leaves of Grass, noe hun likte godt. Etter at jeg hadde lest noen avsnitt hendte det at hun ba meg om å lese det samme om igjen. Og jeg leste det på nytt mens hun lå i sengen og kikket på meg. Etter at jeg hadde lest ferdig snakket vi om diktene og hvordan vi opplevde de.

Whitman fikk en veldig betydning for ettertiden. I sin samtid var han ikke anerkjent, noe som ofte skjer for en banebrytende avant garde kunstner. Han var lut fattig og levde i dyp ensomhet, og måtte nærmest overleve fra dag til dag. Det er ikke umulig at hans fattigdom og ensomhet skjerpet hans sanser og intellekt, som så gjorde at han fant sin helt egen originale og sterke dikterstemme. Å lese Whitman er som å entre et vakkert poetisk landskap ladet med sanselighet. Gresstrå er full av erotiske metaforer, noe som gjør verket til en nærmest poetisk erotisk opplevelse når man leser det. Den underliggende erotiske tonen i Gresstrå beriker verket på alle plan, og beveger både emosjonelt og de intellektuelt.

Å skildre erotikk og nytelsen den kan gi, enten direkte eller indirekte, er ikke en enkel oppgave. Muligheten for at det blir banalt og platt er meget stor. Men noen diktere har maktet det, og blant de er Whitman en av de fremste, sett med mine øyne. Hans erotikk i Gresstrå er aldri direkte, kun indirkete. Den ligger der som en undertone til selve teksten, og man kan bare fornemme den. Det er som om Whitman hvisker, så lavt at man nesten ikke hører ham, om erotikkens og sanselighetens rike. Slik er Gresstrå en sang om kjærlighetens og elskovens rikdom.

 

 

Nettside:

 

The Walt Whitman Archive:

http://www.whitmanarchive.org/