Sterke filmopplevelser

16. okt, 2017

 

"Let me put it this way, Mr. Amor. The 9000 series is the most reliable computer ever made. No 9000 computer has ever made a mistake or distorted information. We are all, by any practical definition of the words, foolproof and incapable of error."

- Hal

 

 

 

 

 

"Good day, gentlemen. This is a prerecorded briefing made prior to your departure and which for security reasons of the highest importance has been known on board during the mission only by your H-A-L 9000 computer. Now that you are in Jupiter's space and the entire crew is revived it can be told to you. Eighteen months ago the first evidence of intelligent life off the Earth was discovered. It was buried 40 feet below the lunar surface near the crater Tycho. Except for a single very powerful radio emission aimed at Jupiter the four-million year old black monolith has remained completely inert. Its origin and purpose are still a total mystery."

- Dr. Floyd

 

 

 

Nettsider:

 

Kubrick 2001 - the space odyssey explained:

http://www.kubrick2001.com/

 

2001: A Space Odyssey (1968) (Filmsite Movie Review):

http://www.filmsite.org/twot.html

 

 

 

26. okt, 2015

 

"When the child was a child, it was the time of these questions: why am I me, and why not you? Why am I here, and why not there? When did time begin, and were does space end?"

- Damiel, Der Himmel über Berlin

 

 

Film som poesi, poesi i film og poetisk film visste jeg ikke hva var før jeg begynte å vanke på Cinemateket, ei heller film som kunst.

Da jeg hadde flyttet inn til Oslo i 1989 begynte jeg å gå regelmessig på Cinemateket og se filmer der. Det skulle åpne nye dører for meg til det å oppleve og forstå film. Cinemateket viste filmer som Oslos ordinære og mer kommersielle kinoer ikke viste. Jeg ville sette meg inn i filmens verden og leste programkatalogen til Cinemateket grundig hver gang den kom i posten. Programkatalogen var spekket med lange og korte artikler om film, og ved å lese den oppdaget jeg filmens verden. Selvsagt hadde jeg sett film i min barndom og opp igjennom ungdomstida, men jeg hadde ikke dannet meg noen begreper om film samt at mine filmkunnskaper var meget begrenset. Dette skulle endre seg i og med mitt medlemsskap i Cinemateket.

Poetisk film var ukjent for meg inntil jeg begynte å vanke på Cinemateket og jeg ble sterkt interessert når jeg leste om det i programkatalogen. Interessert som jeg var blitt ville jeg finne mer ut om poetisk film, så jeg dro til biblioteket for å finne bøker om film. Jeg lette i hyllene på Deichmanske Hovedbibliotek og fant flere bøker om film der. Flere kvelder satt jeg på lesesalen og leste om sjangere og perioder, om regissører og skuespillere, samt om poetisk film. Videre leste jeg om hva poesi er for bedre å kunne forstå poetisk film. Min interesse var altså vekket og jeg begynte å se etter poetiske filmer i programmet til Cinemateket. Jeg dro ofte på filmklubben og så flere poetiske filmer som beveget meg. Det var som om jeg entret en ny verden jeg ikke visste om fra før, og jeg opplevde det som fint.

En av filmene jeg så var Der Himmel über Berlin av kultregissøren Wim Wenders.

Det var på begynnelsen av 90-tallet at jeg så Der Himmel über Berlin første gangen, på den tida da så mye var i emning. Berlinmuren hadde falt og Europas fremtid virket åpen, noe som gjorde at filmen traff en nerve i meg. Jeg husker ennå kvelden da jeg syklet ned til byen for å se filmen på Cinemateket. Det var tidlig sommer og semesteret på Blindern var over. Jeg sykleet med store forventninger om denne filmen som jeg hadde lest om både i Cinematekets programkatalog samt en bred artikkel i daværende Arbeiderbladet (nåværende Dagsavisen).

Og jeg ble ikke skuffet. Filmen ble en sterk opplevelse og den satte varige spor i meg...

Der Himmel über Berlin var en av de første filmene jeg så som ga meg en poetisk følelse. På den tiden hadde jeg fattet interesse for poesi og begynt å lese lyrikk. Og jeg opplevde filmen som et eneste langt dikt. Det er vanskelig å beskrive hva poetisk følelse ér, slik det er vanskelig å beskrive følelser generelt. Poetisk følelse er noe man opplever i sitt indre, i sjelens dyp, om man er mottakelig. 

Filmens bærende tema er to engler som kommer ned til Berlin. De er usynlige for alle unntatt barn. Englene vandrer fritt rundt i byen og betrakter dens pulserende liv, kan høre hva folk tenker og kjenne hva de føler. Filmens monologer og dialoger er sterkt poetisk ladet, og bildene (filmen er for de meste i sort/hvitt med noen få korte scener i farger) intenst stemningsfulle og vakre. At filmen er i sort/hvitt forsterker dens poetiske grunntone og gjør den mer intens som kunstfilm.

Der Himmel über Berlin tar opp eksistensielle spørsmål som liv og død, meningen med tilværelsen, hvor alle ting kommer fra og ender, hva kunnskap og erkjennelse er, hva sannhet og kjærlighet er. Sånn sett er det også en filosofisk film i og med at den skildrer og omhandler svære spørsmål filosofer og tenkere innen åndshistorien har vært opptatte av.

Den ene av de to englene føler seg mistilpassset med sin perfekte eksistens som åndsvesen og velger mot slutten av filmen å bli sårbar og dødelig. Han gjør dette fordi han vil føle sorg og smerte, føle varme og kulde, føle sult og tørst, drikke svart kaffe og røke sigarettter, blø når han blir såret av en gjenstand, oppleve ensomhet, kjenne begjær og vellyst, oppleve en kvinnes hengivenhet og elskov.

Sett mot en slik bakgrunn er filmen en hyllest til vår feilbarlighet og svakhet som mennesker, som den også er en hyllest til vår lengsel etter kjærlighet og mening. Videre er det en film som hyller barnet i oss. Der Himmel über Berlin er - i mine øyne - en hyllest til mennesket i all sin sårbarhet. Og det er dette som gjør filmen så sterk og vakker, dypt bevegende og meningsfull.

Jeg har sett en del filmer med menneskets sårbarhet som bærende tema, de fleste av dem gode. Jeg liker å se slike filmer da jeg finner at de er troverdige. Som mennesker er vi sårbare og har svakheter, noe som ikke kan fornektes. Noe av styrken til Der Himmel über Berlin er at filmen viser vår sårbarhet uten å bli sentimental eller klisjépreget, men viser det på en troverdig og ektefølt måte.

Noen år etter at jeg hadde sett Der Himmel über Berlin denne sommerkvelden på Cinemateket kjøpte jeg filmen på dvd.  Jeg har nå sett filmen flere ganger og blir ikke lei den. Den er som en symfoni av Beethoven, man oppdager stadig noe nytt, en fløytesolo her, en klarinett der. Filmen er da i mine øyne stor kunst, i den forstand at den er uslitelig og kan oppleves om og om igjen. Det er en poetisk og filosofisk film som dveler ved eksistensielle spørsmål mennesket alltid har strevd med.

Jeg gjenså Der Himmel über Berlin for en uke siden på Cinemateket og opplevde på ny å bli beveget av filmens styrke og skjønnhet. Selv om jeg hadde sett filmen flere ganger ville jeg oppleve den om igjen på Cinemateket. Og jeg ble ikke skuffet, slik jeg heller ikke ble skuffet første gangen jeg så den.

Noen filmer bare ér slik. De er vanskelige å definere eller beskrive utfyllende nettopp fordi de er kunst. Noe av kunstens egenart er at den vanskelig lar seg definere eller analysere, den må oppleves og føles. Kunst er noe som taler til vår sjel - der både bevisstheten og følelsene er - og beveger vårt indre. Noen filmer er altså slik, og blant de jeg har sett er Der Himmel über Berlin en av de sterkeste og vakreste.

Jeg vet at jeg kommer til å se filmen igjen, og gleder meg til det.

 

 

 

Ah wanna tell ya 'bout a girl
You know, she lives in room 29
Why... Why... that's the one right up top a mine
Ah start to cry, Ah start to cry

O Ah hear her walkin'
Walkin' barefoot cross the floor-boards
All thru this lonesome night
Ah hear her crying too.
Hot-tears come splashin on down
Leaking thru the cracks,
Down upon my face, Ah catch'em in my mouth!
Ah catch'em in my mouth!
Ah catch'em in my mouth!
Walk'n'cry Walk'n'cry-y!!!

From her to eternity!
From her to eternity!
From her to eternity!

Ah read her diary on her sheets
Scrutinizin' every lil bit of dirt
Tore out a page'n'stufft it inside my shirt
Fled outa the window,
And shinning it down the vine
Outa her night-mare, and back into mine
Mine! O Mine!

From her to eternity!
From her to eternity!
From her to eternity!
Cry! Cry! CRY!

She's wearing them bloo-stockens, ah bet!
and standin' like this with my ear to the ceiling
Listen, Ah know it must sound absurd
but Ah can hear the most melancholy sound
Ah ever heard!
Walk'n'cry! Kneel'n'cry-y!

From her to eternity!
From her to eternity!

O tell me why? O tell me why?
Oh Why? Why? Why?
O tell me why and don't tell me a lie!
Why the ceiling still shakes? Shakes! Shakes! Shakes!
Why the fixtures turn to serpents and snakes?

This desire to possess her is a wound
and its naggin at me like a shrew
but, Ah know, that to possess her
Is, therefore, not to desire her.

O o o then ya know, that lil girl would just have to go!
Go! Go-o-o! From her to eternity!

From her to eternity

- Nick Cave 

 

 

 

Nettside:

 

Der Himmel über Berlin (Allmovie):

http://www.allmovie.com/movie/wings-of-desire-v54797 

 

 

 

25. mai, 2015

 

 

"I have seen one or two things in my life but never, never anything like this."

 

- Nick Nightingale, Eyes Wide Shut

 

 

 

Jeg sitter ved arbeidsbordet pattende på pipa. Novellen Dream Story (Traumnovelle) av Arthur Schnitzler og filmen Eyes Wide Shut (dvd) av Stanley Kubrick ligger på bordet ved siden av computeren. Filmens soundtrack (cd) er satt på stereoanlegget og musikken flyter rolig ut i hele leiligheten. Jeg har laget meg en kanne bjørnebær-te som jeg vil drikke av mens jeg beretter om da jeg så Eyes Wide Shut på Eldorado kino. Da filmen kom på plakaten høsten 1999 var jeg full av forventninger. En ny Kubrick-film var en begivenhet! Svoren fan av regissøren som jeg dengang var og fremdeles er.

Jeg stryker en fyrstikk og fyrer opp pipa på ny, tar ett par dype drag.........velduftende tobakksrøk henger rundt meg her jeg sitter. Minnene strømmer på, og her begynner min beretning... 

Det var en kveld i november. Vi var åtte stykker som satt på Justisen bar, drakk øl og pratet. Ute var det kaldt og mørkt, men inne på baren lunt og trivelig. Den dempede belysningen samt stearinlysene på bordene kastet et trolsk skjær i lokalet. Vi var fem gutter og tre jenter som satt rundt et langbord. De tilhørte et miljø med kunstnerspirer som jeg hang sammen med på den tiden. Et meget spennende miljø, syntes jeg.

Jeg hadde uka i forveien avtalt med to av guttene at vi skulle se Eyes Wide Shut den kvelden. Alle ved bordet visste at jeg og de to andre guttene skulle se Eyes Wide Shut, så praten mellom oss dreide seg om hvordan seksualiteten skildres innen litteratur, musikk, kunst og film, samt om Stanley Kubrick og hans filmer.

"Men har du ikke lest Foucaults Seksualitetens historie da Morten?" spurte ei av jentene meg. "Nei, den har jeg jeg dessverre ikke fått lest," svarte jeg. "Det er en makeløs bok!" fortsatte hun. "Foucault tegner et bilde av seksualitetens historie fra antikken til i dag, og setter seksualiteten inn i en bred sosial og kulturell sammenheng." Praten om Foucault summet videre rundt bordet. Jeg tok en slurk av ølen, fant frem tobakkspakken og begynte å rulle en rullings, grunnet på det hun hadde sagt.

Hun kikket på meg, ventet på mitt svar mens jeg rullet rullingsen. "Jeg har lest noe om seksualhistorie, men altså ikke boka til Foucault," sa jeg mens jeg fyrte opp rullingsen. "Dere tre skal jo se Eyes Wide Shut i kveld," sa hun mens hun flyttet blikket fra meg til de to andre guttene som skulle være med på filmen. "Foucaults bok ville trolig ha utdypet filmens tema for dere, slik jeg tenker?" 

De to andre guttene nikket, og den ene sa: "Jeg har lest Seksualitetens historie og ser frem til å se denne nye Kubrick-filmen i kveld. Det kan bli en stor opplevelse." En av de andre ved bordet spurte: "Men hva med Traumnovelle av Arthur Schnitzler, da? Har noen av dere lest den?" "Jeg har lest den," svarte jeg. "Det er en fascinerende og suggerende novelle. Jeg er spent på hvordan Kubrick følger den opp i filmen." "Schnitzler var en nær venn av Freud og de påvirket hverandre ved sine forfatterskap," sa en de andre jentene. "Det blir spennende å høre om hvordan dere opplever filmen," fortsatte hun. "Ja, jeg gleder meg veldig," svarte jeg henne. "Jeg kjøpte og leste Traumnovelle i engelsk utgave tidligere i høst for å få en tematisk bakgrunn for filmen."

"Æsj! Så dumt at jeg ikke har skaffet meg billett! Skulle ønske at jeg kunne bli med og se Eyes Wide Shut sammen med dere tre i kveld!" sa en av de andre guttene. De øvrige nikket samtykkende. "Stanley Kubrick er en stor regissør. Ikke den mest populære regissøren i Hollywoods historie, men kanskje den viktigste," sa en annen. "En ny film av ham er noe man bare må få med seg."

Så begynte vi å prate om Stanley Kubrick og hans filmer. Nye skummende halvlitere ble plassert på bordet av servitøren, og vi skålte og drakk. "Hvilken av hans filmer setter dere høyest?" spurte en av guttene. "Selv setter jeg 2001- En romodyssé høyest." Vi andre nikket, enige om at 2001 er et mesterverk. Jeg sa at det er umulig å sette Kubricks filmer opp mot hverandre da de alle er genuine og unike, at de derfor må forstås på egne premisser. "Det er jeg enig med deg i," sa en av guttene. "Det særegne med Kubrick er at nesten alle hans filmer definerer en sjanger. Hvilken film man setter høyest blir en smakssak og høyst subjektivt."

Etter at vi hadde prata slik ei stund kikket en av guttene på klokka og sa: "Ikke lenge til filmen begynner. Vi bør stikke nå slik at vi er der i god tid. Må jo rekke å kjøpe sjokolade og karameller før filmen begynner." Jeg drakk ut ølen, reiste meg fra bordet og tok på meg jakka. De to andre reiste seg også og tok på seg sine jakker. "Ha en fin filmkveld alle tre!" sa en av jentene. "Dere må fortelle oss om filmen når vi treffes neste gang!" Vi nikket og sa at det skulle vi gjøre. "Det må vel bli til helga?" sa jeg. "Når vi skal være hos Janne?" "Ja, det passer utmerket!" svarte hun. "Alle vi som er her, pluss noen andre også, skal jo komme til henne på lørdag."

Vi sa hade til de andre ved bordet og gikk ut på gata. Det kalde høstregnet hadde gjort luften rå og lysene fra de passerende bilene skinte i den våte asfalten. Mens vi ruslet til Eldorado kino småpratet vi om Kubrick, Foucault og Schnitzler. Og vi var alle veldig spente på hva vi ville komme til å oppleve.

Da vi ankom kinoen var den allerede full av folk som ventet. Vi stilte oss i køen ved kiosken for å kjøpe sjokolade og karameller. Da vi hadde fått posene og betalt gikk vi bort til salen der Eyes Wide Shut skulle vises. Vi innløste våres billetter og gikk inn i salen, fant frem til plassene midt i salen og satte oss. Mens reklamen rullet over lerretet gomlet vi i oss sjokolade og karameller. Reklamen kjedet meg en god del, full av forventning som jeg var over å skulle se en ny Kubrick-film. Endelig var reklamen ferdig og lysene ble dempet helt.

Og filmen begynte...

Filmens første scener var rolige, nærmest som et ordinært sosialt drama. Men etterhvert merket jeg at jeg var fjetret. Bildene som rullet over lerretet, dialogene, musikken, rollekarakterene, filmfotograferingen, lysene, miljøskildringene... Alt bygget seg opp til en sitrende psykologisk stemning. Jeg opplevde filmen som drømmeaktig. Den var som en drøm i våken tilstand. Filmens erotiske lading, som nærmest var elektrisk, var til å ta og føle på. Eyes Wide Shut bygget seg gradvis opp i intensitet, filmen var som en psyko-erotisk odyssé. Og da filmen nådde sitt psykologiske klimaks - en scene som viste et slags religiøst-erotisk rituale i et stort palass - kunne jeg ikke unngå å bli overveldet.

Jeg ble dratt inn i scenen. Det var som om jeg befant meg i rommet med alle de maskerte menneskene og de halvnakne damene. Og jeg kunne ikke ta øynene vekk fra mannen i rød drakt og røkelseskar som sang med monoton mørk stemme. Han så ut som en yppersteprest i det religiøst-erotiske ritualet som utspant seg på lerretet. Scenens stemning var både suggerende og uhyggelig på samme tid. Der og da kunne jeg ikke la være med å tenke på Traumnovelle av Arthur Schnitzler. Jeg kunne heller ikke la være med å tenke på det jeg hadde lest om tempelorgier i oldtidens kulturer.

Scenen var som en hypnose...

Da filmen var ferdig var jeg både overveldet og nummen. Igjen hadde jeg opplevd en sterk Kubrick-film som hadde påvirket mitt sinn og mine følelser. Eyes Wide Shut var for meg en filmatisk tour de force i både sinnet og følelsene. Jeg reiste meg og ruslet ut av salen sammen med de to andre guttene. Før vi gikk ut på gata måtte de på toalettet. Mens jeg ventet i kinohallen rullet jeg meg en rullings. Da vi var kommet ut på gata fyrte jeg opp rullingsen, og vi ruslet så sammen ned til Jernbanetorget for å ta banen hjem. 

"Nå? Hva synes dere?" spurte jeg mens vi ruslet. Jeg tok et drag av rullingsen, så den blå røken drive langsomt avsted i den mørke høstluften. "Jeg likte filmen veldig godt. Den innfridde for min del," svarte den ene. "Men jeg må se den flere ganger og tenke endel over det jeg har sett, som alltid med Kubricks filmer." "Jeg synes også det," sa den andre. "En Kubrick-film er ikke noe man ser kun én gang for så å gjøre en rask konklusjon. Jeg trenger tid til å fordøye alle inntrykkene som filmen har gitt meg." "Jeg tenker likedan," svare jeg. "Kubrick er den han ér, og alle hans filmer må sees flere ganger før man konkluderer."

Så takket vi hverandre for kvelden. Jeg kastet sneipen på bakken og knuste den med skoen, sa: "Da sees vi på lørdag? Når vi er samlet hos ...... og kan fortelle de andre om hvordan vi opplevde filmen." "Ja, det gjør vi! Det blir artig å fortelle de andre om filmen," svarte de to andre. "Husk å ta med Traumnovelle av Arthur Schnitzler! Den vil sikkert flere av de andre se på." Jeg svarte at det skulle jeg gjøre. Så gikk vi ned trappa til stasjonen og skilte lag. 

Mens jeg satt på banen på vei hjem tenkte jeg på Eyes Wide Shut og alle inntrykkene som filmen hadde gitt meg. Jeg kikket ut i mørket, betraktet byens lys i det fjerne. Og jeg følte meg fremdeles overveldet. Da jeg var kommet hjem gikk jeg inn på kjøkkenet og satte over vann til en kanne te. Lys våken som jeg var ville jeg drikke noen kopper te og lese en stund før jeg la meg.

Mens teen traktet gikk jeg bort til bokhylla og fant Traumnovelle. Jeg bladde litt i boka mens jeg ventet på at teen skulle trakte ferdig, så på linjene, ordene, følte det lett grove papiret under fingrene. Da teen endelig hadde traktet ferdig skjenket jeg en kopp, gikk så med koppen bort til stresslessen i stua, satte koppen med den duftende teen på salongbordet og tente leselampen.

Jeg satte meg godt tilrette i stresslessen, åpnet boka, og beveget meg inn i Schnitzlers suggerende erotiske verden...

 

 

 

Baby did a bad bad thing, baby did a bad bad thing.
Baby did a bad bad thing, baby did a bad bad thing.

You ever love someone so much you thought your little heart was gonna break in two?
I didn't think so.
You ever tried with all your heart and soul to get you lover back to you?
I wanna hope so.
You ever pray with all your heart and soul just to watch her walk away?

Baby did a bad bad thing, baby did a bad bad thing.
Baby did a bad bad thing, feel like crying, feel like crying.

You ever toss and turn your lying awake and thinking about the one you love?
I don't think so.
You ever close your eyes your making believe your holding the one your dreaming of?
Well if you say so.
I hurts so bad when you finally know just how low, low, low, low, low, she'll go.

Baby did a bad bad thing, baby did a bad bad thing.
Baby did a bad bad thing, feel like crying, feel like crying.

Ohh. Feel like crying, feel like crying.
Ohh, feel like crying, feel like crying.

Baby did a bad bad thing, baby did a bad bad thing.

- Chris Isaak 

 

 

 

Nettsider:

 

 

Eyes Wide Shut (Wikipedia):

http://en.wikipedia.org/wiki/Eyes_Wide_Shut

 

Eyes Wide Shut (1999) - Esoteric analysis (Jay´s Analysis):

http://jaysanalysis.com/2011/01/25/eyes-wide-shut-1999-esoteric-analysis/

 

Eyes Wide Shut: Dream Movie (Off Screen - Where Film Matters):

http://offscreen.com/view/eyes_wide_shut_dream_movie

 

The Corridors of the Marvelous (The Story of O):

http://storyofo.info/marvelous.html

 

 

 

17. mai, 2015

 

 

"Hear angel trumpets and devil trombones. You are invited!"

- Alex, A Clockwork Orange

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I'm singing in the rain
Just singing in the rain
What a glorious feeling
I'm happy again
I'm laughing at clouds
So dark up above
The sun's in my heart
And I'm ready for love
For love

Let the stormy clouds chase
Everyone from the place
Come on with the rain
I've a smile on my face
I'll walk down the lane
With a happy refrain
Singing, singing in the rain
In the rain.

La, la, la, la, la...

I'm singing in the rain
Just singing in the rain
What a glorious feeling
I'm happy again
I walk down the lane
With a happy refrain
I'm singing, singing in the rain
In the rain
In the rain

- Arthur Freed 

 

 

 

Nettsider:

 

A Clockwork Orange (Filmsite Movie Review):

http://www.filmsite.org/cloc.html

 

"The Clockwork Controversy" (artikkel om reaksjonene som filmen skapte):

http://www.visual-memory.co.uk/amk/doc/0012.html

 

 

 

17. mai, 2015

 

 

"Have you ever retired a human by mistake?"

- Rachael (spilt av Sean Young)

 

 

 

 

"Hvilken film er det vi skal se?" spurte Roy. "Blade Runner med Harrison Ford og andre kjente skuespillere. Den er laget av Ridley Scott. Brutter´n så den på Saga da den gikk på kinoene for noen år siden. Han syntes at det var en snål film og likte den derfor ikke," svarte Tom. "Gunnar og Rune er i videosjappa nå og leier filmen. De kommer snart tilbake," fortsatte han.

Det var en sommerkveld der jeg og noen av mine kamerater var samlet for å se film sammen. Vi pleide å leie filmer i den lokale videosjappa i bygda. Jeg var nettopp ferdig med videregående. Sommeren hadde fått en bra start og jeg jobbet på Aass Bryggeri. Til høsten ventet militærtjeneste i Bodø. Fremtiden var åpen. Den var et uutforsket landskap som bare lå der og ventet på meg. Virket på en måte dyster, men jeg hadde ikke begrep om dystopi dengang. 

Døra ble åpnet. Gunner og Rune kom inn i stua med to store plastposer. "Hei, gutter! Her kommer vi med både film, peanøtter, potetgull og annet snacks," sa Gunnar. "Har dere en øl? Jeg dæver av tørst!" sa Rune. Roy åpnet ei flaske og rakte den til ham med et flir. "Mange takk!" sa Rune og tømte halve flasken i en lang slurk. "Fikk dere leid Blade Runner?" spurte Tom. "Jepp! Her er´n!" sa Gunner og tok videoen opp av den ene plastposen. "Skal bli kult å se filmen," sa Tom. Røy gikk bort til videospilleren og puttet VHS-kassetten inn i den. Vi slo oss ned i sofaen og stolene ved salongbordet. Posene med snackset var lagt på bordet. Ved siden av bordet stod ei kasse øl som vi hadde begynt å drikke av. Alt var lagt til rette for en bra filmkveld.

Roy tastet på fjernkontrollen og filmen begynte...

Jeg husker at jeg likte musikken til Vangelis. Videre likte jeg bildene. Men utover det ga ikke filmen meg noe særlig. Hvorfor vet jeg ikke. Uansett følte jeg at den ikke traff noe i meg. Den var lik mange andre Hollywood filmer som jeg så dengang. Filmer som var godt laget og med kjente skuespillere. Likevel traff de meg ikke noe særlig. Det gjorde iallfall ikke Blade Runner den kvelden.

Noen år senere flyttet jeg inn til Oslo for å begynne på Blindern. Jeg fikk hybel på Sogn Studentby og kom med i Studentersamfundet. Selv om jeg gikk på universitetet var fremtiden like åpen som da jeg var ferdig med vidergående. Den virket i tillegg dyster, akkurat som før. Og fremdeles hadde jeg ikke begrep om dystopi. Da jeg var med i Studentersamfundet stakk jeg ofte innom Chateau Neuf på ettermiddagene og kveldene, enten for å gjøre ting, eller bare for å treffe folk. En kveld kom jeg i prat med to stykker om film. De tok begge idéhistorie. Selv tok jeg statsvitenskap. Vi satt på kontoret og drakk kaffe.

"Hva tenker dere om Star Wars?" spurte jeg de. "De er godt laget. Konseptet som filmene bygger på er tatt fra klassiske middelalderromaner," svarte Lisbeth. "Javel? Hvordan er konseptet tatt fra middelalderromaner?" spurte jeg. "De gode mot de onde, magiske krefter, et hemmelig budskap, prinsessen som er fange på slottet til den onde kongen, ridderen som skal befri henne, trollmannen og læregutten. Hele pakka!" svarte hun og tok en slurk av kaffen. "Jøss! Jeg har ikke tenkt om Star Wars på den måten før? Altså å koble filmene til fortellinger fra middelalderen," utbrøt jeg forbauset. "De færreste gjør det," svarte Henrik. "Mange science fiction filmer som synes å være banale behøver egentlig ikke å være det. De kan tvert om være dype og komplekse. 2001 - En romodyssé av Stanley Kubrick er et godt eksempel på en dyp og kompleks science fiction film som mange ikke forstår eller får noe ut av, men så er den filmen også noe helt for seg selv."

"Hvis dere skulle nevne en annen science fiction film som er dyp og kompleks, hvilken ville dere nevnt?" spurte jeg. "Blade Runner," svarte Lisbeth. Henrik nikket. Jeg hadde en sukkerbit i kaffen, rørte litt med teskjeen, og spurte så: "Hvorfor akkurat Blade Runner? Jeg så filmen for noen år siden, men den ga meg ikke noe særlig da? Jeg syntes den virket som en standard Hollywood science fiction film der effektene, som åpnebart var ment å skulle være kule, utgjorde det meste?" "Da filmen kom på kinoene på begynnelsen av 80-tallet ble den slaktet av kritikerne. Nå har filmen fått kultstatus," forklarte Henrik. "Javel? Og at den har fått kultstatus innebærer hva da?" spurte jeg.

"Vet du hva begrepet avantgarde betyr?" spurte Lisbeth meg. "Kun vagt. Jeg har ingen klar forståelse av begrepet," svarte jeg. "Avantgarde betyr å være være i forkant. Innen film, teater, litteratur, musikk og billedkunst brukes begrepet om det som er banebrytende nytt," forklarte hun. "Så du mener at Blade Runner var banebrytende ny da den kom på kinoene?" spurte jeg. "Ja, filmen var såpass banebrytende at mange misforstod den. Selv erfarne filmkritikere gjorde det," svarte hun. "Interessant det dere forteller. Jeg får lyst til å se filmen på nytt," sa jeg. "Det bør du absolutt gjøre. Du vil antakelig få mer ut av filmen nå enn da du så den første gangen," sa Lisbeth. "Et tips er at du leser litt om filmen før du ser den på nytt. Da er du bedre forberedt når du ser den." "Takk for tipset! Det vil jeg gjøre," sa jeg.

Ett par måneder senere satt jeg på en café i byen og bladde i programkatalogen til Cinemateket. Jeg så at Blade Runner stod på programmet. Nysgjerrig bladde jeg i katalogen. Ville se om den hadde en artikkel med omtale av filmen. Det hadde den. Jeg leste artikkelen og fikk en aha-opplevelse. Artikkelen bekreftet det Lisbeth og Henrik hadde sagt om avantgarde. Videre beskrev artikkelen filmen som dystopi og sammenlignet den med romanene 1984 av George Orwell og Vidunderlige nye verden av Aldous Huxley. Videre beskrev artikkelen filmen som moderne film noir. "Så Blade Runner er altså en dystopi? I tillegg til moderne film noir? At jeg ikke har tenkt på det før? Det er jo opplagt!" tenkte jeg for meg selv da jeg hadde lest artikkelen ferdig. Jeg kikket på programmet i katalogen på nytt og så at filmen skulle vises allerede neste uke. Fornøyd la jeg katalogen i lærveska og gikk ut på gata. Jeg hadde bestemt meg for å se Blade Runner på nytt og gledet meg.

Da kvelden endelig kom dro jeg tidlig ned til byen. Jeg ville være ute i god tid for å få billett. I og med at filmen hadde kultstatus regnet jeg med at mange ville se den. Og det fikk jeg rett i. Da jeg kom til Cinemateket hadde allerede endel folk innfunnet seg, og flere kom mens jeg stod i billettkøen. Etter at jeg hadde fått billetten ventet jeg utålmodig på at vi skulle få slippe inn i kinosalen. Døren til salen ble omsider åpnet. Jeg gikk inn og fant meg en god plass.

De tunge forhengene foran lerretet ble trukket til side og filmen begynte...

Helt fra begynnelsen av fulgte jeg nøye med. Jeg ville ha fullt utbytte av filmen denne gangen. Ønsket ikke å gå glipp av hverken tema eller innhold, slik jeg gjorde første gangen jeg så filmen. Bildene rullet over lerretet og det tok ikke lang tid før filmen dro meg inn i sitt univers. Jeg ble regelrett bergtatt der jeg satt. Musikken til Vangelis var slik jeg husket den, bare enda mer vakker og bevegende. Den var skreddersydd til filmen og forsterket dens stemning. Bildene trollbandt meg. Og denne gangen ble jeg grepet av filmens innhold og fortelling. Fordi jeg hadde lest om filmen i forkant ble filmopplevelsen intens. Filmens plot, bildene, dialogene, kameraføringen, bruken av lys og mørke, lyden, effektene, kostymene, musikken samt kulissene. Alt dannet et totalinntrykk som virket overveldende på meg. Jeg levde meg inn i filmen rett og slett, både intellektuelt og følelsesmessig. Intellektuelt sett forstod jeg filmen som filosofisk. Følelsesmessig sett opplevde jeg den som poetisk dyp og vakker.

Da filmen var slutt ville jeg se mer, og mens jeg gikk på hjemveien kjørte bildene og musikken rundt i mitt hode. I dagene som fulgte tenkte jeg på lite annet enn Blade Runner. Jeg sjekket programmet til Cinemateket. Filmen skulle vises på nytt ett par uker senere. Jeg bestemte meg for å se den også da, og det gjorde jeg.

Årene gikk og jeg skaffet meg etterhvert en dvd-spiller. I dag har jeg en dvd-samling på omlag 500 filmer. De aller fleste er typiske Cinematek filmer. Blant de er selvsagt Blade Runner som jeg har sett noen ganger hjemme i min stue. Jeg har likt å se filmen hjemme hos meg selv, men den gjør seg definitivt best på kino. Derom ingen tvil. Bildene er komponert så vakkert og nyansert at man må se de på stort lerret for å få fullt utbytte. En TV skjerm er ikke i nærheten engang.

Jeg har ennå glede av å se Blade Runner. Og fremtiden? Den virker kanskje mer dyster enn noen gang. Dyster på en fascinerende måte, slik Blade Runner fremstiller den. Men nå har jeg iallfall begrep om dystopi, så jeg vet godt hva det er. Og det er da noe.

 

 

 

One more kiss, dear
One more sigh
Only this, dear
It's goodbye
For our love is such pain
And such pleasure
And I'll treasure till I die
So for now, dear
Aurevoir, madame

But I'm how-d'ye, not farewell
For in time we may have a love's glory
Our love story to tell

Just as every autumn
Leaves fall from the tree
Tumble to the ground and die
So in the springtime
Like sweet memories
They will return as will I

Like the sun, dear
Upon high
We'll return, dear
To the sky
And we'll banish the pain and the sorrow
Until tomorrow goodbye
one more kiss, dear
One more sigh
Only this, dear
Is goodbye
For our love is such passion
And such pleasure
And I'll treasure till I die

Like the sun, dear
Upon high
We'll return, dear
To the sky
And we'll banish the pain and the sorrow
Until tomorrow goodbye

- Skellern/Vangelis

 

 

 

Nettsider:

 

"Blade Runner - 30th anniversary" (Warner Bros.):

http://bladerunnerthemovie.warnerbros.com

 

Blade Runner (Filmsite Movie Review):

http://www.filmsite.org/blad.html