28. feb, 2016

Olav H. Hauge

 

 

 

 

"Du rører ikkje ein blom utan stjernone skjelv."

 

- Olav H. Hauge

 

 

Første gang jeg fikk nyss om Olav H. Hauge var da jeg leste et lengre essay om ham i litteraturtidsskriftet Vinduet for endel år tilbake. Jeg husker ikke akkuart når, men mener at det var på slutten av 90-tallet. Dengang da jeg leste essayet sleit jeg med ettervirkningene etter tung psykisk lidelse med psykoser og depresjoner som jeg hadde vært igjennom. Videre var jeg på den tiden dypt ensom. Ensomheten bidro selvsagt til at jeg hadde det vondt inne i meg. Jeg visste det ikke da, men det at jeg sleit såpass skulle gjøre meg mottakelig for å lese Olav H. Hauge samt en rekke andre diktere og forfattere.

Flere diktere har sagt at det er umulig å forstå poesi om man ikke først har vært i helvete. Det kan godt tenkes. Iallfall var det slik for mitt vedkommende. Min lidelse gjorde at jeg tenkte mye over eksistensielle spørsmål. Det åpnet på mange måter diktningens verden for meg. Olav var selv innlagt på psykiatrisk sykehus flere ganger og gikk på tunge medisiner hele sitt voksne liv. Det ble også vurdert om han skulle lobotomeres, som dengang var lovlig i Norge. Heldigvis ble han ikke lobotomert. Årsaken var at overlegen på det psykiatriske sykehuset innså at Olav var et spesielt tilfelle, og han holdt en beskyttende hånd over Olav.

Likefullt sleit Olav i lange perioder av sitt liv, og han sleit tungt. Han var mye ensom, hadde tvangstanker og vrangforestillinger. Videre kunne han være voldsomt intens, endog aggressiv og truende til tider, i de periodene han var psykisk syk. Olav hevdet selv at han hadde kontakt med ånder som meddelte ham hemmeligheter og viste ham visjoner. Å skulle vurdere det Olav hevdet er umulig, og om man likevel gjør det er man raskt på meget tynn is. Det er nærliggende å tenke at det han hevdet vitner om hans sykdom.

På den bakgrunn kjenner jeg meg mye igjen i Olav og hans diktning. Når jeg leser hans dikt i dag opplever jeg stadig at jeg trenger inn i diktenes indre univers og at de beveger meg. Det er rike og fine dikt med en helt særegen tone. Mange av diktene er stille, nærmest hviskende, mens andre er meget fargerike, og noen av dem virker psykedeliske. De er aldri pompøse, anstrengte eller brautende. Jeg opplever at diktene treffer en nerve i meg når jeg leser de i dag, men det har ikke alltid vært slik.

Rett etter at jeg hadde lest essayet i Vinduet kjøpte jeg diktsamlingen Olav H. Hauge - Dikt i samling (Samlaget) på Norlis bohandel i Universitetsgata. Essayet hadde gjort at jeg fattet interesse for Olav, så jeg ville bli bedre kjent med ham og hans diktning. Men i starten da jeg leste i diktsamlingen hadde jeg problemer med å gripe Olavs dikterske univers. Hans dikt er mye naturskildringer, og jeg hadde vansker med å gripe alle metaforene i diktene. Olav skrev korte dikt som er tettpakket med meningsinnhold og symbolikk. Fordi diktene er så tettpakket som det de er må jeg ta meg tid til å dvele ved de under lesingen, ellers kan meningsinnholdet og symbolikken bli borte for meg. Jeg leste likevel videre i diktsamlingen. Noen ganger syntes jeg at jeg grep diktene, andre ganger ikke.

Det var først da jeg kjøpte og leste biografien Mitt liv var draum av Knut Olav Åmås (Samlaget) at det løsnet for meg. Jeg begynte på biografien straks etter at jeg hadde kjøpt den, men leste kun omtrent hundre sider før jeg satte den tilbake i bokhylla. Biografien ble så værende der i bokhylla ett par års tid før jeg tok den frem på ny. Denne gangen var jeg innstilt på å lese hele biografien. Fordi det hadde gått ett par år og jeg hadde glemt mye av det jeg leste i den da ville jeg starte fra første side. Jeg ønsket å lese hele biografien sammenhengende, noe jeg også gjorde.

Mitt liv var draum opplevde jeg som en makeløs leseopplevelse. Det er kanskje den aller beste forfatterbiografien som jeg noengang har lest. Knut Olav Åmås fører en sikker penn og behersker det mangfoldige og kompliserte stoffet suverent. I tillegg er biografien særs velskrevet og teksten flyter lett. Da jeg leste den ble jeg på ny satt på hugget av Olav og hans diktning. Jeg opplevde at Olavs diktning ble åpnet opp for meg og gjort spennende. Jeg leste mange dikt av Olav samtidig mens jeg leste denne biografien, og det var som om diktene fikk en ny og større dimensjon. Biografien skildrer Olavs liv og diktning på en slik måte at jeg levde meg sterkt inn i den under lesingen. Det er ikke ofte at jeg blir såpass grepet av ei bok, men det ble jeg altså av Mitt liv var draum.

Olav hadde også perioder der han var frisk og oppegående, og i de periodene var han meget produktiv. Han leste enormt mye helt fra sin barndom. Da hans søsken gikk til dans på bygda i ungdomstiden ble Olav værende hjemme med sine bøker. Hans utdannelse var folke- og realskolen, samt gartnerskole. I hele sitt voksne liv benektet Olav at han var poet. Beskjeden som han var omtalte han seg selv konsekvent som gartner og vanlig arbeidsmann. Det gjorde at han ble kjent på folkemunne som "Gartnaren fra Ulvik".

Olav leste svært mye gjennom hele sitt liv. På den måten skaffet han seg et uvanlig godt innblikk i Europas litteratur- og åndshistorie, samt mye av østens diktning. I tillegg lærte han seg flere språk på egenhånd, noe som vitner om uvanlig intellektuell kapasitet. Han regnes som vår mest sentrale lyriker på 1900-tallet og har inspirert mange forfattere og dikere, både i Norge og andre land. Olavs mest berømte dikt er Det er den draumen, et psykedelisk og svært vakkert dikt. Åmås hevder i sin biografi at The Beatles kunne ha sunget diktet.

Olav befant seg i brytningen mellom klassisismen og modernismen, og på flere måter bygde han bro mellom disse to dikterske grenene. Han fikk etterhvert en stor leserskare over hele landet og ble en folkekjær dikter. Uten å ville det selv ble han et kultfenomen, især blant unge mennesker, allerede i sin levetid. Olav var svært beskjeden på egne vegne og han hadde liten tro på seg selv. Åmås skildrer i Mitt liv var draum at han sleit med et omfattende mindreverdighetskompleks hele sitt voksne liv. Slik Åmås fremstiller det i biografien hadde Olav svært liten tro på seg selv som dikter, og det til tross for den meget høye anerkjennelsen han etterhvert fikk.

Olav skrev flere diktsamlinger samt flere gjendiktninger. De første diktsamlingene var tunge og lite tilgjengelige for mange alminnelige lesere, men etter noen år løsnet diktningen for ham. Han jobbet intenst med sine dikt og ble gradvis modnet. Etterhvert fant han en stemme og form i sine dikt som også var tilgjengelig for alminnelige lesere. Diktsamlingene som fulgte var derfor lettere tilgjengelig for et alment publikum enn de første.

Som nevnt ovenfor har jeg Olav H. Hauge - Dikt i samling og jeg leser stadig i den. Jeg regner den for å være en av de fineste diktsamlingene jeg har. Videre er Mitt liv var draum plassert sentralt i bokhylla slik at det er lett for meg å ta boka frem og kikke i den.

Olav hadde ingen kjæreste eller kone, tross at han var omsvermet og ble beundret av svært mange kvinner. Han ble kjent med kunstneren Bodil Cappelen først da han var blitt godt voksen. De skrev mange og lange brev sammen og utviklet etterhvert et nært og sterkt vennskapsforhold. Da Bodil kom inn i Olavs liv hadde hans dikterske kilde tørket ut. Først da Olav var blitt 70 år gammel giftet han seg med henne. Årene han var sammen med Bodil var trolig de beste i hele hans liv. Iallfall ser han glad ut på bildene som er tatt av ham fra den perioden, noe han ikke gjorde på bildene fra før han ble sammen med henne. Bodil ble hans aller næreste venn, fortrolige og støtte. Og hun ble ved hans side frem til hans død.

 

 

Nettside:

 

Olav H. Hauge-senteret:

http://www.haugesenteret.no/ohh/no/